Mishandler jeg mitt eget barn?

[AnonymBruker]

Dette her skjer ofte hjemme hos oss også. Barna er alltid forberedt ved at de vet hvilke regler og forventninger vi har til de. Hva som er lov og ikke lov. Brytes noe eller er på vei til å brytes så påminner vi og begrunner hvorfor. Feks «gå ned fra sofaen. Det er ikke lov å hoppe i den. Sofaen kan bli ødelagt og er til å sitte stille i» eller annet tilpasset barnets nivå til å forstå. Om aktuelt legger vi til «om du ikke går ut av sofaen selv, så må vi ta deg utav». Om barnet da ikke vil høre etter og stoppe, så løfter jeg barnet ned. Noen ganger bare et enkelt løft, andre ganger må barnet omtrent overmannes fordi barnet forsøker å være enda mer apekatt i sofaen enn det barnet allerede har vært. 
Noen ganger reager ikke barnet særlig. Andre ganger blir barnet sint og lei seg. Uavhengig av reaksjon prater vi med barnet etterpå når barnet er rolig. Gjentar hvorfor vi måtte gjøre det. Selv om et barn gråter og virker utilpass etter slikt så tviler jeg på at barn tar skade av det. Så fremt man allerede har informert dem om grensen, gir advarsler og prater om det etterpå. Så barnet forstår hvorfor handlingen skjedde. 
Det er noe helt annet plutselig og brått drar barnet etter øret og ned på gulvet fra sofaen.

Anonymkode: 03019...922

[AnonymBruker]

Grunnen til at de får lov til å løpe og herje inne er fordi alternativet er at vi må selge huset og bo i skogen. Vi er allerede ute så mye vi klarer, men jeg er ikke et campingmenneske. Jeg vil sove i seng og bo i hus, og skal de ikke få lov å herje og løpe inne så kan jeg ikke gjøre det. Eventuelt så må jeg bruke all min tid innendørs på å fysisk stoppe dem. Jeg har valgt mine kamper. Dette er ikke en det er energiøkonomisk mulig å velge selv for to friske, oppegående foreldre i sin ikke så verste alder. Jeg regner med at det går seg til når de blir litt større - fetterne mine var akkurat like dann for 30 år siden. De ga seg med det når de hadde blitt skolemodne (altså rundt tredjeklasse :P) 

Og til de som sier at de aldri hadde tillatt denne oppførselen; Det gjør ikke jeg heller. Det er derfor jeg stopper ham. Men jeg kunne sittet på en like høy hest for et år siden, enda jeg da hadde vært mor i over fem år, så jeg trooor ikke det er meg det er noe galt med, jeg tror han bare er en ekstremutgave - han er ekstrem på alt. Også kjærlig når det er det moduset han er i. Det finnes ingen i verden som gir varmere, mykere klemmer når han har lyst. Men han har også evne til å kaste en håndball som om han var ni og sykle som om han var seks. Han er bare mye. Og det kommer til å bli fint når hjernen hans tar neste steg, men akkurat nå er det mildt sagt krevende og jeg føler meg som en mishandler som må bruke min fysiske overlegenhet på å fjerne ham fra alle mulige situasjoner for det har jeg gjort bare en eneste gang med storebror, og det var da han forsøkte å hilse på en livsfarlig, diger og sint hund.. 

Takk for mange klapp på skulderen. Det er søren meg ikke for pingler å være foreldre ass.

TS

Anonymkode: 4756e...2c7

[AnonymBruker]

Det er klart det føles kjipt når slikt skjer. Det er ikke gøy å kjenne på så mye stress og frustrasjon. Du kjenner selv at du ikke ønsker å håndtere slike situasjoner på denne måten. Ikke bare føles det ugreit, men det er heller ikke praktisk siden du nevner at dette skjer daglig. Det betyr at det ikke fungerer. Han lærer ingenting av det, så du bør finne en annen metode for å minske antall og intensitet av situasjoner som dette. 

