Forvirret og sliten i forholdet – usikker på fremtiden (religion, barn)

[Takkforhjelpen!]

Hei alle sammen. Jeg skriver her fordi jeg står midt i en stor indre konflikt i forholdet mitt, og jeg trenger ærlige og kloke perspektiver utenfra. Jeg er i slutten av 20-årene og har vært sammen med kjæresten min i snart to år. Hun er et utrolig godt menneske – lojal, varm, omsorgsfull og ønsker meg vel. Vi er forlovet og skal etter planen gifte oss om noen måneder. Alt er i utgangspunktet klart. Likevel sliter jeg.

Det er flere ting jeg strever med, og jeg klarer ikke finne ut om jeg overtenker – eller om jeg faktisk bør lytte til tvilen min:

Alt som er bra med henne: Før jeg skriver mer om utfordringene, må jeg si at hun virkelig har mange kvaliteter jeg setter utrolig stor pris på. Hun er trygg, lojal, ærlig og veldig omsorgsfull. Hun gir mye av seg selv i forholdet, stiller alltid opp, og viser med hele seg at hun vil meg vel. Hun er intelligent, reflektert og kommer til å få en svært god jobb når hun er ferdig utdannet – både fordi hun er dyktig og fordi hun jobber hardt. Hun er familiemenneske, raus, og hun vil andre godt. Hun har aldri sviktet meg, aldri løyet for meg, og hun tåler mine usikkerheter bedre enn mange ville gjort. Det er nettopp fordi hun er så god, at det gjør så vondt å stå i tvil – og det er også grunnen til at jeg har hatt et sterkt ønske om at dette skal fungere.

 

• Tro og oppdragelse: Jeg er agnostiker/ikke-troende, mens hun er kristen og ønsker at barna våre skal vokse opp med kristne verdier og kristen litteratur, barnebibel, osv. Hun har gått noen ganger i Misjonssalen i Oslo, og mange i familien hennes er tilknyttet NLM (Norsk Luthersk Misjonssamband). Selv ønsker jeg at barna våre skal få en livssynsnøytral oppvekst. Vi har snakket mye om dette, og vi har begge inngått kompromisser. Hun har vært villig til å tone ned noe av påvirkningen, og jeg har sagt meg villig til å akseptere en viss grad av kristent innhold – men jeg kjenner fortsatt på en uro for om det blir for mye for meg over tid.

• Barn og tempo: På vår aller første date sa hun at hun ønsket seg 4–5 barn. Det skremte meg egentlig, men jeg hadde så lyst til at dette skulle fungere – fordi hun er så mye bedre enn alle andre jeg har datet. Hun er snill, trofast, og har en veldig god utdanning. Når hun er ferdig, kommer hun trolig til å tjene over én million i året, så hun er både karrierebevisst og en familieorientert person. Hun har senere gått med på å "nøye seg" med tre barn – et stort kompromiss fra hennes side. Jeg har sagt ja til det, men innerst inne vet jeg ikke om jeg egentlig ønsker mer enn ett eller to barn, om noen. Jeg er ikke klar nå, og vet ikke om jeg noen gang blir det.

• Følelsesmessig intensitet: Hun er veldig følsom og kan reagere sterkt hvis hun er trøtt, sulten eller føler seg såret. Det krever mye av meg, og jeg blir ofte utmattet. Moren hennes har sagt at hun "kommer til å dø", som en reaksjon på at kjæresten min har ringt hjem gråtende flere helger på rad, etter å ha følt seg utrygg i forholdet. Det er ikke fordi jeg har behandlet henne dårlig, men fordi jeg har tatt opp vanskelige temaer igjen og igjen – barn, tro, fremtid – uten å finne indre ro. Det har gått i loop i hodet mitt, fordi jeg ikke har følt meg helt tilfreds med kompromissene jeg har inngått. Jeg tror det har tappet oss begge.

• Frihet og balanse: Hun ønsker å gjøre det aller meste sammen, og jeg føler meg noen ganger kvalt. Jeg trenger tid alene, og savner frihet og pusterom – uten dårlig samvittighet for å ta det.

• Tvil om egne følelser: Jeg vet ikke om jeg elsker henne nok. Hun kjenner meg bedre enn noen andre, men jeg kjenner meg også ofte sliten og tvilende. Jeg savner henne iblant, men ikke alltid. Jeg vet ikke om jeg føler det man bør føle før man gifter seg, eller om jeg blir mer av trygghet og fornuft enn av kjærlighet.

• Frykt for å være alene: Jeg har ingen nære venner, og hun er den eneste jeg virkelig deler livet mitt med. Familien hennes har tatt meg imot med åpne armer og er utrolig glade i meg, selv om jeg ikke deler troen deres. Jeg er redd for å miste alt det. Tanken på å stå helt alene og kanskje aldri finne noen igjen som ser meg slik hun gjør, skremmer meg. Kanskje jeg er heldig som har henne. Kanskje jeg overdriver problemene. Men hva hvis jeg blir i noe jeg egentlig ikke er lykkelig i, bare fordi jeg er redd?

