Forvirret og sliten i forholdet – usikker på fremtiden (religion, barn)

[Takkforhjelpen!]

AnonymBruker skrev (På 14.5.2025 den 9.34):

Dere passer jo ikke sammen. Hun vil ha fem barn, du vet ikke en gang om du vil ha? Som mor selv kan jeg si at det nok blir ekstremt vanskelig for henne å moderere religion ovenfor barna sine. Man vil jo det beste for dem, og hun ser det som det riktige å gjøre. Det høres ut som om den eneste grunnen til at du vil ha henne er at du er redd for å være alene. Et slikt forhold fortjener ingen av dere. 

Anonymkode: c3de1...7bb

.

Endret 16. juni av Takkforhjelpen!

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (16 timer siden):

Hei alle sammen. Jeg skriver her fordi jeg står midt i en stor indre konflikt i forholdet mitt, og jeg trenger ærlige og kloke perspektiver utenfra. Jeg er i slutten av 20-årene og har vært sammen med kjæresten min i snart to år. Hun er et utrolig godt menneske – lojal, varm, omsorgsfull og ønsker meg vel. Vi er forlovet og skal etter planen gifte oss om noen måneder. Alt er i utgangspunktet klart. Likevel sliter jeg.

Det er flere ting jeg strever med, og jeg klarer ikke finne ut om jeg overtenker – eller om jeg faktisk bør lytte til tvilen min:

Alt som er bra med henne: Før jeg skriver mer om utfordringene, må jeg si at hun virkelig har mange kvaliteter jeg setter utrolig stor pris på. Hun er trygg, lojal, ærlig og veldig omsorgsfull. Hun gir mye av seg selv i forholdet, stiller alltid opp, og viser med hele seg at hun vil meg vel. Hun er intelligent, reflektert og kommer til å få en svært god jobb når hun er ferdig utdannet – både fordi hun er dyktig og fordi hun jobber hardt. Hun er familiemenneske, raus, og hun vil andre godt. Hun har aldri sviktet meg, aldri løyet for meg, og hun tåler mine usikkerheter bedre enn mange ville gjort. Det er nettopp fordi hun er så god, at det gjør så vondt å stå i tvil – og det er også grunnen til at jeg har hatt et sterkt ønske om at dette skal fungere.

 

• Tro og oppdragelse: Jeg er agnostiker/ikke-troende, mens hun er kristen og ønsker at barna våre skal vokse opp med kristne verdier og kristen litteratur, barnebibel, osv. Hun har gått noen ganger i Misjonssalen i Oslo, og mange i familien hennes er tilknyttet NLM (Norsk Luthersk Misjonssamband). Selv ønsker jeg at barna våre skal få en livssynsnøytral oppvekst. Vi har snakket mye om dette, og vi har begge inngått kompromisser. Hun har vært villig til å tone ned noe av påvirkningen, og jeg har sagt meg villig til å akseptere en viss grad av kristent innhold – men jeg kjenner fortsatt på en uro for om det blir for mye for meg over tid.

• Barn og tempo: På vår aller første date sa hun at hun ønsket seg 4–5 barn. Det skremte meg egentlig, men jeg hadde så lyst til at dette skulle fungere – fordi hun er så mye bedre enn alle andre jeg har datet. Hun er snill, trofast, og har en veldig god utdanning. Når hun er ferdig, kommer hun trolig til å tjene over én million i året, så hun er både karrierebevisst og en familieorientert person. Hun har senere gått med på å "nøye seg" med tre barn – et stort kompromiss fra hennes side. Jeg har sagt ja til det, men innerst inne vet jeg ikke om jeg egentlig ønsker mer enn ett eller to barn, om noen. Jeg er ikke klar nå, og vet ikke om jeg noen gang blir det.

