Uplanlagt gravid.. panikk

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle skrive dette. Etter å ha vært ufrivillig barnløse og langtidsprøvere sitter jeg nå her med en uplanlagt positiv test. 

Vi har to barn, yngste er under ett år. Småbarnstiden har vært tøff. Første hadde kolikk, mpa, er ekstrem morgenfugl og har generelt vært krevende. Nr er heldigvis enklere. 

Jeg har alltid egentlig ønsket 3-4 barn, men de siste årene har vært så tøffe at jeg hadde slått meg til ro med de 2 vi har. Og å bli gravid nå mens yngste enda er godt under 1 år føles som galskap.. 

Det har også vært tøft for forholdet. 

Noen sekunder føler jeg meg sikker på å beholde, mens i neste sekund føles abort helt ok. Jeg har ikke turt å si noe til mannen enda.

Dere med 3 barn, hvordan overlever dere?? Er det galskap? Jeg skjønner ikke hvordan vi skal klare det. Er det hyggelig å dra på utflukter? Eller bare kaos? Mannen her er ikke dens som stiller opp mest med barna heller.. 

 

hjelp…..

Anonymkode: 5b69e...1e2

[AnonymBruker]

Det første du må gjøre er å snakke med mannen din slik at dere kan ta en beslutning for familien i fellesskap  

Jeg ble uplanlagt gravid med barn nr 2 og var egentlig helt bestemt på at jeg kun ville ha 1. Fikk helt noia, men mannen min ble så glad da jeg viste han testen og han klarte å betrygge meg på at vi skulle greie dette sammen!

Nå er jeg gravid i uke 31 og veldig glad for at vi snart er 4 i familien. Tror jeg hadde tenkt mye på hva som kunne vært om jeg hadde valgt å avslutte det som viser seg å være en liten gutt og starten på et nytt liv ❤️

Anonymkode: c3ee9...706

[AnonymBruker]

Du får det nok til. Er jo de første årene som er slitsomme med små barn. Ettersom de blir eldre, går trapper selv, kan snakke for seg, ikke stikker avsted, spiser maten sin med skje og gaffel, ikke bruker bleie++ altså de tre første årene. Så vil jo det verste roe seg og dere finner en flyt. Det fine med tre barn er jo at de er flinke til å underholde hverandre, de blir mer hardbarka av å krangle sammen, får mer empati og forståelse for andres leker, de får gode sosiale koder, de får egen intern humor, kan passe på hverandre i nabolaget. Pappaen må nok stille opp mer og ta de to eldste, spesielt hvis du har en 1 åring fra før. Du kan fks ta god tid i perm, mens de andre er i bhg. Så kan du kose deg med minsten. Se om faren eller noen i familien kan få levert og henta de andre ungene i bhg det første året. Da får du fint 5-6 timer for bare deg og babyen, mulig du kan få en liten dupp skvist inn der på dagen også. Handle og tilbered middag for en hel uke av gangen. Mye enklere å ta opp sauser og stekt kjøtt fra frys enn å lage alt fra bunnen av med tre unger. 
jeg mener det meste koker ned til hvilke strategier og rutiner man skaper i hjemmet, for hvorvidt man blir helt utslitt av å ha barn. Men jeg tenker også at de med tre barn, spesielt mor burde jobbe mye redusert de første årene. Tre unger trenger mye klesvask, samspill med foreldre og hverandre, og veiledning. Jeg tror ikke på mødre som jobber fult å har tre barn under 6 år 😅

Anonymkode: 45cbf...b23

[AnonymBruker]

Det går greit dersom mannen din skjerper seg og bidrar mer, ellers ikke.

Anonymkode: 8c81f...63b

[AnonymBruker]

Jeg har tre. De to siste var veldig tette, og nummer 3 var ikke planlagt. Hun kom til verden 15 måneder etter søsteren. Det har vært den største velsignelse, for de to jentene er så nære, så tette, så utrolig gode venner. De lekte så godt sammen, og nå er de 21 og akkurat 20, og de er like nære enda. 

Det er min erfaring. Jeg hadde panikk, men jeg var også 4,5 måneder på vei, så det var ingen vei utenom. Det er jeg glad for nå. Det var undelig, for nummer 2 hadde også kolikk her, og jeg var livredd for at det ble en ny slik, men nummer 3 sov og sov. Så jeg var heldig. Fordelen for nummer 2 var jo hun fikk god tid før barnehage, og lite stress. Jeg hadde søskenvogn, men nummer 2 ville helst gå, og hun strenet i vei. Hun var jo en helt fantastisk storesøster. Hun bare elsket baby nummer 3 fra første stund, og vi hadde det såå koselig. 

