ADHD, angst, depresjon, psykisk vold… Blir ikke livet bra?

[AnonymBruker]

Hjelp meg, hva skal jeg gjøre…

Kvinne, 34 år.

Jeg har i alle år har slitt med angst og depresjon. I noen faser av livet har jeg fungert tilnærmet normalt, men det har alltid "ulmet" under og skapt mye trøbbel for meg. Jeg går fast til psykolog og har gjort det lenge. Men syns ikke det blir noe bedre. 
 

For noen måneder siden fikk jeg ADHD-diagnosen, oppdaget av helsepersonell jeg har gått til over lang tid. Skal snart til psykiater og prøve medisiner… Jeg mener diagnosen er korrekt, selv om det ikke var jeg som "oppdaget" den, den gir mening til myyyee fra tidlig barndom og frem til i dag.

Problemet er bare at jeg har blitt så ekstremt dårlig nå. Enorme panikanfall, dypt deprimert, mye dumme tanker… som at alle får det bedre uten meg etc. 

Klarer ikke lenger jobbe, så må over på aap (vært over ett år sykemeldt). 
 

Jeg er vokst opp i et hjem med mye alkohol, psykisk vold og emosjonell neglekt. Har minimert kontakt med min voldsutøver, men sees litt nå på vårparten. Skal sees til helgen. 
 

Jeg har fått beroligende av psykolog, har brukt dette tre ganger siden starten av april (så ikke noe overforbruk, jeg er livredd for å bli avhengig), men ellers ikke noe medisinsk støtte. 
 

Nå er angsten så voldsom at jeg ikke får puste, jeg får masse brekninger som setter meg helt ut (klarer ikke spise eller drikke i maaange timer etterpå). Jeg er livredd for ALT som skjer i kroppen, og hver minste lille ting tolker jeg som en ny angstrunde. Jeg har nå ekstrem angst for angsten. Tør såvidt gå ut døren, men gjør det allikevel.
 

Hva gjør jeg? jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer dette lenger. Har barn, men samboer som hjelper meg og plukker opp når jeg må gå pga panikkangst selvfølgelig. Nå er det veldig mørkt, føles ikke som dette blir noe bedre - bare verre. 
 

Har vurdert traumebehandling på Modum, men har ikke spurt psykologen min om det enda. Er det meningen at livet skal være så smertefullt?  blir det aldri bedre? 
 

Prøvde akupunktur i dag, men det er som at når jeg prøver slappe av og faktisk får det til, så kvepper kroppen til umiddelbart og får masse angst. Klarte meg noen timer etterpå, men så kom angsten i ekstremform og jeg måtte ta en Sobril. Føler meg så verdiløs og uviktig, og livredd for å bli helt ødelagt. Jeg vil ha tilbake livet mitt   Er det bare slik livet mitt blir? Har dere noen positive historier? Jeg begynner å miste håpet om et godt liv…  

Anonymkode: 24731...cb6

[AnonymBruker]

Jeg har ingen positiv historie siden jeg ikke har satt i gang med traumebehandling enda. Men jeg har fått beskjed om at jeg trolig skal i gang med Bergen 4 day treatment, som de visstnok ser god effekt ved alt fra OCD til panikkanfall og PTSD. Du kan jo høre om dette er noe som kunne vært passende i din situasjon? 

Anonymkode: d4968...615

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hjelp meg, hva skal jeg gjøre…

Kvinne, 34 år.

Jeg har i alle år har slitt med angst og depresjon. I noen faser av livet har jeg fungert tilnærmet normalt, men det har alltid "ulmet" under og skapt mye trøbbel for meg. Jeg går fast til psykolog og har gjort det lenge. Men syns ikke det blir noe bedre. 
 

For noen måneder siden fikk jeg ADHD-diagnosen, oppdaget av helsepersonell jeg har gått til over lang tid. Skal snart til psykiater og prøve medisiner… Jeg mener diagnosen er korrekt, selv om det ikke var jeg som "oppdaget" den, den gir mening til myyyee fra tidlig barndom og frem til i dag.