• Følelsesmessig intensitet: Hun er veldig følsom og kan reagere sterkt hvis hun er trøtt, sulten eller føler seg såret. Det krever mye av meg, og jeg blir ofte utmattet. Moren hennes har sagt at hun "kommer til å dø", som en reaksjon på at kjæresten min har ringt hjem gråtende flere helger på rad, etter å ha følt seg utrygg i forholdet. Det er ikke fordi jeg har behandlet henne dårlig, men fordi jeg har tatt opp vanskelige temaer igjen og igjen – barn, tro, fremtid – uten å finne indre ro. Det har gått i loop i hodet mitt, fordi jeg ikke har følt meg helt tilfreds med kompromissene jeg har inngått. Jeg tror det har tappet oss begge.

• Frihet og balanse: Hun ønsker å gjøre det aller meste sammen, og jeg føler meg noen ganger kvalt. Jeg trenger tid alene, og savner frihet og pusterom – uten dårlig samvittighet for å ta det.

• Tvil om egne følelser: Jeg vet ikke om jeg elsker henne nok. Hun kjenner meg bedre enn noen andre, men jeg kjenner meg også ofte sliten og tvilende. Jeg savner henne iblant, men ikke alltid. Jeg vet ikke om jeg føler det man bør føle før man gifter seg, eller om jeg blir mer av trygghet og fornuft enn av kjærlighet.

• Frykt for å være alene: Jeg har ingen nære venner, og hun er den eneste jeg virkelig deler livet mitt med. Familien hennes har tatt meg imot med åpne armer og er utrolig glade i meg, selv om jeg ikke deler troen deres. Jeg er redd for å miste alt det. Tanken på å stå helt alene og kanskje aldri finne noen igjen som ser meg slik hun gjør, skremmer meg. Kanskje jeg er heldig som har henne. Kanskje jeg overdriver problemene. Men hva hvis jeg blir i noe jeg egentlig ikke er lykkelig i, bare fordi jeg er redd?

• Bosted og fremtid: Hun er fra en annen landsdel og har tidligere vært tydelig på at hun ønsket å flytte tilbake dit for å bo nær familie. Men for min skyld har hun sagt seg villig til å bli boende her på Østlandet – i nærheten av min jobb, min familie og mitt nettverk. Det er jeg utrolig takknemlig for, men samtidig legger det press på meg: når hun har ofret så mye, føler jeg et ansvar for at forholdet må "lykkes". Og det gjør det enda vanskeligere å kjenne etter hva jeg egentlig vil. Og så er det en viss fare for at hun kaanskje vil nærmere moren sin når hun får barn, who knows... Men hun er tydelig på at hun har lovet meg Østlandet, og hun står sterkt for det. 

• Utsette bryllupet: Det er ikke noe tema fra hennes side å utsette bryllupet. Det er enten "all in eller all out". Det betyr at jeg MÅ ta et valg om å forlate henne eller gifte meg med henne. Moren hennes er skeptiske til bryllupet pga forskjellene mellom meg og Kristin (moren er veldig konservativ), mens faren er veldig positiv (han er liberal), og han er ekstremt støttende. 

Jeg har snakket masse med henne om alt dette – om barn, tro, frihet og fremtid. Vi har begge strukket oss langt. I tillegg har jeg snakket med fastlegen min, med prest, med en representant fra Human-Etisk Forbund og hatt tre timer med en parterapeut (alene). Jeg forsøker virkelig å få klarhet, men tankene slipper ikke taket.

Så derfor spør jeg dere:
Tror dere jeg overtenker alt?
Har noen av dere vært i en lignende situasjon – og enten valgt å bli og fått det til å fungere, eller valgt å gå og kjent på lettelse?
Hvordan vet man forskjellen på kalde føtter og dyp uforenelighet?
Har jeg blitt for kravstor? Kanskje hun egentlig er veldig bra for meg? Jeg er rett og slett forvirret. 

Takk for at du tok deg tid til å lese. Jeg blir veldig takknemlig for alle innspill ❤️

Synes ikke du overtenker. Du setter ord på veldig mye her. Jeg leser at det er mye som gnager, og når du er så i tvil allerede nå så tror jeg det er bedre om dere går hver til deres.

