Forvirret og sliten i forholdet – usikker på fremtiden (religion, barn)

[Takkforhjelpen!]

.

Endret 16. juni av Takkforhjelpen!

[Takkforhjelpen!]

.

Endret 16. juni av Takkforhjelpen!

[Takkforhjelpen!]

Hva tenker dere?

Endret 16. mai av Takkforhjelpen!

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (3 minutter siden):

Hva tenker dere?

At du er en AI bot som har klikka 

Anonymkode: 335ad...8a5

[AnonymBruker]

AI

Anonymkode: 9e748...238

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (20 minutter siden):

For et par måneder siden skrev hun denne e-posten til meg. Jeg føler meg nesten som et monster, men jeg har tolket situasjonen annerledes, bare se hva som er skrevet over. 

---

Vårt forhold
Kanskje du kan lese gjennom dette før vi møtes. Så vet du hva jeg synes er problematisk og hva jeg er redd for og grunnen til at jeg er usikker på om vi bør fortsette som par.
Hovedproblemene er at jeg ikke føler meg trygg på deg eller på at du elsker meg.

MINE TANKER OG FØLELSER RUNDT FORHOLDET:

Føler meg ikke trygg

• Ting du sier og gjør, og da særlig i episodene hvor du har tankekjør, er ikke greit. Du sier så mye negativt om fremtiden, om oss og meg at jeg hele tiden føler at du er usikker på om du egentlig vil bli i forholdet eller om du ønsker en annen type jente/være alene.

• Utryggheten trigger at jeg søker bekreftelse.

  • Jeg ønsker ikke å måtte spørre om du elsker meg – jeg ønsker at måten vi har det på, måten du snakker til meg og måten du oppfører deg mot meg på gjør at jeg er sikker på at du elsker meg og liker meg slik jeg er. Jeg vet at du gjør mye bra i forhold til dette – men det kommer veldig i skyggen av oppførselen din og de negative tankene dine. Det gjør det vanskelig å tro på det positive du sier og gjør. Handlinger sier mer enn ord. Det er vanskelig å tro på deg når du sier at du elsker meg hvis du ikke oppfører deg som om du elsker meg.

Føler meg usikker på om du elsker meg

• Utallige ganger har vi snakket om følelser. Du forteller meg at du er usikker på hva det betyr å elske. Du sier at du er usikker på om du noen gang har vært forelsket i meg – da du ikke har følt det slik andre forteller om forelskelse. Flere ganger sier du at du ikke føler for å fortelle meg at du elsker meg – da det ikke føles naturlig for deg. ??? Skjønner ikke det. Hvis du elsker meg – og vil at jeg skal føle meg elsket – hvorfor ikke si det? Hvorfor ikke si det for min skyld dersom jeg etterspør det?

• Hvorfor så dårlig oppførsel i episodene dine og skape frykt hos meg dersom du elsker meg? Hvorfor snakke negativt om oss som par eller om vår fremtid dersom du elsker meg? Det gir ikke mening.

• Vi har snakket masse om tilknytning. Også der har du vært usikker på hvordan man kjenner seg tilknyttet – noe som er veldig ubehagelig å høre.

Føler jeg blir dratt ned

• Jeg har hele tiden vært positiv til fremtiden vår. Jeg pleier å ha mye energi og livsglede. Jeg føler den har blitt redusert. Jeg er ikke helt meg selv lenger, da jeg orker mindre, har mindre energi, sliter med konsentrasjon og søvn – noe jeg tror kommer pga. av utryggheten og usikkerheten som har bygd seg opp over tid.

• Synes det er veldig slitsomt å hele tiden skulle forsvare oss og vår fremtid når du prater om alt som kan komme til å bli vanskelig i fremtiden. Det er veldig slitsomt å hele tiden skulle være den som er positiv, når du veldig ofte sier imot det jeg sier om at ting skal gå bra osv.

Blir usikker på meg selv

• Føler at de tingene jeg gjør eller er som du ikke liker – blir tatt opp så ofte du får muligheten, og hver gang jeg kritiserer deg for noe. Det er slitsomt.

• “Overreagerer” – jeg synes det er forferdelig urettferdig når du prater om at jeg overreagerer når jeg begynner å gråte (evt. hyperventilere) når disse episodene skjer. Jeg har fortalt deg at det skjer når jeg er redd for å miste deg eller såret. Og jeg synes ikke at jeg har noe som helst grunn til å måtte forsvare at jeg er et følelsesmenneske som reagerer med å gråte når jeg blir lei meg. Det er en del av meg som jeg ikke kan endre på – da det skjer naturlig, og kun kommer av at jeg bryr meg om de rundt meg, og særlig om deg. Derfor føles det veldig urettferdig når det blir kritisert på en negativ måte.

• Det at “ingen før har sagt det til meg”, eller at du hadde sett for seg 100 scenarioer for hvordan jeg ville reagere, og min reaksjon var mye verre enn alle de (da jeg begynte å gråte fordi du ikke ønsker å ta mitt navn og endre slik vi først hadde planlagt), eller at “du aldri har diskutert slik med x-en, med foreldre, kusine, søsken osv.” er ting som er vondt å høre – og som kan få meg til å føle meg rar/dårlig.

• “Du er som et barn” har du sagt til meg da jeg reagerer med å bli lei meg for noe du sier.

• Jeg føler meg så dårlig når du forteller at søster reagerer på meg og kusine reagerer på ting ved meg.

Mitt livs største ønske har hele tiden vært å få en familie

• Hvis det blir spørsmål om at det skal bli en realitet, eller endringer i planene – er det noe jeg ikke vil tolerere.

• Jeg ønsker å kunne glede meg til dette sammen med min partner

• Jeg vil ikke være i tvil om at min partner ønsker barn

• Jeg vil ikke være i tvil om at min partner vil bli en god far

• Jeg vil ikke føle at jeg må ofre mer og mer for at du skal kunne holde deg til planen vår om å få minst 3 barn

• JEG TRENGER AT DET IKKE ER NOE USIKKERHET RUNDT DETTE. JEG TRENGER AT JEG FØLER MEG TRYGG PÅ AT DET MED BARN VIL BLI NOE POSITIVT FOR OSS. DIN FRYKT OG NEGATIVITET RUNDT DETTE TEMAET HAR GJORT MEG USIKKER PÅ HVORDAN DET VIL BLI NÅR VI FÅR BARN.

Jeg føler forholdet er skeivt – at jeg gir mer enn jeg får tilbake

• Jeg har ofret mye for å være sammen med deg, og har valgt deg på ny til tross for at de premissene jeg valgte deg for ikke ble holdt.

• Jeg har endret meg og tilpasset meg så godt jeg kan – og prøver fortsatt å endre på ting du sier at du ikke liker.

