Forvirret og sliten i forholdet – usikker på fremtiden (religion, barn)

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (På 13.5.2025 den 17.30):

men fordi jeg har tatt opp vanskelige temaer igjen og igjen

Det høres intenst ut at du omatt og omatt kverner på dette. Gå eller slit henne ut til hun velger å gå

Anonymkode: 8cbeb...fd8

[AnonymBruker]

Hele denne tråden må jo være tull.

Jeg tror ikke du er forelsket.

Men, jeg tror du trenger noen å snakke med.

Hvis kjæresten din ringer hjem til moren sin og gråter, fordi du hele tiden skal snakke om ting du bekymrer deg for i fremtiden, så høres det ut som du går og gnager og ikke klarer å slippe ting - overtenker og tar det ut på henne.

Hvorfor må dere bli enige om barn nå? Det er jo ikke sikkert at dere kam få barn. Hvorfor bekymrer du deg NÅ for det? Når du har fått de barna du vil ha, så tar DU ansvar og kutter strengen. Vipps, så er det ikke noe problem.

Om du er så usikker, så la henne gå. La henne finne en mann som vil ha det samme som henne, og som deler de verdiene hun har.

Anonymkode: 375fd...3c4

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (På 13.5.2025 den 17.27):

Hei alle sammen. Jeg skriver her fordi jeg står midt i en stor indre konflikt i forholdet mitt, og jeg trenger ærlige og kloke perspektiver utenfra. Jeg er i slutten av 20-årene og har vært sammen med kjæresten min i snart to år. Hun er et utrolig godt menneske – lojal, varm, omsorgsfull og ønsker meg vel. Vi er forlovet og skal etter planen gifte oss om noen måneder. Alt er i utgangspunktet klart. Likevel sliter jeg.

Det er flere ting jeg strever med, og jeg klarer ikke finne ut om jeg overtenker – eller om jeg faktisk bør lytte til tvilen min:

Alt som er bra med henne: Før jeg skriver mer om utfordringene, må jeg si at hun virkelig har mange kvaliteter jeg setter utrolig stor pris på. Hun er trygg, lojal, ærlig og veldig omsorgsfull. Hun gir mye av seg selv i forholdet, stiller alltid opp, og viser med hele seg at hun vil meg vel. Hun er intelligent, reflektert og kommer til å få en svært god jobb når hun er ferdig utdannet – både fordi hun er dyktig og fordi hun jobber hardt. Hun er familiemenneske, raus, og hun vil andre godt. Hun har aldri sviktet meg, aldri løyet for meg, og hun tåler mine usikkerheter bedre enn mange ville gjort. Det er nettopp fordi hun er så god, at det gjør så vondt å stå i tvil – og det er også grunnen til at jeg har hatt et sterkt ønske om at dette skal fungere.

 

• Tro og oppdragelse: Jeg er agnostiker/ikke-troende, mens hun er kristen og ønsker at barna våre skal vokse opp med kristne verdier og kristen litteratur, barnebibel, osv. Hun har gått noen ganger i Misjonssalen i Oslo, og mange i familien hennes er tilknyttet NLM (Norsk Luthersk Misjonssamband). Selv ønsker jeg at barna våre skal få en livssynsnøytral oppvekst. Vi har snakket mye om dette, og vi har begge inngått kompromisser. Hun har vært villig til å tone ned noe av påvirkningen, og jeg har sagt meg villig til å akseptere en viss grad av kristent innhold – men jeg kjenner fortsatt på en uro for om det blir for mye for meg over tid.

• Barn og tempo: På vår aller første date sa hun at hun ønsket seg 4–5 barn. Det skremte meg egentlig, men jeg hadde så lyst til at dette skulle fungere – fordi hun er så mye bedre enn alle andre jeg har datet. Hun er snill, trofast, og har en veldig god utdanning. Når hun er ferdig, kommer hun trolig til å tjene over én million i året, så hun er både karrierebevisst og en familieorientert person. Hun har senere gått med på å "nøye seg" med tre barn – et stort kompromiss fra hennes side. Jeg har sagt ja til det, men innerst inne vet jeg ikke om jeg egentlig ønsker mer enn ett eller to barn, om noen. Jeg er ikke klar nå, og vet ikke om jeg noen gang blir det.

