Hvordan er det med nr. 3 så lenge etterpå?

[AnonymBruker]

Har alltid ønsket meg flere barn. Har to barn, 8 og 9 år. Det var mye som skjedde i familien årene etter siste kom med sykdommer (1 av barna har fått to kroniske sykdommer) jobbytte etc. som gjorde at det aldri passa (skulle hatt tre tette). Nå har det jo gått mange år, men har fortsatt en lyst på nr. 3. Men er usikker siden forskjellen i alderen er så stor. 

Vil de få glede av hverandre? Hvordan skal vi følge opp når det blir så ulikt spenn som gjør at interesser og behov blir så ulikt.. 

Noen som har fått nr. 3 med så ulik alder? Hvordan ble det? 

Vi har plass og økonomi til en til. Mannen er usikker på om han vil ha en til, da han syns det er mye stress med babyer. Det er jo det, men samtidig tenker jeg det vil bli mye mindre stress nå når man ikke har en ettåring samtidig. Vi har hatt barn med kolikk og søvnproblemer hele livet (har fortsatt i grunn, men ikke med oppvåkninger og så mye oppfølging fra oss som tidligere). 

Anonymkode: ecb0f...cff

[AnonymBruker]

Her har vi barn på 17 år, 14 år og 2.5 år. 

Det er det beste valget vi noen gang har tatt, det har vært så fint å få en attpåklatt. Det er ikke noe søskensjalusi da de store lar minste være liten, og de store barna føler en annen omsorg over minste. Når det gjelder ulike spenn, så har vi enten delt oss litt eller dratt på noe minste vil en dag, og de store vil en annen dag. På familieturer som hytta så kjører de store sitt løp med venner, og vi har mye tid sammen når minste er i seng- det har vi også til vanlig i helgene. Reiser vi så deler vi oss litt, eller tar med de store på en ekstra weekendreise til utlandet med en av oss. Noe går fint av å oppleve sammen også selvom det er stor aldersforskjell ❤️

Anonymkode: 3e06a...e0a

[AnonymBruker]

Jeg vil legge til at de har stor glede av hverandre, de lyser opp når de ser hverandre alle sammen. Minstemann forguder de store søsknene sine, som tar seg tid til å leke med han, minste elsker også å henge seg på litt på med ungdommene. 

Anonymkode: 3e06a...e0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Her har vi barn på 17 år, 14 år og 2.5 år. 

Det er det beste valget vi noen gang har tatt, det har vært så fint å få en attpåklatt. Det er ikke noe søskensjalusi da de store lar minste være liten, og de store barna føler en annen omsorg over minste. Når det gjelder ulike spenn, så har vi enten delt oss litt eller dratt på noe minste vil en dag, og de store vil en annen dag. På familieturer som hytta så kjører de store sitt løp med venner, og vi har mye tid sammen når minste er i seng- det har vi også til vanlig i helgene. Reiser vi så deler vi oss litt, eller tar med de store på en ekstra weekendreise til utlandet med en av oss. Noe går fint av å oppleve sammen også selvom det er stor aldersforskjell ❤️

Anonymkode: 3e06a...e0a

At dere gidder.

Anonymkode: 1ea72...eb5

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere da?

Anonymkode: 1ea72...eb5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

At dere gidder.

Anonymkode: 1ea72...eb5

At vi gidder? Vi gidder ja! Og som jeg skriver så er vi utrolig glade for det. Det var veldig planlagt. Folk er forskjellige og ønsker forskjellig. Jeg elsker at jeg skal tilbringe mange nye år på tovoli på 17 mai, og på sommmerferie til dyreparken i Kristiansand 😄 

Og hvis du lurer på hvor gamle vi er så er vi 36 og 37 år 😊

Anonymkode: 3e06a...e0a

[AnonymBruker]

Når de eldste vil være 9 og 10 når en eventuell tredjemann kommer, så tenker jeg nei... 

Vi har fire, de eldste var 10, 6 og 5 da yngste kom, og selv om jeg selvfølgelig ikke ville vært uten noen av barna nå, så synes jeg aldersforskjell på 5-6 år er mer enn nok. Jeg ser jo her at andre har annerledes erfaringer, så det er jo ingen fasit jeg sitter på, men det er min erfaring.

Så har jeg ei venninne som har tre barn og det er sju år mellom hvert barn. For dem har det vært helt ideellt, mens for meg hadde det vært en altfor lang småbarnsperiode.

