Forvirret og sliten i forholdet – usikker på fremtiden (religion, barn)

[AnonymBruker]

Jeg tenker dette forholdet er et nei. 

Anonymkode: add40...ec7

[AnonymBruker]

Herregud, for å ta et ord damen ikke liker, er dette forholdet for real? Kom deg ut! Dere virker jo helt kokelimonke begge to, og ikke på den måten at dere dermed passer sammen. Makan til tøffelhelt du er, du drikker Pepsi Max i skjul?? Du klarer jo ikke å stå opp for deg selv på et eneste nivå. Dette værer hun åpenbart, i og med at hun herser så ekstremt med deg. Dynamikken deres er helt elendig og jeg ser ingen grunn til at dere sammen, bortsett fra at hun ser en hun kan manipulere, og du ser en slags trygghet som du åpenbart ønsker. Og ja, at du tidlig påpekte at hun kom til å tjene over en million i året, sier mye om deg. Ingen som lurer på om de elsker noen eller ikke trekekr inn forventet inntekt.
Sjelden lest om et mer toxic forhold her inne, og det sier sitt!

Anonymkode: f83fe...a06

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (På 13.5.2025 den 17.27):

Hei alle sammen. Jeg skriver her fordi jeg står midt i en stor indre konflikt i forholdet mitt, og jeg trenger ærlige og kloke perspektiver utenfra. Jeg er i slutten av 20-årene og har vært sammen med kjæresten min i snart to år. Hun er et utrolig godt menneske – lojal, varm, omsorgsfull og ønsker meg vel. Vi er forlovet og skal etter planen gifte oss om noen måneder. Alt er i utgangspunktet klart. Likevel sliter jeg.

Det er flere ting jeg strever med, og jeg klarer ikke finne ut om jeg overtenker – eller om jeg faktisk bør lytte til tvilen min:

Alt som er bra med henne: Før jeg skriver mer om utfordringene, må jeg si at hun virkelig har mange kvaliteter jeg setter utrolig stor pris på. Hun er trygg, lojal, ærlig og veldig omsorgsfull. Hun gir mye av seg selv i forholdet, stiller alltid opp, og viser med hele seg at hun vil meg vel. Hun er intelligent, reflektert og kommer til å få en svært god jobb når hun er ferdig utdannet – både fordi hun er dyktig og fordi hun jobber hardt. Hun er familiemenneske, raus, og hun vil andre godt. Hun har aldri sviktet meg, aldri løyet for meg, og hun tåler mine usikkerheter bedre enn mange ville gjort. Det er nettopp fordi hun er så god, at det gjør så vondt å stå i tvil – og det er også grunnen til at jeg har hatt et sterkt ønske om at dette skal fungere.

 

• Tro og oppdragelse: Jeg er agnostiker/ikke-troende, mens hun er kristen og ønsker at barna våre skal vokse opp med kristne verdier og kristen litteratur, barnebibel, osv. Hun har gått noen ganger i Misjonssalen i Oslo, og mange i familien hennes er tilknyttet NLM (Norsk Luthersk Misjonssamband). Selv ønsker jeg at barna våre skal få en livssynsnøytral oppvekst. Vi har snakket mye om dette, og vi har begge inngått kompromisser. Hun har vært villig til å tone ned noe av påvirkningen, og jeg har sagt meg villig til å akseptere en viss grad av kristent innhold – men jeg kjenner fortsatt på en uro for om det blir for mye for meg over tid.

• Barn og tempo: På vår aller første date sa hun at hun ønsket seg 4–5 barn. Det skremte meg egentlig, men jeg hadde så lyst til at dette skulle fungere – fordi hun er så mye bedre enn alle andre jeg har datet. Hun er snill, trofast, og har en veldig god utdanning. Når hun er ferdig, kommer hun trolig til å tjene over én million i året, så hun er både karrierebevisst og en familieorientert person. Hun har senere gått med på å "nøye seg" med tre barn – et stort kompromiss fra hennes side. Jeg har sagt ja til det, men innerst inne vet jeg ikke om jeg egentlig ønsker mer enn ett eller to barn, om noen. Jeg er ikke klar nå, og vet ikke om jeg noen gang blir det.