Hovedregelen min er:

"Er jeg usikker på noe, så betyr det at jeg ikke skal gjøre det". 

Anonymkode: 434d1...6e6

[AnonymBruker]

Ulik tro/ikke tro er nok til å være dealbreaker for meg. Det skaper uforenlighet og et digert gap mellom verdier og mye annet i livet. Hun er attpåtil dypt troende, og NLM er nærmest en sekt (i mine øyne).
Du er agnostiker, og derfor mulig å "forhandle" med. Vil du bli latt i fred etter giftemål? En ateist er tvert NEI til religiøs prat. En agnostiker er ikke. Du har tilbøyelighet for overbevisning, vil mange anta. Kanskje er du det også. Religion er kjent for sin påvirkningskraft (les: hjernevasking, min personlige mening). 

Det andre du nevner, tyder også på uforenlighet. 

Jeg ville ikke gått inn i dette forholdet i god tro på at det vil gjøre meg lykkelig eller tilfreds i livet, ikke bare basert på religion - men alt annet du nevner.

Jeg er hardbarka ateist, etter en sterkt troende oppvekst i Jehovas vitne. 

Anonymkode: a916a...8ee

[Tvist]

Høres ut som det er veldig mye du tviler på. Ideelt sett ville jeg utsatt bryllupet,  men om det ikke er mulig, er det antagelig bedre å droppe det. Evt ta en tur til parterapi.

At hun lover å ikke forlate seg selv om følelsene forsvinner ser jeg ikke på som positivt.  Noen ganger funker ikke ekteskap og det er bedre for alle å gå hver til sitt.

 

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (16 timer siden):

Takk for svar. Før flere rekker å svare, så må jeg legge til følgende: Hun har lovet meg å aldri forlate meg, uansett hva. Om følelsene hennes for meg forsvinner om 5, 10 eller 15 år, så vil hun aldri forlate meg. Hun ser på ekteskapet som hellig. Det er en ekstremt stor trygghet for meg, og det er kanskje ikke så lett å finne kvinner med slike holdninger?

Slike holdninger er ikke sunne. 

Anonymkode: 6ca38...3ba

[AnonymBruker]

Det høres jo ikke ut som du har følelser for henne i det hele tatt. Det du ramser opp av gode kvaliteter høres bare praktisk ut for deg, mer enn at det faktisk vil gjøre deg lykkelig på lang sikt. At hun tjener godt, er flink til å dulle med dine usikkerheter og absolutt ikke vil forlate deg på grunn av religion, og at du er redd for å være alene - får det til å høres ut som hun tilfredsstiller noen traumer i deg, mer enn at du faktisk har følelser for henne. Dere høres også altfor ulike ut. Selvfølgelig må man inngå noen kompromisser, men dere har jo forskjellige ønsker for fremtiden, fritiden og tiden deres sammen. 

Hun mener at ekteskapet er hellig. Det høres kanskje trygt ut at hun ikke vil forlate deg, men hva om du vil forlate henne om noen år; når du ikke lenger har tålmodighet til følsomheten hennes, du vil ha mer alenetid, eller ikke vil ha barn likevel. Av respekt for henne, og hennes verdier, ville jeg vært mye mer sikker på at jeg ville leve med henne resten av livet. Bittelitt tvil i møte med store valg er jo fornuftig, men denne tvilen høres overveldende ut. Som nevnt over her, høres det ut som det er magefølelsen din som prøver å fortelle deg at dette ikke er riktig valg. Det er mye verre å være i feil forhold enn å være alene. 

Anonymkode: 9e748...238

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (17 timer siden):

Takk for svar. Før flere rekker å svare, så må jeg legge til følgende: Hun har lovet meg å aldri forlate meg, uansett hva. Om følelsene hennes for meg forsvinner om 5, 10 eller 15 år, så vil hun aldri forlate meg. Hun ser på ekteskapet som hellig. Det er en ekstremt stor trygghet for meg, og det er kanskje ikke så lett å finne kvinner med slike holdninger?

