Datter er egentlig skoleflink, men målet er at det går helt greit. Bør jeg sette noen krav?

[AnonymBruker]

Har en datter som er skoleflink, har aldri virkelig jobbet noe særlig med skolen selvom, ligger på rundt 4,5 i snitt etter første året på vgs. Det året har kun min datter åpnet bøker 5-6 ganger hjemme. Ellers følger bare med på skolen. Jeg mener det da er et enormt potensiale der, at om hun virkelig jobber for det kan hun oppnå omtrent hva hun vil. 
Jeg spurte rett ut hva målet hennes var, og målet var å gjøre det helt greit. Var fornøyd med en 4 om det var så. 
Jeg kan jo ikke "klage" på karakterer, men hun gjør åpenbart ikke sitt beste. Burde vi som foreldre sette krav, eller hva er best. Vi snakker masse om potensialet, og at en dag kan det bli tøft når du aldri åpner en bok. Hun er enig i det, men lettest å bare la være. Hva gjøre dere som har barn som er skoleflinke, men ønsker ikke å gjøre noe med det? 

Anonymkode: ba7a2...33d

[AnonymBruker]

Hun kan ta opp fag når hun blir mer moden hvis det er noe hun vil studere som hun ikke kommer inn på. 

Hun er så stor at det er ikke noe du kan gjøre for å få henne til å gjøre en større innsats på skolen. Dette må hun lære seg konsekvensene av selv, altså at hvis hun ikke jobber med fagene så kommer hun kanskje ikke inn på det studiet hun ønsker. 

Anonymkode: 40fac...d47

[AnonymBruker]

La henne være. Hun må finne sin egen motivasjon og finne ut hva hun vil gjøre før dere kan hjelpe henne med å nå målene sine.

Anonymkode: ba096...020

[AnonymBruker]

Har hun tenkt å studere videre? Det er ganske hardt når det ikke ligger noen gode arbeidsvaner der fra før. Kan godt tenkes å være litt for sent å stille krav, men ville nok tatt en dialog med ungdommen. Var situasjonen den samme på ungdomsskolen?

Anonymkode: 8a228...0df

[Daisy-love]

Det er litt sent nå. Noen suser igjennom skolen uten så mye innsats, og faktisk gjør det helt greit. Nå er hun 17 i år, og hun må nesten finne sin egen motivasjon. 
Du kan snakke med henne om at det åpner seg mange flere muligheter til å velge utdanninger når hun har bedre karakterer. Få frem at du har troen på henne, og vil hennes beste. Med en del utdannelser kan en få jobber hvor en faktisk har det «helt greit» som voksen, og da med en inntekt hvor en ikke må snu på krona. Å jobbe litt ekstra nå vil hun tjene på. 

Ene søsken av meg har tatt masse utdannelse som voksen, og fått dekket det meste igjennom jobb. Gikk yrkesfag, og klarte seg som din datter der. Søsken skjønte først som voksen at det å legge så mye tid og krefter i skole kan lønne seg. Så det er ikke over, men mer styr med familie å studere. 

Så jeg hadde snakket med henne, og holdt praten åpen og gående, men ikke presset for mye. Jeg hadde reagert jeg også, bare så det er sagt. En vil jo det beste for sine barn, og da inkludert å utnytte potensialet sitt. 

Endret 14. mai av Daisy-love
Manglet et viktig ord.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Har en datter som er skoleflink, har aldri virkelig jobbet noe særlig med skolen selvom, ligger på rundt 4,5 i snitt etter første året på vgs. Det året har kun min datter åpnet bøker 5-6 ganger hjemme. Ellers følger bare med på skolen. Jeg mener det da er et enormt potensiale der, at om hun virkelig jobber for det kan hun oppnå omtrent hva hun vil. 
Jeg spurte rett ut hva målet hennes var, og målet var å gjøre det helt greit. Var fornøyd med en 4 om det var så. 
Jeg kan jo ikke "klage" på karakterer, men hun gjør åpenbart ikke sitt beste. Burde vi som foreldre sette krav, eller hva er best. Vi snakker masse om potensialet, og at en dag kan det bli tøft når du aldri åpner en bok. Hun er enig i det, men lettest å bare la være. Hva gjøre dere som har barn som er skoleflinke, men ønsker ikke å gjøre noe med det? 

Anonymkode: ba7a2...33d

Hvorfor spør du ikke i stedet oss som var skoleflinke som henne, og som hadde middelmådige foreldre som deg?

Slapp av, dette forstår hun minst like godt som deg. Samfunnet trenger smarte mennesker også, ikke bare arbeidsomme. Det vil alltid være en plass til henne. 