• Følelsesmessig intensitet: Hun er veldig følsom og kan reagere sterkt hvis hun er trøtt, sulten eller føler seg såret. Det krever mye av meg, og jeg blir ofte utmattet. Moren hennes har sagt at hun "kommer til å dø", som en reaksjon på at kjæresten min har ringt hjem gråtende flere helger på rad, etter å ha følt seg utrygg i forholdet. Det er ikke fordi jeg har behandlet henne dårlig, men fordi jeg har tatt opp vanskelige temaer igjen og igjen – barn, tro, fremtid – uten å finne indre ro. Det har gått i loop i hodet mitt, fordi jeg ikke har følt meg helt tilfreds med kompromissene jeg har inngått. Jeg tror det har tappet oss begge.

• Frihet og balanse: Hun ønsker å gjøre det aller meste sammen, og jeg føler meg noen ganger kvalt. Jeg trenger tid alene, og savner frihet og pusterom – uten dårlig samvittighet for å ta det.

• Tvil om egne følelser: Jeg vet ikke om jeg elsker henne nok. Hun kjenner meg bedre enn noen andre, men jeg kjenner meg også ofte sliten og tvilende. Jeg savner henne iblant, men ikke alltid. Jeg vet ikke om jeg føler det man bør føle før man gifter seg, eller om jeg blir mer av trygghet og fornuft enn av kjærlighet.

• Frykt for å være alene: Jeg har ingen nære venner, og hun er den eneste jeg virkelig deler livet mitt med. Familien hennes har tatt meg imot med åpne armer og er utrolig glade i meg, selv om jeg ikke deler troen deres. Jeg er redd for å miste alt det. Tanken på å stå helt alene og kanskje aldri finne noen igjen som ser meg slik hun gjør, skremmer meg. Kanskje jeg er heldig som har henne. Kanskje jeg overdriver problemene. Men hva hvis jeg blir i noe jeg egentlig ikke er lykkelig i, bare fordi jeg er redd?

• Bosted og fremtid: Hun er fra en annen landsdel og har tidligere vært tydelig på at hun ønsket å flytte tilbake dit for å bo nær familie. Men for min skyld har hun sagt seg villig til å bli boende her på Østlandet – i nærheten av min jobb, min familie og mitt nettverk. Det er jeg utrolig takknemlig for, men samtidig legger det press på meg: når hun har ofret så mye, føler jeg et ansvar for at forholdet må "lykkes". Og det gjør det enda vanskeligere å kjenne etter hva jeg egentlig vil. Og så er det en viss fare for at hun kaanskje vil nærmere moren sin når hun får barn, who knows... Men hun er tydelig på at hun har lovet meg Østlandet, og hun står sterkt for det. 

• Utsette bryllupet: Det er ikke noe tema fra hennes side å utsette bryllupet. Det er enten "all in eller all out". Det betyr at jeg MÅ ta et valg om å forlate henne eller gifte meg med henne. Moren hennes er skeptiske til bryllupet pga forskjellene mellom meg og henne (moren er veldig konservativ), mens faren er veldig positiv (han er liberal), og han er ekstremt støttende. 

Jeg har snakket masse med henne om alt dette – om barn, tro, frihet og fremtid. Vi har begge strukket oss langt. I tillegg har jeg snakket med fastlegen min, med prest, med en representant fra Human-Etisk Forbund og hatt tre timer med en parterapeut (alene). Jeg forsøker virkelig å få klarhet, men tankene slipper ikke taket.

Så derfor spør jeg dere:
Tror dere jeg overtenker alt?
Har noen av dere vært i en lignende situasjon – og enten valgt å bli og fått det til å fungere, eller valgt å gå og kjent på lettelse?
Hvordan vet man forskjellen på kalde føtter og dyp uforenelighet?
Har jeg blitt for kravstor? Kanskje hun egentlig er veldig bra for meg? Jeg er rett og slett forvirret. 