Så heller bitter, ulykkelig og sexløst ekteskap til en dør uansett, fordi hun vil aldri forlate deg pga religion?

Anonymkode: 0a8fc...d50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Så heller bitter, ulykkelig og sexløst ekteskap til en dør uansett, fordi hun vil aldri forlate deg pga religion?

Anonymkode: 0a8fc...d50

Han har ikke skrevet at forholdet er sexløst… hun vil ha mange barn, så da har de vel sex?

 

Anonymkode: 335ad...8a5

[AnonymBruker]

Hei!

Dere er glade i hverandre virker det som og begge tar problemene på alvor. Likevel, som flere er inne på, får man barn så vil ting bli tøffere. Hun ønsker å bo nær familien og det vil hun nok få enda mer ønske om når barna kommer. Så det vil kunne være den største utfordringen om du insisterer på Østlandet.

At hun er følsom er nok ikke et stort problem, menn og kvinner er ulike uansett😊

Som kristen vil man nok helst ha barn med noen som ikke er ateist (din tro er uforenelig med hennes). Hun vil nok ikke gå rundt og legge lokk på noe som er så viktig for henne. Om det er vanskelig for deg, så er det bedre å ikke etablere familie med henne. Og da må du være veldig ærlig og risikere å miste henne, istedenfor å skyve problemene foran deg….

Dere er nok lei og slitne begge to, så sikkerhet best å ta en pause i forholdet. Og så se om dere savner hverandre nok. Om du ikke savner henne etter litt tid hver for dere, så har du svaret. 

 

Anonymkode: 335ad...8a5

[umAxa]

Takkforhjelpen! skrev (18 timer siden):

Takk for at du tok deg tid til å lese. Jeg blir veldig takknemlig for alle innspill ❤️

Først og fremst, nydelig tråd og du viser stor innsikt med hvor mye du fokuserer på de ofte oversette tingene i relasjoner og planlegging i fremtiden.

Her er mine tanker:

Tro og oppdragelse:
Fult forståelse for at det kan fremstå som at man stanger mot hverandre i livssyn, og dere står foran en helt umulig oppgave. Her er det viktig å være klar på målet deres: Er det å få barnet til å følge deres spesifikke tro, eller er det å få barnet til å oppleve en trygg familie - der uenigheter mellom foreldrene, og i livssyn er egentlig helt ok, og man er allikevel glad i hverandre etter en "krangel"? Når din partner er uenig, så er det normalt at barnet er nysgjerrig på hvorfor det er slik at du tenker at A er riktig, men ikke mamma - og vise at det er helt ok. Barnet har kapasitet til å godta at å vår verden så har man ikke alle svarene. Verden skal aldri være svart eller hvit: begge er ekstremer.

Barn og tempo:
Naturlig å være skremt, men det er ikke noe dere kommer til å angre på, uansett om det stopper på andre, tredje eller fjerde og femte barn. Dessuten er alt som er nytt også litt skremmende, bare fordi det er nytt.

Følelsesmessig intensitet:
Hun er veldig følsom og kan reagere, og slik er hun og hun vet innerst inne at hun var utagerende i etterkant. Selv om man vet, så vil det skje igjen, igjen og igjen. Om kvinner er været, så kan den både stråle de beste sol dagene i året, og by på de mest stormfulle kveldene. Uansett så er du bauten som skal være stødig. Det gir gir henne sikkerhet og trygghet - og når hun har det bra, så har dere begge det bra.

Frihet og balanse:
Veldig normalt å oppleve at man mister friheten litt. Viktigste er at det kommuniseres, og at det tilrettelegge for det slik at du har tid til deg selv, og ikke føle at du ofrer din selv-følelse, identitet og blir overkjørt. Til gjengjeld kan du yte litt ekstra med din opptenksomhet når dere er i lag.
Når du har det bra, så har dere begge det bra.

