Mishandler jeg mitt eget barn?

[AnonymBruker]

Man blir jo veldig bevisst sine egne handlinger som foreldre av denne Ingebrigtsen-saken, og etter en episode med treåringen idag lurer jeg på om jeg må jobbe med mine reaksjonsmønstre. Vi har en nydelig, men EKSTREMT aktiv gutt på tre år (og en storebror). Det er alltid mye greier som skjer, og aldri en eneste regel som følges. Og vi har ikke mange regler. Men de klareste reglene (utover; ikke drep hverandre) er; Vi hopper ikke i sofaeen og vi kaster ikke ting når vi er inne. De får lov å herje, løpe, hoppe på gulvet og være så bananas som gutter tydeligvis trenger å være, men å hoppe i sofaen og kaste ting rundt om kring, det kan vi ikke tolerere av sikkerhetsmessige årsaker. Ikke at det er av begrensning for treåringen. 

I morges pusset jeg tennene til storebror mens lillebror skulle finne vannflasken sin og bamsen som skulle med til barnehagen. Dette er oppgaven hans hver dag, og ikke noe ny og vanskelig oppgave. I stedet for å gjøre dette, hopper han i sofaen. Jeg ber ham om å stoppe på barnehagespråk - altså blikkontakt, "STOPP" og tilhørende håndbevegelse. Han ignorerer meg. Jeg gjentar. Han tar opp en sofapute, kaster den gjennom rommet så vannglass faller i gulvet og det blir vann OVERALT. Jeg løfter ham da ut av sofaen, sier at dette ikke er lov og at han må hjelpe meg å tørke opp. Da slår han meg i ansiktet og ler. Og det trigger meg så enormt å bli slått midt i fjeset, så jeg blir rasende, roper NEI! og lemper ham alt for hardt ut i gangen og vekk fra meg. Da blir han selvsagt helt hysterisk, men jeg må overlate til mannen min, som heldigvis endelig har slutta å drite, å trøste for jeg klarer ikke å være trygg og tålmodig når jeg egentlig bare vil dunke eget hode i veggen. 

Jeg føler at vi har en utgave av denne situasjonen minst en gang om dagen. Ikke nødvendigvis om morgenen, men en eller annen gang i løpet av dagen. Og da lurer jeg jo på; Er det mitt reaksjonsmønster som gjør at han gjør slike ting? Tester han om jeg er litt tryggere i dag? Og får et nei? Er jeg rett og slett en enda dårligere mamma enn jeg allerede tror jeg er? 

Fy fader ass.. hadde jeg visst det jeg vet i dag så tror jeg at jeg hadde forblitt singel og barnløs... 

Anonymkode: 4756e...2c7

[gulsol]

Jeg tenker det er helt greit. Det er en klar beskjed. 

[AnonymBruker]

M.t.p hva vi ser av problematisk oppførsel fra barn i skolene i dag, hvor det åpenbart har vært mangel på grensesetting og konsekvenser, så kan jeg ikke se at det skal være skadelig om du iblant må ty til høyere stemme og fysisk, bestemt inngripen i adferden. 

Anonymkode: dfb52...e5e

[AnonymBruker]

Kanskje droppe la de herje, løpe og være apekatter inne, så kanskje de skjønner at hoppe i sofaen heller ikke er lov. Og så blir det ikke så slitsomt for andre å ha dere på besøk eller være på besøk. Du fikk tatt og fjernet han fra situasjonen istedenfor som du holder på, hjelper tydeligvis ikke. Og er barnet så ukontrollert at det slår moren sin så kan en begynne å lure.

Sånn har aldri noen av barna mine fått holde på. Ingen unger trenger være helt idioter med omtrent fri oppdragelse. Du må jo være konsekvent. Hvorfor skal barnet trøstes når det har slått deg i fjeset. Du skal jo ikke klikke, så det bør du jobbe med, men å ta han ut i gangen tenker jeg er riktig. 

Anonymkode: 20327...a83

[AnonymBruker]

Ungen kan ikke få lov å oppføre seg hvordan de vil uten konsekvenser. Det er ikke alltid kjære mor som fungerer. Noen ganger må man heve stemmen og sette grenser. Det er helt greit og veldig nødvendig for noen barn barn så oppførselen blir korrigert og de kan endre adferden sin. Alt er ikke rosenrødt hele tiden og man må slutte å tro man er en dårlig mor eller far fordi man noen ganger er strengere enn andre ganger. Ja det er vondt men nødvendig hvis barnet gjentatte ganger ikke hører eller går over grenser. 

Anonymkode: 2e494...3e0

[Mandagsunge]

Ein gong, i affekt, når ungen var den som først agerte: ikkje mishandling. 

