Om autisme og utenforskap

[AnonymBruker]

Vi har en sønn på 21. Han har en autismediagnose som gjør han "annerledes". Han er tilsynelatende høytfungerende, er selvstendig i det meste og er en ordentlig og ryddig, opptatt av klær og utseende. Og alt med motor. Men han har store lærevansker, er ikke flink til noe spesielt, er ikke handy og trøbler med språket. Han finner ikke ordene. 

Og han sliter med det sosiale. Han forstår ikke normale sosiale koder. Av den grunn holder han seg mye for seg selv. Han vil ikke invitere seg selv inn, og han har problemer med uforberedt sosial interaksjon. Det er ikke naturlig for han å si "hei" når han møter noen han kjenner - det holder for han at han tenker det inni seg. 

Han har ingen venner eller nettverk. Det han har av sosial interaksjon er familien og foreldrene og brorens venner. Siden ungdomsskolen var over, har alle kontakt med klassekamerater opphørt. Ingen som kommer på døra og spør om han vil være med ut å cruise, ingen som sender melding om han vil være med å bowle. Ingen som spør - kan du være sjåfør på fest. (Han er en stødig og fornuftig sjåfør).

Alle skulle være venn med han den ene dagen i 8. klasse de hadde utenforskap som tema. For han ble det overveldende og skremmende. Men etterpå var alt glemt. Det var den ene dagen. 

Vi bor i ei relativt lita bygd i bygde-norge. De kaller det by, men... I helga var det motorfestival - årets store happening. Sønnen gleder seg veldig til dette hvert år. "Alle" kommer hjem denne helga for å delta på festen. Raggen går og rølpen lever!

Far er også motorinteressert og sammen drar vi på utstilling. Masse folk og god stemning. Alle hans klassekamerater i 10 år er der. Vi møter mange, men ingen sier "hei". Blikkene flakker og vandrer bort, og de ser en annen vei. Noen tar en omvei. Far "kjenner alle" og stopper ofte for en prat. Men det er ingen som sier et kløyva ord til "raringen".

Etter en lang dag på utstilling drar vi hjem for å grille på terrassen. Tre hus ned i gata er det en gammel klassekamerat som har vorspiel. Vi sitter der på terrassen og ser alle hans gamle klassekamerater strømme til og fra. Og stemningen er høy. Fortsatt ingen "hei" elller invitasjon. Om det hadde kommet en invitasjon, så er det ikke sikkert han hadde gått - det er mye uforutsigbart når promillen stiger... Men likvel - en liten anerkjennelse av at han eksisterer? 

Sola går ned, og promillen og stemningen går opp. Vi drar (begge edru - han drikker ikke) til sentrum på konsert. Rølpen lever! Så står vi der, bakerst på området og bivåner det hele på litt (trygg?) avstand. Far snakker litt med sine venner i arrangementsstaben. Men ingen snakker med "raringen". Fortsatt ingen som sier "hei". Ingen av de som gikk hånd i hånd i barnehagen, som satt skulder ved skulder i klasserommet i 10 år eller var på overnattingsbesøk på barneskolen. Han eksisterer ikke. Ikke en del av fellesskapet. Han er luft. 

Det skal ikke være slik. Ingen 21 åring skal være nødt til å gå på fest med sin far. Det gjør vondt i pappahjertet å oppleve det. Det gjør vondt i pappahjerte å sette ord på det. 

Dette er Norge i 2025. Rølpen - og utenforskapet - lever.

Trist som faen. 

 

Anonymkode: d8a78...3b9

[AnonymBruker]

Det var trist å lese.

Først, så lurer jeg på hva sønnen din tenker om dette? Ønsker han å henge med jevnaldrende, eller er han fornøyd med familien? For det kan være vanskelig for de andre også hvis de opplever at han ikke vil. Det føles ikke godt å «tvinge» noen til å henge, å stadig bli avvist for dem heller.

Deretter lurer jeg på om sønnen din har hatt noe terapi opp igjennom? Hvor han lærer grunnleggende normer og koder i samfunnet, og hvorfor dette er viktig. Selv om han ikke ser verdien i å si «Hei», så gjør andre det. Terapi kan hjelpe i å forstå at det skal være en gjensidighet, hvorfor man skal strekke seg på en del ting, og at tur-taking i samtale må til. Han kan få hjelp til å forstå dette, og dere foreldre kan få hjelp til hvordan støtte ham, og øve med ham.