Tvil om egne følelser:
Ingen er nyforelsket hele livet. Grekerne har ulike navn for kjærlighet fordi de lærte at kjærlighet forandrer seg over tid og er ulik utfra omstendighetene. Det er nok noe du setter enormt mye pris på med henne, og det i seg selv er en av mange måter kjærligheten er på.

Frykt for å være alene: Det er utrolig mange menn som skulle ønske de hadde en god kompis og et større venne krets. Stort sett må slikt bygges opp gjennom felles interesser, enten om det er båtlivet, fjellturer, brettspill, motorsport osv. Her har du sikkert noe ønsker å drive med, og naturlig kan komme i kontakt med. Din partner ønsker selvsagt at du skal ha venner, så her kan du få forståelse, støtte og mer tid til å komme deg ut, og oppsøke sosiale muligheter.

Utsette bryllupet:
Ingen bryllup skal være under tvang, og ikke en gang din partner vil at du skal føle det slik. Bryllup kommer når tiden er rett for dere begge.
Jeg tenker at dette emnet blir å overtenke for din del, og at din partner må respektere deg ved å ikke tvinge på en "nå eller aldri" ultimatum. Da handler bryllupet om henne, og ikke om dere - en viktig forskjell.

Alt i alt, så høres både henne og deg, og fremtiden dere kan ha sammen egentlig ganske fin ut, og noe mange streber etter.

Fra din side kan det oppleves litt for enkelt og kanskje usikkert og forvirrende. Det er ikke unormalt at man spørr seg selv disse spørsmålene. 

Endret 14. mai av umAxa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Han har ikke skrevet at forholdet er sexløst… hun vil ha mange barn, så da har de vel sex?

 

Anonymkode: 335ad...8a5

På sikt. Om det skulle skje så føles det "trygt" at uansett hva som skjer vil hun ALDRI skille seg pga religion.

Anonymkode: 0a8fc...d50

[Salamandra]

Vanskelig å råde deg til noe annet enn å la henne gå ut i fra det du skriver. En ting er å være kjærester, men å love hverandre resten av livet når magefølelsen din helt åpenbart protesterer høylytt, og dere begge må inngå så store kompromisser før ekteskapet i det hele tatt får starta høres ikke ut som noen suksessoppskrift.

Nå kan det jo hende ting hadde gått seg litt til etterhvert, men det kan også hende at de avtalene dere har gjort kan vise seg vanskelige å holde 10-15-20 år senere selv om intensjonen er aldri så god nå. 
Jeg skjønner at du tviler for snille og lojale jenter som henne virker det ikke som det er flust av om dagen dessverre, men det er ikke god nok grunn for å gifte seg.

Jeg gjorde nemlig det, giftet meg på tross av at magefølelsen brølte nei, fordi det var et fornuftig valg og jeg ikke egentlig hadde noen andre gode grunner til å si nei til frieriet, annet enn at jeg ikke var forelsket i han. Jeg klarte å holde løftet mitt i ti år, men da kollapset jeg fullstendig sammen til slutt og det ble et veldig stygt brudd. Ikke gjør samme feil, som meg. 

 

Endret 14. mai av Salamandra

[Takkforhjelpen!]

.

Endret 16. juni av Takkforhjelpen!

[Takkforhjelpen!]

.

Endret 16. juni av Takkforhjelpen!

[AnonymBruker]

Hun er totalt Handmaid's Tale. Ganske skremmende. Og så vil hun ha et halvt fotballag som skal poppe ut av henne i dagens crazy verden. Har hun beregnet hvor mye 4 - 5 barn koster? Og igjen - hvorfor sette barn i dagens crazy verden? Sånn luksus er det Psycho Musk-en som kan holde på med, og han fotballspilleren Ronaldo og flere andre på det nivået. Men det er ikke for vanlige folk, med mindre hun ligger an til å arve mangfoldige millioner av kroner av foreldrene hennes. 

Regner med at det ikke venter mangfoldige millioner kr din vei heller?