• Følelsesmessig intensitet: Hun er veldig følsom og kan reagere sterkt hvis hun er trøtt, sulten eller føler seg såret. Det krever mye av meg, og jeg blir ofte utmattet. Moren hennes har sagt at hun "kommer til å dø", som en reaksjon på at kjæresten min har ringt hjem gråtende flere helger på rad, etter å ha følt seg utrygg i forholdet. Det er ikke fordi jeg har behandlet henne dårlig, men fordi jeg har tatt opp vanskelige temaer igjen og igjen – barn, tro, fremtid – uten å finne indre ro. Det har gått i loop i hodet mitt, fordi jeg ikke har følt meg helt tilfreds med kompromissene jeg har inngått. Jeg tror det har tappet oss begge.

• Frihet og balanse: Hun ønsker å gjøre det aller meste sammen, og jeg føler meg noen ganger kvalt. Jeg trenger tid alene, og savner frihet og pusterom – uten dårlig samvittighet for å ta det.

• Tvil om egne følelser: Jeg vet ikke om jeg elsker henne nok. Hun kjenner meg bedre enn noen andre, men jeg kjenner meg også ofte sliten og tvilende. Jeg savner henne iblant, men ikke alltid. Jeg vet ikke om jeg føler det man bør føle før man gifter seg, eller om jeg blir mer av trygghet og fornuft enn av kjærlighet.

• Frykt for å være alene: Jeg har ingen nære venner, og hun er den eneste jeg virkelig deler livet mitt med. Familien hennes har tatt meg imot med åpne armer og er utrolig glade i meg, selv om jeg ikke deler troen deres. Jeg er redd for å miste alt det. Tanken på å stå helt alene og kanskje aldri finne noen igjen som ser meg slik hun gjør, skremmer meg. Kanskje jeg er heldig som har henne. Kanskje jeg overdriver problemene. Men hva hvis jeg blir i noe jeg egentlig ikke er lykkelig i, bare fordi jeg er redd?

• Bosted og fremtid: Hun er fra en annen landsdel og har tidligere vært tydelig på at hun ønsket å flytte tilbake dit for å bo nær familie. Men for min skyld har hun sagt seg villig til å bli boende her på Østlandet – i nærheten av min jobb, min familie og mitt nettverk. Det er jeg utrolig takknemlig for, men samtidig legger det press på meg: når hun har ofret så mye, føler jeg et ansvar for at forholdet må "lykkes". Og det gjør det enda vanskeligere å kjenne etter hva jeg egentlig vil. Og så er det en viss fare for at hun kaanskje vil nærmere moren sin når hun får barn, who knows... Men hun er tydelig på at hun har lovet meg Østlandet, og hun står sterkt for det. 

• Utsette bryllupet: Det er ikke noe tema fra hennes side å utsette bryllupet. Det er enten "all in eller all out". Det betyr at jeg MÅ ta et valg om å forlate henne eller gifte meg med henne. Moren hennes er skeptiske til bryllupet pga forskjellene mellom meg og henne (moren er veldig konservativ), mens faren er veldig positiv (han er liberal), og han er ekstremt støttende. 

Jeg har snakket masse med henne om alt dette – om barn, tro, frihet og fremtid. Vi har begge strukket oss langt. I tillegg har jeg snakket med fastlegen min, med prest, med en representant fra Human-Etisk Forbund og hatt tre timer med en parterapeut (alene). Jeg forsøker virkelig å få klarhet, men tankene slipper ikke taket.