Problemet er bare at jeg har blitt så ekstremt dårlig nå. Enorme panikanfall, dypt deprimert, mye dumme tanker… som at alle får det bedre uten meg etc. 

Klarer ikke lenger jobbe, så må over på aap (vært over ett år sykemeldt). 
 

Jeg er vokst opp i et hjem med mye alkohol, psykisk vold og emosjonell neglekt. Har minimert kontakt med min voldsutøver, men sees litt nå på vårparten. Skal sees til helgen. 
 

Jeg har fått beroligende av psykolog, har brukt dette tre ganger siden starten av april (så ikke noe overforbruk, jeg er livredd for å bli avhengig), men ellers ikke noe medisinsk støtte. 
 

Nå er angsten så voldsom at jeg ikke får puste, jeg får masse brekninger som setter meg helt ut (klarer ikke spise eller drikke i maaange timer etterpå). Jeg er livredd for ALT som skjer i kroppen, og hver minste lille ting tolker jeg som en ny angstrunde. Jeg har nå ekstrem angst for angsten. Tør såvidt gå ut døren, men gjør det allikevel.
 

Hva gjør jeg? jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer dette lenger. Har barn, men samboer som hjelper meg og plukker opp når jeg må gå pga panikkangst selvfølgelig. Nå er det veldig mørkt, føles ikke som dette blir noe bedre - bare verre. 
 

Har vurdert traumebehandling på Modum, men har ikke spurt psykologen min om det enda. Er det meningen at livet skal være så smertefullt?  blir det aldri bedre? 
 

Prøvde akupunktur i dag, men det er som at når jeg prøver slappe av og faktisk får det til, så kvepper kroppen til umiddelbart og får masse angst. Klarte meg noen timer etterpå, men så kom angsten i ekstremform og jeg måtte ta en Sobril. Føler meg så verdiløs og uviktig, og livredd for å bli helt ødelagt. Jeg vil ha tilbake livet mitt   Er det bare slik livet mitt blir? Har dere noen positive historier? Jeg begynner å miste håpet om et godt liv…  

Anonymkode: 24731...cb6

Hvis du kun får medisiner, så må du finne deg en ny psykolog; medisin hjelper en kun til å få "energi" nok til å bruke hjernen til å håndtere problemene på samme måte som hvem som helst annet - en må fortsatt jobbe med å bygge mentalt forsvar, for veldig mange bissare ting.

Det du kan gjøre er å forsøke å få veiledning opp mot mestring, men det krever nesten at du er åpen om hva som skjer i livet ditt.

Anonymkode: 4dcd8...535

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har ingen positiv historie siden jeg ikke har satt i gang med traumebehandling enda. Men jeg har fått beskjed om at jeg trolig skal i gang med Bergen 4 day treatment, som de visstnok ser god effekt ved alt fra OCD til panikkanfall og PTSD. Du kan jo høre om dette er noe som kunne vært passende i din situasjon? 

Anonymkode: d4968...615

Takk for svar. Bergen 4 days ble nevnt for laaang tid tilbake, da jeg slet med ekstrem spisevegring pga emetofobi. Fastlegen trekker på skuldrene og sier "det er psykisk, du må gå til psykolog", så får ikke så mye mer hjelp der…  

 

Av det jeg har lest om det er jeg ikke helt sikker på om dette er rett behandling for meg, men det er klart jeg er åpen for absolutt alt slik jeg har det nå. Jeg har det helt forferdelig. Jobber aktivt for å få det bedre hver dag, men blir jo bare verre  

Anonymkode: 24731...cb6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk for svar. Bergen 4 days ble nevnt for laaang tid tilbake, da jeg slet med ekstrem spisevegring pga emetofobi. Fastlegen trekker på skuldrene og sier "det er psykisk, du må gå til psykolog", så får ikke så mye mer hjelp der…  