• Jeg føler at når jeg kritiserer deg for noe jeg ønsker at du skal endre på, er svaret ditt ofte at “det er slik jeg er”, “jeg må få lov til å være meg selv”, eller at “jeg burde akseptere det – fordi det gjør kusine eller søster osv. osv.” Jeg trenger at du har vilje til å endre på ting, og jeg trenger at du forstår at det ikke er det samme at kusine ikke bryr seg – hun skal ikke dele seng med deg resten av livet. Jeg hadde ikke kommentert på leggerutine hvis jeg hadde datet deg i noen måneder – men hvis vi skal gifte oss blir det livet ut, og da betyr slike ting mer enn dersom det var å godta det i noen måneder eller et år.

• Jeg føler jeg tar mye mer initiativ til ting enn du gjør og at det til tider kan være litt slitsomt – f.eks. med planlegging av bryllup. Også initiativ til sex.

• Jeg ønsker at du skal si fine ting til meg eller kose på meg spontant, ikke bare når jeg begynner på deg – eller når jeg først har sagt noe fint.

Jeg er lei av at du søker bekreftelse for at din oppførsel er grei

• Psykolog-time +++ for å bekrefte at din handling på bryllupet var forståelig, at dine tanker/bekymringer for framtiden var forståelig

• Foreldrene dine/søster: bekreftelse for at dine tanker/handlinger er forståelige og få støtte der

• ChatGPT – som du har sagt forstår deg bedre enn noen andre.
  → Det føles urettferdig og kjipt når du i stedet for å prøve å endre på oppførselen din som du gjentatte ganger har sett hvor vondt gjør for meg, søker bekreftelse på at du “ikke har gjort noe galt”, i stedet for å prøve å endre på ting.

• Jeg er kjempelei av at du spør ChatGPT om ting rundt oss, hvem som har riktig av oss i en diskusjon osv. Jeg vil ikke ha ChatGPT som kjæreste eller psykolog. Jeg vil ha dine tanker og følelser – ikke ChatGPT sine.

• Også dine frykter om religion og barn understøtter du stadig ved at du hører ting på jobben, oppsøker temaet på nett og i podkast, og søker bekreftelse på at dine frykter er reelle og rasjonelle. Hver gang du prater negativt om disse tingene gjennom ting du har lest/hørt/sett – så trigger det utryggheten hos meg.

JEG SKJØNNER IKKE HVORFOR MAN GJENTATTE GANGER MÅ FORTELLE OM DINE FRYKTER HVIS DU VIL HA MEG OG ELSKER MEG. JEG HADDE ALDRI GJORT DET SAMME MOT EN JEG ELSKER…

Jeg liker ikke måten du diskuterer på:

• Du kaller diskusjoner for krangler og sier det er usunt.

• Du sier at du ikke orker diskusjoner.

• Det virker som om du tror at diskusjoner er unormalt og ødeleggende. Diskusjoner slik jeg er vant til dem, skal føre til økt forståelse for hverandres tanker/meninger/handlinger/følelser + kan bidra til kompromisser og endringer som er til begges beste – altså til forholdets beste.

• Når du diskuterer så virker det ut som du tenker at en diskusjon er noe som skal vinnes. Det er ikke slik jeg vil ha det. Jeg ønsker ikke at når man diskuterer et tema, så skal alt negativt komme opp. Hvis jeg tar opp en ting som jeg ikke liker, så er det ikke slik at du da bør ramse opp alt som noen gang har vært negativt med meg/oss/fremtiden. Det er ikke en god måte å diskutere på.

Senest i går vridde du diskusjonen vår. Jeg fortalte deg hva jeg synes er vanskelig – og da særlig om den manglende tryggheten pga. de stadige episodene hvor du frykter fremtiden og snakker negativt om meg og oss. Du vridde samtalen plutselig over til at du synes det var vanskelig i starten for deg da jeg fortsatt hadde kontakt med min x. Og ja – det er ikke noe feil å si det, men det handler om å bli ferdig med ting. Jeg har bedt om unnskyldning og vi har pratet om det. Da bør man ikke ta opp slike ting igjen – og i hvert fall ikke når man diskuterer noe helt annet.

Jeg vil føle meg som nr. 1 i ditt liv – at det er meg du setter først

• Jeg føler ikke at jeg er din nr. 1 enda. Du lengter stadig til dine foreldre – selv om vi møter dem nesten hver måned. Du hadde ofret meg for å bo på Østlandet med foreldrene dine.

• Du snakker omtrent utelukkende positivt om dine foreldre (noe som er fint), – men jeg synes det er vanskelig når det blir så mye negativt om meg. Og samme med kusine – du snakker nesten utelukkende positivt om henne og dere (noe som også er fint) – men det blir vanskelig når det er så mye negativt om meg og oss.

Jeg er redd for om du kommer til å bidra nok

• Du er opptatt av at du ikke skal bli påvirket med søvnen når vi får barn

• Du er opptatt av at du skal slappe av selv når vi får barn

• Du er opptatt av at du skal ha frihet og fritid selv når vi får barn

• ALT dette tror jeg vi vil kunne fått til, men at fokuset ditt er så sterkt på hvordan du skal ha det – og i mindre grad på hvordan vi skal ha det som familie, skremmer meg litt.

• Jeg trenger at du kan sette familien din først – og ikke deg selv. Selv om jeg mener at man skal passe på seg selv, så er det viktig at man må ofre ting for å kunne velge noe annet.

Usikker på om du bevisst prøver å skremme/såre meg – eller om du ikke forstår hvordan det vil føles for meg når du sier ting:

• Når du sier at du ikke får konsentrere deg på jobb

• Når du sier at alt er mørkt

• Når du sier at du før var livsglad, men ikke nå lenger

• Når du sier at du ikke hadde tankekjør før, men har fått det nå (+ når du sier at du ikke hadde det med x-en, men med meg)

• Når du sier at du er usikker på om du er 100 % tiltrukket

• Når du sier at du ikke føler noe begjær eller lyst. Du sier: “Hva hadde du gjort dersom jeg ikke var tiltrukket av deg”

• Du har flere ganger gått ut av døra – vært den fortvilede versjonen av deg selv og sagt ting som at “jeg orker ikke mer” eller “jeg trenger en pause”

• “ChatGPT forstår følelsene mine bedre enn noen mennesker”

• “Jeg er vant til at andre har det godt uten meg”

Jeg synes det er vanskelig at du sier så mange ting som sårer og skremmer meg. Jeg lurer stadig på om du gjør det for å skremme meg, for at jeg skal synes synd på deg, for at jeg skal ofre enda mer for å gjøre deg mer fornøyd – eller for at du faktisk ikke skjønner at det du sier kommer til å såre meg. Jeg synes det er vanskelig at du også ender med å si at jeg overreagerer når du sier ting som sårer/skremmer meg, eller at jeg er som et barn, når alt jeg trenger er trøst og en unnskyldning.