Så derfor spør jeg dere:
Tror dere jeg overtenker alt?
Har noen av dere vært i en lignende situasjon – og enten valgt å bli og fått det til å fungere, eller valgt å gå og kjent på lettelse?
Hvordan vet man forskjellen på kalde føtter og dyp uforenelighet?
Har jeg blitt for kravstor? Kanskje hun egentlig er veldig bra for meg? Jeg er rett og slett forvirret. 

Takk for at du tok deg tid til å lese. Jeg blir veldig takknemlig for alle innspill ❤️

Dere er unge, er ikke gift og har ikke barn. Denne tiden sammen skal bare være gøy og koselig! Det høres ut som om det bare er stress og styr og at alt går alt for fort. Det lover ikke godt for en fremtid sammen. Det er ikke farlig å slå opp, det kan være tungt en stund men det går over. 

Det virker også som om du lider av noen form for angst, i alle fall spinner tankene, så snakk med fastlegen om akkurat dette med angsten. Men på din alder bør ikke giftemål og barn være noe som tar så mye plass i tankene.  

Anonymkode: c617e...d1d

[AnonymBruker]

Dette er enkelt. Hvis du elsker henne, gifter du deg med henne. Hvis ikke la henne gå. «Find the one you can’t live without» sier de i sangen. 
 

Men hvorfor i alle dager er hun med deg? Du er sikkert en fin fyr, men du tikker ikke akkurat av på hennes bokser. Hun må elske deg høyt. 
 

Uansett må du jo bare lære deg å si noe annet en herregud. Er det lov å si Herre min hatt? Splitte mine bramseil 🤣 Faderullandei? Allahuakbar eller Selamat siang? 

Anonymkode: 42efd...47b

[monican94]

oioi, jeg hadde iallfall ikke giftet meg når du er såå usikker på så essensielle ting. Dere virker å ha veldig ulike syn på fremtiden, barn, hvordan dere skal leve sammen osv. Hun er imor abort..  det vil jo i praksis si at hun ops, ble gravid ved et uhell og du sitter i saksa..  Du ønsker endel alenetid, hun vil være på deg som en klegg, og ringer i tillegg til mor å gråter når ikke alt går etter hennes pip..  og altså, hun er med i noe sektlignende, og sier hun ønsker dette for barna å, overfor deg nå sier hun at hun skal tone det ned men hva trur du eeeegentlig skjer når barna kommer ?? nei, jeg har nok ikke helt trua på dette forholdet altså, finn deg en dame som fortjener deg 🥰

[Miss Foster]

Et standard svar på KG, men denne gangen må det sies:

Kjære deg, kom deg vekk 🚩

[Takkforhjelpen!]

Miss Foster skrev (8 timer siden):

Et standard svar på KG, men denne gangen må det sies:

Kjære deg, kom deg vekk 🚩

Hvorfor?

[Miss Foster]

Takkforhjelpen! skrev (1 time siden):

Hvorfor?

Fordi det høres ut som love bombing fra hennes side (som fungerte på deg fordi du er så trygghetssøkende. Les deg opp). 

Her tror jeg du vil ende opp med å leve på akkord med deg selv. Og allerede nå ser du hvilke sterke følelsesutbrudd hun reagerer med når du setter grenser og prøver å være tro mot deg selv. Hun bruker nok ikke de sterke følelsene sine bevisst for å manipulere deg, men det er allikevel manipulasjon. Ikke bra. 
 

 

[AnonymBruker]

Miss Foster skrev (2 timer siden):

Fordi det høres ut som love bombing fra hennes side (som fungerte på deg fordi du er så trygghetssøkende. Les deg opp). 

Her tror jeg du vil ende opp med å leve på akkord med deg selv. Og allerede nå ser du hvilke sterke følelsesutbrudd hun reagerer med når du setter grenser og prøver å være tro mot deg selv. Hun bruker nok ikke de sterke følelsene sine bevisst for å manipulere deg, men det er allikevel manipulasjon. Ikke bra. 
 