 

Av det jeg har lest om det er jeg ikke helt sikker på om dette er rett behandling for meg, men det er klart jeg er åpen for absolutt alt slik jeg har det nå. Jeg har det helt forferdelig. Jobber aktivt for å få det bedre hver dag, men blir jo bare verre  

Anonymkode: 24731...cb6

Vurder å bytte fastlege.  Det ble plutselig fart i sakene da jeg fikk ny fastlege som fikk meg inn hos DPS. Mtp omfanget utfordringene du har så burde du inn der til vurdering og behandling. Om ikke Bergen-metoden er den riktige, så kanskje noe annet. Nå som du ikke en gang klarer å være i arbeid lenger, så må du prioriteres. 

Samtaleterapi har jeg i hvert fall blitt frarådet mot. 

Anonymkode: d4968...615

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hvis du kun får medisiner, så må du finne deg en ny psykolog; medisin hjelper en kun til å få "energi" nok til å bruke hjernen til å håndtere problemene på samme måte som hvem som helst annet - en må fortsatt jobbe med å bygge mentalt forsvar, for veldig mange bissare ting.

Det du kan gjøre er å forsøke å få veiledning opp mot mestring, men det krever nesten at du er åpen om hva som skjer i livet ditt.

Anonymkode: 4dcd8...535

Hei, takk for svar. 
 

Jeg får ikke "kun medisiner"; det har jeg fått først nå de siste ukene fordi det er blitt uutholdelig for meg å leve. Jeg er i utgangspunktet fornøyd med psykologen, men at jeg har time en gang i uken i 45 min er for lite. Noen ganger annenhver uke fordi han er bortreist. Timene går så knnmari fort, det er så innmari mye vi burde snakket om. Traumer, ADHD, jobbrehab, relasjoner, etc. det er en for stor jobb for noe særlig fremgang. På et vis ønsker jeg meg en 24/7-terapi, hvor jeg går beinhardt inn i det? Men det finnes jo ikke.  
 

Innen neste time er jeg enten retraumatisert, ute av balanse pga nyoppståtte situasjoner, kraftig redusert pga manglende søvn og eller mat etc. 

Jeg er åpen for hva som skjer i livet mitt, har fortalt i alle år at jeg sliter («gå til psykolog"), og jeg er ærlig med psykologen jeg har nå. Men hvilke mirakler kan man utrette på 45 min? Og hva gjør jeg nå, når det er så akutt at jeg er usikker på om jeg kommer meg helskinnet frem til neste time? 

Anonymkode: 24731...cb6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vurder å bytte fastlege.  Det ble plutselig fart i sakene da jeg fikk ny fastlege som fikk meg inn hos DPS. Mtp omfanget utfordringene du har så burde du inn der til vurdering og behandling. Om ikke Bergen-metoden er den riktige, så kanskje noe annet. Nå som du ikke en gang klarer å være i arbeid lenger, så må du prioriteres. 

Samtaleterapi har jeg i hvert fall blitt frarådet mot. 

Anonymkode: d4968...615

Takk. Jeg er allerede på venteliste for ny fastlege   Ja, jeg håper på en måte at aap nå "beviser" at jeg virkelig sliter. Jeg har sagt ifra i maaaange år at det er noe galt, men aldri blitt tatt seriøst. Fikk avslag fra DPS for ADHD-medisinering, så skal til privat psykiater og betaler selv. Jeg fikk heller ikke psykolog der i fjor vår da jeg ikke hadde problemer nok; men fikk avtalespesialisthenvisning (han jeg går til nå). 

Har mistet trua på DPS og systemet. Har vært der siden jeg var 18, fått masse psykologtimer og det er jo fint det, men aldri blitt frisk selv om jeg jobber hardt og aktivt med terapi. Håper jo at ADHD-medisiner kanskje være en stor nøkkel, men vet jo aldri. Traumene bærer jeg jo allikevel med meg… Adhd-symptomene har alltid vært der og er nevnt i tidligere epikriser, men ingen har plukket det opp og satt det sammen.  

vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre  har ingen familie å støtte meg på, har en samboer som hjelper så godt han kan, men ingen "landsby". Føler meg så verdiløs og uviktig, og dette hjelper selvfølgelig ikke på problemet. 