Dette var iallefall hjelpsomt for oss. 

Anonymkode: 8e407...a23

[AnonymBruker]

Ja det er trist. Er selv mor til en utenfor med asperger. Kjenner meg så igjen i det du beskriver 

Anonymkode: ed1e5...bfd

[AnonymBruker]

Hvaler en støttekontakt på hans alder? 

Anonymkode: 37cb4...8c3

[AnonymBruker]

Kjenner meg så igjen i det du beskriver, selv om sønnen min er litt yngre enn din. Det å slite med det sosiale er helt typisk for de innenfor autismespekteret.

Sønnen min trives best uten for mye folk rundt seg. Både lærerne og jeg ønsker at han blir mer med de andre, men han foretrekker å være for seg selv der det er mange.

På fritiden er han med på noe i ei mindre gruppe, og da går det bedre.

Han har aldri hatt venner, og det synes jeg er så vondt, men har inntrykk av at han ikke synes det er like ille. 

Kanskje sønnen din kan være med noen i ei mindre gruppe på ting han interesserer seg for, om det finnes?

Anonymkode: 1f850...f3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kjenner meg så igjen i det du beskriver, selv om sønnen min er litt yngre enn din. Det å slite med det sosiale er helt typisk for de innenfor autismespekteret.

Sønnen min trives best uten for mye folk rundt seg. Både lærerne og jeg ønsker at han blir mer med de andre, men han foretrekker å være for seg selv der det er mange.

På fritiden er han med på noe i ei mindre gruppe, og da går det bedre.

Han har aldri hatt venner, og det synes jeg er så vondt, men har inntrykk av at han ikke synes det er like ille. 

Kanskje sønnen din kan være med noen i ei mindre gruppe på ting han interesserer seg for, om det finnes?

Anonymkode: 1f850...f3c

Vil også legge til det med støttekontakt på hans alder, som kan ta han med på ting.

Anonymkode: 1f850...f3c

[Abra]

Akkurat samme skjedde med meg. ‘Kompiser’ forsvant etter ungdomsskolen. Da var ikke jeg ‘kul’ nok lengre. Men dette var noe jeg allerede var forberedt på, visste det kom til å skje. Jeg gikk vel 2-3 år uten noen venner. Før jeg til slutt fant et par venner jeg fremdeles har. Fikk meg også kjæreste i slutten av 20årene, som nå er min kone på 10ende år. 

Måtte dog flytte på meg, halve landet. Så jeg har fremdeles ingen venner her bortsett fra konas familie. Men jeg stortrives likevel. Har alltid vært tilfreds alene. Alle korona restriksjonene som var var bare positivt for hvordan jeg er. 

[AnonymBruker]

Dette høres leit ut både for deg og sønnen din. Det er brutalt, men andre voksne skylder han ingenting. Du kan ikke forvente at han skal få, når han ikke kan /vil gi. Deres rolle er ikke støttekontakt. 

Hvis sønnen din ønsker å endre situasjonen, høres det ut som et godt råd å gå i terapi. Kan dere også oppsøke arenaer med andre med aspergers og lignende interesser, slik at han kan være sosial på sin måte? 

 Før du dømmer klassekamerater, er du sikkert på at  de som gikk i klasser med han synes det var trivelig og givende? Ingen liker å bli ignorert. Hvis man ikke forstår sosiale koder kan ting fort gå litt galt. Hvis han ikke engang sier hei er det ikke så rart at de tolker det som at han ikke vil ha kontakt. Det er bra at de ikke utnytter han som sjåfør, når de ikke er venner. 

Anonymkode: 942b7...a93

[Tekumseh79]

Det forstår jeg godt man kan kjenne på ja. Aldri morsomt å se sine havne utafor.

Er han i skole eller jobb, eller tilrettelagt jobb?

Finnes det en motorklubb, amcar, gatebil, mc, vetrantraktor eller noe sånt i nærheten som det går an å sosialisere seg på kanskje en kveld i uka? Kaffe, mekking eller annet. Så møter man folk derifra på neste fest, så er det lettere å henge med noen man føler man kjenner..

Det er jo dessverre sånn for de fleste av oss at nettverk rakner når man ikke møter folk fast lengre. Og at sosialisering oftest skjer gjennom jobb eller hobby.

[AnonymBruker]

Jeg tror at dere foreldre må steppe inn og engasjere dere i denne situasjonen.