I starten når de første episodene var, sto du bare og så på at jeg ble livredd og lei meg. Du så hvor vondt jeg hadde det, men likevel fortsatte du å fortelle om alt som var negativt med oss. Hvordan kan noen gjøre noe slikt mot noen de elsker? Jeg vet at du ikke gjør det slik lenger, men jeg har også blitt mer og mer nummen for dine uttalelser da det har skjedd så ofte uten at det har blitt slutt. Jeg er glad for at du nå pleier å gi meg en klem når jeg har det vondt og gråter – men synes likevel at det er urovekkende at jeg må fortelle deg hva som er riktig å gjøre når noen gråter og er lei seg. Det burde komme naturlig.

Totalt sett synes jeg det er veldig vanskelig da jeg føler at du har en lang vei igjen å gå. Du er voksen og egentlig ferdig utviklet. Det er vanskelig å tro at du kan klare å endre på oppførselen din. Det er slitsomt at jeg må lære deg ting som du burde lært gjennom oppdragelsen av foreldrene dine.

Jeg elsker deg, men det er så mye som har skjedd. Jeg blir svært overrasket når du så gjerne vil bli i forholdet, fordi jeg har gått rundt og følt at du på ekte har vært masse i tvil om at du vil satse på oss eller ikke. Jeg synes det er vanskelig å forstå at du elsker meg. Jeg synes det er vanskelig å tro på at du faktisk kommer til å endre deg – og at det vil vare. Jeg har gitt deg uendelig mange sjanser – jeg har tilgitt deg etter alle episodene og vært blid og grei mellom episodene uten at tilgivelsen og pratingen har ført til endring. Jeg er stresset over at endringen ikke har skjedd enda og bryllupet nærmer seg. For meg er bryllup noe stort og noe jeg alltid har sett frem til. For meg innebærer et giftemål at man skal være sammen livet ut, og akkurat nå er jeg usikker på om det er noe jeg ønsker og vil klare.

Jeg vil ha et godt og trygt liv, noe jeg vet du også vil. Men jeg er usikker på om du er i stand til å gi meg den tryggheten jeg er ute etter. Og jeg vil ikke gå inn på mer kompromisser. Jeg vil ikke måtte tåle noe mer. Tilliten er ikke der den skal være. Så mange ganger har du stilt spørsmål ved ting vi har blitt enige om og pratet masse om på forhånd. Så mange ganger har du trukket det du en gang har sagt at jeg tror det blir vanskelig for meg å fjerne den usikkerheten. Hvordan skal man stole på noen som stadig overtenker og endrer mening?

Jeg vet du sier at du skal endre deg. Men jeg har gitt deg så mange sjanser. Og flere av de tingene jeg har bedt deg endre deg på nekter du å gjøre noe særlig med og blir til og med irritert når jeg nevner. Flere av tingene sier du at du ikke klarer å endre på. Det er derfor vanskelig å tro på at du faktisk kan gjøre store endringer når det har skjedd så lite endring på de viktigste tingene til nå.

Tenker at dette forholdet ikke har noen fremtid, for dere er ulykkelige begge to allerede nå.

Man skal aldri si at man elsker noen for å blidgjøre dem eller for deres egen skyld. Å si at man elsker noen gjør man av kjærlighet og for at man oppriktig ønsker å si det.

Hun høres ut som en manipulerende heks, og får du barn med henne så stakkars barn. 

Det er mye gaslighting og forvirring her leser jeg. 

At du ikke allerede nå er så utslitt at du skjønner at dette ikke går?

Det er ikke andre mennesker som skal leve med dette mennesket. Det er deg!

Hun virker enormt som et enormt ressurskrevende individ, og dette mennesket kommer til å slite ut psyken din så til de grader. 

Håper for din skyld at du klarer å gjøre deg hard og gjør det slutt med henne! 

At du kommer deg så langt bort fra dette kvinnemennesket og spetakkelet som overhodet mulig!

Vil du bo i et fengsel? 

Det er det hun tilbyr deg, og hun kommer til å være din fangevokter. 

Hun oppfører seg som en regelrett vaktbikkje. 

Du har fått så mange råd om å forlate henne at nå må du snart skjønne fornuft.

Du er jo regelrett hjernevasket og tatt fra all evne til å styre deg selv. Det er det hun prøver på utifra det jeg leser. 

Anonymkode: 434d1...6e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tenker at dette forholdet ikke har noen fremtid, for dere er ulykkelige begge to allerede nå.

Man skal aldri si at man elsker noen for å blidgjøre dem eller for deres egen skyld. Å si at man elsker noen gjør man av kjærlighet og for at man oppriktig ønsker å si det.

Hun høres ut som en manipulerende heks, og får du barn med henne så stakkars barn. 

Det er mye gaslighting og forvirring her leser jeg. 

At du ikke allerede nå er så utslitt at du skjønner at dette ikke går?

Det er ikke andre mennesker som skal leve med dette mennesket. Det er deg!

Hun virker enormt som et enormt ressurskrevende individ, og dette mennesket kommer til å slite ut psyken din så til de grader. 

Håper for din skyld at du klarer å gjøre deg hard og gjør det slutt med henne! 

At du kommer deg så langt bort fra dette kvinnemennesket og spetakkelet som overhodet mulig!

Vil du bo i et fengsel? 

Det er det hun tilbyr deg, og hun kommer til å være din fangevokter. 

Hun oppfører seg som en regelrett vaktbikkje. 

Du har fått så mange råd om å forlate henne at nå må du snart skjønne fornuft.

Du er jo regelrett hjernevasket og tatt fra all evne til å styre deg selv. Det er det hun prøver på utifra det jeg leser. 

Anonymkode: 434d1...6e6

Dette er ikke kjærlighet i mine øyne. På meg så virker det som hun har fanget deg i et skikkelig hekt! Det kan være livsfarlig! 

Ihvertfall i forhold til hennes adferd overfor deg, og dette kommer bare til å forsterkes jo lengre du blir i dette forholdet. 

Har bare et ord til deg helt til sist.

Ikke gå, men LØP fra henne idag!

Anonymkode: 434d1...6e6

[Takkforhjelpen!]

.

Endret 16. juni av Takkforhjelpen!

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (1 time siden):

Tusen takk for alle tilbakemeldingene deres – det betyr virkelig mye og hjelper meg i å ta et valg.
Jeg kommer stadig på små ting som jeg har reagert på i løpet av forholdet, og vil gjerne dele noen eksempler:

– I går løp vi 13 kilometer sammen. Mot slutten av økten sa jeg at jeg gledet meg til et iskaldt glass Pepsi Max når jeg kom hjem. Hun ba meg vente til helgen, fordi hun syns jeg drikker for mye Pepsi. Til info: Jeg drikker Pepsi Max vanligvis fredag, lørdag og søndag – 1–2 flasker totalt i løpet av en helg. Jeg røyker ikke, snuser ikke og drikker ikke alkohol. Pepsi Max er det eneste «usunne» jeg drikker. Jeg trener nesten daglig og er i god fysisk form. Likevel endte jeg med å smugdrikke litt da jeg kom hjem … og fikk dårlig samvittighet.