Anonymkode: 24731...cb6

[AnonymBruker]

Høres jo ut som adhd mesidiner og muligens for eksempel Cipralex kan hjelpe deg endel. 

Tenker du bør droppe kontakt med voldsutøver? 
 

Anonymkode: a57ac...0b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Høres jo ut som adhd mesidiner og muligens for eksempel Cipralex kan hjelpe deg endel. 

Tenker du bør droppe kontakt med voldsutøver? 
 

Anonymkode: a57ac...0b3

Ja, jeg har fått resept på en annen antidepressiva, men jeg venter med å starte på den til adhdmedisinering er i god driv. Litt høna eller egget-situasjon gående. 
 

Det blir mindre kontakt fra nå av, for merker jo at kroppen reagerer ekstremt på henne. Men akkurat i helgen kommer jeg meg ikke unna dessverre   Planer er lagt og barn og øvrige familiemedlemmer gleder seg til å se hverandre. 

Anonymkode: 24731...cb6

[AnonymBruker]

Ser at jeg ikke skriver så mye om hva jeg gjør for å få det bedre, men her er smørbrødlisten min: 

- god døgnrytme, i seng 22.00 og våkner som regel før 6. (søvnproblemene fucker selvfølgelig opp, men dette er standardnatten i husholdningen) 

- hverken røyker, snuser, drikker eller ruser meg. 
 

- går turer i skogen, trener med pt en gang i uken, driver med lagidrett en gang i uken. 
 

- spiser relativt sunt, men problemet mitt er at spisevegringen melder sin ankomst. Da er tankegangen min at enhver spist kalori er bedre enn ingen kalori.  
 

- er åpen med samboeren min, og prøver å ta unna mye husarbeid mens han er på jobb så han slipper tenke på dette. Følger opp med bilverksteder, banksamtaler, klær til mini etc. 

- går ukentlig til psykolog, psykomotorisk fysioterapeut, pt, nå også akupunktur etc. følger opp behandling aktivt. 
 

- prøver gjøre ting som gjør meg glad (men får ofte en backfire av det i etterkant). 
 

- driver med hobby (brodere, strikke, lese bøker, sanke sopp (når det er sesong…) etc. med varierende hell, sliter med å starte, opprettholde og avslutte prosjekter (hei ADHD). Blir mye manisk scrolling på mobilen når angsten er ille.  

- planlegger fine ting frem i tid for å ha noe å se frem til. 

- tilegner meg kunnskap om diagnosene mine, selvutviklingsprosjekter etc. hele livet mitt har egentlig vært en lang selvutviklingsprosjekt. 
 

Ja… vet ikke hva mer jeg skal skrive. Men jeg gjør "alle triksene i boken", men blir bare dårligere  har tvunget meg selv til å jobbe enndel i våres, men det har absolutt ikke fungert og skal nå ikke jobbe men over på aap, som sagt. Jobbe overskuddsbasert hvis jeg får det til. 

Jeg er smart, har høy utdannelse (to bachelorer blant annet), men har bare falt helt sammen. Ble i fjor sykmeldt pga søvnproblemer og utbrenthet, men alt "henger sammen" selvfølgelig. 
 

Prøver tenke positivt, prøver se fremover, prøver alt jeg har! Men jeg er så ulidelig sliten og kjørt av all angsten som herjer i meg hele tiden!  

Anonymkode: 24731...cb6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk. Jeg er allerede på venteliste for ny fastlege   Ja, jeg håper på en måte at aap nå "beviser" at jeg virkelig sliter. Jeg har sagt ifra i maaaange år at det er noe galt, men aldri blitt tatt seriøst. Fikk avslag fra DPS for ADHD-medisinering, så skal til privat psykiater og betaler selv. Jeg fikk heller ikke psykolog der i fjor vår da jeg ikke hadde problemer nok; men fikk avtalespesialisthenvisning (han jeg går til nå). 