Utover at hun er helt poopet i her fvcking mind religiøst sett, så har du allerede erfaring med at hun er dramatisk som bare det. Lager stress, eskalerer og drama på høyeste nivå med aggressive utbrudd. Du kan ikke leve sånn, hjertet ditt kommer til å få hjerteattakk eller hjerneslag. Sånne kvinnfolk er egentlig som et ekstra barn. 

Andre ting hun sier gir heller ingen mening overhodet. Hun skal ha lang utdanning sa du, og skal tjene minst 1 million, mens hun popper ut en 5-er ut av vagina-en? Hvordan får man til dette? Detaljer takk. Altså hvilken arbeidsgiver digger en dame som planlegger en 5-er ut av vaginaen over flere års mellomrom?

Å tjene 1 million krever at man dedikerer seg selv fullstendig til den jobben og ikke tar den ene svangerskapspermisjonen etter den andre. 

Dette blir også fullstendig krasj på andre måter hvis vi ser bort fra at det ikke finnes sånne arbeidsgivere som tilbyr 1 million kr i lønn til noen som planlegger opptil 5 barn. 

Det er krasj med tanke på hennes ekstreme Handmaid's Tale rolle der hun ønsker å være mor hjemme med et halvt fotballag samtidig som hun skal leke karriere dame med lang utdanning? Dette er fullstendig urealistisk. 

Jeg synes heller ikke noe om "kompromisset" på minst 3 barn. Det betyr egentlig at hun skal ha 4. Altfor mange barn uansett. Man burde ikke sette frem mer enn 1 i dagens verden slik at man har nok ressurser til å oppdra en til å holde tritt i dagens samfunnskrav. 

Oppsummert, så er dette fullstendig krasj for din egen del. Vi menn trenger jo tilgang til en kvinnekropp hvis vi skal ha en sønn eller en datter. Kvinner derimot trenger ikke tilgang til en mann for å få barn, så den eneste grunnen til at hun må ha mann er fordi Bibelen sier så. 

Jeg vet ikke hvordan du ser ut, eller enda viktigere, hvor mye formue / penger du har, men hvis du er noenlunde gjennomsnittelig, så bør du ha tro nok på deg selv at du lett finner ei annen dame en annen gang hvis du skulle ha lyst på 1 barn. 

Men jeg er helt enig med deg at det ikke er vits å ha barn nå for tiden. Det er helt syk verden og veldig dyrt nå for tiden. Det er ikke lenger slik det var før i tiden, og hun du er sammen med prøver å ignorere dagens verden, men dagens verden kan ikke ignoreres for den er slik den er i 2025. Hun virker som hun hadde passet mer i år 1935 og det blir selvsagt krasj for din del. 

En annen ting som er viktig å huske på er at hvis hun hadde lurt deg til å gå med på 4 barn - for å ta et eksempel - så er det slik at hun kommer til å fordele kjærligheten på dem og det blir lite kjærlighet til overs på deg. For det er sånn, når man får barn, så er det ikke lenger fokus på deg, da er fokuset på barna og da står den høyest i anseelse. 

Jeg tror at du vet innerst inne at dette er ikke liv laga og jeg tror ikke det blir noe særlig med seksual liv på deg heller, spesielt etter at hun skulle fått barn. Slike religiøse anser videre sex etter at de har fått barn som en "synd". For dem er sex bare når man skal bli gravid. Det er ofte sånn. 

 

 

Anonymkode: 1312b...82e

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (11 minutter siden):

Takk til enhver som har tatt seg tid til å besvare spørsmålene mine – det betyr faktisk veldig mye.

Men helt ærlig: Jeg blir bare mer og mer usikker. Da jeg skrev innlegget, trodde jeg de fleste kom til å si at jeg burde komme meg ut av forholdet, men det er relativt mange her som mener jeg også bør bli. Jeg vet at jeg må ta valget selv og lytte til magefølelsen min, men det er vanskelig når magen en dag roper "løp!" og en annen dag "bli!".