Prat med ham, finn ut hva han ønsker, om han i det hele tatt har lyst til å være med andre. 

Hvis han ønsker dette så kan dere ta kontakt med noen av barndomskameratene. Prate om hvordan han er og hvordan han fungerer og det om de vil prøve å inkludere ham. 

For de synes kanskje at det er vanskelig å skjønne seg på hvor "enkel" sønnen din egentlig er, at han ikke krever så mye, at han bare trenger litt veiledning og omtanke i diverse situasjoner. 

De har kanskje følelsen av at sønnen din ikke vil være med dem, har avvist dem eller misliker dem. Ofte så ligger det noe slikt bak. 

Jeg har for eksempel en onkel, jeg føler at jeg plager ham når jeg prater med ham, han er kort, stiller ikke spørsmål og forsøker å avslutte samtalen nesten fra det første ordet popper ut av munnen min. Men det er ikke slik, han lever lenge etterpå på den oppmerksomheten han får. 

Det blir jo litt som å be dem sitte barnevakt i starten, før det går opp for dem at han er helt okay selv om han er annerledes. At det eneste han trenge er å få lov å bli med og det å bli sett. Og at innimellom så bør dem for eksempel veilede og si at det du sa/ gjorde nå var kanskje ikke det beste, fordi den du sa det til ble lei, fornærmet eller lignende, noe som ikke er så bra fordi.. osv..

Det å be om å få bli med er ikke en egenskap han har på dette stadiet. Derfor må dere involvere dere. 

Noen trenger et spark i baken, andre trenger et vennlig dytt i ryggen..

Anonymkode: 28a89...c19

[AnonymBruker]

Da dere satt på terrassen og så på de andre som festet, gjorde det sønnen din like vondt som det gjorde deg? Det er litt rart at du ikke nevner det. For hvis det plaget sønnen din så kunne du heller foreslått at dere gikk inn og så film. Men hvis det var en hyggelig kveld for sønnen din uansett, så tror jeg du må øve deg på å akseptere at din ide om et godt liv ikke er det samme som sønnens. Og det gir ingen mening at ditt idealbilde skal trumfe hans.

Du bør fokusere på å gjøre ditt beste. Når det idylliske bildet ditt av en vennegjeng som i Friends ikke er oppnåelig, så kan du heller utfordre deg selv på mer kreative måter å skape fellesskap på. Kanskje skal du invitere den gøyale tanta neste gang det skjer noe. Eller kompisen din fra jobb som drar den ene røverhistoria etter den andre. Det er faktisk ganske stor forskjell på å ikke ha en populær vennegjeng på samme alder og å ikke ha noen andre enn foreldrene. Mange av oss har aldri hatt en slik gjeng, de av oss som har akseptert det lever bedre enn de som henger seg opp i det.

Jeg håper du og kona drar i gang en hyggelig 17. mai feiring om noen dager, og at du er lydhør for hva gutten har lyst til.

Anonymkode: f3f46...133

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vi har en sønn på 21. Han har en autismediagnose som gjør han "annerledes". Han er tilsynelatende høytfungerende, er selvstendig i det meste og er en ordentlig og ryddig, opptatt av klær og utseende. Og alt med motor. Men han har store lærevansker, er ikke flink til noe spesielt, er ikke handy og trøbler med språket. Han finner ikke ordene. 

Og han sliter med det sosiale. Han forstår ikke normale sosiale koder. Av den grunn holder han seg mye for seg selv. Han vil ikke invitere seg selv inn, og han har problemer med uforberedt sosial interaksjon. Det er ikke naturlig for han å si "hei" når han møter noen han kjenner - det holder for han at han tenker det inni seg. 

Han har ingen venner eller nettverk. Det han har av sosial interaksjon er familien og foreldrene og brorens venner. Siden ungdomsskolen var over, har alle kontakt med klassekamerater opphørt. Ingen som kommer på døra og spør om han vil være med ut å cruise, ingen som sender melding om han vil være med å bowle. Ingen som spør - kan du være sjåfør på fest. (Han er en stødig og fornuftig sjåfør).

Alle skulle være venn med han den ene dagen i 8. klasse de hadde utenforskap som tema. For han ble det overveldende og skremmende. Men etterpå var alt glemt. Det var den ene dagen. 

Vi bor i ei relativt lita bygd i bygde-norge. De kaller det by, men... I helga var det motorfestival - årets store happening. Sønnen gleder seg veldig til dette hvert år. "Alle" kommer hjem denne helga for å delta på festen. Raggen går og rølpen lever!