Har mistet trua på DPS og systemet. Har vært der siden jeg var 18, fått masse psykologtimer og det er jo fint det, men aldri blitt frisk selv om jeg jobber hardt og aktivt med terapi. Håper jo at ADHD-medisiner kanskje være en stor nøkkel, men vet jo aldri. Traumene bærer jeg jo allikevel med meg… Adhd-symptomene har alltid vært der og er nevnt i tidligere epikriser, men ingen har plukket det opp og satt det sammen.  

vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre  har ingen familie å støtte meg på, har en samboer som hjelper så godt han kan, men ingen "landsby". Føler meg så verdiløs og uviktig, og dette hjelper selvfølgelig ikke på problemet. 

Anonymkode: 24731...cb6

Men nå har jo situasjonen din forverret seg kraftig siden den gang, og DPS avviser ofte over en lav sko nesten på ren automatikk. Lege er nødt til å få frem alvoret i situasjonen i henvisningen, slik at de tar deg inn. DPS avviste meg, fastlegen klaget inn vedtaket umiddelbart. Så kom jeg inn på hastevedtak. 

Da hadde vi veldig hyppige timer, og flere halvdagsutredninger. Ingen samtaleterapi, kun kartlegging. 

ADHD er èn ting, TS, men du har jo traumer i tillegg som du må få utredet og behandlet. Riktig diagnose viktig for riktig type behandling, høres jo ut som du kanskje kan ha k-ptsd? Som sagt var samtaleterapi noe de ikke ville tilby meg fordi de så det gjorde vondt verre. De er mer fokuserte på å få pasientene videre fra her og nå, med behandlinger ala det jeg nevnte. Tror mye har endret seg mtp behandlingsmetoder senere tid. Men jeg tror som sagt at riktig vurdering av hvordan utfordringene dine har manifistert seg, er veldig viktig for behandlingen videre. 

Jeg har heller ingen landsby, helt alene i dette. Men det går bra, vi klarer det likevel! ❤️ 

Anonymkode: d4968...615

[Laraa]

Samme her. Nøyaktig det samme. Har nettopp fått adhd diagnosen selv og blitt anbefalt pegasus kurset. Det er gratis..blant annet dps som arrangerer 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ser at jeg ikke skriver så mye om hva jeg gjør for å få det bedre, men her er smørbrødlisten min: 

- god døgnrytme, i seng 22.00 og våkner som regel før 6. (søvnproblemene fucker selvfølgelig opp, men dette er standardnatten i husholdningen) 

- hverken røyker, snuser, drikker eller ruser meg. 
 

- går turer i skogen, trener med pt en gang i uken, driver med lagidrett en gang i uken. 
 

- spiser relativt sunt, men problemet mitt er at spisevegringen melder sin ankomst. Da er tankegangen min at enhver spist kalori er bedre enn ingen kalori.  
 

- er åpen med samboeren min, og prøver å ta unna mye husarbeid mens han er på jobb så han slipper tenke på dette. Følger opp med bilverksteder, banksamtaler, klær til mini etc. 

- går ukentlig til psykolog, psykomotorisk fysioterapeut, pt, nå også akupunktur etc. følger opp behandling aktivt. 
 

- prøver gjøre ting som gjør meg glad (men får ofte en backfire av det i etterkant). 
 

- driver med hobby (brodere, strikke, lese bøker, sanke sopp (når det er sesong…) etc. med varierende hell, sliter med å starte, opprettholde og avslutte prosjekter (hei ADHD). Blir mye manisk scrolling på mobilen når angsten er ille.  

- planlegger fine ting frem i tid for å ha noe å se frem til. 