Det "kjipe" er jo at man ikke vet hvordan man trives med det før barnet eventuelt er her, og da kan man ikke angre. Ikke at man angrer på selve barnet, men at man endret familiedynamikken da, om man kan si det sånn.

Anonymkode: f2248...614

[AnonymBruker]

Minste føler seg nok som alenebarn. 

Anonymkode: b2205...214

[AnonymBruker]

Vi hadde ikke fullt så stor aldersforskjell, men det var seks år mellom de to yngste. 
Babytiden var ikke noe problem, enormt stor glede for de to eldste. Det har blitt mer problematisk etterhvert. Vi må ofte dele oss. Det er vanskelig å finne noe som fenger både en gutt på 16 og en på 8.  Spesielt ferier er ikke så enkelt, behovene og ønskene er så ulike. Det er veldig mye dyrere med tre barn enn med to - alt er liksom laget for to barn. Spesielt bil og ferie blir mye dyrere. Og så har dere jo allerede prøvd å få barn med diagnoser. Hva hvis sistemann også får det? Får tredjemann fikk Asperger. Det er vanskelig, for å si det forsiktig. Man har aldri noen garanti for et barn uten diagnoser. 
I tillegg kan det hende at det ikke blir bare én sistemann… Kjenner noen som bare skulle ha én til. Det ble trillinger. 🙊

Anonymkode: 7448f...d0f

[AnonymBruker]

Det fungerer overraskende godt hos oss. Våre er store nå, men de to yngste har hatt veldig glede av hverandre. Det er 8 år mellom dem. De har mye til felles og nå når minste begynner å bli står (14 år) har de enda mer glede av hverandre. Den eldste igjen, har fungert som en slags onkel. 

Anonymkode: a2926...64f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

At dere gidder.

Anonymkode: 1ea72...eb5

For en idiotisk kommentar 

Anonymkode: f9471...523

[AnonymBruker]

Jeg er eldste barn i en attpåklattfamilie, har skrevet om dette her inne før og min erfaring er at om mødrene vil ha barn så blir det barn, så her kommer noen råd på veien. 

Det flere av oss storesøsken til attpåklatter har opplevd er å bli etterlatt mye til oss selv gjennom tenårene, fordi foreldrene våre har vært helt inne i babybobla. Våre foreldre merker ikke omfanget av dette så godt selv, og klapper seg gjerne på skuldra over hvor selvstendige tenåringer de har og de gode søskenforholdene. Faktisk merket vi ikke så godt selv heller, hvor alene vi var, før vi ble litt eldre og innså at andre folk hadde jo faktisk støtte i sine foreldre selv om de var tenåringer. Joda, de greide å prioritere en og annen trening og lekse, men de var jo alltid fullstendig utslitte, og vi gikk aldri til dem med noe som betydde noe for de hadde jo så mye fra før. Vi så jo hvor slitne de var. Og så gikk det ikke opp for oss før våre attpåklattsøsken ble tenåringer, hvor gode tenåringsforeldre de faktisk hadde potensiale til å være. Og da kom det som et slags slag i trynet. Så må man sitte der og se på at attpåklattene har med seg foreldrene sine på konserter, kino, storbyturer, fjellturer, spontane harryturer osv. Og hvor godt forhold de har, hvordan de støtter seg på foreldrene sine langt opp i 20-årene, på en måte vi bare kunne glemme da vi var 14. 

Jeg har ingen svar på hvordan du kan gjøre denne jobben bedre, men jeg håper inderlig du kan gjøre den bedre. Ta deg tid til de største barna, ikke bare til det du må, men de små samtalene innimellom. Ikke sett dem i situasjoner hvor de må beskytte deg mot sine tenåringsproblemer. La mannen være hjemme med toåringen og ta med de eldste til London eller noe, jeg vet ikke.

Anonymkode: 75f57...dea

[AnonymBruker]

Jeg venter nummer 3 nå, de to eldste er 15 og 17. Har ønsket meg (minst) 3 barn hele veien, men først nå det har vært mulig av mange årsaker, blant annet plass og økonomi.

Jeg vet jo ikke hvordan det blir ennå, men de eldste har reagert ganske positivt (uten at de er sånn super-engasjerte, selvfølgelig, men det forventer vi jo heller ikke). 