Over fleire år, som reaksjon i situasjonar ungen berre har gjort noko som folk flest ville reagere med å bli streng i stemmen: Psykologisk mishandling

Viss det der skjer dagleg så ville eg ha snakka med nokon som kanskje kunne hjelpe dokker å lage eit anna reaksjonsmønster. 

[Anononyma]

Dette høres ut som gutt 3 år ja 😅 Vi har hatt noen lignende episoder her også, og vettu hva, du er bare et menneske du også. Det er lov å klikke og helt fint at pappaen får ta over når du kjenner at det koker!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kanskje droppe la de herje, løpe og være apekatter inne, så kanskje de skjønner at hoppe i sofaen heller ikke er lov. Og så blir det ikke så slitsomt for andre å ha dere på besøk eller være på besøk. Du fikk tatt og fjernet han fra situasjonen istedenfor som du holder på, hjelper tydeligvis ikke. Og er barnet så ukontrollert at det slår moren sin så kan en begynne å lure.

Sånn har aldri noen av barna mine fått holde på. Ingen unger trenger være helt idioter med omtrent fri oppdragelse. Du må jo være konsekvent. Hvorfor skal barnet trøstes når det har slått deg i fjeset. Du skal jo ikke klikke, så det bør du jobbe med, men å ta han ut i gangen tenker jeg er riktig. 

Anonymkode: 20327...a83

Barna mine har heller ALDRI oppført seg slik. Men jeg vet om barn som gjør det hvor jeg kjenner foreldrene godt og de er like konsekvente som meg. Likevel får vi forskjellige barn og noen av oss er heldigere enn andre. Det handler ikke alltid kun om barneoppdragelse men også hvordan dette barnet ER. Noen barn er hakket mer utagerende enn andre uten at det trenger å være noe annet enn ulike personligheter eller utfordringer barnet sliter med. 

Anonymkode: 2e494...3e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Man blir jo veldig bevisst sine egne handlinger som foreldre av denne Ingebrigtsen-saken, og etter en episode med treåringen idag lurer jeg på om jeg må jobbe med mine reaksjonsmønstre. Vi har en nydelig, men EKSTREMT aktiv gutt på tre år (og en storebror). Det er alltid mye greier som skjer, og aldri en eneste regel som følges. Og vi har ikke mange regler. Men de klareste reglene (utover; ikke drep hverandre) er; Vi hopper ikke i sofaeen og vi kaster ikke ting når vi er inne. De får lov å herje, løpe, hoppe på gulvet og være så bananas som gutter tydeligvis trenger å være, men å hoppe i sofaen og kaste ting rundt om kring, det kan vi ikke tolerere av sikkerhetsmessige årsaker. Ikke at det er av begrensning for treåringen. 

I morges pusset jeg tennene til storebror mens lillebror skulle finne vannflasken sin og bamsen som skulle med til barnehagen. Dette er oppgaven hans hver dag, og ikke noe ny og vanskelig oppgave. I stedet for å gjøre dette, hopper han i sofaen. Jeg ber ham om å stoppe på barnehagespråk - altså blikkontakt, "STOPP" og tilhørende håndbevegelse. Han ignorerer meg. Jeg gjentar. Han tar opp en sofapute, kaster den gjennom rommet så vannglass faller i gulvet og det blir vann OVERALT. Jeg løfter ham da ut av sofaen, sier at dette ikke er lov og at han må hjelpe meg å tørke opp. Da slår han meg i ansiktet og ler. Og det trigger meg så enormt å bli slått midt i fjeset, så jeg blir rasende, roper NEI! og lemper ham alt for hardt ut i gangen og vekk fra meg. Da blir han selvsagt helt hysterisk, men jeg må overlate til mannen min, som heldigvis endelig har slutta å drite, å trøste for jeg klarer ikke å være trygg og tålmodig når jeg egentlig bare vil dunke eget hode i veggen. 

Jeg føler at vi har en utgave av denne situasjonen minst en gang om dagen. Ikke nødvendigvis om morgenen, men en eller annen gang i løpet av dagen. Og da lurer jeg jo på; Er det mitt reaksjonsmønster som gjør at han gjør slike ting? Tester han om jeg er litt tryggere i dag? Og får et nei? Er jeg rett og slett en enda dårligere mamma enn jeg allerede tror jeg er? 

Fy fader ass.. hadde jeg visst det jeg vet i dag så tror jeg at jeg hadde forblitt singel og barnløs... 

