Hjelp! Er dette pga oppveksten min? Har en «avhengighetsforelskelse» (hekt?) til en kollega over 4 år, som sliter meg ut !

[AnonymBruker]

Hei! 
 

Jeg håper noen utenforstående kan hjelpe meg med dette… 

Jeg har over flere år vært svært betatt av en kollega av meg i bedriften jeg jobber i. Han har en form for maktposisjon, og er en del eldre enn meg (jeg er 35 år). Vi samarbeider mye, og har et godt samarbeid. Vi kan tøyse en del, og han har alltid vært flink til å se meg, gir meg ros og anerkjennelse, men også komplimenter for utseende innimellom. 
Han er en flott mann. Han er i et forhold. 

Jeg trodde aldri jeg skulle havne her. I starten var det kanskje litt «spennende», og gav en ekstra motivasjon for å gå på jobb. Nå har det faktisk blitt mer til en sorg. Han tenner stadig en gnist i meg, men jeg blir alltid litt lei meg når han nevner samboeren sin, og når jeg innser at han bare er sånn «flørtende» av natur. Han har flere ganger opp igjennom sagt og gjort ting som man kunne tolket som flørting, men jeg har skjønt at han bare er sånn (eller om det er en rolle han går inn i på jobb..). noen ganger kan det han har sagt/gjort være litt i gråsonen/litt over det profesjonelle..

Jeg kan bli lei meg når det er lenge siden vi har snakket sammen, jeg kan bli lei meg om han ikke har gitt meg «oppmerksomhet», eller om han snakker mye med andre. 
 

Jeg og kollegaen har ikke vært over streken på noen måte. Han har gitt meg «signaler» opp igjennom som har vekt noe i meg, men jeg tror ikke han har vært betatt av meg. Sannsynligvis liker han meg som kollega, og det kan jo tenkes han synes jeg ser bra ut (da han har sagt det mange ganger til sammen gjennom årenes løp…) 

Jeg har verdens beste samboer, og vi har 2 barn sammen. Jeg vil på ingen måte være utro eller gå ut av forholdet. Vi har det godt sammen, selv om gnisten ikke er som før- som naturlig er… vi er ganske ulike også…

Jeg har en god jobb, klarer meg bra, men har vært litt «avhengig» av ting opp igjennom. Min oppvekst var vond med mye mobbing, noe vold og et overgrep..

Jeg klarer liksom ikke å «gi slipp» på håpet om at denne mannen en gang vil bekrefte meg på en måte… jeg vil ikke være betatt, men det er akkurat som at jeg har blitt avhengig av det. Håper hver dag på et kompliment eller oppmuntring. Jeg er flink til å gi han (og andre) det.
 

Jeg tenker på han hele tiden, og har gjort det i flere år. Det er nesten som jeg lurer på om det egentlig handler om et tomrom jeg har inni meg, og slettes ikke om han??

Han er en bra fyr, men har sider ved seg som jeg egentlig ikke tror ville passet til meg. Kunne aldri tenkt meg å gå ut av mitt forhold for å gå inn i et forhold med han! 
Men hva er det med han som gjør meg så hektet? 

å bytte jobb er foreløpig uaktuelt… 

kan noen gi meg noen perspektiver?? 
hadde satt så pris på litt hjelp til å sette en strek her! Dette er ikke greitt overfor min samboer, og det gjør meg så sliten.. 

Anonymkode: e06e2...3b1

[AnonymBruker]

Dette tror jeg er ganske normalt. Du er ikke alene. Det blir en slags uforløst tiltrekning/kjemi som ulmer under overflaten som aldri får slippe ut og settes fri.. Kanskje har du rett i at det ikke handler om kollegaen din, men mer om en følelse han gir deg. Samtidig så møter man av og til en person hvor tiltrekningen er til å ta og føle på. Jeg nekter å tro at man kan oppleve det så intenst om ikke den andre føler det likt. For ellers ville det forduftet på et vis. Man får gjerne små hint at det er en felles tiltrekning, dette gir en dopaminrush og en følelse av å bli begjæret og det igjen er lett å bli avhengig av, men så er det usikkerhet rundt hva han egentlig tenker/føler og dermed blir det en evig undring på om han føler det samme. 

Jeg tror den eneste veien ut av dette er å satse på sin egen mann. Gi vann til sin egen plen på et vis. Slipp energien du føler for kollegaen din ut på din egen mann. Det er iallefall det jeg gjør som befinner meg i samme situasjon som deg.

Anonymkode: 2f2c5...ab3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Men hva er det med han som gjør meg så hektet? 

