Utbrent? Autisme?

[AnonymBruker]

Hei, jeg har falt ut av jobb etter mange år med strev. Jeg er flink faglig, intelligent og har mange gode sider. Men jeg har begynt å anerkjenne at jeg sliter mye mer sosialt enn jeg vil innrømme for meg selv. Jeg har nok "maskert" mye, og later som jeg er mye mer utadvendt enn jeg egentlig er. Dette koster veldig mye, og i enkelte jobber har jeg vært sengeliggende etter jobb fordi jeg er så sliten av å være rundt folk hele dagen. Nå har jeg mann og barn, og jeg klarer derfor ikke totalbelastningen meg jobb ettersom jeg aldri får alenetid eller hentet meg inn. Er nok veldig introvert også, så det spiller jo litt inn. Men jeg har begynt å lure på om det er noe mer (underliggende).

Nå har jeg vært utbrent og er på vei tilbake og skal prøve meg på jobb igjen (kanskje). Men jeg kjenner at etter å ha vært mye alene hvor jeg har fått holde på med egne ting på dagtid, så har jeg det veldig mye bedre. 

Jeg tror jeg har utviklet en god del sosial angst gjennom årene fordi jeg i utgangspunktet ikke mestrer det sosiale så godt. Det har vært mange smertefulle episoder opp gjennom hvor jeg har fått bekreftet at jeg ikke "henger med". Jeg prøver så godt jeg kan, men jeg har begynt å føle på en aksept for at jeg er annerledes.

Noen med lignende opplevelser? Er i midten av 30-årene om det betyr noe. Jeg tror jeg kunne fungert i en lavere stillingsprosent, men er usikker på hva jeg skal gjøre fremover. 

Anonymkode: 47e73...e2d

[AprilLudgate]

Vanskelig å vurdere, for autisme eller adhd skal du jo passe langt flere kriterier enn maskering og sosial «utmattelse».

Du vil neppe få henvisning offentlig på såpass begrenset grunnlag, men du kan jo ta prosessen privat.

 

[AnonymBruker]

Jeg har ptsd, men algorytmen min på tlf tror jeg er autist 😂 symptomene ligner veldig. Jeg kan kjenne meg igjen i hva du skriver. Men det betyr absolutt ikke at du har ptsd altså! Eller at det er noe alvorlig galt med deg i det hele tatt 💕 Jeg tror du må ta en titt på livet ditt og ditt energi beger. Tar det sosiale på jobb for mye energi og du aldri får hentet deg inn, bytt yrke. Du skal være i jobb i mange år fremover, det burde være noe du trives med (også sosialt!). Faglig, kanskje det er en annen gren i ditt fagfelt hvor du slipper mye av den sosiale delen? Tenk litt utafor boksen, ta det opp med noen du er trygg på, ingen idéer er dumme, gjør det til en tenketank

Om energi beregningen ikke går opp så må du gjøre noe med det, så du ikke går på veggen! 

Anonymkode: 47e0b...3e8

[AnonymBruker]

Jobber du med mennesker? Kan det hende at du er i feil type jobb? 

Anonymkode: 49c57...526

[Whistler]

Hvorfor skal du lete etter en diagnose når du sier at du er introvert?  Det betyr at du tømmes for energi sammen med andre.  Det er ikke en diagnose, men en personlighetstype.  Jeg er introvert og lever etter det.  Ta den plassen du trenger, og ta den "ladeperioden" du trenger.  Hvis du er så mye introvert at du ikke greier både jobb og familie må du kanskje velge en av de?  Det er ikke nødvendigvis en diagnose, men et valg mellom inntekt og familiekos.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Hei, jeg har falt ut av jobb etter mange år med strev. Jeg er flink faglig, intelligent og har mange gode sider. Men jeg har begynt å anerkjenne at jeg sliter mye mer sosialt enn jeg vil innrømme for meg selv. Jeg har nok "maskert" mye, og later som jeg er mye mer utadvendt enn jeg egentlig er. Dette koster veldig mye, og i enkelte jobber har jeg vært sengeliggende etter jobb fordi jeg er så sliten av å være rundt folk hele dagen. Nå har jeg mann og barn, og jeg klarer derfor ikke totalbelastningen meg jobb ettersom jeg aldri får alenetid eller hentet meg inn. Er nok veldig introvert også, så det spiller jo litt inn. Men jeg har begynt å lure på om det er noe mer (underliggende).