– Før middag vil hun at vi drikker et glass vann før vi eventuelt tar melk, fordi hun mener jeg drikker for mye melk. Jeg er veldig glad i melk, og hun mener det – som Pepsi – ikke bør være tørstedrikk. Jeg skjønner poenget, men det føles litt rigid iblant.

– Da vi ble sammen, nevnte hun at jeg var litt «stor» – spesielt i ansiktet og rundt magen. Hun har motivert meg til å spise sunnere og trene, og har vært tydelig på at det ikke må oppleves som press. Jeg setter pris på livsstilsendringen, men kjenner likevel på at jeg ikke følte meg helt elsket akkurat slik jeg var. Kanskje hun mente det godt – men burde hun sagt noe?

– Når vi snakker i telefonen, spesielt hvis vi er uenige om noe, kan jeg oppleve at hun virker litt fjern og fraværende – som om hun «sjekker ut». Det skjer ikke alltid, men ofte nok til at jeg har reagert. Når jeg har forsøkt å snakke med henne om det, har hun ikke hatt noe klart svar. Det er mulig jeg overtenker, men jeg har kjent på en slags avstand i de øyeblikkene.

– Når vi legger oss, vil hun helst at jeg går på badet og legger meg først, siden jeg bruker lenger tid enn henne (opp mot en halvtime). Hun sier hun ikke får sove før jeg har lagt meg. Dette gjelder både i helger og hverdager. Hvis jeg bruker for lang tid, blir hun irritert – men om jeg legger meg på sovesofaen i boden, går det visst greit. Jeg forstår at det er slitsomt for henne å vente, men jeg kjenner samtidig litt på at hun indirekte bestemmer når jeg skal legge meg.

– For et halvt år siden skulle jeg spille volleyball en fredag, som jeg vanligvis gjør. Hun følte seg litt forkjølet og ville at jeg skulle bli hjemme med henne i stedet. Det var snakk om at jeg skulle være borte i maks to timer, og vi skulle tilbringe resten av helgen sammen. Jeg hadde sittet stille hele dagen og trengte å bevege meg. Hun ble veldig lei seg og mente jeg prioriterte meg selv foran henne. Det hele endte i gråt og diskusjon som varte i nesten en time før jeg til slutt dro. Jeg tok faktisk lydopptak av samtalen, og mine foreldre, som hørte det senere, mente hun oppførte seg umodent og egoistisk. Jeg er fortsatt usikker på om jeg håndterte situasjonen riktig. Hva tenker dere?

Du blir utsatt for psykisk vold. 100%, finnes ingen tvil. Du blir utsatt for psykisk vold og ekstrem kontroll og manipulasjon. Hun trenger ikke deg for å sove, hun trenger kontroll. Psykopater og narsissister trenger kontroll. Og jeg begynner å tro at hun er en av disse eller begge. Jeg har vært sammen med to psykopater pga voldelig barndom, og dette er sånn det er. Jeg vet at de var det pga psykologen min har fortalt meg det. Pluss at nå har jeg siste årene lest meg masse opp om det. Men du må søke opp kvinnelige psykopater for det er en viss forskjell. Siden hun er fysisk svakere enn deg så bruker hun "følelsene" sine til å kontrollere deg. Og ikke ha dårlig samvittighet. De er IKKE ekte følelser, bare et VÅPEN for å manipulere deg til å gjøre som HUN vil.

INGEN dame eller mann skal fortelle deg, en VOKSEN MANN hva du skal drikke eller spise. Hun gjør dette fordi hun liker å kontrollere folk. Når hun får deg til å gjøre noe annet enn det du egentlig vil så føler hun på makt og kontroll. Makt og kontroll er det som styrer denne damen. 

Og sjokket mitt  over å finne ut at det faktisk finnes en ligge plass på boden som du ligger på. WTF!!!!???  Hva slags psyko dame er dette? Hun har deg jo i sin hule hånd. Og du gjør jo som hun sier. Bortsett fra når du gikk på volleyball uten henne. 👏👏👏 

Og hva faen snakker hun om at du er litt stor i ansiktet og rundt magen. WTF!!!!??? Dette viser kun at hun ikke bryr seg om de i det hele tatt. Det er IKKE normal atferd for snille, gode og empatiske mennesker. Du må gå fra henne. Hun har mangel på empati. Hun er IKKE glad i deg. Hun ønsker seg en slave hun kan kontrollere som kun eksisterer for hennes behov. Det er INGEN Kjærlighet i det. 

Jeg kjenner en der damen truet med å ta selvmord om han ville gå ut en tur, men hun ville være hjemme. Det skjedde bare oftere og oftere. Han ble lenge i forholdet fordi han ikke ville ha hennes liv på samvittigheten. Det var en måte for henne å oppnå kontroll på. Hun var psykopat og din dame ligner på denne damen. Hun også krevde ekstremt mye oppmerksomhet hele tiden. Alt han sa ble hakket på og vridd på til verste mening. Han brukte mye tid på å skulle blidgjøre henne hele tiden. Han ble helt stresset og glemte seg selv. Sluttet å være sosial, måtte kutte ut venner fordi hun ikke taklet at han var med andre enn henne. 

Eneste måten å få det bedre på når man har truffet en sånn person er å gå. Uansett hvor mye grining eller trusler det blir. Som oftest mener de jo ikke det de sier, de ønsker kun å oppnå kontroll. Når du har egne tanker og meninger, og har ditt eget handlingsmønster, så er DU i kontroll. Hun liker ikke det. Så hun endrer på det hun ikke liker for å forme deg til det HUN liker, da er HUN i kontroll. Og det liker hun, da føler hun seg mektig og i kontroll. Merk deg da at hun IKKE bryr seg om at du da er ulykkelig. Hun bryr seg kun om HENNES ønsker. Ergo hun er IKKE glad i deg. Er du glad i noen så slipper du de fri sant?!

Denne damen bryter deg ned bit for bit hver gang hun nekter deg noe og får deg til å gjøre noe HUN vil istedenfor. Det er sånn de opererer. Snart er hun i full kontroll over deg. Men hun vil ALDRI bli fornøyd. Min mor er som dette, og hun blir ALDRI ALDRI ALDRI fornøyd. Selv om du gjør ALT som hun vil, så vil det aldri bli bra nok. Du vil få et ulykkelig liv. 

DAMEN DIN ER FARLIG. DU MÅ GÅ.