Som dere vet har hun mange gode egenskaper. Samtidig dagdrømmer jeg ofte om hvordan livet hadde vært hvis jeg var alene. Jeg hadde sluppet å bli irettesatt hver gang jeg sa "herregud" eller "fader", og jeg hadde sluppet å stresse over at vi må få minst tre barn og begynne med det om 1–2 år. Hun har sagt at hun blir veldig lei seg og skuffet hvis jeg ikke vil gi henne mer enn to barn, så jeg kan egentlig ikke trekke meg på det. Hun har riktignok sagt at dersom vi får et barn med alvorlig sykdom eller funksjonsnedsettelse, så kan vi stoppe på to. Hun vil ikke ta abort, for hun mener barnet er en gave fra Gud.

Men etter hvert ville jeg kanskje følt på ensomhet – og lengtet tilbake til noe som faktisk kunne gått bra, med tiden.

Jeg kjenner også at det hadde vært befriende å slippe å ha kristendommen så tett på. Hun er liberal og ikke medlem i NLM (kun morsiden hennes er det), men hun ber bordbønn, vil gå mer i kirken, og ønsker å lære barna om Jesus – blant annet ved å lese fra barnebibelen og andre kristne bøker. Hvorfor plager dette meg sånn? Det er jo ikke Satan det er snakk om...

Noen ganger spør jeg meg selv om jeg egentlig var forelsket i henne i starten. Jeg tror heller jeg valgte henne med hodet – på grunn av de gode sidene hennes. Selv om jeg vet det ikke er uvanlig å bli kjærester uten å ha vært forelsket først, så merker jeg ofte at jeg ser mennesker ute som jeg kjenner meg mer fysisk tiltrukket av og som gir meg sommerfugler i magen.

Hun var også veldig intens i starten og ville helst være med meg hele tiden. Vi flyttet sammen nesten med en gang – og hun har sagt i ettertid at hun ikke ville satset videre hvis vi ikke flyttet sammen i løpet av de første to–tre månedene. Det skjedde i praksis på dag 1.

Det stikker litt når jeg sier at jeg "elsker henne". Kanskje jeg gjør det innerst inne, men at følelsene er overskygget av stress og kompromisser?

Jeg har også delt enkelte lydklipp fra samtaler mellom meg og kjæresten min med foreldrene mine og en av søsknene mine – fordi jeg selv ble usikker på om jeg tolket situasjonene riktig. De ble oppriktig bekymret for meg da de hørte hvor intense og følelsesladede enkelte samtaler var – spesielt når vi har snakket om barn, religion og bosted. De mente det hørtes veldig krevende ut, og har uttrykt bekymring for hvordan jeg har det i relasjonen.

Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden. Kanskje jeg ville begynt å problematisere nye ting ved en ny partner. Kanskje det er sånn personligheten min er? Samtidig er jo disse temaene store ting, så det er ikke rart jeg tenker – eller overtenker.

Det er synd jeg ikke var ærlig med meg selv og henne i starten om dette med barn og religion. For meg virket det så fjernt i øyeblikket, men med giftemål blir alt mye mer virkelig. Før jeg møtte min nåværende kjæreste, hadde jeg datet rundt 2–3 damer per uke i flere måneder, og de var ikke i nærheten av å være så bra som henne.

Selv om det er mye bra med henne slik du beskriver, så husk på at det er hverdagen som teller. Det høres ut som du gjennom å inngå ekteskap med henne og få barn vil ende opp med et liv som ikke er slik du vil ha det. Livet blir ofte ikke akkurat slik vi så for oss, men en ting har jeg ihvertfall erfart som gift, og det er at hverdagen betyr mest. Det er slitsomt å ha barn (vi har to), og det krever mye samarbeid for å få en god hverdag. Det er også en stor fordel å være enige om de store linjene i barneoppdragelse. Hvis ikke blir det lett krangling og dårlig stemning mellom dere. 