Nå har jeg vært utbrent og er på vei tilbake og skal prøve meg på jobb igjen (kanskje). Men jeg kjenner at etter å ha vært mye alene hvor jeg har fått holde på med egne ting på dagtid, så har jeg det veldig mye bedre. 

Jeg tror jeg har utviklet en god del sosial angst gjennom årene fordi jeg i utgangspunktet ikke mestrer det sosiale så godt. Det har vært mange smertefulle episoder opp gjennom hvor jeg har fått bekreftet at jeg ikke "henger med". Jeg prøver så godt jeg kan, men jeg har begynt å føle på en aksept for at jeg er annerledes.

Noen med lignende opplevelser? Er i midten av 30-årene om det betyr noe. Jeg tror jeg kunne fungert i en lavere stillingsprosent, men er usikker på hva jeg skal gjøre fremover. 

Anonymkode: 47e73...e2d

Det å bli utbrent er mer ADHD ting; prøv å heller vær ærlig opp mot sykdom, og tenk mer autisme som et punkt zero: En har ikke angst, depresjon....bla, så eneste forklaring må da være autisme.

Det å ikke "henge med" kalles oppmerksomhets forstyrrelse i ADHD; det som er typisk for autister er å ta dominans, gjøre ting på sin måte, og klarer ikke å forholde seg til gjensidighet.

Så lenge du ikke går rundt å hyler og skriker rundt på gaten, så ville jeg først sett på om det kan være en ADHD diagnose.

Anonymkode: 8ffdb...f7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Det å bli utbrent er mer ADHD ting; prøv å heller vær ærlig opp mot sykdom, og tenk mer autisme som et punkt zero: En har ikke angst, depresjon....bla, så eneste forklaring må da være autisme.

Det å ikke "henge med" kalles oppmerksomhets forstyrrelse i ADHD; det som er typisk for autister er å ta dominans, gjøre ting på sin måte, og klarer ikke å forholde seg til gjensidighet.

Så lenge du ikke går rundt å hyler og skriker rundt på gaten, så ville jeg først sett på om det kan være en ADHD diagnose.

Anonymkode: 8ffdb...f7e

Hva i alle dager er det du lirer av deg her? Oppdater deg! Og ta deg sammen. Makan! 

Anonymkode: 6e945...c04

[AnonymBruker]

Jeg er diagnostisert med uspesifisert gjennomgripende utviklingsforstyrrelse (er på autismespekteret men maskerer gir godt/er for gammel/er for udefinerbar for Aspergerdiagnose). Fikk diagnosen da jeg var 35 og nybakt førstegangsmamma.

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Med mann og barn kokte det over og jeg fikk ikke den spacen jeg trenger for å fungere. Jobben ble plutselig altfor krevende og jeg bla sykemeldt. Er nå på AAP og blir sannsynligvis delvis ufør pga totalbelastningen.

Vi anbefale at du leser deg godt opp på temaet «autisme hos kvinner» og diagnostisering av voksne kvinner. Autisme opptrer vanligvis ganske annerledes hos kvinner enn hos menn og vi er mange som har gått under radaren - the lost girls (les gjerne om dette også).

Etter å ha  satt meg grundig inn i diagnosen satte jeg meg ned med ICD10 og sammenlignet diagnosekriteriene med egne erfaringer. Skrev en grundig tidslinje helt fra jeg var liten med diverse symptomer opp igjennom og bestilte time hos fastlegen.