Og oppsøk psykolog så du kan snakke om dette og heale skikkelig etter forholdet er slutt. Og forstå hvorfor du er så tilbøyelig for å gjøre som du får beskjed om. Jeg er kvinne og jeg ville ALDRI ha behandlet noen som dette. Dette er vold. DU er sjef i ditt liv. Ingen andre. Eneste gangene du skal være hjemme pga en dame er hvis dere har små barn og hun er overveldet og da passer det kanskje dårlig at du stikker ut og lar henne være igjen alene. Grunnene din forlovede gir er psyko grunner. 

Planlegg hvordan du skal komme deg bort. Avlys bryllupet og overnatt en annen plass om mulig hvis ikke hun flytter ut. Be henne dra til foreldrene, de liker jo henne så godt. Du må rett og slett fjerne deg i fra henne. For du vil jo bli utsatt for intens psykisk press når du sier i fra. Og du må vel si i fra pga bryllupet. Ellers ville jeg sagt, "vent til du har en plan".

Ikke undervurder det hun gjør mot deg. Du sier selv at du har blitt så dårlig nå av hennes atferd mot deg at du får piller mot angst av en lege. 🚩🚩🚩 Bare kom deg bort i fra henne. Be henne flytte ut. Du er jo i jobb og hun er student, regner med du tjener pengene da.? Si hun har helgen på seg og så sover du borte mens hun flytter. Står leien i ditt navn?

Og så drikker du fra nå av akkurat det DU vil. Alle hennes syke "regler" skal nå strykes. DU er i kontroll over ditt liv. IKKE HENNE! Maken til psyko kjerring. Nei, hun er ikke flott, grei og empatisk. Hun er et monster og en fange vokter. Bryt deg fri. Du er sterk, du klarer det. 💪💪💪💪💪💪

Og har hun seriøst sendt deg ut på boden for å sove for å straffe deg for noe uønsket adferd? Hva hvis det er barna deres hun sender ut der? Eller som hun nekter å gå ut fordi de må holde mor med selskap. Leste om en mor som tvang barna til å være med henne på soverommet istedenfor å gå på fotball og være med venner fordi moren hadde brukket foten og ønsket selskap. 

Hver gang hun begynner å grine eller bestemme over deg nå så bare reiser du deg og går. Bare si "når du oppfører deg sånn så går jeg". Ikke si noe mer, bare gå da uansett hva hun sier. Øv deg i hodet masse så du kan det. Da mister hun kontroll over deg så kanskje hun roer ned litt da. Det er fint vær ute og du trenger vel å komme deg ut likevel når du bor sånn? Si at du ikke lenger legger deg først. Blir det grining, bare gå. Men aller helst spør om du kan overnatte hos noen til hun er borte. For hun vil bli intens. Truer hun med selvmord så ringer du 113 og sier hva hun har sagt. De som har gjort dette har sluppet å oppleve det igjen.

Og melk er sunt. 🙂

Anonymkode: d0089...07e

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (43 minutter siden):

Er det flere som er enig i dette, eller har jeg rett og slett klikket og mistet det helt? Er jeg faktisk et dårlig menneske? Vær 100 prosent ærlig, jeg tåler å høre sannheten…

Nei du er ikke et dårlig menneske. Et menneske som forteller deg hvordan du skal elske er det. Det er det ingen fasit på, og ingen kan bare bestemme det.

Det er det faktisk du som bestemmer. Alle uttrykker kjærlighet ulikt.

Se for deg å fortelle et barn hvordan de skal være glad i mammaen og pappaen sin. 

Hadde du gjort det?

Nei. For du er et ansvarlig og voksent menneske som ikke bestemmer over andre sine følelser.

Ser du ikke dette selv?

Kjærlighet handler om respekt, og respekt handler om å lytte til hverandre. 

Det er ikke bare du som skal lytte til henne. Hun bør også ha et ønske om å lytte til deg. 

Føler du deg viktig for henne? Sånn egentlig? Eller er det bare at hun elsker å bestemme og dirigere?

For det handler ikke om kjærlighet, men kontroll. Da vil hun bare ha kontroll over deg og styre over deg.

At dere skal få barn sammen er i mine øyne reinspikka galskap. 

Anonymkode: 434d1...6e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Du blir utsatt for psykisk vold. 100%, finnes ingen tvil. Du blir utsatt for psykisk vold og ekstrem kontroll og manipulasjon. Hun trenger ikke deg for å sove, hun trenger kontroll. Psykopater og narsissister trenger kontroll. Og jeg begynner å tro at hun er en av disse eller begge. Jeg har vært sammen med to psykopater pga voldelig barndom, og dette er sånn det er. Jeg vet at de var det pga psykologen min har fortalt meg det. Pluss at nå har jeg siste årene lest meg masse opp om det. Men du må søke opp kvinnelige psykopater for det er en viss forskjell. Siden hun er fysisk svakere enn deg så bruker hun "følelsene" sine til å kontrollere deg. Og ikke ha dårlig samvittighet. De er IKKE ekte følelser, bare et VÅPEN for å manipulere deg til å gjøre som HUN vil.

INGEN dame eller mann skal fortelle deg, en VOKSEN MANN hva du skal drikke eller spise. Hun gjør dette fordi hun liker å kontrollere folk. Når hun får deg til å gjøre noe annet enn det du egentlig vil så føler hun på makt og kontroll. Makt og kontroll er det som styrer denne damen. 

Og sjokket mitt  over å finne ut at det faktisk finnes en ligge plass på boden som du ligger på. WTF!!!!???  Hva slags psyko dame er dette? Hun har deg jo i sin hule hånd. Og du gjør jo som hun sier. Bortsett fra når du gikk på volleyball uten henne. 👏👏👏 

Og hva faen snakker hun om at du er litt stor i ansiktet og rundt magen. WTF!!!!??? Dette viser kun at hun ikke bryr seg om de i det hele tatt. Det er IKKE normal atferd for snille, gode og empatiske mennesker. Du må gå fra henne. Hun har mangel på empati. Hun er IKKE glad i deg. Hun ønsker seg en slave hun kan kontrollere som kun eksisterer for hennes behov. Det er INGEN Kjærlighet i det. 

Jeg kjenner en der damen truet med å ta selvmord om han ville gå ut en tur, men hun ville være hjemme. Det skjedde bare oftere og oftere. Han ble lenge i forholdet fordi han ikke ville ha hennes liv på samvittigheten. Det var en måte for henne å oppnå kontroll på. Hun var psykopat og din dame ligner på denne damen. Hun også krevde ekstremt mye oppmerksomhet hele tiden. Alt han sa ble hakket på og vridd på til verste mening. Han brukte mye tid på å skulle blidgjøre henne hele tiden. Han ble helt stresset og glemte seg selv. Sluttet å være sosial, måtte kutte ut venner fordi hun ikke taklet at han var med andre enn henne. 