 

Mildt sagt. Hun er helt cray cray. I tillegg har TS sin familie reagert når han viste dem lydopptak. Det er så mange red flags her at man kunne laget en Summer Edition Fashion Collection ut av det for en hel by 😂

Mens mora hennes påpeker noe med at "hun kommer til å dø". Dette er helt sprø folk og som jeg har skrevet til TS - men som TS nekter å svare på - så er det bare å komme seg unna mens man ennå kan.

Tror det er noe som heter: Don't stick your dick in crazy. 

Anonymkode: 1312b...82e

[umAxa]

Takkforhjelpen! skrev (På 14.5.2025 den 20.18):

og jeg hadde sluppet å stresse over at vi må få minst tre barn og begynne med det om 1–2 år.

Dette minte meg om noe jeg hørte nylig:

Barn er bare konsekvensen av at man er så storm-forelsket, at når du ser partneren din, så skal hver celle i kroppen din skrike inn i deg at hun der skal du ha barn med!

Du bare vet det, drømmer om det og ser for seg det - og da har du funnet den rette damen.

Livet er selvsagt hakket mer komplisert enn bare det utsagnet - men det bærer en artig vinkling. 

--
Edit:

Etter å ha lest mer om din opplevelse av henne, så ser det mer og mer ut som at hun prioriterer seg selv, sine ønsker og hva hun vil ha, fremfor hva dere sammen kan få til med den dere (du) er.
Altså nærmest et ultimatum. 

Da er det ikke deg, hun vil ha.
Hun vil ha drømmen.  - og du er bare en deltager.
 

Endret 20. mai av umAxa

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (På 13.5.2025 den 17.48):

Takk for svar. Før flere rekker å svare, så må jeg legge til følgende: Hun har lovet meg å aldri forlate meg, uansett hva. Om følelsene hennes for meg forsvinner om 5, 10 eller 15 år, så vil hun aldri forlate meg. Hun ser på ekteskapet som hellig. Det er en ekstremt stor trygghet for meg, og det er kanskje ikke så lett å finne kvinner med slike holdninger?

Dette er ikke bra. Vil du virkelig ha en som aldri går fra deg selv om hun ikke lenger har følelser for deg? Dette betyr også at det vil nok føles ekstra vanskelig for deg å gå fra henne. Da du vet at hun mener ekteskapet er hellig pga religion. Da vil du føle deg låst. Alle damer og menn bør ha mulighet til å forlate et ekteskap om de ønsker det. Hadde blitt ufattelig lei meg om jeg visste at en person egentlig ville gå, men tvang seg selv til å bli av hvilken som helst grunn.

Ikke gift deg med en person hvis ikke du tror du vil bli lykkelig, og kun fordi hun virker bra på papiret. Det er ikke rettferdig mot henne eller mot deg selv. 

Og så er det noe som heter "like barn leker best". Jeg personlig ville aldri ha gått for noen som var så ulik meg. Fordi jeg vil ikke få det jeg ønsker meg så jeg vil ikke bli glad, og forholdet vil da ikke uansett vare. 

Det virker mere som du bare ønsker så veldig at dette skal fungere, men så vet du inni deg at det gjør det jo ikke. Et forhold som har så mange kompromisser allerede=🚩. Som sagt "like barn leker best". Finn deg en som ønsker de samme tingene som deg. Og jo, barna dine vil nok bli hjernevasket med Jesus snakk. De vil bli formet til det fra de er små. Mor vil synge Jesus sanger og fortelle Jesus historier hver dag for barna. Jeg har veldig kristen slekt og vet hvor mye det vil gå i Jesus. 

Og en ting jeg synes er skikkelig fælt å lese om, det er når det blir samlivsbrudd og det er barn involvert og den ene parten ble overtalt til å bo på den andres hjemplass. Det blir ensomt og dumt for den som ikke er der i fra. Og den personen sitter fast der til ungene er voksne. Det blir da henne som blir ensomt og uten nettverk, hvis ikke hun er flink til skaffe seg nye nære personer. Og så er jo ekteskapet hellig for henne, så hvordan blir det for henne når du ikke klarer mere og går?