• Bosted og fremtid: Hun er fra en annen landsdel og har tidligere vært tydelig på at hun ønsket å flytte tilbake dit for å bo nær familie. Men for min skyld har hun sagt seg villig til å bli boende her på Østlandet – i nærheten av min jobb, min familie og mitt nettverk. Det er jeg utrolig takknemlig for, men samtidig legger det press på meg: når hun har ofret så mye, føler jeg et ansvar for at forholdet må "lykkes". Og det gjør det enda vanskeligere å kjenne etter hva jeg egentlig vil. Og så er det en viss fare for at hun kaanskje vil nærmere moren sin når hun får barn, who knows... Men hun er tydelig på at hun har lovet meg Østlandet, og hun står sterkt for det. 

• Utsette bryllupet: Det er ikke noe tema fra hennes side å utsette bryllupet. Det er enten "all in eller all out". Det betyr at jeg MÅ ta et valg om å forlate henne eller gifte meg med henne. Moren hennes er skeptiske til bryllupet pga forskjellene mellom meg og henne (moren er veldig konservativ), mens faren er veldig positiv (han er liberal), og han er ekstremt støttende. 

Jeg har snakket masse med henne om alt dette – om barn, tro, frihet og fremtid. Vi har begge strukket oss langt. I tillegg har jeg snakket med fastlegen min, med prest, med en representant fra Human-Etisk Forbund og hatt tre timer med en parterapeut (alene). Jeg forsøker virkelig å få klarhet, men tankene slipper ikke taket.

Så derfor spør jeg dere:
Tror dere jeg overtenker alt?
Har noen av dere vært i en lignende situasjon – og enten valgt å bli og fått det til å fungere, eller valgt å gå og kjent på lettelse?
Hvordan vet man forskjellen på kalde føtter og dyp uforenelighet?
Har jeg blitt for kravstor? Kanskje hun egentlig er veldig bra for meg? Jeg er rett og slett forvirret. 

Takk for at du tok deg tid til å lese. Jeg blir veldig takknemlig for alle innspill ❤️

Endret onsdag kl 09:12 av Takkforhjelpen!

[Takkforhjelpen!]

Hei alle sammen. Jeg skriver her fordi jeg står midt i en stor indre konflikt i forholdet mitt, og jeg trenger ærlige og kloke perspektiver utenfra. Jeg er i slutten av 20-årene og har vært sammen med kjæresten min i snart to år. Hun er et utrolig godt menneske – lojal, varm, omsorgsfull og ønsker meg vel. Vi er forlovet og skal etter planen gifte oss om noen måneder. Alt er i utgangspunktet klart. Likevel sliter jeg.

Det er flere ting jeg strever med, og jeg klarer ikke finne ut om jeg overtenker – eller om jeg faktisk bør lytte til tvilen min:

Alt som er bra med henne: Før jeg skriver mer om utfordringene, må jeg si at hun virkelig har mange kvaliteter jeg setter utrolig stor pris på. Hun er trygg, lojal, ærlig og veldig omsorgsfull. Hun gir mye av seg selv i forholdet, stiller alltid opp, og viser med hele seg at hun vil meg vel. Hun er intelligent, reflektert og kommer til å få en svært god jobb når hun er ferdig utdannet – både fordi hun er dyktig og fordi hun jobber hardt. Hun er familiemenneske, raus, og hun vil andre godt. Hun har aldri sviktet meg, aldri løyet for meg, og hun tåler mine usikkerheter bedre enn mange ville gjort. Det er nettopp fordi hun er så god, at det gjør så vondt å stå i tvil – og det er også grunnen til at jeg har hatt et sterkt ønske om at dette skal fungere.

 

• Tro og oppdragelse: Jeg er agnostiker/ikke-troende, mens hun er kristen og ønsker at barna våre skal vokse opp med kristne verdier og kristen litteratur, barnebibel, osv. Hun har gått noen ganger i Misjonssalen i Oslo, og mange i familien hennes er tilknyttet NLM (Norsk Luthersk Misjonssamband). Selv ønsker jeg at barna våre skal få en livssynsnøytral oppvekst. Vi har snakket mye om dette, og vi har begge inngått kompromisser. Hun har vært villig til å tone ned noe av påvirkningen, og jeg har sagt meg villig til å akseptere en viss grad av kristent innhold – men jeg kjenner fortsatt på en uro for om det blir for mye for meg over tid.

• Barn og tempo: På vår aller første date sa hun at hun ønsket seg 4–5 barn. Det skremte meg egentlig, men jeg hadde så lyst til at dette skulle fungere – fordi hun er så mye bedre enn alle andre jeg har datet. Hun er snill, trofast, og har en veldig god utdanning. Når hun er ferdig, kommer hun trolig til å tjene over én million i året, så hun er både karrierebevisst og en familieorientert person. Hun har senere gått med på å "nøye seg" med tre barn – et stort kompromiss fra hennes side. Jeg har sagt ja til det, men innerst inne vet jeg ikke om jeg egentlig ønsker mer enn ett eller to barn, om noen. Jeg er ikke klar nå, og vet ikke om jeg noen gang blir det.