 

Noen år før jeg traff min mann datet jeg en som var kristen og hadde tilbragt mye tid i et bedehusmiljø. Han var snill og grei, men veldig ulik meg. Han hadde f.eks. aldri vært på et utsted å tatt en øl, og det var syndig å spille kort. Han likte heller ikke at jeg hadde tarotkort og spådde med dem. Det synes han var skummelt.

Denne mannen hadde veldig mange gode egenskaper. Han var utrolig omtenksom, trofast og stødig. Uten tvil en som ville blitt en god farsfigur for barn. Men magefølelsen sa meg at det religiøse ble en for stor barriere for meg. Jeg følte også som deg, at den fysiske tiltrekningen var begrenset og han var veldig intens med å ville være sammen med meg hele tiden. Det var også et sterkt ønske at vi skulle være gift innen vi flyttet sammen og at vi måtte få barn raskt.

Om vi hadde gått over i å ha et fast forhold hadde han nok fridd til meg veldig raskt. Men jeg valgt altså å avslutte dette i datingfasen pga magefølelsen. Han ble veldig skuffet og spurte gang på gang om å treffe meg igjen, hvilket jeg avslo. Jeg sa han burde finne noen som hadde bakgrunn fra samme miljø som ham. Jeg vet at han i dag er gift og har barn med en fra samme menighet, så det var nok det beste.

 Jeg synes det høres ut som du prøver å rasjonalisere bort det negative og den dårlige magefølelsen ved å fremheve alt som er bra med henne. Men de opptakene familien din reagerer på om barn, religion og bosted bør du ta på alvor. Kjærlighet skal ikke gi dårlig magefølelse, tankekjør og grubling. Da jeg møtte min mann som jeg nå er gift med falt alt på plass og jeg så hvorfor det ikke hadde fungert med noen andre tidligere. Jeg har aldri tvilt på at det var han jeg vil gifte meg med.  

 

Anonymkode: fe909...ab0

[Nonstop1]

Takkforhjelpen! skrev (På 13.5.2025 den 17.47):

Takk for svar. Før flere rekker å svare, så må jeg legge til følgende: Hun har lovet meg å aldri forlate meg, uansett hva. Om følelsene hennes for meg forsvinner om 5, 10 eller 15 år, så vil hun aldri forlate meg. Hun ser på ekteskapet som hellig. Det er en ekstremt stor trygghet for meg, og det er kanskje ikke så lett å finne kvinner med slike holdninger?

Men er det virkelig dette du vil? Å leve med en kone som ikke elsker deg eller egentlig vil være med deg av andre grunner enn at hun har lovet det til Gud?

Jeg sitter igjen med det inntrykket at jeg tror dere kommer til å ha det unødvendig mye vondt i dette ekteskapet begge to på grunn av ulikhetene. Og mens du kanskje vil tillate deg å forlate henne hvis det blir for ille, velger hun heller å seigpine seg selv.

Godt mulig det kan fungere og dere blir lykkelige sammen altså. Jeg synes bare det høres ut som dere har litt vel mange store uenigheter om viktige ting.

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke du skal gifte deg når du ikke er helt sikker på at det er det rette for deg å gjøre. 
Vet din forlovede at du har tatt opp følelsesladde samtaler med henne OG SPILT DET FOR FAMILIE OG VENNER?? Diskutert ditt forhold, utlevert henne slik? Fortell henne det, og avlys bryllupet. Hun har neppe lyst til å gifte seg med deg etter det. 

Anonymkode: 0169d...99a

[AnonymBruker]

Du har en gylden mulighet til å redde barna fra religion. Om du ikke gjør det,  blir de oppdratt i løgnene med en annen far.

Anonymkode: 5fafe...5ba

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (På 13.5.2025 den 17.30):

Bosted og fremtid: Hun er fra en annen landsdel og har tidligere vært tydelig på at hun ønsket å flytte tilbake dit for å bo nær familie. Men for min skyld har hun sagt seg villig til å bli boende her på Østlandet

Den dagen hun evt får barn, vil dette ønske bare forsterkes. 

Jeg tror ikke dere passer sammen på sikt. 

Anonymkode: dde9f...15c