Jo mer et barn får utføre en atferd, jo bedre setter det seg. Det blir en vane, en forventning. Det første du må gjøre, er å forutse når gutten kan finne på å være rampete. Har han mye kaotisk energi? Da gir du ham en oppgave før du snur ryggen til for å håndtere noe annet. Ender han likevel opp i sofaen, ikke gå bort og kjeft på ham for å få ham ned. Få han ned fra sofaen ved å snu oppmerksomheten hans mot noe annet så han går ned selv. Det bør hjelpe med å holde både deg og gutten nogenlunde rolig. Deretter kan du prate med ham om hopping i sofaen. Husk at små barn har en tendens til å ikke høre negative ord. Det vil si, sier man "ikke hopp i sofaen", hører de gjerne "hopp i sofaen". Da jeg fortalte min datter "ikke kast ballen inn i skogen", snudde min datter seg og øyeblikkelig kastet ballen inn i det tykke skogskrattet 😅 Frustrerende, men det er viktig at man ordlegger seg litt annerledes med barn på den alderen. For eksempel, istedenfor å si "ikke hopp i sofaen", så sier man "I sofaen skal man sitte" eller "vil du hoppe, så hopper du på gulvet".

Barn reagerer på høylydt kjeft på to måter: enten krymper de seg, eller så blir de fylt av stress og frustrasjon som MÅ ut på et vis. Det er derfor han slo deg: det var ikke bevisst, men en kroppslig reaksjon på plutselig stress og frustrasjon når han allerede var fylt med en del kaotisk energi.

Så, forutse, gi ham oppgaver/lek når du ser han har en del kaotisk energi, ikke vær så opptatt av selve hoppingen i sofaen, men ta det heller som et symptom på at han trenger litt hjelp til å roe ned og få energien guidet mot noe mer produktivt.

Og, ikke ta det som et stort nederlag når ting ikke går som det skal. Alle gjør feil. Alle lar frustrasjonen ta overhånd nå og da. Bare husk at når du som en voksen person kan miste hodet iblant, tenk hvor vanskelig det er for en liten 3-åring å regulere energi og følelser?

Anonymkode: 2bcbc...566

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Vi hopper ikke i sofaeen og vi kaster ikke ting når vi er inne. De får lov å herje, løpe, hoppe på gulvet og være så bananas som gutter tydeligvis trenger å være, men å hoppe i sofaen og kaste ting rundt om kring, det kan vi ikke tolerere av sikkerhetsmessige årsaker. Ikke at det er av begrensning for treåringen. 

Her kan dere med fordel endre språket deres til å være fokuserer på hva som faktisk er lov og ønske å gjøre også roser dere når det skjer. 

I sofaen sitter eller ligger vi. Ting holder i hendene, eller setter de forsiktig fra oss på sin plass. 
På gulvet kan vi hoppe. Ute kan vi løpe. 

Ser du hvor jeg vil? Det er mye lettere for småunger å forholde seg til hvis du sier hva de skal gjøre, da tenke de på de.

Anonymkode: 0168f...c7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Enig med flere, skjønner ikke hvorfor i all verden de får lov til å løpe og herje på den måten inne. Tror dere har litt for få grenser. Det sagt, syns jeg ikke du mishandler barnet ditt i det hele tatt. Klare beskjeder og advarsel - deretter konsekvens. 

Anonymkode: 4ffd2...346

Tror du at barn aldri finner på ugagn og tull selv om de har tydelige foreldre og er godt oppdratt? At alle snille og veloppdragne barn kun sitter rett opp og ned som tente lys fra morgen til kveld uten å noengang finne på ville sprell eller irritere foreldrene sine?

Var kanskje sånn på 1950-tallet men ikke nå lenger. Stakkars barn som blir stemplet som vanskelige og foreldre som blir sett på som ettergivende pga helt normale krumspring.

Anonymkode: 989fc...4b6

[AnonymBruker]

Heller det at andre foreldre burde følge ditt eksempel. Uten noen disiplin så får vi slike som går i gjenger i Oslo. 

Anonymkode: 4315d...856

[AnonymBruker]

Kjøp en liten trampoline til å ha inne  

Anonymkode: 40b72...c08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kanskje droppe la de herje, løpe og være apekatter inne, så kanskje de skjønner at hoppe i sofaen heller ikke er lov. Og så blir det ikke så slitsomt for andre å ha dere på besøk eller være på besøk. Du fikk tatt og fjernet han fra situasjonen istedenfor som du holder på, hjelper tydeligvis ikke. Og er barnet så ukontrollert at det slår moren sin så kan en begynne å lure.

Sånn har aldri noen av barna mine fått holde på. Ingen unger trenger være helt idioter med omtrent fri oppdragelse. Du må jo være konsekvent. Hvorfor skal barnet trøstes når det har slått deg i fjeset. Du skal jo ikke klikke, så det bør du jobbe med, men å ta han ut i gangen tenker jeg er riktig. 

Anonymkode: 20327...a83

Først fikk vi verdens roligste jente, og jeg hadde samme holdning som deg til herjing inne.