Far er også motorinteressert og sammen drar vi på utstilling. Masse folk og god stemning. Alle hans klassekamerater i 10 år er der. Vi møter mange, men ingen sier "hei". Blikkene flakker og vandrer bort, og de ser en annen vei. Noen tar en omvei. Far "kjenner alle" og stopper ofte for en prat. Men det er ingen som sier et kløyva ord til "raringen".

Etter en lang dag på utstilling drar vi hjem for å grille på terrassen. Tre hus ned i gata er det en gammel klassekamerat som har vorspiel. Vi sitter der på terrassen og ser alle hans gamle klassekamerater strømme til og fra. Og stemningen er høy. Fortsatt ingen "hei" elller invitasjon. Om det hadde kommet en invitasjon, så er det ikke sikkert han hadde gått - det er mye uforutsigbart når promillen stiger... Men likvel - en liten anerkjennelse av at han eksisterer? 

Sola går ned, og promillen og stemningen går opp. Vi drar (begge edru - han drikker ikke) til sentrum på konsert. Rølpen lever! Så står vi der, bakerst på området og bivåner det hele på litt (trygg?) avstand. Far snakker litt med sine venner i arrangementsstaben. Men ingen snakker med "raringen". Fortsatt ingen som sier "hei". Ingen av de som gikk hånd i hånd i barnehagen, som satt skulder ved skulder i klasserommet i 10 år eller var på overnattingsbesøk på barneskolen. Han eksisterer ikke. Ikke en del av fellesskapet. Han er luft. 

Det skal ikke være slik. Ingen 21 åring skal være nødt til å gå på fest med sin far. Det gjør vondt i pappahjertet å oppleve det. Det gjør vondt i pappahjerte å sette ord på det. 

Dette er Norge i 2025. Rølpen - og utenforskapet - lever.

Trist som faen. 

 

Anonymkode: d8a78...3b9

Skulle ikke være slik.

Har selv en sønn på 19 med samme diagnose.

Han går på tilrettelagt vgs, og det ble også redningen med å ha venner. Venner som er lik en selv. 

 

Anonymkode: 77dd9...32c

[AnonymBruker]

Min sønn har også Asperger, og i livet sitt her hjemme i Norge har han ingen venner igjen. De forsvant en gang mellom 13 og 14 år. Da ble forskjellene på han og de "nevrotypiske og normale" for store, og de fant andre interesser min sønn ikke delte. Fotballkamper og henge ute om kveldene og se på jenter, få seg første kjæreste osv. Det var ingenting som interesserte min sønn, og ikke ble han invitert på noe heller.

De vennene han hadde hatt fra første til syvende klasse og omgåtts med hver dag, sluttet å hilse på han da de flyttet over til ny skole på ungdomsskolen og ble delt opp i nye klasser. Gamle venner bare gikk rett forbi han i gangene. Det synes min sønn var fryktelig leit. Han er ikke følelsesløs selv om han har Asperger. 

I dag har han mange venner, men de er alle på nettet og fra land som USA og Canada. Han prater med de hver dag i timesvis.

Anonymkode: f2c63...163

[AnonymBruker]

Og hva med å komme i kontakt med andre på hans nivå? 

Anonymkode: 37cb4...8c3

[AnonymBruker]

For å beholde venner må man være ganske proaktiv og ta initiativ selv, uavhengig av diagnose. Kan ikke skylde på andre ungdommer for at de ikke holdt kontakten om interessene blir ulike og at de skulle forventes å holde liv i vennskap.

Har to barn som går i 10. og vg2 og overgang barneskole til ungdomsskole og ungdomsskole til vgs betydde masse vennskap som gled ut i sand pga ikke timer sammen, ikke samme skole, skal lite til og da snakker jeg om hvem som helst. Begge mine mistet flere venner. Ingen av de har annen «diagnose» enn at de er ganske introverte og sjenerte og det å ta masse initiativ ikke ligger naturlig, da må de faktisk også innse at vennekretsen blir liten. Skulle så klart ønske de hadde stor fin gjeng, men de har begge kun en håndfull og er sjelden ute av huset om det ikke er trening.  
 

 

Anonymkode: 82d5a...3e0

[AnonymBruker]

Jeg forstår virkelig at det kan føles sårt og vondt. Det er det når barna har spesielle behov og en ser at de ikke får det livet som andre ungdommer/mennesker har. 
 