Takk for at du tok deg tid til å lese. Jeg blir veldig takknemlig for alle innspill ❤️

Elsker du henne? Gleder du deg til å treffe henne? Bor dere sammen? Hvis dere bor sammen, hvordan fungerer det?

Anonymkode: 9302e...46c

[Takkforhjelpen!]

.

Endret 16. juni av Takkforhjelpen!

[AnonymBruker]

Mitt forslag: Be noen du stoler på om HJELP til å komme deg ut av forholdet. Du strever veldig med å gjøre det alene. Det er helt tydelig at du for din del, og for kjæresten din del, bør avslutte dette. Om du er glad i deg selv og i henne så avslutter du forholdet, slik at dere begge kan finne partnere som er mer passende for dere. 
Du har vært usikker lenge. Du har snakket med mange. Du har en dårlig magefølelse. Dere har forskjellige verdier. Hun maser og kontrollerer deg rundt. 
 

Kom. Deg. Ut. 
 

Snakk med familie eller venner, vis de gjerne innlegget ditt. Og så sier du: Jeg klarer ikke komme meg ut av forholdet på egenhånd. Jeg trenger hjelp. Kan du være så snill å hjelpe meg? 

Anonymkode: e331d...403

[AnonymBruker]

Får man barn blir man sliten, det blir alle. 
Så er det opp til enhver å få barn og havne i hamsterhjulet eller ikke …

Anonymkode: a086a...575

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (8 timer siden):

Usikker, men er glad i henne. Men sliten pga alt som har vært. Blitt mer vane å være med henne. Allerede etter at vi hadde vært sammen noen måneder, så syntes jeg det var godt å være alene, det ble så altoppslukende å være med henne. Syns det er deilig å være alene på hytta eller hjemme alene for eksempel, da slapper jeg 100 prosent av.
 

Hvordan hverdagen fungerer: gjør det vanlige, lager mat, trener, går turer, snakker sammen, osv. Jeg ville gjort det samme med en ny partner. Det er mer det fremtidige jeg ikke ser spesielt frem til. Hun trodde et lite øyeblikk i stad at hun hadde blitt gravid, og jeg ble livredd, kvalm og fikk panikk. Vet ikke om jeg ville blitt det uansett partner, men kanskje ikke med «den rette»…

Herregud! Hør på deg selv?! Gjør det slutt I DAG! For begges del. Dere er fullstendig giftige sammen. 

Anonymkode: 7ff18...43f

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (10 timer siden):

Usikker, men er glad i henne. Men sliten pga alt som har vært. Blitt mer vane å være med henne. Allerede etter at vi hadde vært sammen noen måneder, så syntes jeg det var godt å være alene, det ble så altoppslukende å være med henne. Syns det er deilig å være alene på hytta eller hjemme alene for eksempel, da slapper jeg 100 prosent av.
 

Hvordan hverdagen fungerer: gjør det vanlige, lager mat, trener, går turer, snakker sammen, osv. Jeg ville gjort det samme med en ny partner. Det er mer det fremtidige jeg ikke ser spesielt frem til. Hun trodde et lite øyeblikk i stad at hun hadde blitt gravid, og jeg ble livredd, kvalm og fikk panikk. Vet ikke om jeg ville blitt det uansett partner, men kanskje ikke med «den rette»…

Du skal ikke gifte deg eller få barn med noen som du er usikker på om du elsker, som du er sammen med av vane, du ikke ser frem til fremtiden med og synes det er deilig å være i fred fra. Dette er ren logikk. Som sagt, hør på fastlegen din. Det er en smart type.

Nei, du ville ikke blitt kvalm og fått panikk med hvilken som helst partner. Det virker for meg som om du kanskje tror at utfordringene i forholdet er pga. din autisme. Det mener jeg at ikke stemmer. Det kommer av at dere ønsker ulike ting og er en dårlig match. Da blir dere gående i konflikt og under stress. Dette bringer frem det verste i dere begge to og du blir syk av det.