Så fikk vi en liten turbo-gutt, den typen man ser på tegnefilm. Gikk uten støtte dagen han ble 8 mnd, og har knapt vært i ro siden. Sov ikke, men var på puta en tur for å lade. Finner på så mye rart at vi ikke har fantasi til å forutse hva neste påfunn blir.

Vi så raskt at reglene hjemme måtte slakkes på. Hvis hjemmet skulle være en god plass å være for alle, så måtte også minstemann få rom til å utfolde seg. Når vi har vært hos andre, på kjøpesenter, på skolen, på konsert osv. så har reglene vært mye strengere, og ofte strengere enn for barn flest. Vårt barn har aldri hatt problemer med å skille på reglene hjemme og borte, og det tror jeg barn flest klarer å gjøre. I alle år har vi fått tilbakemeldinger på at våre barn er høflige, veloppdratt og enkle å ha med å gjøre. 

Anonymkode: a7fe9...52f

[AnonymBruker]

Kjøp Trampoline med nett og sikring, ute.

Anonymkode: 46410...e0b

[AnonymBruker]

Jeg har vært i omtrent nøyaktig samme situasjon selv med egen 3-åring.

Men jeg synes ikke det høres bra ut at du sier det skjer hver dag. Jeg føler selv at det ikke var greit når jeg reagerer på den måten. Spesielt det med at man avviser barnet tror jeg er galt, og at man skremmer barnet. Men at man kan få den andre forelderen til å trøste tenker jeg er bra, at barnet ikke er alene men at man får roet seg ned.

Jeg ser jo her at det eskalerer på den måten (feks at barnet slår) mest når jeg tar barnet fysisk og holder fast og så stiller krav eller snakker alvorlig etter at barnet har brutt en regel, akkurat som du beskriver. Og når det eskalerer så føler jeg det ikke blir noe konstruktivt det blir bare en slags maktkamp og barnet blir lei seg men virker ikke til å lære noe og jeg føler meg dritt.

Nå synes jeg absolutt ikke man skal tolerere bare å bli slått i ansiktet men det virker jo ikke som at det du (og jeg iblant) gjør fungerer og man må kanskje prøve noe annet. Jeg forsøker selv å reagere annerledes og synes kanskje det fungerer bedre om jeg går vekk og heller sier at jeg ser at barnet blir sint fordi jeg var streng men det er absolutt ikke lov å slå selv om man kan bli sint. Jeg sier du kan heller si til mamma at nå ble jeg sint. Og så venter jeg litt til barnet har roet seg før jeg sier at det må hjelpe med å tørke opp for eksempel, for at barnet ikke skal låse seg helt. Når alle er roligere forklarer jeg at jeg blir lei meg og får vondt når hun slår og gjentar kanskje at vi har den opprinnelige regelen hun brøt. Ber og om å si unnskyld men vet ikke om det er noe man skal.

Bare litt tanker jeg vet ikke hva som er helt korrekt reaksjonsmåte.. Forsøker å balansere bestemt med å ikke være skremmende.

Anonymkode: 66d68...f9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har vært i omtrent nøyaktig samme situasjon selv med egen 3-åring.

(...)

Anonymkode: 66d68...f9b

Vil legge til at jeg synes Anonymkode: 2bcbc...566 hadde et godt svar også!

En annen ting jeg forsøker å gjøre er feks om jeg ser barnet hopper i sofaen istedet for å rope "STOPP" så sier jeg kanskje "HEI!" og om jeg da får kontakt så spør jeg barnet "er det lov å hoppe i sofaen?". Som regel vil hun da si "neeeeeei" og gå ned (eller rope "jooooo" og le men altså man må jo prøve). Forsøke å ikke gå rett i streng/kjeft.

(Og, all forståelse for at man godtar litt herjing inne selv om folk sier at det må man bare aldri gjøre... Her er det til og med lov å hoppe i sofaen men er streng på at det ikke er lov hjemme hos andre. Man må tilpasse litt når man bor i leilighet uten hage og har et barn med stort behov for fysisk utfoldelse.)

Anonymkode: 66d68...f9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjøp Trampoline med nett og sikring, ute.

Anonymkode: 46410...e0b

Dette er faktisk en veldig god løsning, men en liten trampoline for inne (ikke alle har hage, og man kan ikke sende ungen ut hele tiden). 

Ts, når en katt klorer på møblene, så kjøper man klorestativ og setter de nært plassene katten klorer. Man prøver ikke å eliminere behovet for å kvesse klørne, men gi de en annen, langt mer passende måte for de å møte egne behov.