• Følelsesmessig intensitet: Hun er veldig følsom og kan reagere sterkt hvis hun er trøtt, sulten eller føler seg såret. Det krever mye av meg, og jeg blir ofte utmattet. Moren hennes har sagt at hun "kommer til å dø", som en reaksjon på at kjæresten min har ringt hjem gråtende flere helger på rad, etter å ha følt seg utrygg i forholdet. Det er ikke fordi jeg har behandlet henne dårlig, men fordi jeg har tatt opp vanskelige temaer igjen og igjen – barn, tro, fremtid – uten å finne indre ro. Det har gått i loop i hodet mitt, fordi jeg ikke har følt meg helt tilfreds med kompromissene jeg har inngått. Jeg tror det har tappet oss begge.

• Frihet og balanse: Hun ønsker å gjøre det aller meste sammen, og jeg føler meg noen ganger kvalt. Jeg trenger tid alene, og savner frihet og pusterom – uten dårlig samvittighet for å ta det.

• Tvil om egne følelser: Jeg vet ikke om jeg elsker henne nok. Hun kjenner meg bedre enn noen andre, men jeg kjenner meg også ofte sliten og tvilende. Jeg savner henne iblant, men ikke alltid. Jeg vet ikke om jeg føler det man bør føle før man gifter seg, eller om jeg blir mer av trygghet og fornuft enn av kjærlighet.

• Frykt for å være alene: Jeg har ingen nære venner, og hun er den eneste jeg virkelig deler livet mitt med. Familien hennes har tatt meg imot med åpne armer og er utrolig glade i meg, selv om jeg ikke deler troen deres. Jeg er redd for å miste alt det. Tanken på å stå helt alene og kanskje aldri finne noen igjen som ser meg slik hun gjør, skremmer meg. Kanskje jeg er heldig som har henne. Kanskje jeg overdriver problemene. Men hva hvis jeg blir i noe jeg egentlig ikke er lykkelig i, bare fordi jeg er redd?

• Bosted og fremtid: Hun er fra en annen landsdel og har tidligere vært tydelig på at hun ønsket å flytte tilbake dit for å bo nær familie. Men for min skyld har hun sagt seg villig til å bli boende her på Østlandet – i nærheten av min jobb, min familie og mitt nettverk. Det er jeg utrolig takknemlig for, men samtidig legger det press på meg: når hun har ofret så mye, føler jeg et ansvar for at forholdet må "lykkes". Og det gjør det enda vanskeligere å kjenne etter hva jeg egentlig vil. Og så er det en viss fare for at hun kaanskje vil nærmere moren sin når hun får barn, who knows... Men hun er tydelig på at hun har lovet meg Østlandet, og hun står sterkt for det. 

• Utsette bryllupet: Det er ikke noe tema fra hennes side å utsette bryllupet. Det er enten "all in eller all out". Det betyr at jeg MÅ ta et valg om å forlate henne eller gifte meg med henne. Moren hennes er skeptiske til bryllupet pga forskjellene mellom meg og henne (moren er veldig konservativ), mens faren er veldig positiv (han er liberal), og han er ekstremt støttende. 

Jeg har snakket masse med henne om alt dette – om barn, tro, frihet og fremtid. Vi har begge strukket oss langt. I tillegg har jeg snakket med fastlegen min, med prest, med en representant fra Human-Etisk Forbund og hatt tre timer med en parterapeut (alene). Jeg forsøker virkelig å få klarhet, men tankene slipper ikke taket.

Så derfor spør jeg dere:
Tror dere jeg overtenker alt?
Har noen av dere vært i en lignende situasjon – og enten valgt å bli og fått det til å fungere, eller valgt å gå og kjent på lettelse?
Hvordan vet man forskjellen på kalde føtter og dyp uforenelighet?
Har jeg blitt for kravstor? Kanskje hun egentlig er veldig bra for meg? Jeg er rett og slett forvirret. 

Takk for at du tok deg tid til å lese. Jeg blir veldig takknemlig for alle innspill ❤️

Endret onsdag kl 08:50 av Takkforhjelpen!

[AnonymBruker]

Jeg har alltid fulg et motto : Er du i tvil,så ikke gjør det.Det har fungert veldig bra så langt for meg.Jeg har ikke annet å tillføye dessverre.

Anonymkode: 60b9c...d49

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne, og bortsett fra at jeg har mange gode venner, kunne jeg skrevet innlegget ditt. Dvs jeg skjønner alle innvendingene dine svært godt, og hadde i ditt tilfelle hatt nøyaktig de samme innvendingene. Hva jeg ville gjort er jo ikke lett å si, jeg står ikke i situasjonen og kjenner ikke alle nyansene. Du kaster jo bort mye bra her om du gjør det slutt, samtidig tror jeg at det for min del ville vært litt for mange kameler å svelge.  

Jeg tror ikke at du overtenker. Jeg mener at siden du nå skal ta en avgjørelse som får innvirkning på resten av livet ditt, uansett hvilken løsning du faller ned på, skal du vurdere dette svært nøye. Ut fra det du skriver her ville ikke jeg vurdert dette forholdet som liv laga. Samtidig er jo det lett å si for en utenforstående, den perfekte partner finnes ikke, en kamel eller to må vi nok alle svelge. Men her var det liksom en hel karavane. 