Eneste måten å få det bedre på når man har truffet en sånn person er å gå. Uansett hvor mye grining eller trusler det blir. Som oftest mener de jo ikke det de sier, de ønsker kun å oppnå kontroll. Når du har egne tanker og meninger, og har ditt eget handlingsmønster, så er DU i kontroll. Hun liker ikke det. Så hun endrer på det hun ikke liker for å forme deg til det HUN liker, da er HUN i kontroll. Og det liker hun, da føler hun seg mektig og i kontroll. Merk deg da at hun IKKE bryr seg om at du da er ulykkelig. Hun bryr seg kun om HENNES ønsker. Ergo hun er IKKE glad i deg. Er du glad i noen så slipper du de fri sant?!

Denne damen bryter deg ned bit for bit hver gang hun nekter deg noe og får deg til å gjøre noe HUN vil istedenfor. Det er sånn de opererer. Snart er hun i full kontroll over deg. Men hun vil ALDRI bli fornøyd. Min mor er som dette, og hun blir ALDRI ALDRI ALDRI fornøyd. Selv om du gjør ALT som hun vil, så vil det aldri bli bra nok. Du vil få et ulykkelig liv. 

DAMEN DIN ER FARLIG. DU MÅ GÅ.

Og oppsøk psykolog så du kan snakke om dette og heale skikkelig etter forholdet er slutt. Og forstå hvorfor du er så tilbøyelig for å gjøre som du får beskjed om. Jeg er kvinne og jeg ville ALDRI ha behandlet noen som dette. Dette er vold. DU er sjef i ditt liv. Ingen andre. Eneste gangene du skal være hjemme pga en dame er hvis dere har små barn og hun er overveldet og da passer det kanskje dårlig at du stikker ut og lar henne være igjen alene. Grunnene din forlovede gir er psyko grunner. 

Planlegg hvordan du skal komme deg bort. Avlys bryllupet og overnatt en annen plass om mulig hvis ikke hun flytter ut. Be henne dra til foreldrene, de liker jo henne så godt. Du må rett og slett fjerne deg i fra henne. For du vil jo bli utsatt for intens psykisk press når du sier i fra. Og du må vel si i fra pga bryllupet. Ellers ville jeg sagt, "vent til du har en plan".

Ikke undervurder det hun gjør mot deg. Du sier selv at du har blitt så dårlig nå av hennes atferd mot deg at du får piller mot angst av en lege. 🚩🚩🚩 Bare kom deg bort i fra henne. Be henne flytte ut. Du er jo i jobb og hun er student, regner med du tjener pengene da.? Si hun har helgen på seg og så sover du borte mens hun flytter. Står leien i ditt navn?

Og så drikker du fra nå av akkurat det DU vil. Alle hennes syke "regler" skal nå strykes. DU er i kontroll over ditt liv. IKKE HENNE! Maken til psyko kjerring. Nei, hun er ikke flott, grei og empatisk. Hun er et monster og en fange vokter. Bryt deg fri. Du er sterk, du klarer det. 💪💪💪💪💪💪

Og har hun seriøst sendt deg ut på boden for å sove for å straffe deg for noe uønsket adferd? Hva hvis det er barna deres hun sender ut der? Eller som hun nekter å gå ut fordi de må holde mor med selskap. Leste om en mor som tvang barna til å være med henne på soverommet istedenfor å gå på fotball og være med venner fordi moren hadde brukket foten og ønsket selskap. 

Hver gang hun begynner å grine eller bestemme over deg nå så bare reiser du deg og går. Bare si "når du oppfører deg sånn så går jeg". Ikke si noe mer, bare gå da uansett hva hun sier. Øv deg i hodet masse så du kan det. Da mister hun kontroll over deg så kanskje hun roer ned litt da. Det er fint vær ute og du trenger vel å komme deg ut likevel når du bor sånn? Si at du ikke lenger legger deg først. Blir det grining, bare gå. Men aller helst spør om du kan overnatte hos noen til hun er borte. For hun vil bli intens. Truer hun med selvmord så ringer du 113 og sier hva hun har sagt. De som har gjort dette har sluppet å oppleve det igjen.

Og melk er sunt. 🙂

Anonymkode: d0089...07e

Stiller meg 💯 bak dette innlegget!

GÅ FRA DENNE LIVSFARLIGE DAMEN!!!

Helst med en eneste gang. Ikke snakk. Ingen dialog. Bare få henne ut av livet ditt så fort som mulig! 

Anonymkode: 434d1...6e6

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (42 minutter siden):

Er det flere som er enig i dette, eller har jeg rett og slett klikket og mistet det helt? Er jeg faktisk et dårlig menneske? Vær 100 prosent ærlig, jeg tåler å høre sannheten…

Jeg er enig i det det sto. Hun er manipulativ og hun trener deg opp som en hund. Hun forteller deg at du er en fæl person fordi du er uenig med henne eller ikke føler det hun vil du skal føle. Du må komme deg bort. Hun sier rett ut at hun driver og oppdrar deg fordi foreldrene dine har gjort en "dårlig jobb". Og nå vil hun isolere deg fra familien fordi du besøker de for ofte, som er en gang i mnd. Det er ikke ofte hvis du lurte. 

Og så ser jeg at du egentlig ikke har de rette følelsene for denne damen eller noen gang har hatt det. Og at du ikke vil ha barn. Hun ser dette også, men hun driter i det og vil forandre på det med å fortelle deg hvor synd det er på henne. Hun bedriver psykisk vold. Hun ønsker en nikkedukke. Når du sier noe hun ikke liker så gråter og hyperventilerer hun (ikke normalt forresten). Og da må du holde rundt henne og si unnskyld. Og så selv om da situasjonen overhodet IKKE er løst for deg, så har du IKKE lov å ta opp sammen tema igjen. Dette er en del av "oppdragelsen" hun nå gjør. Som hun mener du burde ha lært hjemmefra. Hvis du vokste opp med emosjonelt ustabile mennesker som hadde drevet på med samme taktikk så hadde du gjerne vært "trent opp". Men dette er jo ikke normalt. Men kanskje det er det for hennes mor som mente datteren kom til å dø av gråt og hyperventilering. 🙄

Pleier du å få sånne lange mailer ofte av henne? Den var veldig slitsom. Du må gå i fra henne. Du vil aldri bli glad. To stk som skal gifte seg burde ikke ha så mye problemer. Og du føler ikke engang det riktige for henne. Jeg gjetter på at hun lovebombet deg i starten? Hun overveldet deg og alt gikk veldig fort? Hvis ikke hun gjør deg glad så må du gå. Finn en som gjør deg glad. En du gleder deg til å tilbringe tid med. 