Det er som å prøve å tvinge en firkantkloss inn i et trekantet hull. Det vil være vanskelig, stressende, gjøre vondt og skadelig for dere begge to. Klossen vil bli delvis ødelagt. Når du finner en bedre match vil du kunne slappe av i deres selskap og kunne si at du elsker personen uten å være usikker.

Anonymkode: 2e5a3...d18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.5.2025 den 20.33):

Hvorfor bestemmer hun det? Er ikke kvinnen avhengig av mannens bidrag for å bli gravid?

Anonymkode: 48461...71f

Nå vet vi jo alle at det er lett for kvinnen å droppe prevensjon, kvinner styrer, menn må bare følge etter, kynisk, men sant

Anonymkode: b7a40...7a7

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (På 13.5.2025 den 17.27):

Hei alle sammen. Jeg skriver her fordi jeg står midt i en stor indre konflikt i forholdet mitt, og jeg trenger ærlige og kloke perspektiver utenfra. Jeg er i slutten av 20-årene og har vært sammen med kjæresten min i snart to år. Hun er et utrolig godt menneske – lojal, varm, omsorgsfull og ønsker meg vel. Vi er forlovet og skal etter planen gifte oss om noen måneder. Alt er i utgangspunktet klart. Likevel sliter jeg.

Det er flere ting jeg strever med, og jeg klarer ikke finne ut om jeg overtenker – eller om jeg faktisk bør lytte til tvilen min:

Alt som er bra med henne: Før jeg skriver mer om utfordringene, må jeg si at hun virkelig har mange kvaliteter jeg setter utrolig stor pris på. Hun er trygg, lojal, ærlig og veldig omsorgsfull. Hun gir mye av seg selv i forholdet, stiller alltid opp, og viser med hele seg at hun vil meg vel. Hun er intelligent, reflektert og kommer til å få en svært god jobb når hun er ferdig utdannet – både fordi hun er dyktig og fordi hun jobber hardt. Hun er familiemenneske, raus, og hun vil andre godt. Hun har aldri sviktet meg, aldri løyet for meg, og hun tåler mine usikkerheter bedre enn mange ville gjort. Det er nettopp fordi hun er så god, at det gjør så vondt å stå i tvil – og det er også grunnen til at jeg har hatt et sterkt ønske om at dette skal fungere.

 

• Tro og oppdragelse: Jeg er agnostiker/ikke-troende, mens hun er kristen og ønsker at barna våre skal vokse opp med kristne verdier og kristen litteratur, barnebibel, osv. Hun har gått noen ganger i Misjonssalen i Oslo, og mange i familien hennes er tilknyttet NLM (Norsk Luthersk Misjonssamband). Selv ønsker jeg at barna våre skal få en livssynsnøytral oppvekst. Vi har snakket mye om dette, og vi har begge inngått kompromisser. Hun har vært villig til å tone ned noe av påvirkningen, og jeg har sagt meg villig til å akseptere en viss grad av kristent innhold – men jeg kjenner fortsatt på en uro for om det blir for mye for meg over tid.

• Barn og tempo: På vår aller første date sa hun at hun ønsket seg 4–5 barn. Det skremte meg egentlig, men jeg hadde så lyst til at dette skulle fungere – fordi hun er så mye bedre enn alle andre jeg har datet. Hun er snill, trofast, og har en veldig god utdanning. Når hun er ferdig, kommer hun trolig til å tjene over én million i året, så hun er både karrierebevisst og en familieorientert person. Hun har senere gått med på å "nøye seg" med tre barn – et stort kompromiss fra hennes side. Jeg har sagt ja til det, men innerst inne vet jeg ikke om jeg egentlig ønsker mer enn ett eller to barn, om noen. Jeg er ikke klar nå, og vet ikke om jeg noen gang blir det.