Når det gjelder vennskap så ser jeg den andre siden av det. Vennskap med noen som ikke har en slik diagnose vil aldri bli likestilt. Ofte må det tilrettelegges, man må hjelpe til med det sosiale og man får ikke like mye igjen. Han virker uinteressert, han sovet ikke hvordan han skal oppføre seg og så blir det flaut. 

Jeg mener virkelig at andre jevnaldrende skal og burde invitere med på ting og definitivt si hei, men så vet man kanskje ikke helt hvordan. I alle fall hvis deres sønn ikke sier hei tilbake? 
Jeg har sett klassemiljø på vgs der mennesker med diagnoser blir mer inkludert enn sin sønn. Og det er utrolig flott.  Likevel må det tilrettelegges for ting, de passet alltid på at en «hadde  Ola» den kvelden på fest, de passet på å ta med Ola på turer med russebussen for at han skulle føle seg inkludert, men det morsomme skjedde jo når han ikke var der. Jeg overhørte noen si at snart skal sola dra hjem da kan jeg endelig ha fri. Her ble det avisoppslag om hvor flinke klassen var til å inkludere, (og det var de virkelig), men noe likestilt vennskap blir det bare ikke. 

Hjelp sønnen med å komme i kontakt med andre med samme diagnose eller på samme funksjonsnivå  og skaff han en støttekontakt. 
 

Anonymkode: 37cb4...8c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg forstår virkelig at det kan føles sårt og vondt. Det er det når barna har spesielle behov og en ser at de ikke får det livet som andre ungdommer/mennesker har. 
 

Når det gjelder vennskap så ser jeg den andre siden av det. Vennskap med noen som ikke har en slik diagnose vil aldri bli likestilt. Ofte må det tilrettelegges, man må hjelpe til med det sosiale og man får ikke like mye igjen. Han virker uinteressert, han sovet ikke hvordan han skal oppføre seg og så blir det flaut. 

Jeg mener virkelig at andre jevnaldrende skal og burde invitere med på ting og definitivt si hei, men så vet man kanskje ikke helt hvordan. I alle fall hvis deres sønn ikke sier hei tilbake? 
Jeg har sett klassemiljø på vgs der mennesker med diagnoser blir mer inkludert enn sin sønn. Og det er utrolig flott.  Likevel må det tilrettelegges for ting, de passet alltid på at en «hadde  Ola» den kvelden på fest, de passet på å ta med Ola på turer med russebussen for at han skulle føle seg inkludert, men det morsomme skjedde jo når han ikke var der. Jeg overhørte noen si at snart skal sola dra hjem da kan jeg endelig ha fri. Her ble det avisoppslag om hvor flinke klassen var til å inkludere, (og det var de virkelig), men noe likestilt vennskap blir det bare ikke. 

Hjelp sønnen med å komme i kontakt med andre med samme diagnose eller på samme funksjonsnivå  og skaff han en støttekontakt. 
 

Anonymkode: 37cb4...8c3

Beklager skrivefeil. 
 

sovet= vet ikke 

sin sønn= din sønn

snart skal sola= snart skal Ola 

 

Anonymkode: 37cb4...8c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Da dere satt på terrassen og så på de andre som festet, gjorde det sønnen din like vondt som det gjorde deg? Det er litt rart at du ikke nevner det. For hvis det plaget sønnen din så kunne du heller foreslått at dere gikk inn og så film. Men hvis det var en hyggelig kveld for sønnen din uansett, så tror jeg du må øve deg på å akseptere at din ide om et godt liv ikke er det samme som sønnens. Og det gir ingen mening at ditt idealbilde skal trumfe hans.

Du bør fokusere på å gjøre ditt beste. Når det idylliske bildet ditt av en vennegjeng som i Friends ikke er oppnåelig, så kan du heller utfordre deg selv på mer kreative måter å skape fellesskap på. Kanskje skal du invitere den gøyale tanta neste gang det skjer noe. Eller kompisen din fra jobb som drar den ene røverhistoria etter den andre. Det er faktisk ganske stor forskjell på å ikke ha en populær vennegjeng på samme alder og å ikke ha noen andre enn foreldrene. Mange av oss har aldri hatt en slik gjeng, de av oss som har akseptert det lever bedre enn de som henger seg opp i det.

Jeg håper du og kona drar i gang en hyggelig 17. mai feiring om noen dager, og at du er lydhør for hva gutten har lyst til.