Anonymkode: 63c9c...cd7

[AnonymBruker]

Hos oss var 3 galskap og kaos, men positivt galskap og kaos. Vi fikk nr.4 også, og har aldri angret ett sekund. Men jeg hat en mann som gjør 50% og mer til, samt familie på begge sider som stiller opp. 

Anonymkode: b75f6...b65

[AnonymBruker]

Jeg tror det å fjerne ville vært et evig savn. Du ser jo på søsknene, og hva som kunne blitt. 

Men ville sørget for at han klippet strengen i morgen. Unødvendig situasjon å havne i om man er sikker. 

Anonymkode: 03f20...d57

[AnonymBruker]

Abort. Ville aldri med viten og vilje lagt opp livet mitt til et slikt hardkjør. 

Anonymkode: 500e2...133

[AnonymBruker]

Jeg fikk uplanlagt nummer tre. Det var tøft å venne seg til det de første månedene av graviditeten. Nå er minste snart 2,5 og ting begynner å bli veldig greit og fint ❤️ Ville aldri vært henne foruten, selv om det har kostet litt. Barna mine har allerede så mye glede av å være en liten flokk. Og jeg har en skjønn, liten klump å være sammen med. Hun ligner på meg på en måte som de andre to ikke gjør, og hun gir de beste klemmene.

Anonymkode: 6b6d8...7d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

 

Dere med 3 barn,

- hvordan overlever dere?? Så vidt vi overlever

- Er det galskap? JA

Er det hyggelig å dra på utflukter? Nei

Eller bare kaos? Ja

Mannen her er ikke dens som stiller opp mest med barna heller..  Bytt han ut

 

hjelp….. Kontakt VG/DAGBLADET og få de til å skrive en sak om dette. 

Anonymkode: 5b69e...1e2

 

Anonymkode: 050cb...097

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle skrive dette. Etter å ha vært ufrivillig barnløse og langtidsprøvere sitter jeg nå her med en uplanlagt positiv test. 

Vi har to barn, yngste er under ett år. Småbarnstiden har vært tøff. Første hadde kolikk, mpa, er ekstrem morgenfugl og har generelt vært krevende. Nr er heldigvis enklere. 

Jeg har alltid egentlig ønsket 3-4 barn, men de siste årene har vært så tøffe at jeg hadde slått meg til ro med de 2 vi har. Og å bli gravid nå mens yngste enda er godt under 1 år føles som galskap.. 

Det har også vært tøft for forholdet. 

Noen sekunder føler jeg meg sikker på å beholde, mens i neste sekund føles abort helt ok. Jeg har ikke turt å si noe til mannen enda.

Dere med 3 barn, hvordan overlever dere?? Er det galskap? Jeg skjønner ikke hvordan vi skal klare det. Er det hyggelig å dra på utflukter? Eller bare kaos? Mannen her er ikke dens som stiller opp mest med barna heller.. 

 

hjelp…..

Anonymkode: 5b69e...1e2

Jeg skjønner det med at du har ønsket deg mange barn, men er det realistisk?

Dere har hatt en tøff småbarns tilværelse yngstemann er fortsatt liten og du har en mann som ikke hjelper så veldig til.

Her tenker jeg det er viktigere at du legger ønsker å følelser til side å ser realistisk på livet deres lever? 

Har du kapasitet til et barn til? Eller vil det velte lasset? 

Småbarns livet er en ting, men det er mye jobb med større barn også. Som skal følges opp på skole, fritidsaktiviteter og mye mer.

Det blir 3 konfirmasjoner, kanskje tannregulering og briller. Det er veldig dyrt, har dere økonomi til det?

Hvis du blir alenemor, har du økonomi til det?

Om dere har et nettverk rundt dere, er det ingen selvfølge at dere får hjelp. Så dere må belage dere på at dere må klare det selv, alt annet er en bonus.

Anonymkode: c7e17...fdc

[AnonymBruker]

Har tre tette der siste var uplanlagt. Under 2 år mellom de to siste. Tok lang tid før jeg aksepterte fakta at nå ble vi 5 stk. det er kjempekaos men jeg er glad jeg ikke tok abort. De to eldste er så glad i minstemann og spesielt de to minste har et godt forhold. Det begynner å gå seg til nå når yngste er 3 år. Men ja, hardt er det. Du må snakke med mannen og han er nødt å ta seg sammen og bidra 100 %. Hvis ikke går du på en smell

Anonymkode: 63793...3c9

[AnonymBruker]

ikke ta på dere mer enn dere klarer om dere er på rande av sammenbrudd. Tenk på familien du allerede har. 

Anonymkode: 62093...8de