• Følelsesmessig intensitet: Hun er veldig følsom og kan reagere sterkt hvis hun er trøtt, sulten eller føler seg såret. Det krever mye av meg, og jeg blir ofte utmattet. Moren hennes har sagt at hun "kommer til å dø", som en reaksjon på at kjæresten min har ringt hjem gråtende flere helger på rad, etter å ha følt seg utrygg i forholdet. Det er ikke fordi jeg har behandlet henne dårlig, men fordi jeg har tatt opp vanskelige temaer igjen og igjen – barn, tro, fremtid – uten å finne indre ro. Det har gått i loop i hodet mitt, fordi jeg ikke har følt meg helt tilfreds med kompromissene jeg har inngått. Jeg tror det har tappet oss begge.

• Frihet og balanse: Hun ønsker å gjøre det aller meste sammen, og jeg føler meg noen ganger kvalt. Jeg trenger tid alene, og savner frihet og pusterom – uten dårlig samvittighet for å ta det.

• Tvil om egne følelser: Jeg vet ikke om jeg elsker henne nok. Hun kjenner meg bedre enn noen andre, men jeg kjenner meg også ofte sliten og tvilende. Jeg savner henne iblant, men ikke alltid. Jeg vet ikke om jeg føler det man bør føle før man gifter seg, eller om jeg blir mer av trygghet og fornuft enn av kjærlighet.

• Frykt for å være alene: Jeg har ingen nære venner, og hun er den eneste jeg virkelig deler livet mitt med. Familien hennes har tatt meg imot med åpne armer og er utrolig glade i meg, selv om jeg ikke deler troen deres. Jeg er redd for å miste alt det. Tanken på å stå helt alene og kanskje aldri finne noen igjen som ser meg slik hun gjør, skremmer meg. Kanskje jeg er heldig som har henne. Kanskje jeg overdriver problemene. Men hva hvis jeg blir i noe jeg egentlig ikke er lykkelig i, bare fordi jeg er redd?

• Bosted og fremtid: Hun er fra en annen landsdel og har tidligere vært tydelig på at hun ønsket å flytte tilbake dit for å bo nær familie. Men for min skyld har hun sagt seg villig til å bli boende her på Østlandet – i nærheten av min jobb, min familie og mitt nettverk. Det er jeg utrolig takknemlig for, men samtidig legger det press på meg: når hun har ofret så mye, føler jeg et ansvar for at forholdet må "lykkes". Og det gjør det enda vanskeligere å kjenne etter hva jeg egentlig vil. Og så er det en viss fare for at hun kaanskje vil nærmere moren sin når hun får barn, who knows... Men hun er tydelig på at hun har lovet meg Østlandet, og hun står sterkt for det. 

• Utsette bryllupet: Det er ikke noe tema fra hennes side å utsette bryllupet. Det er enten "all in eller all out". Det betyr at jeg MÅ ta et valg om å forlate henne eller gifte meg med henne. Moren hennes er skeptiske til bryllupet pga forskjellene mellom meg og henne (moren er veldig konservativ), mens faren er veldig positiv (han er liberal), og han er ekstremt støttende. 

Jeg har snakket masse med henne om alt dette – om barn, tro, frihet og fremtid. Vi har begge strukket oss langt. I tillegg har jeg snakket med fastlegen min, med prest, med en representant fra Human-Etisk Forbund og hatt tre timer med en parterapeut (alene). Jeg forsøker virkelig å få klarhet, men tankene slipper ikke taket.

Så derfor spør jeg dere:
Tror dere jeg overtenker alt?
Har noen av dere vært i en lignende situasjon – og enten valgt å bli og fått det til å fungere, eller valgt å gå og kjent på lettelse?
Hvordan vet man forskjellen på kalde føtter og dyp uforenelighet?
Har jeg blitt for kravstor? Kanskje hun egentlig er veldig bra for meg? Jeg er rett og slett forvirret. 