Jeg ble tatt på alvor pga alt grunnarbeidet jeg hadde gjort og ble henvist DPS. Et halvt år senere fikk jeg diagnosen og det gjorde det veldig mye lettere for meg å navigere både helsevesenet (som plutselig var kapable til å ta de hensynene jeg trenger) og jobb som var velvillige på å tilrettelegge. Nå jobber jeg 50% og de jobber jeg utelukkende på hjemmekontor. Ny hverdag!  

Anonymkode: 95ed7...9af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg er diagnostisert med uspesifisert gjennomgripende utviklingsforstyrrelse (er på autismespekteret men maskerer gir godt/er for gammel/er for udefinerbar for Aspergerdiagnose). Fikk diagnosen da jeg var 35 og nybakt førstegangsmamma.

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Med mann og barn kokte det over og jeg fikk ikke den spacen jeg trenger for å fungere. Jobben ble plutselig altfor krevende og jeg bla sykemeldt. Er nå på AAP og blir sannsynligvis delvis ufør pga totalbelastningen.

Vi anbefale at du leser deg godt opp på temaet «autisme hos kvinner» og diagnostisering av voksne kvinner. Autisme opptrer vanligvis ganske annerledes hos kvinner enn hos menn og vi er mange som har gått under radaren - the lost girls (les gjerne om dette også).

Etter å ha  satt meg grundig inn i diagnosen satte jeg meg ned med ICD10 og sammenlignet diagnosekriteriene med egne erfaringer. Skrev en grundig tidslinje helt fra jeg var liten med diverse symptomer opp igjennom og bestilte time hos fastlegen.

Jeg ble tatt på alvor pga alt grunnarbeidet jeg hadde gjort og ble henvist DPS. Et halvt år senere fikk jeg diagnosen og det gjorde det veldig mye lettere for meg å navigere både helsevesenet (som plutselig var kapable til å ta de hensynene jeg trenger) og jobb som var velvillige på å tilrettelegge. Nå jobber jeg 50% og de jobber jeg utelukkende på hjemmekontor. Ny hverdag!  

Anonymkode: 95ed7...9af

Så fantastisk bra. Godt å høre at du har det bedre. Jeg lurer også på om det kan være noe sånt her. Kjenner meg også igjen i unnvikende personlighetsforstyrrelse, som er utfordrende i et forhold med en som hele tiden søker opp andre damer på sosiale medier (påstår at det bare er nysgjerrighet).. Og bare det å ha barn å forholde seg til er veldig vanskelig, uansett hvor høyt jeg elsker dem. Når vi i tillegg er nært et samlivsbrudd, så har det vært litt vel mye.

Har du fortalt nærmeste leder om diagnosen din? 

Ts

Anonymkode: 47e73...e2d

[AnonymBruker]

Whistler skrev (På 12.5.2025 den 18.59):

Hvorfor skal du lete etter en diagnose når du sier at du er introvert?  Det betyr at du tømmes for energi sammen med andre.  Det er ikke en diagnose, men en personlighetstype.  Jeg er introvert og lever etter det.  Ta den plassen du trenger, og ta den "ladeperioden" du trenger.  Hvis du er så mye introvert at du ikke greier både jobb og familie må du kanskje velge en av de?  Det er ikke nødvendigvis en diagnose, men et valg mellom inntekt og familiekos.

Ja, jeg har vært introvert hele livet. Men fungert godt tidligere. Kanskje det var uklart. Det har vært et massivt "funksjonsfall" etter at jeg fikk barn. Jeg har gått fra å satse på karriere og mestre livet godt, til å nesten ikke fungere sosialt i det hele tatt. 

Jeg lurte først på om jeg hadde hatt en hjerneblødning etter fødsel (minimal brain damage), fordi det er sånn det føltes ut. Lav konsentrasjonsevne, fikk fort hodepine, klarte ikke tenke klart, hjernetåke, vansker sosialt som sagt. Helt utmattet/utslitt, sengeliggende. Jeg forsøkte med alt jeg hadde for å klare å stå i jobb, men klarte det til slutt ikke mer. Blodprøver var normale...