Jeg ville ikke ha giftet meg med denne damen, men jeg forstår at dette er skikkelig vanskelig for deg. Men du vil oppnå nye bekjentskaper og ny dame. Du fant jo henne. Men finn en som tror på det du tror på, og som ønsker at du har egne venner (eller er komfortabel med egentid som det blir for deg) fordi hun har hobbyer og venninner hun ønsker å bruke tid på. Og så må du finne ut av om du egentlig i det hele tatt vil ha barn. For det er en stor ting å være usikker på. 

At hun vil tjene mye penger når hun er ferdig utdannet har lite å si for deres forhold. Du skal jo gifte deg med damen og ikke pengene hennes. Og så blir hun og moren veldig dramatiske høres det ut som. Jeg hadde ikke orket så mye drama. Hun dør jo ikke, det var jo veldig overdrevet. Forhold skal ikke være så vanskelig som dette. Ihvertfall ikke så tidlig som to år. Tenk om ti år, eller 20-50 år.

Du gjør rett i å være bekymret med så mange uenigheter som dere har. Du må lytte til den bekymringen. Det er ditt indre som forsøker å fortelle deg noe. Hvis ikke du lytter kan du ende opp ulykkelig/deprimert. Det kan også føre videre til angst hvis du aldri lytter.

Anonymkode: d0089...07e

[AnonymBruker]

Jeg er ateist, og kunne ikke vært sammen med en religiøs. Mye fordi vi har et så sprikende verdisyn. Jeg ser på religiøse som uten moral, de trenger en gud som forteller dem hva som er rett og galt og det er ikke basert på medmenneskelighet. Når "moralen" bunner i frykt for en gud så er det ikke moral. For meg.

Jeg ville også sett på det om et faresignal at hun lover å aldri gå. Man skal gå blant annet dersom partneren ikke behandler en bra. Her er hun enten ekstremt naiv eller selvutslettende. Begge deler får alarmklokkene mine til å ringe. 

Anonymkode: f8892...fcc

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (19 timer siden):

Takk til enhver som har tatt seg tid til å besvare spørsmålene mine – det betyr faktisk veldig mye.

Men helt ærlig: Jeg blir bare mer og mer usikker. Da jeg skrev innlegget, trodde jeg de fleste kom til å si at jeg burde komme meg ut av forholdet, men det er relativt mange her som mener jeg også bør bli. Jeg vet at jeg må ta valget selv og lytte til magefølelsen min, men det er vanskelig når magen en dag roper "løp!" og en annen dag "bli!".

Som dere vet har hun mange gode egenskaper. Samtidig dagdrømmer jeg ofte om hvordan livet hadde vært hvis jeg var alene. Jeg hadde sluppet å bli irettesatt hver gang jeg sa "herregud" eller "fader", og jeg hadde sluppet å stresse over at vi må få minst tre barn og begynne med det om 1–2 år. Hun har sagt at hun blir veldig lei seg og skuffet hvis jeg ikke vil gi henne mer enn to barn, så jeg kan egentlig ikke trekke meg på det. Hun har riktignok sagt at dersom vi får et barn med alvorlig sykdom eller funksjonsnedsettelse, så kan vi stoppe på to. Hun vil ikke ta abort, for hun mener barnet er en gave fra Gud.

Men etter hvert ville jeg kanskje følt på ensomhet – og lengtet tilbake til noe som faktisk kunne gått bra, med tiden.

Jeg kjenner også at det hadde vært befriende å slippe å ha kristendommen så tett på. Hun er liberal og ikke medlem i NLM (kun morsiden hennes er det), men hun ber bordbønn, vil gå mer i kirken, og ønsker å lære barna om Jesus – blant annet ved å lese fra barnebibelen og andre kristne bøker. Hvorfor plager dette meg sånn? Det er jo ikke Satan det er snakk om...