- tilegner meg kunnskap om diagnosene mine, selvutviklingsprosjekter etc. hele livet mitt har egentlig vært en lang selvutviklingsprosjekt. 
 

Ja… vet ikke hva mer jeg skal skrive. Men jeg gjør "alle triksene i boken", men blir bare dårligere  har tvunget meg selv til å jobbe enndel i våres, men det har absolutt ikke fungert og skal nå ikke jobbe men over på aap, som sagt. Jobbe overskuddsbasert hvis jeg får det til. 

Jeg er smart, har høy utdannelse (to bachelorer blant annet), men har bare falt helt sammen. Ble i fjor sykmeldt pga søvnproblemer og utbrenthet, men alt "henger sammen" selvfølgelig. 
 

Prøver tenke positivt, prøver se fremover, prøver alt jeg har! Men jeg er så ulidelig sliten og kjørt av all angsten som herjer i meg hele tiden!  

Anonymkode: 24731...cb6

Så mye bra du gjør for deg selv!!

Et tips jeg gjerne vil gi deg siden du sliter med mat, er å ta kosttilskudd, og å følge opp med blodprøver hos fastlege minst 1 gang i året for å sjekke vitaminer og mineraler. Jeg lærte at folk med mye stress/angst har ekstra behov for særlig b vitaminer, så jeg tar b kompleks i tillegg til b12 injeksjoner. Det har faktisk hatt en effekt, men det skjedde så klart ikke over natten. Kurerer så klart ikke traumene, men alt som hjelper å roe ned nervesystem er virkelig gull. 

Anonymkode: d4968...615

[Sparkling_Pink]

Min behandlingsreise startet med akupunktur. Jeg vil veldig gjerne dele med deg hvordan jeg tenkte om det: første gangen varte den avslappede tilstanden også bare noen timer. Jeg så på det som en start, en ny opplevelse for hvor jeg etter hvert skulle.

Jeg opplevde det som en fin, effektiv tyvstart til å få justert energiene og nervesystemet mitt, samt bindevevet. Og var tydelig til behandleren at jeg trengte andre måter å ivareta meg på i fremtiden for at det skulle være bærekraftig. Etter hvert var effektene av akupunktur mindre, men de varte sakte lengre tid etter hvert som jeg fikk erfare at det gikk bra å være rolig og mer aktivisert. Dette synet støttet dessverre ikke behandleren, altså at jeg trengte noe mer bærekraftig enn akupunktur, så jeg fikk ikke til å bestille ny time etter dette.

Livet mitt halter dessverre fremdeles en god del, men jeg har langt bedre stunder i dag. Jeg har ikke ADHD, og kan derfor ikke si noe førstehånds om medisiner. Men du er veldig tøff som greier såpass mye i hverdagen og ikke lar deg synke inn i en isolert tilværelse, det medisiner kan bidra til er at du gjør det du gjør vil kunne koste deg mindre, dvs. Du vil få mer energi til overs til å håndtere utfordringer.

Klart det skal kunne bli bedre i livet ditt, og vær så tøff at velger vekk de som har skadet deg. Det fortjener du.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Men nå har jo situasjonen din forverret seg kraftig siden den gang, og DPS avviser ofte over en lav sko nesten på ren automatikk. Lege er nødt til å få frem alvoret i situasjonen i henvisningen, slik at de tar deg inn. DPS avviste meg, fastlegen klaget inn vedtaket umiddelbart. Så kom jeg inn på hastevedtak. 

Da hadde vi veldig hyppige timer, og flere halvdagsutredninger. Ingen samtaleterapi, kun kartlegging. 

ADHD er èn ting, TS, men du har jo traumer i tillegg som du må få utredet og behandlet. Riktig diagnose viktig for riktig type behandling, høres jo ut som du kanskje kan ha k-ptsd? Som sagt var samtaleterapi noe de ikke ville tilby meg fordi de så det gjorde vondt verre. De er mer fokuserte på å få pasientene videre fra her og nå, med behandlinger ala det jeg nevnte. Tror mye har endret seg mtp behandlingsmetoder senere tid. Men jeg tror som sagt at riktig vurdering av hvordan utfordringene dine har manifistert seg, er veldig viktig for behandlingen videre. 