Takk for at du tok deg tid til å lese. Jeg blir veldig takknemlig for alle innspill ❤️

Her må jeg råde deg til å, i det minste, utsette bryllupet alternativt droppe det. Det er altfor mange forskjeller mellom dere, er redd for at konfliktene vil øke, spesielt når barna kommer. Når du har så mye tvil nå, forteller magefølelsen din at dette forholdet er feil. Men selvfølgelig, ditt liv og ditt valg.

Anonymkode: b7a40...7a7

[AnonymBruker]

Du skulle bestemme deg innen 20 mai så hvorfor forsette å diskutere??

Anonymkode: 6ca38...3ba

[Kålrota]

Det er jo bare slemt å ikke innlemme henne i dette og du må da ikke finne på å gifte deg med denne tvilen innabords!

[AnonymBruker]

Dette forholdet her er jo dødfødt. Ingen tvil om at hun har gode kvaliteter, men både du og hun fortjener noen andre. Det er mye bedre at dere finner dere noen andre dere er mer på «nett» med. Hjelper ikke hvor snill å god hun er, når dere har helt ulike verdi grunnlag i livet. Ser for meg at dette blir forsterket etter barna har komt. 
 

Syns barnetroa er fin å ha, men på sikt så tror jeg nok at dette vil irritere deg mer og mer? 

Anonymkode: f9bd6...d24

[AnonymBruker]

Bare gjør det slutt. Ikke noe mer å tenke på. Det vil være det beste, for deg og for henne. 

Anonymkode: 5deec...1b8

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du vil bli overbevist uansett hvor mange du spør og hvor mange som sier det samme. Du må gå inn i deg selv og føle på hva DU egentlig vil. For meg er det helt åpenbart hva du bør gjøre, men det hjelper ikke at jeg sier det. Hvis du må ha flere råd fra noen ville jeg spurt et nært familiemedlem som kjenner deg godt. Men det at du i det hele tatt bruker så mye tid og krefter på dette er jo svaret i seg selv (du bør gå fra henne). Ingen ville gjort det hvis man hadde det så fint at man ville gifte seg og dele hele livet sammen.

Anonymkode: 16759...149

[Smascha]

Du skriv at ein stor fordel er at ho lover å aldri aldri aldri forlate deg, sjølv om eventuelt kjenslene forsvinn. For meg høyrest ikkje det ut som ein lovnad, men ein trussel...

[AnonymBruker]

Klarer ikke la være å tenke på en Woody Allen-film hvor hovedpersonen sier: "I started getting these anxiety attacks after we got engaged, but I'm sure they will disappear once we get married" 😄

Sorry, klarte ikke la være. Har aldri hørt om et forhold som er mindre liv laga enn det her, skal jeg være ærlig. 

Som en over skrev, når du har måttet kontakte lege, psykolog, humanistisk forbund og prest de første to årene hvor alt burde være lett og deilig, hvordan tror du det blir etter noen år med barn og hverdagsslitasje?

Og en annen ting: Du skriver som om det å lage mat sammen, trene sammen, gå tur, kjøpe sjokolade til hverandre osv. er noe unikt og fantastisk ved dette forholdet, men slik er det altså i de fleste normale forhold.

Man koser seg sammen og føler på fellesskap og glede. Dette vil du kunne finne med andre kvinner også, kvinner som i tillegg unner deg å ha det gøy på julebord uten å måtte sove i boden (!?). Å måtte få piller for angst et par måneder før brylluppet derimot, dét er ikke normalt og med stor sannsynlighet ikke noe du vil trenge å oppleve i et annet forhold 

Anonymkode: 89271...a4e

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som du primært er redd for å være alene, og at du derfor forsøker å overbevise deg selv om at du vil være med henne fordi du frykter motsatsen. Og så tror jeg du har et angst problem, eller et problem med utrygg tilknytning eller noe sånt, siden du overtenker så fælt og sliter med å ta dine egne valg. Har du lest noe om "relationship anxiety" noen gang? Det er egentlig bare et symptom på et mer generelt problem med å ikke stole på seg selv, og jeg tror det er problemet ditt mer enn at denne damen verken er rett eller feil for deg. 