Lykke til, hva du enn velger ❤️

Anonymkode: db6ac...51d

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (14 minutter siden):

eg har snakket masse med henne om alt dette – om barn, tro, frihet og fremtid. Vi har begge strukket oss langt. I tillegg har jeg snakket med fastlegen min, med prest, med en representant fra Human-Etisk Forbund og hatt tre timer med en parterapeut (alene). Jeg forsøker virkelig å få klarhet, men tankene slipper ikke taket.

hadde det kanskje vært en idé at dere gikk sammen til en familieterapeut eller noe? Få en nøytral tredjepart til å løse opp i floken? 

Anonymkode: d38b7...8c9

[Takkforhjelpen!]

Takk for svar. Før flere rekker å svare, så må jeg legge til følgende: Hun har lovet meg å aldri forlate meg, uansett hva. Om følelsene hennes for meg forsvinner om 5, 10 eller 15 år, så vil hun aldri forlate meg. Hun ser på ekteskapet som hellig. Det er en ekstremt stor trygghet for meg, og det er kanskje ikke så lett å finne kvinner med slike holdninger?

[Takkforhjelpen!]

Takk for svar. Før flere rekker å svare, så må jeg legge til følgende: Hun har lovet meg å aldri forlate meg, uansett hva. Om følelsene hennes for meg forsvinner om 5, 10 eller 15 år, så vil hun aldri forlate meg. Hun ser på ekteskapet som hellig. Det er en ekstremt stor trygghet for meg, og det er kanskje ikke så lett å finne kvinner med slike holdninger?

[AnonymBruker]

Jeg synes det er litt rart at du nevner at hun vil ha en god jobb, tjene over 1mill osv. Burde ha null og nada å si i et forhold, er du sikker på at det «mange andre» ser etter i et forhold er det samme som er viktig for deg? Hva er viktig for deg? Ut fra det du skriver virker trygghet viktigere enn mye annet, så du får ta dine valg ut fra det - sett opp mot f.eks. religion eller barn.

Anonymkode: 28c92...c10

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (9 minutter siden):

Takk for svar. Før flere rekker å svare, så må jeg legge til følgende: Hun har lovet meg å aldri forlate meg, uansett hva. Om følelsene hennes for meg forsvinner om 5, 10 eller 15 år, så vil hun aldri forlate meg. Hun ser på ekteskapet som hellig. Det er en ekstremt stor trygghet for meg, og det er kanskje ikke så lett å finne kvinner med slike holdninger?

Nå ble det jo enda verre!

Men siden du ser på dette som positivt tenker jeg at du bare skal go for it - og da er du likevel svært ulik meg. Det finnes ikke mange som henne, og godt er det det! Å leve kanskje 60 år i et ekteskap man ikke har følelser for ektemaken må være toppen av selvutslettelse. Eller idioti. Eller løgn.

Anonymkode: db6ac...51d

[AnonymBruker]

Lista du har over utfordringer etter 2 år som unge, nyforelsket og fri. Kan du gange med 10 når forholdet er mer modent, og barna har kommet. 

Anonymkode: 50c7d...48d

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (43 minutter siden):

• Tro og oppdragelse: Jeg er agnostiker/ikke-troende, mens hun er kristen og ønsker at barna våre skal vokse opp med kristne verdier og kristen litteratur, barnebibel, osv. Hun har gått noen ganger i Misjonssalen i Oslo, og mange i familien hennes er tilknyttet NLM (Norsk Luthersk Misjonssamband). Selv ønsker jeg at barna våre skal få en livssynsnøytral oppvekst. Vi har snakket mye om dette, og vi har begge inngått kompromisser. Hun har vært villig til å tone ned noe av påvirkningen, og jeg har sagt meg villig til å akseptere en viss grad av kristent innhold – men jeg kjenner fortsatt på en uro for om det blir for mye for meg over tid.

• Barn og tempo: På vår aller første date sa hun at hun ønsket seg 4–5 barn.

Disse kampene vil du tape.

Hun og familien vil få full gjennomslag for hvordan religion skal påvirke barna. Det vil du ikke kunne hindre.

Antall barn bestemmer hun. Vil hun ha 5 så blir det 5.

Anonymkode: 8269c...a8f

[AnonymBruker]

Når det er så store tviler allerede, tenker jeg det kanskje mer er ideen om det forholdet enn det faktiske forholdet som kan fungere. 

Og man kan ikke love hva som skal skje om 5-10-15-20 år, livet skjer, men dere er ennå unge og idealistiske, det går over med årene. 
Å starte forholder med bare kompromisser virker og lite fruktbart, dette er jo egentlig ikke et kjærlighetsforhold, det er mer en buisnissavtale. De pleier ikke fungere veldig bra, for begge blir offer i sitt eget liv. 
 

Jeg tror egentlig du ubevisst bruker henne for å nå neste trinn på din plan for hvordan du har sett for deg livet ditt og hvordan det er planlagt å være. Hun virker mer interessert i deg enn du i henne. Er det en slik person du ønsker å være? 
 