Gutten din har tydeligvis behov for å røre en god del på seg. Kjøp en liten trampoline som han HAR lov å hoppe på. Kjøp også en tau, disse eller noe annet han kan slenge/klatre i som kan henge fra en bærebjelke. Det er langt enklere og sunnere å gi ham en passende outlet enn at ting eskalerer til hvor man skriker og alle parter kjenner på unødvendig frustrasjon og stress.

 

 

Anonymkode: 2bcbc...566

[AnonymBruker]

Det er helt greit å være tydelig og løfte barnet bort, men ikke bli uregulert selv. Fasthet og tydelig er noe annet enn sinne som gjør at barnet adlyder av frykt. 

Anonymkode: 4edd5...cde

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg ser ikke helt at det du TS beskriver er noe skadelig eller uvanlig. Det er helt greit å vise barna at man har en grense.

Tror de fleste foreldre har noen slike utblåsninger nå og da, det har også jeg og min mann. Men vi prøver (som dere) å avlaste hverandre og er blitt flinke til å "lese" hverandre på når vi trenger at den andre overtar.

At barn i den alderen kan finne på å slå er heller ikke uvanlig. Man skal selvfølgelig korrigere den typen oppførsel umiddelbart (slik du også gjorde) men det er ikke ensbetydende med at ungen er unormal eller mangler oppdragelse slik enkelte bedrevitere påstår her. Man må bare fortsette å være konsekvent hver gang det skjer. Min datter på 3 år kan også finne på å slå om hun blir veldig giret opp og løper rundt som en "villmann". 

Ellers veldig enig i det Anonymkode: 08388...a3d skriver. 

Det vi ser i Ingebrigtsen-saken ligger på et helt annet nivå, der er jo ungene blitt regelrett skambanket og utsatt for umenneskelig press over flere år. Forferdelig sak 😕 

Anonymkode: 989fc...4b6

Du er sjuk.

Ingen i Ingebriktsen familien er skambanket.

Hadde det vore saken hadde ingen diskutert om det hadde vært fysisk eller psykisk vold i det heiletatt.  

Anonymkode: 0627b...dbe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Man blir jo veldig bevisst sine egne handlinger som foreldre av denne Ingebrigtsen-saken, og etter en episode med treåringen idag lurer jeg på om jeg må jobbe med mine reaksjonsmønstre. Vi har en nydelig, men EKSTREMT aktiv gutt på tre år (og en storebror). Det er alltid mye greier som skjer, og aldri en eneste regel som følges. Og vi har ikke mange regler. Men de klareste reglene (utover; ikke drep hverandre) er; Vi hopper ikke i sofaeen og vi kaster ikke ting når vi er inne. De får lov å herje, løpe, hoppe på gulvet og være så bananas som gutter tydeligvis trenger å være, men å hoppe i sofaen og kaste ting rundt om kring, det kan vi ikke tolerere av sikkerhetsmessige årsaker. Ikke at det er av begrensning for treåringen. 

I morges pusset jeg tennene til storebror mens lillebror skulle finne vannflasken sin og bamsen som skulle med til barnehagen. Dette er oppgaven hans hver dag, og ikke noe ny og vanskelig oppgave. I stedet for å gjøre dette, hopper han i sofaen. Jeg ber ham om å stoppe på barnehagespråk - altså blikkontakt, "STOPP" og tilhørende håndbevegelse. Han ignorerer meg. Jeg gjentar. Han tar opp en sofapute, kaster den gjennom rommet så vannglass faller i gulvet og det blir vann OVERALT. Jeg løfter ham da ut av sofaen, sier at dette ikke er lov og at han må hjelpe meg å tørke opp. Da slår han meg i ansiktet og ler. Og det trigger meg så enormt å bli slått midt i fjeset, så jeg blir rasende, roper NEI! og lemper ham alt for hardt ut i gangen og vekk fra meg. Da blir han selvsagt helt hysterisk, men jeg må overlate til mannen min, som heldigvis endelig har slutta å drite, å trøste for jeg klarer ikke å være trygg og tålmodig når jeg egentlig bare vil dunke eget hode i veggen. 

Jeg føler at vi har en utgave av denne situasjonen minst en gang om dagen. Ikke nødvendigvis om morgenen, men en eller annen gang i løpet av dagen. Og da lurer jeg jo på; Er det mitt reaksjonsmønster som gjør at han gjør slike ting? Tester han om jeg er litt tryggere i dag? Og får et nei? Er jeg rett og slett en enda dårligere mamma enn jeg allerede tror jeg er? 