Anonymkode: bce12...5c6

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (På 3.6.2025 den 12.01):

Tiden flyr, og bålet brenner kraftig.

Jeg sier alltid at jeg skal ta et valg, men det er forferdelig vanskelig. Jeg klarer det rett og slett ikke. Det handler ikke om at jeg nødvendigvis må ut av forholdet, men fremtiden skremmer meg. Jeg tenker ofte på hvordan livet kunne vært med en annen kvinne – en som var roligere og mer harmonisk, som ikke var så krevende eller sterkt opptatt av å få barn, og som var snill, god og stabil.

Jeg husker godt hvordan jeg allerede tidlig i datingfasen ble stresset av henne. Jeg følte meg overveldet, ikke rolig eller avslappet i hennes nærvær – slik jeg klarer å være med andre, som faren hennes eller kollegaene mine.

Vi har god kjemi, men vi er ikke særlig kompatible på lang sikt. Jeg har forsøkt å justere på kompromisset vi gjorde om barn. I utgangspunktet gikk jeg med på at vi kunne få minst tre barn, så lenge de ikke har alvorlige fysiske eller psykiske utfordringer. Nå har jeg forsøkt å legge til et vilkår: At vi også må være fysisk og psykisk i stand til å takle tre barn, og ha overskudd til det. Dette likte hun mildt sagt dårlig. Hun svarte at hvis vi skal “se det an” med tanke på barn, skal hun også kunne “se det an” om hun trives på Østlandet.

På min side er det uaktuelt å flytte til Rogaland med henne og eventuelle barn, og på hennes side er det uaktuelt å få færre enn tre barn – så lenge barna er friske. Jeg har altså ingen mulighet til å ombestemme meg underveis. Hvis vi har fått to barn og jeg føler at det er nok, sier hun at hun kommer til å bli ekstremt skuffet og lei seg. Er det vanlig at kvinner er så bastante når det gjelder dette med barn?

Jeg har lest historier om fedre med Tourettes og autisme som var ekstremt nervøse før de fikk barn, men som likevel taklet foreldrerollen godt. Samtidig finnes det også historier hvor det ikke har gått like bra. Jeg er flink med barn, men jeg merker at jeg blir veldig sliten etter familieselskaper med tre-fire barn. Kanskje det hadde vært annerledes om det var mine egne …

 

Et siste rop om hjelp før jeg ber om innleggelse...

 

 

 

Jeg beklager mitt forrige svar, har lest flere av innleggene dine i tråden nå. Dette forholdet er ikke bra for deg, og du vet det, men du overtenker og overtenker. Det minner meg om meg selv. Du sier også du har litt tvangstanker. Jeg har ikke autisme, men jeg har OCD, og en tilleggsting når en har OCD er at en ofte kan slite ekstremt med "å ta et valg". Denne evige loopen "skal jeg gjøre det slik eller sånn", kjenner jeg meg igjen i. Alle rundt kan anbefale noe men en fortsetter å gruble "men er jeg HELT sikker på at dette er det RIKTIGE", en blir fullstendig handlingslammet. 

Jeg fikk hjelp over tid med å få OCD-behandling. Og på sikt reparere mine gamle traumer så jeg fant mer trygghet i meg selv, som jeg skrev i mitt forrige svar så tror jeg det meste av dette handler om en manglende tiltro til din evne til å ta valg for deg selv. Jeg vil du skal vite at jeg har troa på deg. Du er en voksen, oppegående person og ditt ønske om å slå opp er absolutt legitimt. Du har rett til å ta valg for DITT liv. Ønsker deg alt godt! Og husk at det finnes hjelp å få. 

Anonymkode: bce12...5c6

[BeeKind]

Ikke gift deg med noen når du føler det sånn. Dere fortjener begge et forhold hvor dere kan være sammen om de viktigste tingene, er trygge på følelsene deres og trygge på hverandre.