Risikere forholdet for å bo alene?

[AnonymBruker]

Jeg har gått i den klassiske mine-og-dine-fella og vi var bodd sammen i 1,5 år nå. Det har ikke vært fryd og gammen fra start, men vi(jeg) har jobbet iherdig for at det skal bli bra.

Nå mistrives jeg så voldsomt at jeg unnviker å være hjemme mer enn jeg må, og datteren min har fortalt at hun ikke trives, og heller vil bo mer hos far fordi det er «for folksomt» her.

Den eneste løsningen jeg ser nå er at vi flytter ifra hverandre og bor for oss selv med egne barn igjen, og så får vi se om det blir aktuelt å bo sammen når barna har flyttet ut. Jeg er så sliten av å ha prøvd å fikse dette at jeg ikke har et fiber igjen i kroppen som er villig til å jobbe mer for å få dette til å funke.

En del av meg er redd for at dette kan bli så vondt for ham at han vil si at hvis jeg flytter så blir det slutt, men jeg føler det er en risiko jeg må ta. Eller? Er jeg veldig egoistisk som tenker slik? Tenker jo spesielt på barna mine også, de har fått en skygge av sin mor i det siste, for jeg er så utslitt…

(Ja, jeg vet at jeg i etterpåklokskapens ånd ikke burde ha satt meg i denne situasjonen, men dersom noen av dere kan skru tilbake tiden for meg så hver så god…)

Anonymkode: 846d0...d22

[AnonymBruker]

Egne barn først ❤️

Anonymkode: 2672e...7a3

[AnonymBruker]

Du har forsøkt, og du har forsøkt så mye at du er i høy risiko for å bli utbrent/syk av dette dysfunksjonelle forholdet.

Du sier at du mistrives så mye at du forsøker å være så mye borte som mulig, for å slippe å være hjemme.

Det sier seg selv, Ts - dette er et forhold du ikke kan fortsette, når både du og barna dine mistrives så voldsomt der.

 

Anonymkode: ab8a1...a57

[AnonymBruker]

Det er en risiko du må ta. Du får si det som det er - at du mister deg selv sånn som det er nå, men at du elsker ham. 

Tenker det er folksomt med søsken og besøk, og så kommer stebarn og deres venner og familie i tillegg? 

Anonymkode: f7f27...858

[AnonymBruker]

Om du er så sliten av opplegget så er det ikke barna det er noe galt med, det er dere voksne og forholdet deres. 

Hvor mange er dere og på hvor mange kvm?

Har dere begge to barna 100%?

Hvis dere har barna 50%, hvorfor ikke ha motsatt uker?

Hvor gamle er alle sammen og hvilke kjønn?

Anonymkode: f2612...125

[Brunello]

Selvsagt flytter du. Barn skal ikke bo sammen med folk de ikke liker å bo sammen med.

[AnonymBruker]

Brunello skrev (6 minutter siden):

Selvsagt flytter du. Barn skal ikke bo sammen med folk de ikke liker å bo sammen med.

😂😂😂 hvis barn skal bestemme hvem de skal bo med og ikke har verden blitt gal.

Mange som ikke liker egne søsken, skal de flytte ut da?

Å skaffe seg kunnskap føre en åpner munnen er ofte en fordel kjære mindre kloke deg❤️‍🩹

Anonymkode: 39172...ab9

[Brunello]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

😂😂😂 hvis barn skal bestemme hvem de skal bo med og ikke har verden blitt gal.

Mange som ikke liker egne søsken, skal de flytte ut da?

Å skaffe seg kunnskap føre en åpner munnen er ofte en fordel kjære mindre kloke deg❤️‍🩹

Anonymkode: 39172...ab9

Man må kunne vurdere situasjonen. Det skal selvsagt mer til at et barn skal kunne slippe å bo med familien sin enn noen er er påtvunget grunnet forelderens ønske. Men vi har barnevernet som sikrer at barn som har gode grunner for å slippe sitt biologiske opphav får flytte.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

😂😂😂 hvis barn skal bestemme hvem de skal bo med og ikke har verden blitt gal.

Mange som ikke liker egne søsken, skal de flytte ut da?

Å skaffe seg kunnskap føre en åpner munnen er ofte en fordel kjære mindre kloke deg❤️‍🩹

Anonymkode: 39172...ab9

Kan ikke bare du og "andre" kutte den idiotiske hersketeknikken? Tror du det du sier får større tyngde av å prøve å tråkke din meningsmotstander ned? Det ser bare patetisk ut å skrive slikt. 

Dessuten har du faktisk feil, og Brunello rett. Selv om "storparten" av barn bor der, og med de som de voksne bestemmer, kan et barn, om det er bestemt nok på at bosituasjonen ikke er bra, klare å ordne så det får flytte ved hjelp av barnevern. Men selvsagt, i de fleste tilfeller er det de voksne som bestemmer det. 

Anonymkode: b29d0...846

[Dojakitty]

Barnet ditt har sagt dette og du lurer fortsatt på hva du skal gjøre?!

[Dojakitty]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

😂😂😂 hvis barn skal bestemme hvem de skal bo med og ikke har verden blitt gal.

Mange som ikke liker egne søsken, skal de flytte ut da?

Å skaffe seg kunnskap føre en åpner munnen er ofte en fordel kjære mindre kloke deg❤️‍🩹

Anonymkode: 39172...ab9

Du viser intelligensen din her. 

[AnonymBruker]

Det høres jo ikke ut som det er noe mindre risiko for at forholdet ryker om dere fortsetter å bo sammen.