Raushet og tillit er faktorer du ønsker å ha, men du har jo mistilliten til hennes evner allerede før dere har fått barn. Det er selvfølgelig bra å prate mye og lære den andre å kjenne, men å detaljplanlegge livet? 

Anonymkode: b914c...06f

[Callista]

Det kan være vanskelig å inngå kompromisser når man har svært forskjellige personligheter og verdier. Hvor mange barn dere vil ha er også svært viktig å være enig om når man er i et forhold. Hun vil ha 4-5 barn, men du er ikke sikker på om du har lyst på barn i det hele tatt. Akkurat dette punktet tror jeg det vil være vanskelig å løse hvis dere vil gå i parterapi.

«Hun er veldig følsom og kan reagere sterkt hvis hun er trøtt, sulten eller føler seg såret. Det krever mye av meg, og jeg blir ofte utmattet. Moren hennes har sagt at hun "kommer til å dø", som en reaksjon på at kjæresten min har ringt hjem gråtende flere helger på rad, etter å ha følt seg utrygg iforholdet. Det er ikke fordi jeg har behandlet henne dårlig, men fordi jeg har tatt opp vanskelige temaer igjenog igjen – barn, tro, fremtid – uten å finne indre ro.»

Dette hadde blitt for mye drama for meg personlig. Moren hennes har sagt hun kommer til å dø fordi kjæresten din ringer gråtende hjem til henne fordi du tar opp temaer som er viktig å diskutere i et forhold?

Uansett hvilke svar du får på KG, så må du finne ut hva som er rett for deg. Jeg skjønner det er vanskelig. Du er glad i kjæresten din, men dere har store uenigheter om hvilken framtid dere vil ha sammen. Her er det nok lurt at du tenker på hva du trenger, om det i det hele tatt er mulig å inngå kompromiss på en del av punktene du har nevnt, og hva du kan være fleksibel på.

Endret tirsdag kl 16:19 av Callista
Skrivefeil

[Blåsippa]

Fikk du noen innspill og gode råd hos de du har snakket med?

Har du foreldre eller besteforeldre du kan lufte dine tanker hos? 

Leser at du er glad i litt egentid. Noen tanker om hvordan dette skal realiseres med 3 barn? Hvordan vil det påvirke deg som person om du ikke får anledning til noe egentid? Har du/dere nettverk som kan stille opp ved sykdom etc.?

I min ungdom var jeg au pair i USA. Tre barn. Mor var jødisk, far ateist. Det fungerte bra, men mor var temmelig sekulær. Det ble feiret Hannukah og Bar Mitzva, men ut over dette var det ikke noe religiøst innslag i hverdagen. Det tror jeg kanskje var nøkkelen til at det fungerte så bra (de har snart gullbryllup). I tillegg var de samkjørte i barneoppdragelsen.

Skjønner at du er mellom barken og veden her. Personlig synes jeg det er et tankekors at du tviler så mye allerede nå, på tross av alt som er bra. 

Endret tirsdag kl 16:22 av Blåsippa

[Fighter83]

Takkforhjelpen! skrev (51 minutter siden):

Hei alle sammen. Jeg skriver her fordi jeg står midt i en stor indre konflikt i forholdet mitt, og jeg trenger ærlige og kloke perspektiver utenfra. Jeg er i slutten av 20-årene og har vært sammen med kjæresten min i snart to år. Hun er et utrolig godt menneske – lojal, varm, omsorgsfull og ønsker meg vel. Vi er forlovet og skal etter planen gifte oss om noen måneder. Alt er i utgangspunktet klart. Likevel sliter jeg.

Det er flere ting jeg strever med, og jeg klarer ikke finne ut om jeg overtenker – eller om jeg faktisk bør lytte til tvilen min:

Alt som er bra med henne: Før jeg skriver mer om utfordringene, må jeg si at hun virkelig har mange kvaliteter jeg setter utrolig stor pris på. Hun er trygg, lojal, ærlig og veldig omsorgsfull. Hun gir mye av seg selv i forholdet, stiller alltid opp, og viser med hele seg at hun vil meg vel. Hun er intelligent, reflektert og kommer til å få en svært god jobb når hun er ferdig utdannet – både fordi hun er dyktig og fordi hun jobber hardt. Hun er familiemenneske, raus, og hun vil andre godt. Hun har aldri sviktet meg, aldri løyet for meg, og hun tåler mine usikkerheter bedre enn mange ville gjort. Det er nettopp fordi hun er så god, at det gjør så vondt å stå i tvil – og det er også grunnen til at jeg har hatt et sterkt ønske om at dette skal fungere.

 

• Tro og oppdragelse: Jeg er agnostiker/ikke-troende, mens hun er kristen og ønsker at barna våre skal vokse opp med kristne verdier og kristen litteratur, barnebibel, osv. Hun har gått noen ganger i Misjonssalen i Oslo, og mange i familien hennes er tilknyttet NLM (Norsk Luthersk Misjonssamband). Selv ønsker jeg at barna våre skal få en livssynsnøytral oppvekst. Vi har snakket mye om dette, og vi har begge inngått kompromisser. Hun har vært villig til å tone ned noe av påvirkningen, og jeg har sagt meg villig til å akseptere en viss grad av kristent innhold – men jeg kjenner fortsatt på en uro for om det blir for mye for meg over tid.