Og ja, jeg skjønner at det å få barn spiser av kapasiteten - men SÅ ille? Det virker ikke normalt. Folk flest klarer å jobbe litt, evt redusert.

Ts.

Anonymkode: 47e73...e2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.5.2025 den 18.38):

Jobber du med mennesker? Kan det hende at du er i feil type jobb? 

Anonymkode: 49c57...526

Ja, jeg jobber med mennesker. Jeg burde egentlig ha funnet meg en jobb der jeg ikke måtte forholdt meg til noen mellom 09-15... men det er ikke så lett å finne.

Ts.

Anonymkode: 47e73...e2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Så fantastisk bra. Godt å høre at du har det bedre. Jeg lurer også på om det kan være noe sånt her. Kjenner meg også igjen i unnvikende personlighetsforstyrrelse, som er utfordrende i et forhold med en som hele tiden søker opp andre damer på sosiale medier (påstår at det bare er nysgjerrighet).. Og bare det å ha barn å forholde seg til er veldig vanskelig, uansett hvor høyt jeg elsker dem. Når vi i tillegg er nært et samlivsbrudd, så har det vært litt vel mye.

Har du fortalt nærmeste leder om diagnosen din? 

Ts

Anonymkode: 47e73...e2d

Ja, det var godt når brikkene falt på plass  

Unnvikende pf har jeg lite kjennskap til, men kptsd presenterer seg også veldig likt. De vippet mellom uspesifisert og kptsd på meg.

Ja, har fortalt nærmeste leder og den kollegaen jeg deler arbeidsoppgaver med. De har vært veldig forståelsesfulle og virker egentlig som om de har glemt at jeg har diagnosen nå. Det nevnes ikke og jeg inkluderes på akkurat samme måte som før jeg fortalte det  

Lykke til, håper du får riktig hjelp! 

Anonymkode: 95ed7...9af

[AnonymBruker]

Jeg er ti år eldre enn deg og ellers mye i samme situasjon. Utbrent fra relasjonelt krevende jobb. Fikk til min store overraskelse komme til hos DPS og er under utredning med tanke på autisme og ADHD nå. Så det er mulig, selv om det er vrient å komme inn.

Anonymkode: 02e39...78f

[AnonymBruker]

Whistler skrev (På 12.5.2025 den 18.59):

Hvorfor skal du lete etter en diagnose når du sier at du er introvert?  Det betyr at du tømmes for energi sammen med andre.  Det er ikke en diagnose, men en personlighetstype.  Jeg er introvert og lever etter det.  Ta den plassen du trenger, og ta den "ladeperioden" du trenger.  Hvis du er så mye introvert at du ikke greier både jobb og familie må du kanskje velge en av de?  Det er ikke nødvendigvis en diagnose, men et valg mellom inntekt og familiekos.

Jeg jobber med flere med autisme og i tilegg har jeg barn med diagnosen. Og sånne som deg som absolutt tror dem vet så mye bedre. Og være introvert er vanskelig nok. Men om man ikke får en diagnose og faktisk har en autisme da så er det ikke så lett og bli møtt i samfunnet eller få forståelse heller. Tro meg jeg vet forskjellen, men har man autisme er det i det minste greit og få det bekreftet. Man fungerer på en annen måte, og lærer man seg dette så kan det hjelpen en. Det og bli møtt med forståelse er også en ting. 

Anonymkode: ac5ba...fa5

[AnonymBruker]