Noen ganger spør jeg meg selv om jeg egentlig var forelsket i henne i starten. Jeg tror heller jeg valgte henne med hodet – på grunn av de gode sidene hennes. Selv om jeg vet det ikke er uvanlig å bli kjærester uten å ha vært forelsket først, så merker jeg ofte at jeg ser mennesker ute som jeg kjenner meg mer fysisk tiltrukket av og som gir meg sommerfugler i magen.

Hun var også veldig intens i starten og ville helst være med meg hele tiden. Vi flyttet sammen nesten med en gang – og hun har sagt i ettertid at hun ikke ville satset videre hvis vi ikke flyttet sammen i løpet av de første to–tre månedene. Det skjedde i praksis på dag 1.

Det stikker litt når jeg sier at jeg "elsker henne". Kanskje jeg gjør det innerst inne, men at følelsene er overskygget av stress og kompromisser?

Jeg har også delt enkelte lydklipp fra samtaler mellom meg og kjæresten min med foreldrene mine og en av søsknene mine – fordi jeg selv ble usikker på om jeg tolket situasjonene riktig. De ble oppriktig bekymret for meg da de hørte hvor intense og følelsesladede enkelte samtaler var – spesielt når vi har snakket om barn, religion og bosted. De mente det hørtes veldig krevende ut, og har uttrykt bekymring for hvordan jeg har det i relasjonen.

Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden. Kanskje jeg ville begynt å problematisere nye ting ved en ny partner. Kanskje det er sånn personligheten min er? Samtidig er jo disse temaene store ting, så det er ikke rart jeg tenker – eller overtenker.

Det er synd jeg ikke var ærlig med meg selv og henne i starten om dette med barn og religion. For meg virket det så fjernt i øyeblikket, men med giftemål blir alt mye mer virkelig. Før jeg møtte min nåværende kjæreste, hadde jeg datet rundt 2–3 damer per uke i flere måneder, og de var ikke i nærheten av å være så bra som henne.

Alt i dette innlegget roper at du MÅ GÅ! Du vil egentlig ikke være sammen med henne, du bare vil ikke være ensom og du liker på papiret flere ting med henne. 

Og det at du tok opp samtaler mellom deg og henne for å spille av til familen din viser at noe er alvorlig galt i samtalene deres. Og det er et kjempe stort 🚩. Det at hun ble veldig intens veldig fort og ville flytte sammen så fort er også et stort 🚩. 

Og det at hun irettesetter deg hver gang du sier et ord hun ikke liker viser at hun ikke respekterer deg. Jeg klarer ikke selv slutte å si herregud. Sånne ord de er så vanskelig å slutte med. Når du er 85 år så vil hun fremdeles irettesette deg for dette. Hun vet hvem du er, men hun prøver å forandre på deg i stedenfor å akseptere at hun må gå eller la deg si ordene. Ikke vær sammen med en som vil endre på deg. Da liker hun deg jo egentlig ikke da. Prøver du å endre på henne?

Og så blir jeg veldig i tvil på disse emosjonelle utbruddene hun har. Er de manipulative? Hva vil hun med det? Hvorfor? At du blir sliten av det og til og med tar de opp på bånd viser at noe er veldig galt. Tror jeg vil bare si løp!. Du kommer aldri til å bli ordentlig glad. Du forsøker å overtale deg til å bli. Du lurer på om du overtenker og om det virkelig er så galt med litt Jesus snakk, det er jo ikke satan liksom.

Synes du skal lytte til familien din som ble bekymret når de hørte lydklippene. Og så synes jeg du skal avlyse bryllupet og gå. Da blir det grining, men du må stå på ditt. Finn en som er lik deg selv i ønsker, tanker og meninger. Og en som ikke sliter deg ut når dere er uenig om noe. Og uenighetene bør ikke være så store som religion, barn eller bosted. De bør være mere som svineribbe eller pinnekjøtt på julaften. Finn en som vil bo der du bor, tror på det du tror, og mindre intens. 