Anonymkode: f3f46...133

Og dette er også god refleksjon. 
 

Hvilke ønsker har din sønn for livet sitt? Og hvilke ønsker og forventninger er dine? 

Anonymkode: 37cb4...8c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Da dere satt på terrassen og så på de andre som festet, gjorde det sønnen din like vondt som det gjorde deg? Det er litt rart at du ikke nevner det. For hvis det plaget sønnen din så kunne du heller foreslått at dere gikk inn og så film. Men hvis det var en hyggelig kveld for sønnen din uansett, så tror jeg du må øve deg på å akseptere at din ide om et godt liv ikke er det samme som sønnens. Og det gir ingen mening at ditt idealbilde skal trumfe hans.

Du bør fokusere på å gjøre ditt beste. Når det idylliske bildet ditt av en vennegjeng som i Friends ikke er oppnåelig, så kan du heller utfordre deg selv på mer kreative måter å skape fellesskap på. Kanskje skal du invitere den gøyale tanta neste gang det skjer noe. Eller kompisen din fra jobb som drar den ene røverhistoria etter den andre. Det er faktisk ganske stor forskjell på å ikke ha en populær vennegjeng på samme alder og å ikke ha noen andre enn foreldrene. Mange av oss har aldri hatt en slik gjeng, de av oss som har akseptert det lever bedre enn de som henger seg opp i det.

Jeg håper du og kona drar i gang en hyggelig 17. mai feiring om noen dager, og at du er lydhør for hva gutten har lyst til.

Anonymkode: f3f46...133

Denne synes jeg var godt formulert, er det du som føler på utenforskap eller sønnen din? Gjennom innlegget ditt lyser det gjerne litt gjennom at det er deg dette er mest trist for, ønsker sønnen egentlig å være med på det du forteller om? 

Jeg skjønner at det er trist å se hvordan normaltfungerende er kontra din sønn om han ikke er aldersadekvat, men samtidig er det viktigste hva sønnen din ønsker og klarer å holde på av relasjoner. Ytterst få 21 åringer ringer på til hverandre og ber de med ut. Du kan heller ikke forvente at de andre tar kontakt om det aldri går begge veier. 

Støtter forslaget over om jevnaldrende støttekontakt, kunne det vært noe? 

Anonymkode: c0134...542

[AnonymBruker]

Det er forferdelig!

Jeg kjenner meg altfor godt igjen i sønnen din. Jeg er også "høytfungerende" autist som virker klumsete og sliter med sosiale interaksjoner. Jeg har noen rundt meg jeg kan kalle venner, men det er mest på papiret. Mitt liv består stort sett av å se på TV og vente på at mamma skal ha fri så vi kan være sammen.

Det er veldig vanskelig å ta kontakt med folk man har lite til felles med. Når sønnen din ikke engang drikker alkohol er det nok litt vanskelig å invitere til fest der alle gjør. Det er ikke unaturlig at man velger bort de som skaper litt klein stemning, som det er lett å skape med karakteristiske autistiske trekk, med sosiale utfordringer. Jeg tror mange også utestenger ubevisst, uten å bagatellisere den bevisste ekskluderingen.

I perioder der utenforskap blir tema blir mange mer obs på det og forsiktige under oppsyn. Ærlig synes jeg det er påtvungent, og skaper et press om å være fornøyd med et tvungent samhold. Som da vi i klassen på barneskolen hadde en policy at hvis vi inviterte til bursdag skulle vi invitere alle jentene, alle guttene eller alle i klassen. Jeg ble derfor alltid invitert til jentebursdagene eller til de som inviterte alle, og, tross utenforskap og til og med mobbing, følte jeg bare at jeg måtte være takknemlig. Eller de som inviterer til 17. mai-feiringer med fremmede uten planer. Jeg meldte interesse en gang, og senere fikk vi bare beskjed om at hun tullet. Hvor frekt er ikke det!?

Jeg tror ikke det finnes en god løsning på problemet. Jeg mener absolutt det bør være mer fokus på det. Mange ensomme får sine problemer bagatellisert, som jeg har de gangene jeg har ytret meg om mine. Jeg merket at mine diagnoser ble et hinder i møte med et samfunn som er selektive i saker det trenger å bry seg om, noe som gjør det desto vanskeligere å ikke delegitimere sine egne følelser.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med kommentaren min. Jeg sender min sympati.

Anonymkode: d5da5...e80