Kjenner meg helt igjen hos deg TS. Men jeg vil påpeke at man mister også sosiale koder hvis man er lite sosial. Jeg var mye populær som barn og tenåring men slet en del med depresjoner på vgs. etter det har jeg falt fra alt mitt sosiale nettverk. Nå har vi barn også og det gjør det enda vanskeligere å skape gode varende relasjoner. Blir ofte bare small talk med andre foreldre. Jeg som deg er også introvert, og jeg trenger å hente meg inn etter å ha vært med andre. Men jeg ser også at når jeg er mindre og mindre med folk blir man litt mer usikker på seg selv og maskerer i møte med andre. Det vil si at jo mer man er med andre, gjerne faste folk utenom jobb, jo mer får man øvd på selvsikkerheten sin og sosiale koder. En med autisme har vanskelig for å plukke opp sosiale koder og vil ofte derfor herme eller maskere, uten at andre helt klarer å nå inn til personen. Men hvis du klarer å plukke opp på sosiale koder, så har du nok ikke autisme. Hvis man har dårlig selvsikkerhet er det også vanskeligere å plukke opp på sosiale koder ettersom man fokuserer så på seg selv når man er med andre - noe som også gjør at man maskerer. 

Anonymkode: 1c6c7...e77

[AnonymBruker]

Dette kunne jeg ha skrevet selv. Jeg har alltid visst det var «noe», det sosiale har aldri vært min greie, men jeg har fungert utmerket faglig. Da jeg fikk første barnet hadde jeg en veldig selvstendig jobb hvor jeg la opp alt selv. Så selv om jeg jobbet veldig mye, så fikset jeg dagene selv. Det var corona, så hjemmekontor var en selvfølge. Det gikk kjempefint!

Så fikk jeg ny jobb, med en ekstremt ekstrovert sjef som skye hjemmekontor som pesten. Helst vil hun følge etter meg og kommentere på alt jeg sier og gjør og tenker omtrent, dama er sjukt slitsom! Null tillit! Men det gikk jo greit, til barn nr 2 kom..

Sjefen endra seg fra å kommentere på alt jeg gjorde til å direkte hakke på meg. Det var mas og slit på jobb, og samme hjemme med små barn. Husarbeid. Dårlig søvn. Litt for stor hage for kapasiteten. Gammelt hus som krevde mye. Konstant dårlig samvittighet. Når sjefen da begynte med at jeg «ødela teamet hennes» uten en eneste forklaring på hvordan eller hvorfor, så sa kroppen stopp. Jeg har vært sykemeldt i en evighet. Og innom en haug med leger! 

Konklusjon: ADHD uoppmerksom type, samt en del autistiske trekk. Ikke nok til en autismediagnose, men helt klart en del trekk mer enn «normalt».

Den totale belastningen er for mye. Dessverre er det ikke så mye å gjøre med det. Jeg må jo ha jobb, jeg må jo ha inntekt og pensjons osv. Men jeg vurderer en 80% stilling, og ny jobb. Og det blir jo bedre, ungene blir jo mer selvstendige. Det blir nye utfordringer, nye bekymringer, men de trenger meg ikke fysisk hele døgnet hvertfall… 

 

Anonymkode: b61f6...5cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette kunne jeg ha skrevet selv. Jeg har alltid visst det var «noe», det sosiale har aldri vært min greie, men jeg har fungert utmerket faglig. Da jeg fikk første barnet hadde jeg en veldig selvstendig jobb hvor jeg la opp alt selv. Så selv om jeg jobbet veldig mye, så fikset jeg dagene selv. Det var corona, så hjemmekontor var en selvfølge. Det gikk kjempefint!

Så fikk jeg ny jobb, med en ekstremt ekstrovert sjef som skye hjemmekontor som pesten. Helst vil hun følge etter meg og kommentere på alt jeg sier og gjør og tenker omtrent, dama er sjukt slitsom! Null tillit! Men det gikk jo greit, til barn nr 2 kom..

Sjefen endra seg fra å kommentere på alt jeg gjorde til å direkte hakke på meg. Det var mas og slit på jobb, og samme hjemme med små barn. Husarbeid. Dårlig søvn. Litt for stor hage for kapasiteten. Gammelt hus som krevde mye. Konstant dårlig samvittighet. Når sjefen da begynte med at jeg «ødela teamet hennes» uten en eneste forklaring på hvordan eller hvorfor, så sa kroppen stopp. Jeg har vært sykemeldt i en evighet. Og innom en haug med leger! 