• Barn og tempo: På vår aller første date sa hun at hun ønsket seg 4–5 barn. Det skremte meg egentlig, men jeg hadde så lyst til at dette skulle fungere – fordi hun er så mye bedre enn alle andre jeg har datet. Hun er snill, trofast, og har en veldig god utdanning. Når hun er ferdig, kommer hun trolig til å tjene over én million i året, så hun er både karrierebevisst og en familieorientert person. Hun har senere gått med på å "nøye seg" med tre barn – et stort kompromiss fra hennes side. Jeg har sagt ja til det, men innerst inne vet jeg ikke om jeg egentlig ønsker mer enn ett eller to barn, om noen. Jeg er ikke klar nå, og vet ikke om jeg noen gang blir det.

• Følelsesmessig intensitet: Hun er veldig følsom og kan reagere sterkt hvis hun er trøtt, sulten eller føler seg såret. Det krever mye av meg, og jeg blir ofte utmattet. Moren hennes har sagt at hun "kommer til å dø", som en reaksjon på at kjæresten min har ringt hjem gråtende flere helger på rad, etter å ha følt seg utrygg i forholdet. Det er ikke fordi jeg har behandlet henne dårlig, men fordi jeg har tatt opp vanskelige temaer igjen og igjen – barn, tro, fremtid – uten å finne indre ro. Det har gått i loop i hodet mitt, fordi jeg ikke har følt meg helt tilfreds med kompromissene jeg har inngått. Jeg tror det har tappet oss begge.

• Frihet og balanse: Hun ønsker å gjøre det aller meste sammen, og jeg føler meg noen ganger kvalt. Jeg trenger tid alene, og savner frihet og pusterom – uten dårlig samvittighet for å ta det.

• Tvil om egne følelser: Jeg vet ikke om jeg elsker henne nok. Hun kjenner meg bedre enn noen andre, men jeg kjenner meg også ofte sliten og tvilende. Jeg savner henne iblant, men ikke alltid. Jeg vet ikke om jeg føler det man bør føle før man gifter seg, eller om jeg blir mer av trygghet og fornuft enn av kjærlighet.

• Frykt for å være alene: Jeg har ingen nære venner, og hun er den eneste jeg virkelig deler livet mitt med. Familien hennes har tatt meg imot med åpne armer og er utrolig glade i meg, selv om jeg ikke deler troen deres. Jeg er redd for å miste alt det. Tanken på å stå helt alene og kanskje aldri finne noen igjen som ser meg slik hun gjør, skremmer meg. Kanskje jeg er heldig som har henne. Kanskje jeg overdriver problemene. Men hva hvis jeg blir i noe jeg egentlig ikke er lykkelig i, bare fordi jeg er redd?

• Bosted og fremtid: Hun er fra en annen landsdel og har tidligere vært tydelig på at hun ønsket å flytte tilbake dit for å bo nær familie. Men for min skyld har hun sagt seg villig til å bli boende her på Østlandet – i nærheten av min jobb, min familie og mitt nettverk. Det er jeg utrolig takknemlig for, men samtidig legger det press på meg: når hun har ofret så mye, føler jeg et ansvar for at forholdet må "lykkes". Og det gjør det enda vanskeligere å kjenne etter hva jeg egentlig vil. Og så er det en viss fare for at hun kaanskje vil nærmere moren sin når hun får barn, who knows... Men hun er tydelig på at hun har lovet meg Østlandet, og hun står sterkt for det. 

• Utsette bryllupet: Det er ikke noe tema fra hennes side å utsette bryllupet. Det er enten "all in eller all out". Det betyr at jeg MÅ ta et valg om å forlate henne eller gifte meg med henne. Moren hennes er skeptiske til bryllupet pga forskjellene mellom meg og Kristin (moren er veldig konservativ), mens faren er veldig positiv (han er liberal), og han er ekstremt støttende. 

Jeg har snakket masse med henne om alt dette – om barn, tro, frihet og fremtid. Vi har begge strukket oss langt. I tillegg har jeg snakket med fastlegen min, med prest, med en representant fra Human-Etisk Forbund og hatt tre timer med en parterapeut (alene). Jeg forsøker virkelig å få klarhet, men tankene slipper ikke taket.

Så derfor spør jeg dere:
Tror dere jeg overtenker alt?
Har noen av dere vært i en lignende situasjon – og enten valgt å bli og fått det til å fungere, eller valgt å gå og kjent på lettelse?
Hvordan vet man forskjellen på kalde føtter og dyp uforenelighet?
Har jeg blitt for kravstor? Kanskje hun egentlig er veldig bra for meg? Jeg er rett og slett forvirret. 

Takk for at du tok deg tid til å lese. Jeg blir veldig takknemlig for alle innspill ❤️

Jeg tror du kommer til å slite big time i dette forholdet. Spesielt når det evt blir barn inni bildet her! 

[AnonymBruker]

Det du beskriver er at instinktet og magefølelsen din skriker at dette ikke er riktig.

Religion der ene parten er så troende at vedkommende vil forkynne sin tro på barna i det omfanget du sier....jeg kan ikke se hvordan det skal fungere når du ikke tror.