Anonymkode: 4756e...2c7

Tenker at det ikke er noe i det du forteller som er relevant i forhold til Ingebrigtsen-saken. Den gjelder psykisk- og fysisk vold i nære relasjoner. Å stoppe en adferd gjennom å si klart i fra og fysisk ta en unge ut av situasjonen er noe helt annet. 

Anonymkode: 58684...d89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Barna mine har heller ALDRI oppført seg slik. Men jeg vet om barn som gjør det hvor jeg kjenner foreldrene godt og de er like konsekvente som meg. Likevel får vi forskjellige barn og noen av oss er heldigere enn andre. Det handler ikke alltid kun om barneoppdragelse men også hvordan dette barnet ER. Noen barn er hakket mer utagerende enn andre uten at det trenger å være noe annet enn ulike personligheter eller utfordringer barnet sliter med. 

Anonymkode: 2e494...3e0

Tillater en at barna er ville inne og herjer og løper så er det lettere for at sånne situasjoner skjer. Det er forskjell på innelek og utelek, og dette med å skylde på at de er gutter er bae tull , at de trenger få lov å være ville. Hun burde tatt barnet vekk fra sofaen med en gang det ikke hørte, og dette med barnehagespråk, blikkontakt og slutt. Sikkert ikke første gang det ikke funker

Og dra inn fam I. saken er bare usmakelilg

Anonymkode: 20327...a83

[AnonymBruker]

Du overanalyserer.... Det der er jo ikke mishandling.

Mishandling er å slå barna sine fordi du som foreldrer ikke klarer å styre sinne ditt, eller hyle stygge ord til dem (JÆVLA FORPULTE DRITTUNGE for eksempel), fortelle barna at de ikke er verdt en dritt og burde bli skutt eller aldri født. 

Det å ta hardt tak i armen eller lignende på ett barn ER IKKE MISHANDLING.....

Slapp av... 

Anonymkode: 312eb...3f7

[AnonymBruker]

Jeg tenker jo at Ingebrigts- saken faktisk kan skape uro. Det at de prøver å forby å kjefte på barn, ved å kalle der mishandling, gjør kanskje en del redde. Samt dette at noen ble tatt på rommet. Jeg ser ikke bort fra at TS kunne måtte møte i retten for å ha blitt sint på et barn hver dag, samt tatt det opp gangen. Tenk dere Jakob legge ut om hvor fælt det hadde vært...

Jeg mener det er galskap at foreldre ikke skal kunne stoppe et barn, og jeg hadde nok tenkt meg om 2 ganger før jeg fikk barn i dag. 

Anonymkode: e6173...657

[AnonymBruker]

Nei du mishandler ikke barnet ditt. Jeg er avogtil i samme situasjon med mine rampete gutter men skal det bli folk av dem kan de ikke få holde på som de vil hele tiden. 

Anonymkode: 5e6a4...aae

[AnonymBruker]

Tenker det å skrike til barnet ditt er jo ikke greit. Men skjønner frustrasjonen din. Høres ut som du ikke har kontroll på barnet ditt dessverre. Du må ha tydelige regler og grenser her.. 

Anonymkode: d2121...7fc

[AnonymBruker]

Han er i verste alderen. Du er ikke en dårlig mor. Fortsett å være streng, men prøv å ikke skrike. Å lempe han bort er helt innafor.

Anonymkode: 88358...452

[AnonymBruker]

Bare det at du reflekterer over situasjonen og har dårlig samvittighet over ting sier jo alt om du er en god mamma og at du gjør så godt du kan. Å være foreldre kan være så tøft! Ikke vær for hard mot deg selv, vi er jo bare mennesker. Mitt barn som er mye eldre enn ditt kan mange ganger få meg til å rive meg i håret og jeg kan få mest lyst til å hyle høyt noen ganger. 

Mine tips: Vær i forkant og følg opp beskjedene. Si unnskyld og snakk med barnet hvis du føler du gjorde noe som ble dumt. Har du sagt nei betyr det nei, da er det viktig å ikke gi seg. Ha de samme reglene alltid.

Anonymkode: 08388...a3d

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke helt at det du TS beskriver er noe skadelig eller uvanlig. Det er helt greit å vise barna at man har en grense.

Tror de fleste foreldre har noen slike utblåsninger nå og da, det har også jeg og min mann. Men vi prøver (som dere) å avlaste hverandre og er blitt flinke til å "lese" hverandre på når vi trenger at den andre overtar.

At barn i den alderen kan finne på å slå er heller ikke uvanlig. Man skal selvfølgelig korrigere den typen oppførsel umiddelbart (slik du også gjorde) men det er ikke ensbetydende med at ungen er unormal eller mangler oppdragelse slik enkelte bedrevitere påstår her. Man må bare fortsette å være konsekvent hver gang det skjer. Min datter på 3 år kan også finne på å slå om hun blir veldig giret opp og løper rundt som en "villmann". 