Og forresten. Jeg er kvinne og jeg er veeeeldig empatisk av meg. Så jeg gråter når andre har det vondt. Men da mener jeg at jeg feks ser en dame på tv gråte fordi hun ikke kan få barn og det er en stor sorg for henne og så renner det tårer ned hennes kinn, og da feller jeg noen tårer også. De renner forsiktig ned mine kinn og du ville ikke ha merket det annet enn at hvis du så at jeg tørket bort en tåre. Ellers gråter jeg når noen jeg er glad i dør. Da er det mer enn bare tårer. Det er vel mange tårer. Men jeg vet ikke helt om jeg lager så mye lyd. Snufser nok litt. Snyte nesen må jeg. Ingen hyperventilering. Jeg griner IKKE fordi noen er uenig med meg. Det ville vært ekstremt manipulativt.

Søk lykke, søke glede. Vi er alle vår egen lykkes smed. Hvis ikke du er glad så gå. Du er ikke gal eller et monster. Det er en del av manipuleringen og den psykiske volden. Men du må gå. Ikke sitt på gjerdet i ditt eget liv. Gjør noe. Handle. 

Anonymkode: d0089...07e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg er enig i det det sto. Hun er manipulativ og hun trener deg opp som en hund. Hun forteller deg at du er en fæl person fordi du er uenig med henne eller ikke føler det hun vil du skal føle. Du må komme deg bort. Hun sier rett ut at hun driver og oppdrar deg fordi foreldrene dine har gjort en "dårlig jobb". Og nå vil hun isolere deg fra familien fordi du besøker de for ofte, som er en gang i mnd. Det er ikke ofte hvis du lurte. 

Og så ser jeg at du egentlig ikke har de rette følelsene for denne damen eller noen gang har hatt det. Og at du ikke vil ha barn. Hun ser dette også, men hun driter i det og vil forandre på det med å fortelle deg hvor synd det er på henne. Hun bedriver psykisk vold. Hun ønsker en nikkedukke. Når du sier noe hun ikke liker så gråter og hyperventilerer hun (ikke normalt forresten). Og da må du holde rundt henne og si unnskyld. Og så selv om da situasjonen overhodet IKKE er løst for deg, så har du IKKE lov å ta opp sammen tema igjen. Dette er en del av "oppdragelsen" hun nå gjør. Som hun mener du burde ha lært hjemmefra. Hvis du vokste opp med emosjonelt ustabile mennesker som hadde drevet på med samme taktikk så hadde du gjerne vært "trent opp". Men dette er jo ikke normalt. Men kanskje det er det for hennes mor som mente datteren kom til å dø av gråt og hyperventilering. 🙄

Pleier du å få sånne lange mailer ofte av henne? Den var veldig slitsom. Du må gå i fra henne. Du vil aldri bli glad. To stk som skal gifte seg burde ikke ha så mye problemer. Og du føler ikke engang det riktige for henne. Jeg gjetter på at hun lovebombet deg i starten? Hun overveldet deg og alt gikk veldig fort? Hvis ikke hun gjør deg glad så må du gå. Finn en som gjør deg glad. En du gleder deg til å tilbringe tid med. 

Og forresten. Jeg er kvinne og jeg er veeeeldig empatisk av meg. Så jeg gråter når andre har det vondt. Men da mener jeg at jeg feks ser en dame på tv gråte fordi hun ikke kan få barn og det er en stor sorg for henne og så renner det tårer ned hennes kinn, og da feller jeg noen tårer også. De renner forsiktig ned mine kinn og du ville ikke ha merket det annet enn at hvis du så at jeg tørket bort en tåre. Ellers gråter jeg når noen jeg er glad i dør. Da er det mer enn bare tårer. Det er vel mange tårer. Men jeg vet ikke helt om jeg lager så mye lyd. Snufser nok litt. Snyte nesen må jeg. Ingen hyperventilering. Jeg griner IKKE fordi noen er uenig med meg. Det ville vært ekstremt manipulativt.

Søk lykke, søke glede. Vi er alle vår egen lykkes smed. Hvis ikke du er glad så gå. Du er ikke gal eller et monster. Det er en del av manipuleringen og den psykiske volden. Men du må gå. Ikke sitt på gjerdet i ditt eget liv. Gjør noe. Handle. 

Anonymkode: d0089...07e

Den lange mailen er jo akkurat samme stil som hans egne lister her.

Anonymkode: d14ce...373

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hun virker enormt som et enormt ressurskrevende individ

TS fremstår likeså. Ressurskrevende, utmattende og manipulerende

Anonymkode: 8cbeb...fd8

[Takkforhjelpen!]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

TS fremstår likeså. Ressurskrevende, utmattende og manipulerende

Anonymkode: 8cbeb...fd8

Hva mener du? På hvilken måte?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

TS fremstår likeså. Ressurskrevende, utmattende og manipulerende

Anonymkode: 8cbeb...fd8

Om du mener dette så må du begrunne det...

Å sove på en madrass i boden er ikke å være ressurskrevende akkurat...

Å bli nektet og drikke Pepsi Max..

Hallo? 

Hun er da ikke mammaen hans!

Anonymkode: 434d1...6e6

[AnonymBruker]

Ut fra den mailen hun sendte (hvis dette i det hele tatt er ekte) så fremstår ts som det største problemet. Hun er ganske rett frem på hva hun ønsker og mener. Ts kunne sikkert satt foten ned for trivielle ting som Pepsi max og melk og trening alene, sagt klart og tydelig at han trenger dette og de ville blitt ferdig med saken. Men dette stikker jo mye dypere enn som så, ts kverner, tviler, maser og er dyster, og de diskuterer rundt og rundt i ring. Er du på autisme spekteret ts? 

Anonymkode: c47e7...653

[Takkforhjelpen!]

.

Endret 16. juni av Takkforhjelpen!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Den lange mailen er jo akkurat samme stil som hans egne lister her.

Anonymkode: d14ce...373

Kanskje det er der han tok det i fra. Vi lærer av hverandre.

Anonymkode: d0089...07e

[Natu]

Takkforhjelpen! skrev (På 13.5.2025 den 17.27):

Hei alle sammen. Jeg skriver her fordi jeg står midt i en stor indre konflikt i forholdet mitt, og jeg trenger ærlige og kloke perspektiver utenfra. Jeg er i slutten av 20-årene og har vært sammen med kjæresten min i snart to år. Hun er et utrolig godt menneske – lojal, varm, omsorgsfull og ønsker meg vel. Vi er forlovet og skal etter planen gifte oss om noen måneder. Alt er i utgangspunktet klart. Likevel sliter jeg.