Anonymkode: e2ee3...d2e

[AnonymBruker]

Hva ønsker hun å jobbe med når hun blir stor? Kan dere sette dere sammen og se på hva de jobbene krever? 
Ikke krev, men prat med henne, motivere og skryt av innsatsen når hun anstrenger seg.

Anonymkode: efae9...5b8

[Stoltskeiv]

Det å jobbe bra bare fordi man har potensiale holder ikke. Man burde ha ett mål. Hva vil hun bli? Hvis lege, så er det verdt å ta tak, men om hun ikke har så mye planer. Så er det ikke vits å i jobbe hardere bare fordi det er et potensial. Det er lettere å motivere om man har konkret mål

[Daria]

Jeg var litt som din datter da jeg gikk på videregående - jeg var skoleflink og hadde lett for det og fikk gode karakterer uten å måtte jobbe så mye for det (og den jobben jeg gjorde skjedde ikke nødvendigvis hjemme hvor foreldrene mine fikk det med seg...). Jeg var klar over at jeg med litt innsats kunne hevet snittet mer, men følte ikke at det var verdt det - jeg hade uansett ikke planer om prestisjestudier som krevde alt jeg kunne skrape sammen av poeng, og det var så mye annet nyttig jeg kune bruke den tiden til. 25 år senere er jeg fortsatt helt fornøyd med den prioriteringen...

Joda, jeg merket da jeg skulle studere at studievanene kunne vært bedre, men det er lærdom i den erfaringen også (og jeg fikk likevel bedre resultater enn en venninne med svært gode og strukturerte studie- og lesevaner - jeg hadde jo fortsatt lett for det...).

Hun er 17, det er på tide å la henne gjøre sine egne prioriteringer og lære av sine egne valg - både de gode og de dårlige. 

[AnonymBruker]

Min datter på 17 år er skoleflink og har rundt 5 i snitt. Hun møter opp på skolen hver dag og gjør det som skal gjøres, men legger ikke inn ekstra arbeid for å bedre karakterene. Hun er selv klar over at litt ekstra arbeid ville ha gitt henne bedre karakterer, det har vi også snakket om. Det viktigste er å fullføre vgs slik at hun kan studere videre senere. I tillegg så er hun borteboer og bor på hybel 20 mil hjemme fra og må gjøre alt av husarbeid og matlaging selv. 
Jeg tror ikke å stille krav alltid vil føre med seg noen positivt.

Anonymkode: b8c32...c38

[AnonymBruker]

Eg er lærar, og vil heller at min eigen unge er middels+ fordi ho les teikneseriar i staden for å pugge sterke verb enn at ho skal grine over firaren. Med mindre ho planlegg å studere juss i Oslo eller teknologifag på NTNU, så treng ho faktisk ikkje dei store karakterane. 

Ja, eg har hatt mine kranglar med elevar som veit at dei ikkje fortener ein femmar same kor mykje dei sjølv meiner at dei "ikkje er ein firarelev". 

Anonymkode: 29452...a3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har en datter som er skoleflink, har aldri virkelig jobbet noe særlig med skolen selvom, ligger på rundt 4,5 i snitt etter første året på vgs. Det året har kun min datter åpnet bøker 5-6 ganger hjemme. Ellers følger bare med på skolen. Jeg mener det da er et enormt potensiale der, at om hun virkelig jobber for det kan hun oppnå omtrent hva hun vil. 
Jeg spurte rett ut hva målet hennes var, og målet var å gjøre det helt greit. Var fornøyd med en 4 om det var så. 
Jeg kan jo ikke "klage" på karakterer, men hun gjør åpenbart ikke sitt beste. Burde vi som foreldre sette krav, eller hva er best. Vi snakker masse om potensialet, og at en dag kan det bli tøft når du aldri åpner en bok. Hun er enig i det, men lettest å bare la være. Hva gjøre dere som har barn som er skoleflinke, men ønsker ikke å gjøre noe med det? 

Anonymkode: ba7a2...33d

Høres ut som en smart jente, i dagens samfunn er alt ett mas og jag -hva får folk igjen for det? Sykemeldinger, psykisk og fysisk uhelse. Man trenger ikke 6 ere for å bli ett godt menneske eller en god arbeidstaker. 