Anonymkode: 041a3...d66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

En del av meg er redd for at dette kan bli så vondt for ham at han vil si at hvis jeg flytter så blir det slutt, men jeg føler det er en risiko jeg må ta

Det er bedre at det er vondt for han enn at du ødelegger deg og dine barn for skåne han. Du MÅ tenke på deg og dine før han altså!! Prioriteringer!!! 

Anonymkode: 05e3e...e94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

😂😂😂 hvis barn skal bestemme hvem de skal bo med og ikke har verden blitt gal.

Mange som ikke liker egne søsken, skal de flytte ut da?

Å skaffe seg kunnskap føre en åpner munnen er ofte en fordel kjære mindre kloke deg❤️‍🩹

Anonymkode: 39172...ab9

Min tenåring liker ikke mora si. Da bør jeg kanskje flytte 🤣🤣

Anonymkode: 6f99e...260

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke ønsket å bo som pulevenner, men kan da ikke snakke for samboeren din, TS. Du har ett liv. Du er sliten og mistrives. Du må ta vare på deg selv. Hvis samboeren din ønsker å fortsette som pulevenner og bli samboere senere, så er det fint. Hvis han ikke ønsker det, så er det også greit - da finner du noen som vil det samme som deg.

Anonymkode: 6f99e...260

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg har gått i den klassiske mine-og-dine-fella og vi var bodd sammen i 1,5 år nå. Det har ikke vært fryd og gammen fra start, men vi(jeg) har jobbet iherdig for at det skal bli bra.

Nå mistrives jeg så voldsomt at jeg unnviker å være hjemme mer enn jeg må, og datteren min har fortalt at hun ikke trives, og heller vil bo mer hos far fordi det er «for folksomt» her.

Den eneste løsningen jeg ser nå er at vi flytter ifra hverandre og bor for oss selv med egne barn igjen, og så får vi se om det blir aktuelt å bo sammen når barna har flyttet ut. Jeg er så sliten av å ha prøvd å fikse dette at jeg ikke har et fiber igjen i kroppen som er villig til å jobbe mer for å få dette til å funke.

En del av meg er redd for at dette kan bli så vondt for ham at han vil si at hvis jeg flytter så blir det slutt, men jeg føler det er en risiko jeg må ta. Eller? Er jeg veldig egoistisk som tenker slik? Tenker jo spesielt på barna mine også, de har fått en skygge av sin mor i det siste, for jeg er så utslitt…

(Ja, jeg vet at jeg i etterpåklokskapens ånd ikke burde ha satt meg i denne situasjonen, men dersom noen av dere kan skru tilbake tiden for meg så hver så god…)

Anonymkode: 846d0...d22

Jeg syntes  du skal først og fremst ta dette  opp med din partnet. Si fra at dette har blitt større  enn du kan håndtere og at du anser særboer forhold kanskje er best for alle sammen. Jeg tenker at om han heller ønsker det slutt, så må du stå i det. 

Det er  veldig dårlig,  når både du og dine unger ønsker  seg vekk fra hjemmet.  Slik skal det jo ikke være. Forøvrig  er det  ikke feil om de ønsker  å bo hos far heller. Han er jo like mye en forelder som deg. Alternativt  har dere  hans unger en uke, dine  unger en uke. 

Anonymkode: 3f561...146

[AnonymBruker]

Å bo alene er virkelig en velsignelse. Kanskje han vil synes det er vondt men hvis dere virkelig vil være sammen så er ikke særbo negativt. Jeg tror det kan gå.

Bare snakk med han slik at han skjønner at det kan bli positivt. Vær ydmyk. Han kan forstå det.

Prøv. Jeg heier på det!

Anonymkode: b2df5...dab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.5.2025 den 22.18):

Jeg har gått i den klassiske mine-og-dine-fella og vi var bodd sammen i 1,5 år nå. Det har ikke vært fryd og gammen fra start, men vi(jeg) har jobbet iherdig for at det skal bli bra.

Nå mistrives jeg så voldsomt at jeg unnviker å være hjemme mer enn jeg må, og datteren min har fortalt at hun ikke trives, og heller vil bo mer hos far fordi det er «for folksomt» her.

Den eneste løsningen jeg ser nå er at vi flytter ifra hverandre og bor for oss selv med egne barn igjen, og så får vi se om det blir aktuelt å bo sammen når barna har flyttet ut. Jeg er så sliten av å ha prøvd å fikse dette at jeg ikke har et fiber igjen i kroppen som er villig til å jobbe mer for å få dette til å funke.

En del av meg er redd for at dette kan bli så vondt for ham at han vil si at hvis jeg flytter så blir det slutt, men jeg føler det er en risiko jeg må ta. Eller? Er jeg veldig egoistisk som tenker slik? Tenker jo spesielt på barna mine også, de har fått en skygge av sin mor i det siste, for jeg er så utslitt…

(Ja, jeg vet at jeg i etterpåklokskapens ånd ikke burde ha satt meg i denne situasjonen, men dersom noen av dere kan skru tilbake tiden for meg så hver så god…)

Anonymkode: 846d0...d22

Jeg har ei venninne hvor mor og stefar flyttet fra hverandre pga problemer med barna. De fortsatte å være kjærester. Nå som barna er blitt store har de flyttet sammen igjen og har det bare fint sammen. Så mulig er det, om det ikke er ting i forholdet som er problemet men bosituasjonen.  

Anonymkode: afdc2...46f