Det er flere ting jeg strever med, og jeg klarer ikke finne ut om jeg overtenker – eller om jeg faktisk bør lytte til tvilen min:

Alt som er bra med henne: Før jeg skriver mer om utfordringene, må jeg si at hun virkelig har mange kvaliteter jeg setter utrolig stor pris på. Hun er trygg, lojal, ærlig og veldig omsorgsfull. Hun gir mye av seg selv i forholdet, stiller alltid opp, og viser med hele seg at hun vil meg vel. Hun er intelligent, reflektert og kommer til å få en svært god jobb når hun er ferdig utdannet – både fordi hun er dyktig og fordi hun jobber hardt. Hun er familiemenneske, raus, og hun vil andre godt. Hun har aldri sviktet meg, aldri løyet for meg, og hun tåler mine usikkerheter bedre enn mange ville gjort. Det er nettopp fordi hun er så god, at det gjør så vondt å stå i tvil – og det er også grunnen til at jeg har hatt et sterkt ønske om at dette skal fungere.

 

• Tro og oppdragelse: Jeg er agnostiker/ikke-troende, mens hun er kristen og ønsker at barna våre skal vokse opp med kristne verdier og kristen litteratur, barnebibel, osv. Hun har gått noen ganger i Misjonssalen i Oslo, og mange i familien hennes er tilknyttet NLM (Norsk Luthersk Misjonssamband). Selv ønsker jeg at barna våre skal få en livssynsnøytral oppvekst. Vi har snakket mye om dette, og vi har begge inngått kompromisser. Hun har vært villig til å tone ned noe av påvirkningen, og jeg har sagt meg villig til å akseptere en viss grad av kristent innhold – men jeg kjenner fortsatt på en uro for om det blir for mye for meg over tid.

• Barn og tempo: På vår aller første date sa hun at hun ønsket seg 4–5 barn. Det skremte meg egentlig, men jeg hadde så lyst til at dette skulle fungere – fordi hun er så mye bedre enn alle andre jeg har datet. Hun er snill, trofast, og har en veldig god utdanning. Når hun er ferdig, kommer hun trolig til å tjene over én million i året, så hun er både karrierebevisst og en familieorientert person. Hun har senere gått med på å "nøye seg" med tre barn – et stort kompromiss fra hennes side. Jeg har sagt ja til det, men innerst inne vet jeg ikke om jeg egentlig ønsker mer enn ett eller to barn, om noen. Jeg er ikke klar nå, og vet ikke om jeg noen gang blir det.

• Følelsesmessig intensitet: Hun er veldig følsom og kan reagere sterkt hvis hun er trøtt, sulten eller føler seg såret. Det krever mye av meg, og jeg blir ofte utmattet. Moren hennes har sagt at hun "kommer til å dø", som en reaksjon på at kjæresten min har ringt hjem gråtende flere helger på rad, etter å ha følt seg utrygg i forholdet. Det er ikke fordi jeg har behandlet henne dårlig, men fordi jeg har tatt opp vanskelige temaer igjen og igjen – barn, tro, fremtid – uten å finne indre ro. Det har gått i loop i hodet mitt, fordi jeg ikke har følt meg helt tilfreds med kompromissene jeg har inngått. Jeg tror det har tappet oss begge.

• Frihet og balanse: Hun ønsker å gjøre det aller meste sammen, og jeg føler meg noen ganger kvalt. Jeg trenger tid alene, og savner frihet og pusterom – uten dårlig samvittighet for å ta det.

• Tvil om egne følelser: Jeg vet ikke om jeg elsker henne nok. Hun kjenner meg bedre enn noen andre, men jeg kjenner meg også ofte sliten og tvilende. Jeg savner henne iblant, men ikke alltid. Jeg vet ikke om jeg føler det man bør føle før man gifter seg, eller om jeg blir mer av trygghet og fornuft enn av kjærlighet.

• Frykt for å være alene: Jeg har ingen nære venner, og hun er den eneste jeg virkelig deler livet mitt med. Familien hennes har tatt meg imot med åpne armer og er utrolig glade i meg, selv om jeg ikke deler troen deres. Jeg er redd for å miste alt det. Tanken på å stå helt alene og kanskje aldri finne noen igjen som ser meg slik hun gjør, skremmer meg. Kanskje jeg er heldig som har henne. Kanskje jeg overdriver problemene. Men hva hvis jeg blir i noe jeg egentlig ikke er lykkelig i, bare fordi jeg er redd?

• Bosted og fremtid: Hun er fra en annen landsdel og har tidligere vært tydelig på at hun ønsket å flytte tilbake dit for å bo nær familie. Men for min skyld har hun sagt seg villig til å bli boende her på Østlandet – i nærheten av min jobb, min familie og mitt nettverk. Det er jeg utrolig takknemlig for, men samtidig legger det press på meg: når hun har ofret så mye, føler jeg et ansvar for at forholdet må "lykkes". Og det gjør det enda vanskeligere å kjenne etter hva jeg egentlig vil. Og så er det en viss fare for at hun kaanskje vil nærmere moren sin når hun får barn, who knows... Men hun er tydelig på at hun har lovet meg Østlandet, og hun står sterkt for det. 

• Utsette bryllupet: Det er ikke noe tema fra hennes side å utsette bryllupet. Det er enten "all in eller all out". Det betyr at jeg MÅ ta et valg om å forlate henne eller gifte meg med henne. Moren hennes er skeptiske til bryllupet pga forskjellene mellom meg og henne (moren er veldig konservativ), mens faren er veldig positiv (han er liberal), og han er ekstremt støttende. 

Jeg har snakket masse med henne om alt dette – om barn, tro, frihet og fremtid. Vi har begge strukket oss langt. I tillegg har jeg snakket med fastlegen min, med prest, med en representant fra Human-Etisk Forbund og hatt tre timer med en parterapeut (alene). Jeg forsøker virkelig å få klarhet, men tankene slipper ikke taket.

Så derfor spør jeg dere:
Tror dere jeg overtenker alt?
Har noen av dere vært i en lignende situasjon – og enten valgt å bli og fått det til å fungere, eller valgt å gå og kjent på lettelse?
Hvordan vet man forskjellen på kalde føtter og dyp uforenelighet?
Har jeg blitt for kravstor? Kanskje hun egentlig er veldig bra for meg? Jeg er rett og slett forvirret. 

Takk for at du tok deg tid til å lese. Jeg blir veldig takknemlig for alle innspill ❤️

Du virker til å ha et stort kontrollbehov angående fremtiden. Med tanke på barn feks: kanskje dere ikke kan få egne barn? Så har du brukt masse tid på unødvendige tanker. Det høres ut som det er en del forskjeller mellom dere. Men noe sier meg at hvis du dropper ut av dette forholdet vil du angre noe veldig. Kanskje hun tenker at dere skal holde sammen for evig, men det kan jo ikke hun bestemme? Hun høres ut som sjelden vare nå til dags. Er du deprimert? Høres litt slik ut på tankegangen din.