Anonymkode: 37bed...f05

[AnonymBruker]

Datter har ikke funnet ut enda hva hun vil med livet, men siden hun går studiespesialisering så må hun jo nesten studere noe. 
Hun har alltid vært en som har tatt ting lett og har egentlig aldri jobbet noe særlig med skole. Når hun gikk på barne og ungdomsskolen så gikk vi gjennom leksene sammen og fulgte opp på den måten. Jeg har tenkt at vgs så er hun såpass voksen at hun skal få lov å velge selv. Samtidig ser jeg at det kreves høye karakterer nesten overalt på høyskole og universitet. Og ikke minst det vil kanskje kreve at hun lærer seg å studere. Som en påpekte her så er det jo helt riktig at hun kan ta opp igjen fag senere, og det kan hun jo enkelt klare. 
Aldri likt at man skal presse barn til å bedre karakter, samtidig blir jeg litt delt når det ikke gjøre noe. Har et annet barn som ikke er så skoleflink, hun blir jo på en måte presset for å jobbe med skole for å holde tritt med andre på hennes alder. Hun lærer også da hvordan hun best lærer seg å lese, pugge, dette kan ikke min eldste jente. 
 

Anonymkode: ba7a2...33d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Høres ut som en smart jente, i dagens samfunn er alt ett mas og jag -hva får folk igjen for det? Sykemeldinger, psykisk og fysisk uhelse. Man trenger ikke 6 ere for å bli ett godt menneske eller en god arbeidstaker. 

Anonymkode: 37bed...f05

Og dette er jeg helt enig med deg i. Gode mennesker eller arbeidstakere har ingenting med karakterer å gjøre. 
Som 17 år så hadde jeg store drømmer, men min jente har ikke det. Ikke enda, men så tenker jeg tenk om de drømmene kommer engang, da er det synd om alt må gjøres "om igjen". 

Anonymkode: ba7a2...33d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har en datter som er skoleflink, har aldri virkelig jobbet noe særlig med skolen selvom, ligger på rundt 4,5 i snitt etter første året på vgs. Det året har kun min datter åpnet bøker 5-6 ganger hjemme. Ellers følger bare med på skolen. Jeg mener det da er et enormt potensiale der, at om hun virkelig jobber for det kan hun oppnå omtrent hva hun vil. 
Jeg spurte rett ut hva målet hennes var, og målet var å gjøre det helt greit. Var fornøyd med en 4 om det var så. 
Jeg kan jo ikke "klage" på karakterer, men hun gjør åpenbart ikke sitt beste. Burde vi som foreldre sette krav, eller hva er best. Vi snakker masse om potensialet, og at en dag kan det bli tøft når du aldri åpner en bok. Hun er enig i det, men lettest å bare la være. Hva gjøre dere som har barn som er skoleflinke, men ønsker ikke å gjøre noe med det? 

Anonymkode: ba7a2...33d

Jeg var akkurat som din datter. Grunnskolen gikk lett, og jeg fikk OK karakterer uten store anstrengelser. Jeg kunne gjort det mye bedre i flere fag med litt innstats.

Da jeg var på sesjon i forsvaret, ble det gjort en IQ-test. Offiseren jeg møtte til oppsumering til slutt sammenliknet IQ-testen med karakterene og mente jeg var lat. Tett på 5 i snitt rimet ikke med min IQ, mente han. Testet tydet på at jeg burde kunne levere bedre reslutater. Jeg kan vel til dels være enig. Jeg har sjelden gjort mer enn jeg må, bortsett fra i enkelte fag på ingeniørhøgskolen som jeg virkelig synes var spennende. Der dro jeg inn flere blanke enere.

Ting har gått bra for meg. Jeg var ferdig på skolen for 30 år siden og har alltid hatt gode jobber og et fint liv med kone og familie.

Jeg ville nok ikke bekymret med så veldig. Hadde mine foreldre pushet meg mer, tror jeg det hadde blitt dårlig stemning og mindre trivsel. Kanskje ikke så mye bedre resultater heller. Jeg tror det er mye viktigere å veilede og oppmuntre barna til å gjøre det de liker og brenner for. Ingen vits i for et mattegeni å bli matematiker dersom vedkommende mangler motivasjon. Viktigere at man trives med det man gjør enn at man utytter potensialet maks.

Anonymkode: 159fe...436

[AnonymBruker]

Syns det er dumt å ikke gjøre så godt man kan. Er ikke SÅ mye som skal til.

Har en på vg1 selv, han legger en del innsats og har 6 i alle fag. Vet ikke hva han vil etter vgs enda, så greit å ha alle muligheter åpne.