Konklusjon: ADHD uoppmerksom type, samt en del autistiske trekk. Ikke nok til en autismediagnose, men helt klart en del trekk mer enn «normalt».

Den totale belastningen er for mye. Dessverre er det ikke så mye å gjøre med det. Jeg må jo ha jobb, jeg må jo ha inntekt og pensjons osv. Men jeg vurderer en 80% stilling, og ny jobb. Og det blir jo bedre, ungene blir jo mer selvstendige. Det blir nye utfordringer, nye bekymringer, men de trenger meg ikke fysisk hele døgnet hvertfall… 

 

Anonymkode: b61f6...5cc

Okey skjønner. Jeg har også fungert spesielt godt når jeg kan jobbe alene med interessefeltet mitt. Da hadde jeg uendelig med energi og arbeidslyst føltes det ut som. Jeg bodde alene, var singel, og livet var veldig bra. Likevel en kjente jeg på at jeg "misset" en del sosiale koder med studievenner og kolleger. En gang fikk jeg beskjed om det på en ufin måte (på melding fra en voksen dame), og jeg har opplevd at folk har en "inside joke" om meg og at det ser ut som de ler hver gang jeg sier noe. Det har vært mange kjipe situasjoner sosialt hvor jeg bare har trekt meg unna til slutt. Noe som er veldig kjipt, for jeg er egentlig veldig positiv, er en god venn og har et godt hjerte. Jeg snakker ikke stygt om noen. Men jeg har blitt fryst ut og ekskludert så mange ganger nå at jeg vegrer meg mot å bli kjent med nye folk igjen.

Jeg tror nok jobbsituasjonen har ekstremt mye å si. Sjef og kolleger, som du er inne på. Og hvordan man blir møtt. Kjipt å høre at sjefen er sånn mot deg. Håper du finner ny jobb snart og et bedre miljø.

Ts.

Anonymkode: 47e73...e2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Ja, jeg har vært introvert hele livet. Men fungert godt tidligere. Kanskje det var uklart. Det har vært et massivt "funksjonsfall" etter at jeg fikk barn. Jeg har gått fra å satse på karriere og mestre livet godt, til å nesten ikke fungere sosialt i det hele tatt. 

Jeg lurte først på om jeg hadde hatt en hjerneblødning etter fødsel (minimal brain damage), fordi det er sånn det føltes ut. Lav konsentrasjonsevne, fikk fort hodepine, klarte ikke tenke klart, hjernetåke, vansker sosialt som sagt. Helt utmattet/utslitt, sengeliggende. Jeg forsøkte med alt jeg hadde for å klare å stå i jobb, men klarte det til slutt ikke mer. Blodprøver var normale...

Og ja, jeg skjønner at det å få barn spiser av kapasiteten - men SÅ ille? Det virker ikke normalt. Folk flest klarer å jobbe litt, evt redusert.

Ts.

Anonymkode: 47e73...e2d

Alt det du beskriver skjer også når man er i et dårlig forhold, bare for å gjøre deg obs på det. 

Det påvirker LANGT mer enn mange forstår før de har stått i det - og man innser gjerne ikke helt før man er ute av det. Det tar dog opptil to år før kroppen er tilbake til normalt igjen - dessverre. 

Anonymkode: 104ba...0d3

[Janik98]

Jeg syns du virker ganske reflektert over ditt indre følelsesliv, og hvordan du oppfatter situasjoner til at jeg hadde trodd at du hadde hatt noe autisme diagnose. 

[Whistler]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg jobber med flere med autisme og i tilegg har jeg barn med diagnosen. Og sånne som deg som absolutt tror dem vet så mye bedre.

Det er litt vanskelig å tolke hva du mener med de to setningene som holdes sammen av et bindeord, men jeg tolker det dithen at jeg som godt fungerende introvert står på bunnen av skalaen din.  Det lever jeg godt med.

Til TS, hvis du mistenker at du har hatt en hjerneblødning bør du be fastlegen henvise deg til en MR av hodet for å se etter nettopp det.