Jeg har heller ingen landsby, helt alene i dette. Men det går bra, vi klarer det likevel! ❤️ 

Anonymkode: d4968...615

Takk for fine ord. Ja, situasjonen er forverret. Jeg har dessverre null tiltro til systemet igjen. Jeg føler meg dobbeltsviktet, jeg har bedt om hjelp så mye men får det ikke. Ikke riktig hjelp, ikke nok hjelp. 
KPTSD har vært "på bordet", men er ikke diagnostisert. Dog tviler jeg ikke et sekund på at psykologen min hadde satt den på meg. Jeg har absolutt alle tegn, og traumene jeg er utsatt for er komplekse, langvarige og pågår til en viss grad fortsatt. 

Takk for fine ord. Takk for at du tar deg tid til å svare pent og behjelpelig. 

 

Ønsker deg også lykke til. 

Anonymkode: 24731...cb6

[AnonymBruker]

Laraa skrev (19 timer siden):

Samme her. Nøyaktig det samme. Har nettopp fått adhd diagnosen selv og blitt anbefalt pegasus kurset. Det er gratis..blant annet dps som arrangerer 

Takk, jeg har lest om Pegasuskurset, men DPS gir meg ikke rett til helsehjelp så får ikke noe hjelp via der. Alt må gjøres privat. 
 

Jeg har meldt meg inn i ADHD Norge, og vet det arrangeres ulike kvelder rundtom lokalt og regionalt. Det har jeg vurdert å melde meg på etter hvert når angsten og psyken henger litt mer på plass  

Anonymkode: 24731...cb6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Så mye bra du gjør for deg selv!!

Et tips jeg gjerne vil gi deg siden du sliter med mat, er å ta kosttilskudd, og å følge opp med blodprøver hos fastlege minst 1 gang i året for å sjekke vitaminer og mineraler. Jeg lærte at folk med mye stress/angst har ekstra behov for særlig b vitaminer, så jeg tar b kompleks i tillegg til b12 injeksjoner. Det har faktisk hatt en effekt, men det skjedde så klart ikke over natten. Kurerer så klart ikke traumene, men alt som hjelper å roe ned nervesystem er virkelig gull. 

Anonymkode: d4968...615

Takk. 
 

jeg har nylig tatt blodprøver hod fastlegen (pga medisinoppstart), har ikke fått svar enda. Tidligere prøver viste at alt var fint og at jeg var frisk som en fisk  Tør ikke ta noe tilskudd før jeg eventuelt vet at jeg trenger det. Men på den andre siden… legen min mener jo at prøvene alltid er fine   Jeg skal lese mer om det. Jeg har et ekstremt høyt angstnivå hele tiden, får fett hår etter få timer pga stress. Nervesystemet mitt jobber på høygir. Får med meg alt i et rom umiddelbart, er på jakt etter farer overalt. "Hvordan la du merke til DET?" Får jeg ofte høre. Jeg. Legger. Merke. Til. Alt. 
 

Anonymkode: 24731...cb6

[AnonymBruker]

Sparkling_Pink skrev (19 timer siden):

Min behandlingsreise startet med akupunktur. Jeg vil veldig gjerne dele med deg hvordan jeg tenkte om det: første gangen varte den avslappede tilstanden også bare noen timer. Jeg så på det som en start, en ny opplevelse for hvor jeg etter hvert skulle.

Jeg opplevde det som en fin, effektiv tyvstart til å få justert energiene og nervesystemet mitt, samt bindevevet. Og var tydelig til behandleren at jeg trengte andre måter å ivareta meg på i fremtiden for at det skulle være bærekraftig. Etter hvert var effektene av akupunktur mindre, men de varte sakte lengre tid etter hvert som jeg fikk erfare at det gikk bra å være rolig og mer aktivisert. Dette synet støttet dessverre ikke behandleren, altså at jeg trengte noe mer bærekraftig enn akupunktur, så jeg fikk ikke til å bestille ny time etter dette.