Jeg er selv agnostiker og respekterer alle religioner og tro, såfremt de ulike prøver å presse deres religion på meg. Og der kræsjer jo det fullstendig mht deres fremtidige barn. 

Hadde hun vært mer avslappet ville hun vært åpen for at barna selv får velge hva de tror på uten å pushe på med kirker, søndagsskole osv.

Dere er rett og slett ikke kompatible. Iallefall når du kjenner på at du ikke elsker henne nok.

Når du treffer den rette så finnes det ingen tvil.

Jeg møtte han som 40 åring.

Jeg giftet meg tidlig i 20 årene og hadde de samme tankene som deg, men trodde det var meg det var noe galt med. Men det var hjertet og kroppen som skrek at dette ikke var riktig. 

Jeg skilte meg og innså at jeg burde ha lyttet til meg selv.

Nå er jeg forlovet og har kjøpt hus med drømmemannen. Med han har det aldri vært noe tvil. Han er som å komme hjem. Jeg føler meg 1000% trygg med han. 

Og det fikk meg til å innse at du vet når du vet du har truffet din person. Da finnes det ingen tvil, usikkerhet eller tankespinn. Du kan være akkurat den du er på godt og vondt og partneren din aksepterer alle sider av deg. Dere er samkjørte og kjenner på at dere kan være helt tro mot dere selv og aldri tvile på at den andre vil elske deg ubetinget.

Anonymkode: 0a8fc...d50

[AnonymBruker]

Er du i tvil er du ikke i tvil.

Ikke inngå ekteskap og få barn hvis det er slik du beskriver. Da blir det verre. Lytt til magefølelsen og tro på at du kommer til å treffe noen som passer bedre sammen med deg ❤️

Anonymkode: fe909...ab0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Disse kampene vil du tape.

Hun og familien vil få full gjennomslag for hvordan religion skal påvirke barna. Det vil du ikke kunne hindre.

Antall barn bestemmer hun. Vil hun ha 5 så blir det 5.

Anonymkode: 8269c...a8f

Hvorfor bestemmer hun det? Er ikke kvinnen avhengig av mannens bidrag for å bli gravid?

Anonymkode: 48461...71f

[AnonymBruker]

Takkforhjelpen! skrev (3 timer siden):

Hei alle sammen. Jeg skriver her fordi jeg står midt i en stor indre konflikt i forholdet mitt, og jeg trenger ærlige og kloke perspektiver utenfra. Jeg er i slutten av 20-årene og har vært sammen med kjæresten min i snart to år. Hun er et utrolig godt menneske – lojal, varm, omsorgsfull og ønsker meg vel. Vi er forlovet og skal etter planen gifte oss om noen måneder. Alt er i utgangspunktet klart. Likevel sliter jeg.

Det er flere ting jeg strever med, og jeg klarer ikke finne ut om jeg overtenker – eller om jeg faktisk bør lytte til tvilen min:

Alt som er bra med henne: Før jeg skriver mer om utfordringene, må jeg si at hun virkelig har mange kvaliteter jeg setter utrolig stor pris på. Hun er trygg, lojal, ærlig og veldig omsorgsfull. Hun gir mye av seg selv i forholdet, stiller alltid opp, og viser med hele seg at hun vil meg vel. Hun er intelligent, reflektert og kommer til å få en svært god jobb når hun er ferdig utdannet – både fordi hun er dyktig og fordi hun jobber hardt. Hun er familiemenneske, raus, og hun vil andre godt. Hun har aldri sviktet meg, aldri løyet for meg, og hun tåler mine usikkerheter bedre enn mange ville gjort. Det er nettopp fordi hun er så god, at det gjør så vondt å stå i tvil – og det er også grunnen til at jeg har hatt et sterkt ønske om at dette skal fungere.

 

• Tro og oppdragelse: Jeg er agnostiker/ikke-troende, mens hun er kristen og ønsker at barna våre skal vokse opp med kristne verdier og kristen litteratur, barnebibel, osv. Hun har gått noen ganger i Misjonssalen i Oslo, og mange i familien hennes er tilknyttet NLM (Norsk Luthersk Misjonssamband). Selv ønsker jeg at barna våre skal få en livssynsnøytral oppvekst. Vi har snakket mye om dette, og vi har begge inngått kompromisser. Hun har vært villig til å tone ned noe av påvirkningen, og jeg har sagt meg villig til å akseptere en viss grad av kristent innhold – men jeg kjenner fortsatt på en uro for om det blir for mye for meg over tid.

• Barn og tempo: På vår aller første date sa hun at hun ønsket seg 4–5 barn. Det skremte meg egentlig, men jeg hadde så lyst til at dette skulle fungere – fordi hun er så mye bedre enn alle andre jeg har datet. Hun er snill, trofast, og har en veldig god utdanning. Når hun er ferdig, kommer hun trolig til å tjene over én million i året, så hun er både karrierebevisst og en familieorientert person. Hun har senere gått med på å "nøye seg" med tre barn – et stort kompromiss fra hennes side. Jeg har sagt ja til det, men innerst inne vet jeg ikke om jeg egentlig ønsker mer enn ett eller to barn, om noen. Jeg er ikke klar nå, og vet ikke om jeg noen gang blir det.