Jeg tror det er fordeler og ulemper med alle aldersforskjeller, og det er så mange andre forhold som også spiller inn når det kommer til hvordan søskenforholdet blir.

Jeg er forresten 39 år.

Anonymkode: 38038...814

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det fungerer overraskende godt hos oss. Våre er store nå, men de to yngste har hatt veldig glede av hverandre. Det er 8 år mellom dem. De har mye til felles og nå når minste begynner å bli står (14 år) har de enda mer glede av hverandre. Den eldste igjen, har fungert som en slags onkel. 

Anonymkode: a2926...64f

Stakkars barn...

Anonymkode: 77c8e...4de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Stakkars barn...

Anonymkode: 77c8e...4de

Hvorfor? 

Anonymkode: a2926...64f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har alltid ønsket meg flere barn. Har to barn, 8 og 9 år. Det var mye som skjedde i familien årene etter siste kom med sykdommer (1 av barna har fått to kroniske sykdommer) jobbytte etc. som gjorde at det aldri passa (skulle hatt tre tette). Nå har det jo gått mange år, men har fortsatt en lyst på nr. 3. Men er usikker siden forskjellen i alderen er så stor. 

Vil de få glede av hverandre? Hvordan skal vi følge opp når det blir så ulikt spenn som gjør at interesser og behov blir så ulikt.. 

Noen som har fått nr. 3 med så ulik alder? Hvordan ble det? 

Vi har plass og økonomi til en til. Mannen er usikker på om han vil ha en til, da han syns det er mye stress med babyer. Det er jo det, men samtidig tenker jeg det vil bli mye mindre stress nå når man ikke har en ettåring samtidig. Vi har hatt barn med kolikk og søvnproblemer hele livet (har fortsatt i grunn, men ikke med oppvåkninger og så mye oppfølging fra oss som tidligere). 

Anonymkode: ecb0f...cff

For både den lille som eventuelt skal komme til, men ikke minst for de største så stopper du. 
Å være et lillesøsken med så store storesøsken blir aldri noe særlig. Den lille vil kjenne seg som enebarn de store vil være opptatt med sitt og har bånd med og til hverandre. 
Nei, dette har jeg sett altfor mye negativt med, og er ikke noe å anbefale. 

Anonymkode: e7d4d...fe9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Hvorfor? 

Anonymkode: a2926...64f

Når barnet føler seg mer som onkel til sin egen søster/bror.

Anonymkode: 77c8e...4de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Når barnet føler seg mer som onkel til sin egen søster/bror.

Anonymkode: 77c8e...4de

Han føler det ikke sånn, men i praksis har det allikevel blitt sånn. Han var jo nesten voksen når den yngste ble født. Han levde sitt liv og det har han fått lov til. Hun var 3 år, når han flyttet ut. De er glade i hverandre, har et godt forhold når vi er sammen. Han tar henne med på ting med jevne mellomrom, nå som hun begynner å bli stor. Så jeg er ikke enig i stakkars, noen av dem. Det er annerledes, men trenger ikke å være dårligere. De er to enebarn og det har de fått lov til å være. Vi har en i midten og han har et søskenforhold til dem begge. 

Anonymkode: a2926...64f

[AnonymBruker]

Jeg er selv 18 år og mine søsken er 8 og 12 år eldre enn meg. Har bra forhold til begge, forholdet til min bror som er 12 år eldre har blitt mye bedre de siste årene mens min søster som er 8 år eldre har jeg alltid hatt et veldig nært forhold til hele oppveksten, og nå når hun har flyttet ut sammen med kjæresten. Selv syntes jeg ikke aldersforskjellen har vært noe problem heller det motsatte at det har vært en posetiv ting. Det eneste jeg ser på som negativt/utettferdig er vel at de fikk ha våre besteforeldre i livet sitt lengre. og at de fikk dra på syden ferie hver sommer fram til jeg ble 4-5 år som jeg ikke kan huske noe av. 

Anonymkode: d1eaa...977

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Minste føler seg nok som alenebarn. 

Anonymkode: b2205...214

Men i alle andre tråder om enebarn på KG så er det jo ikke noe problem?

Dessuten har hen søsken, selv om de er mye eldre. Jeg husker venninna mi på ungdomsskolen hadde en søster som var 10 år eldre, og av og til tok henne med ut på kino eller møtte henne på kafé. Jeg var så misunnelig

Anonymkode: 6e29f...1fc