Og så må du finne en som sier at hvis hun er ulykkelig så vil hun selvfølgelig gå fra deg. Tenk litt over det du sa der om at det var bra hun ikke ville gå selv om hun mister følelser for deg. 🚩🚩🚩🚩🚩

IKKE GIFT DEG MED HENNE, DU VIL BLI ULYKKELIG!

Anonymkode: d0089...07e

[Takkforhjelpen!]

.

Endret 7 timer siden av Takkforhjelpen!

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (11 minutter siden):

På lydopptakene fremstår hun ganske pressende og dramatisk, særlig når det gjelder temaer som barn og tidspunkt. Hun ønsker å starte om ca. 1,5 år, og sier at hun ikke kan vente lenger enn det – for da føler hun seg «for gammel».

Når hun er sammen med meg og familien min virker hun derimot helt rolig, snill, sjenert og veldig omgjengelig. Foreldrene mine liker henne godt, men har reagert på hvordan hun fremstår i samtalene vi har hatt alene.

Samtidig har hun mange gode venner som snakker varmt om henne – at jeg er heldig, at hun er en fantastisk person og at de aldri har hatt en bedre venninne. Dette gjør at jeg begynner å tvile på min egen oppfatning av henne og forholdet. Kanskje jeg overdriver? Kanskje det er meg det er noe galt med?

Faren hennes har også sagt at det er jeg som overtenker og kompliserer ting, og det gjør det vanskeligere å stole på egen dømmekraft. På et tidspunkt ble det så belastende at jeg fikk utskrevet medisin mot angst for 5–6 uker siden.

Jeg føler jeg nærmer meg et punkt hvor jeg må ta et valg. Jeg tenker å ta en endelig beslutning førstkommende mandag – om jeg skal bli, eller gå.

Setter stor pris på ærlige og respektfulle råd i mellomtiden.

Du må gå. For alt du skriver blir bare verre og verre. Hvis du må gå på piller mot angst pga hvordan damen behandler deg og hvor stresset du blir over egen livssituasjon så MÅ DU GÅ. 

Det høres jo ut som du muligens blir utsatt for noe psykisk eller emosjonell vold. Lurer på om hun er veldig manipulativ. Hun kan høres sånn ut. Hun er én person sammen med deg, men en annen sammen med andre. Hun legger press på deg. Begynner å grine når du viser grenser og står opp for deg selv. 

 

Har også forresten vært i forhold med personer som har fått meg til å tvile på meg selv. Jeg endte opp hos psykolog som sa det ikke var meg det var noe galt med, med at den andre hadde mangel på empati og han kalte det psykisk vold. Jeg klarte ikke helt likevel å stole på at psykologen hadde rett. Men jeg tok avstand og kuttet helt ut den og de det gjaldt. Og først tvilte jeg mange ganger på meg selv (i flere mnd), selv om jeg var sikker på at jeg hadde gjort klokt i å flytte og be om å ikke bli kontaktet mere av den og de det gjaldt. Det har gått to år nå, og livet mitt er så mye bedre. Jeg skal snart flytte til en ny by og starte et nytt liv. Jeg gleder meg sånn over livet nå og over å legge bak meg de som var giftige. Det VAR psykisk vold og det VAR mangel på empati. Og det var IKKE meg det var noe galt med. Psykologen hadde rett, han så det utenfra.

 

Jeg anbefaler at du går. For jeg mistenker at hun skader deg psykisk. Ikke hør på de som ikke engang bor med henne. Lytt til intuisjon din. Jeg tror ikke hun er så flott likevel. Da hadde ikke familien din reagert på lydklippene. Stol på det.