• Følelsesmessig intensitet: Hun er veldig følsom og kan reagere sterkt hvis hun er trøtt, sulten eller føler seg såret. Det krever mye av meg, og jeg blir ofte utmattet. Moren hennes har sagt at hun "kommer til å dø", som en reaksjon på at kjæresten min har ringt hjem gråtende flere helger på rad, etter å ha følt seg utrygg i forholdet. Det er ikke fordi jeg har behandlet henne dårlig, men fordi jeg har tatt opp vanskelige temaer igjen og igjen – barn, tro, fremtid – uten å finne indre ro. Det har gått i loop i hodet mitt, fordi jeg ikke har følt meg helt tilfreds med kompromissene jeg har inngått. Jeg tror det har tappet oss begge.

• Frihet og balanse: Hun ønsker å gjøre det aller meste sammen, og jeg føler meg noen ganger kvalt. Jeg trenger tid alene, og savner frihet og pusterom – uten dårlig samvittighet for å ta det.

• Tvil om egne følelser: Jeg vet ikke om jeg elsker henne nok. Hun kjenner meg bedre enn noen andre, men jeg kjenner meg også ofte sliten og tvilende. Jeg savner henne iblant, men ikke alltid. Jeg vet ikke om jeg føler det man bør føle før man gifter seg, eller om jeg blir mer av trygghet og fornuft enn av kjærlighet.

• Frykt for å være alene: Jeg har ingen nære venner, og hun er den eneste jeg virkelig deler livet mitt med. Familien hennes har tatt meg imot med åpne armer og er utrolig glade i meg, selv om jeg ikke deler troen deres. Jeg er redd for å miste alt det. Tanken på å stå helt alene og kanskje aldri finne noen igjen som ser meg slik hun gjør, skremmer meg. Kanskje jeg er heldig som har henne. Kanskje jeg overdriver problemene. Men hva hvis jeg blir i noe jeg egentlig ikke er lykkelig i, bare fordi jeg er redd?

• Bosted og fremtid: Hun er fra en annen landsdel og har tidligere vært tydelig på at hun ønsket å flytte tilbake dit for å bo nær familie. Men for min skyld har hun sagt seg villig til å bli boende her på Østlandet – i nærheten av min jobb, min familie og mitt nettverk. Det er jeg utrolig takknemlig for, men samtidig legger det press på meg: når hun har ofret så mye, føler jeg et ansvar for at forholdet må "lykkes". Og det gjør det enda vanskeligere å kjenne etter hva jeg egentlig vil. Og så er det en viss fare for at hun kaanskje vil nærmere moren sin når hun får barn, who knows... Men hun er tydelig på at hun har lovet meg Østlandet, og hun står sterkt for det. 

• Utsette bryllupet: Det er ikke noe tema fra hennes side å utsette bryllupet. Det er enten "all in eller all out". Det betyr at jeg MÅ ta et valg om å forlate henne eller gifte meg med henne. Moren hennes er skeptiske til bryllupet pga forskjellene mellom meg og Kristin (moren er veldig konservativ), mens faren er veldig positiv (han er liberal), og han er ekstremt støttende. 

Jeg har snakket masse med henne om alt dette – om barn, tro, frihet og fremtid. Vi har begge strukket oss langt. I tillegg har jeg snakket med fastlegen min, med prest, med en representant fra Human-Etisk Forbund og hatt tre timer med en parterapeut (alene). Jeg forsøker virkelig å få klarhet, men tankene slipper ikke taket.

Så derfor spør jeg dere:
Tror dere jeg overtenker alt?
Har noen av dere vært i en lignende situasjon – og enten valgt å bli og fått det til å fungere, eller valgt å gå og kjent på lettelse?
Hvordan vet man forskjellen på kalde føtter og dyp uforenelighet?
Har jeg blitt for kravstor? Kanskje hun egentlig er veldig bra for meg? Jeg er rett og slett forvirret. 

Takk for at du tok deg tid til å lese. Jeg blir veldig takknemlig for alle innspill ❤️

Du overtenker ikke. Hun er bare veldig god og snill, men ikke den riktige partneren for deg. Dere har ulike mål og verdier og å møtes på midten er ikke tilfredsstillende for deg. Du må finne ei som passer bedre til dine forventninger: med god utdanning og karrierevei, som ikke ønsker seg flere enn 1 barn, helst om mange år, ei som er fra Østlandet der flytting ikke er aktuelt osv.

 

Dere bør gå fra hverandre raskest mulig slik at det ikke skjer rett før bryllupsdatoen. Ikke mibruk de unge årene hennes. Slipper du henne fri nå, så trenger hun enda 2-3 år på å etablere seg med en ny person og starte en familie hun ønsker seg. Tiden hennes løper. La henne gå.

Anonymkode: 482a8...69a

[AnonymBruker]

Er nå gresset grønnere på den andre siden?

Hun høres jo ut som hel ved.

Hva hvis du slår opp, og om 5 år har du fremdeles ikke funnet "den rette"?

 

Anonymkode: 9caa7...511