Ellers veldig enig i det Anonymkode: 08388...a3d skriver. 

Det vi ser i Ingebrigtsen-saken ligger på et helt annet nivå, der er jo ungene blitt regelrett skambanket og utsatt for umenneskelig press over flere år. Forferdelig sak 😕 

Anonymkode: 989fc...4b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Man blir jo veldig bevisst sine egne handlinger som foreldre av denne Ingebrigtsen-saken, og etter en episode med treåringen idag lurer jeg på om jeg må jobbe med mine reaksjonsmønstre. Vi har en nydelig, men EKSTREMT aktiv gutt på tre år (og en storebror). Det er alltid mye greier som skjer, og aldri en eneste regel som følges. Og vi har ikke mange regler. Men de klareste reglene (utover; ikke drep hverandre) er; Vi hopper ikke i sofaeen og vi kaster ikke ting når vi er inne. De får lov å herje, løpe, hoppe på gulvet og være så bananas som gutter tydeligvis trenger å være, men å hoppe i sofaen og kaste ting rundt om kring, det kan vi ikke tolerere av sikkerhetsmessige årsaker. Ikke at det er av begrensning for treåringen. 

 

Anonymkode: 4756e...2c7

Det høyrest nesten ut som om de har for få reglar inne...

Når guten blir tilstrekkeleg "bananas" så gløymer han også den eine regelen som er.

Anonymkode: 303b3...ee0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Man blir jo veldig bevisst sine egne handlinger som foreldre av denne Ingebrigtsen-saken, og etter en episode med treåringen idag lurer jeg på om jeg må jobbe med mine reaksjonsmønstre. Vi har en nydelig, men EKSTREMT aktiv gutt på tre år (og en storebror). Det er alltid mye greier som skjer, og aldri en eneste regel som følges. Og vi har ikke mange regler. Men de klareste reglene (utover; ikke drep hverandre) er; Vi hopper ikke i sofaeen og vi kaster ikke ting når vi er inne. De får lov å herje, løpe, hoppe på gulvet og være så bananas som gutter tydeligvis trenger å være, men å hoppe i sofaen og kaste ting rundt om kring, det kan vi ikke tolerere av sikkerhetsmessige årsaker. Ikke at det er av begrensning for treåringen. 

I morges pusset jeg tennene til storebror mens lillebror skulle finne vannflasken sin og bamsen som skulle med til barnehagen. Dette er oppgaven hans hver dag, og ikke noe ny og vanskelig oppgave. I stedet for å gjøre dette, hopper han i sofaen. Jeg ber ham om å stoppe på barnehagespråk - altså blikkontakt, "STOPP" og tilhørende håndbevegelse. Han ignorerer meg. Jeg gjentar. Han tar opp en sofapute, kaster den gjennom rommet så vannglass faller i gulvet og det blir vann OVERALT. Jeg løfter ham da ut av sofaen, sier at dette ikke er lov og at han må hjelpe meg å tørke opp. Da slår han meg i ansiktet og ler. Og det trigger meg så enormt å bli slått midt i fjeset, så jeg blir rasende, roper NEI! og lemper ham alt for hardt ut i gangen og vekk fra meg. Da blir han selvsagt helt hysterisk, men jeg må overlate til mannen min, som heldigvis endelig har slutta å drite, å trøste for jeg klarer ikke å være trygg og tålmodig når jeg egentlig bare vil dunke eget hode i veggen. 

Jeg føler at vi har en utgave av denne situasjonen minst en gang om dagen. Ikke nødvendigvis om morgenen, men en eller annen gang i løpet av dagen. Og da lurer jeg jo på; Er det mitt reaksjonsmønster som gjør at han gjør slike ting? Tester han om jeg er litt tryggere i dag? Og får et nei? Er jeg rett og slett en enda dårligere mamma enn jeg allerede tror jeg er? 

Fy fader ass.. hadde jeg visst det jeg vet i dag så tror jeg at jeg hadde forblitt singel og barnløs... 

Anonymkode: 4756e...2c7

Du er ikke en dårlig mamma. 
Nei er nei. Og du gjorde det klart. Grensesetting er viktig. 

Anonymkode: df9eb...81b

[AnonymBruker]

Enig med flere, skjønner ikke hvorfor i all verden de får lov til å løpe og herje på den måten inne. Tror dere har litt for få grenser. Det sagt, syns jeg ikke du mishandler barnet ditt i det hele tatt. Klare beskjeder og advarsel - deretter konsekvens. 

Anonymkode: 4ffd2...346