Anonymkode: 29a6e...5b5

[AnonymBruker]

Har en sønn som er likedan, går også på vg1. Vi har pushet ham i 1T. Dette er fordi det gikk skikkelig dårlig i starten av skoleåret (2), og han tenker å ta et studium hvor man må ha R2. Da satte jeg hardt mot hardt, fortalte om konsekvensene av å ikke klare 1T for hans framtidsplaner, og brukte mye tid på å lese sammen med ham. Heldigvis går det mye bedre nå. Men nå skal han ha matteprøve, og han har fått beskjed om at han kan få 5 i standpunkt hvis han gjør det bra på denne prøven. Hva gjør han? Tilbringer 90% av tiden foran PCen. 🙄 Når en ganske liten innsats faktisk kan få stor betydning for den karakteren. 
MEN til syvende og sist er det HAN som må finne den indre motivasjonen. Han vet hva som står på spill. Det er han som får svi hvis karakterene ikke holder, og han ikke har utnyttet potensialet sitt. Det er ikke jeg som må ta opp fag, og jeg vil heller ikke betale for det eller hjelpe ham økonomisk med det. Han er så stor nå at han må ta ansvar for eget liv, og det inkluderer også konsekvensene av valgene man tar. Man skal ikke pushe for hardt heller. Han går studiespes med helt ok karakterer - fire eller fem i det meste, en og annen sekser, en treer i spansk - og det er jo helt greit. Det kunne vært veldig mye verre. Å komme seg greit gjennom vgs er jo «bra nok». Vil han ha bedre enn «bra nok» er det bare han som kan legge ned den innsatsen. 

Anonymkode: 0215a...d2e

[AnonymBruker]

Altså, å gjøre så godt man kan å få 4,5 i snitt kan være bra, men 4,5 fordi man ikke gidder gjøre en innsats? Det er ikke bra nok.

Du kan ikke tvinge henne, men du kan sette krav til hva hun fyller fritiden med. Og du kan ta en alvorsprat om hvilke studier hun kommer inn på og hvordan arbeidslivet fungerer ift innsats. 

Anonymkode: 1f97a...7fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Høres ut som en smart jente, i dagens samfunn er alt ett mas og jag -hva får folk igjen for det? Sykemeldinger, psykisk og fysisk uhelse. Man trenger ikke 6 ere for å bli ett godt menneske eller en god arbeidstaker. 

Anonymkode: 37bed...f05

Det er ikke typisk de med 6 ere som er sykemeldt for psykisk og fysisk uhelse…. 

Anonymkode: e5b7d...153

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Samtidig ser jeg at det kreves høye karakterer nesten overalt på høyskole og universitet. 
 

Anonymkode: ba7a2...33d

Dette er virkelig ikke sant! Det er ikke særlig mange studier man må ha veldig gode karakterer for å komme inn på. For de fleste er medisin, psykologi profesjon eller indøk på NTNU uansett ikke målet. Veldig mange studier krever kun at man har et vitnemål (bare se på restetorget hvert år!), eller de har veldig lave poenggrenser. 
Det betyr likevel IKKE at det er «nok» med 2,0 i snitt, for da har man et så dårlig utgangspunkt faglig at høyere utdanning blir forferdelig vanskelig. Men hvis man har helt ok resultater - noe 4,5 absolutt er - så er det som regel ikke noe problem å klare seg i høyere utdanning. 
Jeg jobber i høyere utdanning selv, og det at jeg vet dette er også en del av grunnen til at jeg ikke pusher på min 16-åring. Han vil klare seg helt fint på de fleste studier. Men han MÅ gjøre det ok i R1 og de andre realfagene. Ikke fordi det er vanskelig å komme inn på studiet han ønsker, men fordi han vil stryke ut i løpet av første semester hvis han har toer i R2. DET er jeg veldig tydelig på. Men treeren i spansk er kanskje ikke like viktig. 
Selv hadde jeg masse indre motivasjon, og det var ikke så vanskelig for meg å få seksere. Jeg hadde 5,6 i rent gjennomsnitt fra vgs (før tilleggspoeng og realfagspoeng, som jeg hadde maks av), så det har vært en overgang for meg å se at sønnen min faktisk ikke har denne indre motivasjonen. Faren hans er som meg, hadde indre motivasjon, kom inn på medisin i Norge rett etter vgs. Så ja, det har vært noe å lære for oss begge, men mye press vil ikke hjelpe. Vi realitetsorienterer rundt at han MÅ jobbe med realfagene ellers vil han ikke kunne bli det han ønsker, men vi kan ikke tvinge ham til å lese. Og så lenge han fortsetter som han gjør nå, går det fint. Men kampen mot de skjermene er hard, og jeg tror det ligger mye der for vår del. 

Anonymkode: 0215a...d2e