Livet mitt halter dessverre fremdeles en god del, men jeg har langt bedre stunder i dag. Jeg har ikke ADHD, og kan derfor ikke si noe førstehånds om medisiner. Men du er veldig tøff som greier såpass mye i hverdagen og ikke lar deg synke inn i en isolert tilværelse, det medisiner kan bidra til er at du gjør det du gjør vil kunne koste deg mindre, dvs. Du vil få mer energi til overs til å håndtere utfordringer.

Klart det skal kunne bli bedre i livet ditt, og vær så tøff at velger vekk de som har skadet deg. Det fortjener du.

Takk for historien din!!! Jeg vet ikke om akupunkturen hadde noe for seg i går. Jeg følte meg overraskende rolig når jeg lå der, som om jeg "landet". Det var godt å ligge med bena høyt mens akupunktøren tastet på tastaturet (jeg ba henne om å ikke gå ut av rommet, ville ikke være alene). 
 

Takk for fine ord om at jeg er tøff som greier mye. Jeg føler meg ikke sånn i det hele tatt og ser nok mer alt jeg IKKE får til, enn det jeg får til. Men jeg skal virkelig prøve å ta imot ordene dine. 
 

På sikt skal jef velge bort min mor. Men nå sitter hun på en viktig brikke i mitt liv, mitt "barndomshjem"/paradis, og hvis jeg velger bort henne velger jeg også bort mitt eneste hjem i livet. 
 

——

takk for fine ord dere. ❤️ jeg har litt mer håp i dag enn i går da det herjet som verst. Det er fremdeles mørkt, jeg er fremdeles bare et skall av meg selv.

Anonymkode: 24731...cb6

[AnonymBruker]

Du bør bytte fastlege og prøve å komme deg inn på et ordentlig program. Google rundt, ta telefoner - det er jo kanskje vanskelig for deg å gjøre men prøv å sette det som et mål for dagen at du skal ringe xyz senter/lege/sykehus osv.

Undersøk hva som finnes av privathjelp og om dere har råd til det (om det gjør at du blir raskere bedre og tilbake på jobb er det jo økonomisk verdt det). 

Sånt blir ikke bedre av seg selv (heller værre over tid uten behandling) og nå fungerer du jo knapt. 

Anonymkode: b20c8...8b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du bør bytte fastlege og prøve å komme deg inn på et ordentlig program. Google rundt, ta telefoner - det er jo kanskje vanskelig for deg å gjøre men prøv å sette det som et mål for dagen at du skal ringe xyz senter/lege/sykehus osv.

Undersøk hva som finnes av privathjelp og om dere har råd til det (om det gjør at du blir raskere bedre og tilbake på jobb er det jo økonomisk verdt det). 

Sånt blir ikke bedre av seg selv (heller værre over tid uten behandling) og nå fungerer du jo knapt. 

Anonymkode: b20c8...8b3

 jeg står på venteliste for ny fastlege. Det tar dessverre tid. Jeg skal ta opp med psykologen neste gang jeg skal dit, men jeg har allerede vært ærlig på hvordan det går. Han vurderte innleggelse, men det er altså et så enormt nederlag. DPS anerkjenner ikke diagnosen min, de mener jeg ikke trenger hjelp. Jeg har ikke lyst til å skrape på døren der og be om hjelp. 
 

Jeg er 100% åpen for Modum Bad eller et rehabiliteringstilbud som likner. Lokal DPS er jeg redd gjør mer skade enn det er til hjelp. 
 

Jeg har allerede betalt 100.000 kr de siste ti årene for privat psykolog og annen behandling. Kontoen er skrapa, og nå går jeg over på aap. Det er tomt. 

Anonymkode: 24731...cb6