Fy fader ass.. hadde jeg visst det jeg vet i dag så tror jeg at jeg hadde forblitt singel og barnløs... 

Anonymkode: 4756e...2c7

Ungen er helt normal. Foreldre skal ikke ha robotunger, som de styrer og kontrollerer 100% hele tiden. 

Gir du for mange beskjeder? Ingen hopping i sofaen er forståelig. Legger du til alt det andre du har skrevet over, så har gutten mistet beskjeden for mange ord siden.

Greit det er fint å få hjelp med å tørke opp, men det er enklere både fysisk og psykisk og sette gutten på en stol og si, sitt der. Den korte verbale beskjeden forstår han. Legger du til mens jeg må tørke opp alt sølet etter deg, så forsvinner sitt der, fra barnets hode og hukommelse i den aktuelle settingen. 
Finn bamsen og vannflaska, en enkel beskjed, legger du mange ord til så forsvinner beskjeden hent bamse og vannflaske. 
Han er et lite menneske, ikke en voksne med fult utviklet hjerne. 
Der er nok mange type «Ingebrigtsen foreldre» som er verre enn deg. Man kan bare ha øyne og øre med seg når man går ute….

Anonymkode: e710f...6e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du er sjuk.

Ingen i Ingebriktsen familien er skambanket.

Hadde det vore saken hadde ingen diskutert om det hadde vært fysisk eller psykisk vold i det heiletatt.  

Anonymkode: 0627b...dbe

Gjert Ingebrigtsen er ikke dømt, pr dags dato. Ha det i mente når du uttaler deg til fordel for den ene eller den andre. Hva som har skjedd i det hjemmet, vet ingen, selv ikke pressen som skriver side opp og siden ned om saken.

Så foreløpig synes jeg vi skal forholde oss nøytrale til en domfellelse. 

Anonymkode: e710f...6e6

[Selis]

Det at man heve stemmen til et rimeligt nivå når dem går for lang som å slå er bare bra! det er da man skal gjøre det, det er lov da å vise at man blir sint sånn dem lærer hva reaksjon man får av å gjør visse ting, sånn dem lærer at man blir trist sint osv, fordi konsekvensen av å gjøre det med andre kan bli det samme. 

Det er noen som gjør det motsatte ser jeg og mener vi skal være monotone ikke vise mye følelser være rolig og positiv til hver en situasjon... hvor denne lærdommen kommer fra vet ikke jeg men ser også det på noen pedagogiske lære videoer på youtube. Dette mener jeg er feil! Så du ts gjør rett. Så lenge man viser di at man er glad i dem og snur stemningen når det har roet seg så går det fint syns jeg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du er sjuk.

Ingen i Ingebriktsen familien er skambanket.

Hadde det vore saken hadde ingen diskutert om det hadde vært fysisk eller psykisk vold i det heiletatt.  

Anonymkode: 0627b...dbe

https://www.vg.no/sport/i/jQJQP9/jakob-ingebrigtsen-i-vitneboksen-i-rettssaken-mot-faren-gjert-ingebrigtsen

Anonymkode: 989fc...4b6

[AnonymBruker]

Du har en 3-åring. Skikkelig trassalder. Handler jo om å ikke høre på mamma eller pappa, men å teste ut alt og alle. 😃

Er bare å være tydelig og streng, men roping hjelper nok ikke. Det kan jo oppfattes som en seier at han har fått deg til å heve stemmen. Gi en time-out, og konsekvenser for slik oppførsel, så kommer han nok på bedre tanker etter hvert. Men man må være konsekvent og det man "truer med" må gjennomføres. "Hvis du ikke plukker opp etter deg, så (fyll inn). Det må være noe barnet vil se på som et tap av gode, men ikke så ille at det feks ikke får nattasang eller noe annet som tilhører den nære kontakten mellom foreldre og barn. 

Anonymkode: 9f3eb...7f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er helt greit å være tydelig og løfte barnet bort, men ikke bli uregulert selv. Fasthet og tydelig er noe annet enn sinne som gjør at barnet adlyder av frykt. 

Anonymkode: 4edd5...cde

Vis meg den forelderen som aldri får kort lunte og eksploderer. I hvert fall når man har høyenergiske barn. 
 

det er klart at det ikke er ideelt å kjefte og slite tålmodigheten, men det er enkelt å si om man har rolige barn at man ikke skal gjøre det. At TS har dårlig samvittighet og reflekterer rundt om dette er mishandling sier meg at det ikke er det. 

Anonymkode: 85725...333