Anonymkode: d0089...07e

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (37 minutter siden):

På lydopptakene fremstår hun ganske pressende og dramatisk, særlig når det gjelder temaer som barn og tidspunkt. Hun ønsker å starte om ca. 1,5 år, og sier at hun ikke kan vente lenger enn det – for da føler hun seg «for gammel».

Hvis en person er glad i deg så vil hun ikke presse deg til ting som du er usikker på eller ikke vil. Det er ikke kjærlighet. Får mere og mere en følelse for psykisk vold. Det er faktisk veldig vanlig at folk som blir utsatt for narsissister at de tar opptak for å høre etterpå på samtalene fordi de begynner å tvile på seg selv. Jeg sier ikke at hun er dette. Det har jeg ingen grunnlag for. Men at du følte du måtte ta opp samtalene for å spille de av til folk er et skikkelig dårlig tegn 🚩🚩🚩.

Anonymkode: d0089...07e

[Takkforhjelpen!]

.

Endret 7 timer siden av Takkforhjelpen!

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (44 minutter siden):

På lydopptakene fremstår hun ganske pressende og dramatisk

Du tar lydopptak av henne?? Du er ikke helt god..... Du maser og presser til hun blir nærmest ustabil, og så tar du lydopptak av henne. Det er CRAZY!

Anonymkode: 8cbeb...fd8

[AnonymBruker]

Virker mer og mer som litt oppkonstruert innlegg dette her.

1. Du har tatt lydopptak kranglene deres og spilt det for andre?

2. Dere har forlovet dere og skal ha bryllup etter ca 1-2 år sammen?

3. Du skriver at du ikke vet om du elsker henne og later som det er henne det er noe galt med… hvem gifter seg med en man ikke elsker?

Anonymkode: 335ad...8a5

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (2 minutter siden):

 

---

Meldingsutveksling:

Kl. 23:30

• Hun: Vet du når du kommer? Tenker å legge meg snart, men venter hvis du er her snart.

• Jeg: Storkoser meg her, så er litt usikker, men tror jeg er hjemme ca. kl. 01. Er det greit?

• Hun: Så bra du koser deg! Jeg legger meg før deg da, ville bare ringe og si god natt. Koselig bilde av dere – ser ut som hyggelige folk. Prøv å ikke vekke meg når du kommer hjem. Har du drukket?

• Jeg: God natt. Har drukket litt – en slurk hvitvin, litt Pepsi og en sterk shot som ikke var noe god.

• Hun: Er du påvirket? Trodde ikke du skulle drikke mer. Legg deg i boden i natt, er du snill.

• Jeg: Det skal jeg gjøre. Er ikke påvirket. (Jeg sendte et tullebilde av meg og kollegaene mine i et badekar uten vann – det var der festen ble holdt.)

• Hun: Det der ser ikke bra ut. Sliter med å sove. Skulle ønske du kunne komme hjem så jeg får sove. Ligger liksom og venter på deg. Men bare 30 min til nå da.

• Jeg: Det var bare et tullebilde. Du må prøve å sove uten meg. Det har vært taler og sånt her – festen pågår fortsatt. Men tror ikke det varer så mye lenger. Går det fint om jeg kommer hjem litt senere? Jeg har det veldig hyggelig, og vet ikke når (eller om) jeg ser disse folkene igjen. Beste kvelden på lenge!

• Hun: Beste kvelden på lenge?

• Jeg: Ja, med jobben.

• Hun: Gn. Ser ikke ut som den gjengen der er i stand til å holde ordentlige taler.

• Jeg: Ingen har dratt enda, så jeg blir den første som går.

• Hun: Er dere såå få?

• Jeg: Husk at jeg gjør dette kun 1, maks 2 ganger i året. Håper du kan godta det.

Hva er unormalt med dette?

Jo mer du skriver og bretter ut om henne, jo mer tenker jeg at det fortsatt er du som ikke er helt god

Anonymkode: 8cbeb...fd8