å bytte jobb er foreløpig uaktuelt… 

kan noen gi meg noen perspektiver?? 
hadde satt så pris på litt hjelp til å sette en strek her! Dette er ikke greitt overfor min samboer, og det gjør meg så sliten.. 

Anonymkode: e06e2...3b1

Jeg tror det handler om oppveksten.

Man er vant med drama og svingende følelser, og så gjenskaper man det, på den ene eller den andre måten. Man spolerer i stor grad for seg selv, sin egen lykke. Om det er fordi man ikke føler seg verdt mer, eller om det er fordi man føler seg utrygg, det vet jeg ikke.

Det jeg gjorde selv, og som jeg kan tipse om, er å ikke begynne på begynnelsen, men på slutten. Det jeg mener er å leve et godt liv uten drama, slik man ser for seg at et menneske uten en vanskelig oppvekst ville ha valgt. Og så, hver gang noe inni en vil lage drama (kjæresten min er gal, det er en kjekk mann på jobb, buhu, han ga meg ikke oppmerksomhet, venninnen min er altfor egoistisk, jeg må si fra om dette, etc) så tenker man at det bare er den dårlige oppveksten som snakker, at det må man ikke bry seg om.

Gradvis vil man da slippe taket i dramaet og til slutt vil man tenke; herregud hva var det jeg tenkte på den gangen der. 

Anonymkode: 29c16...9f6

[AnonymBruker]

Vet du noe om din tilknytningsstil?

Anonymkode: 8f3f1...d08

[AnonymBruker]

Som å lese om meg selv!Jeg har også hatt en vanskelig oppvekst med vold og rus i nære relasjoner...har også lurt på om det kan være en sammenheng der

Anonymkode: 12d36...547

[AnonymBruker]

Jeg har vært igjennom flere runder med akkurat det samme, og kjenner meg igjen i nesten alt du beskriver her.

Det jeg har lært er at selv om disse følelsene oppleves som veldig intense, og selv om de kan vare i flere år, så sitter de ikke så dypt som du tror de gjør. Jeg har opplevd det samme med flere menn (kollegaer), og etter flere runder med samme greia innser man til sist at dette bare er et adferdsmønster. Det handler om deg, ikke om han.

Fordi denne mannen er "forbudt", fordi dere er kollegaer og i forhold på hver deres kant, virker han mye mer spennende enn han faktisk er. Og hvis du (som jeg) vokste opp med et vanskelig forhold til familier og venner, hvis du savnet kjærlighet og nærhet til andre mennesker, har du muligens lært deg fra barndommen av at den tryggeste formen for intimitet som finnes, er den du ikke kan få. Den som kun finnes i fantasien din.



Jeg har, etter mange mange år, lært meg å ikke ta det så seriøst. Jeg får fremdeles følelser for mannlige kollegaer, men har lært å se på det som en type midlertidig psykisk febersykdom; hjernen blir rett og slett litt delirisk og syk iblant, følelseslivet gjør noen rare krumspring, og jeg vet nå at dette "bare" kommer av at jeg hadde en litt vanskelig oppvekst.
Jeg har kommet til et punkt hvor jeg koser meg med det. Når vi har øyekontakt føles det som om tusen sommerfugler hamrer inn i magen min, det er som en deilig rus. Den ellers kjedelige jobbhverdagen blir mer interessant når jeg vet at jeg kanskje kan snike inn en liten flørtete prat, og kanskje utveksle noen blikk med han over møtebordet. Men jeg vet at det egentlig ikke betyr noe, og at sterke følelser ikke nødvendigvis stikker så dypt. Jeg vet også at han plutselig hadde blitt hverdagslig og irriterende og kjedelig med én gang vi hadde havnet i et seriøst forhold.


Det beste du kan gjøre er å være din egen forelder, og din egen beste støttespiller. Gi deg selv alt du ikke fikk som barn, enten det er trygghet, faste rammer, oppmuntring, tillit eller hva enn det er du manglet. Husk at denne mannen ikke har noe å tilby deg som du ikke allerede kan få enten fra deg selv, eller fra andre mennesker i livet ditt. ❤️ 





 

Anonymkode: cb809...936

[AnonymBruker]

Så mange ensomme mennesker i Norge som kunne dødd for «verdens beste samboer». Av og til virker det urettferdig at de som tar lett på utroskap og/eller lar seg selv bli smigret og flørtet med på arbeidsplassen, har gode og stabile partnere. Mens snille og trofaste mennesker lever i ensomhet og er single. 
ts: Du har det beste hjemme. Slutt å vanne gresset på andre siden av gjerdet. 

Anonymkode: 0ef32...f09

[AnonymBruker]

Jeg har også hatt det på samme måte. Ble forlatt av den ene forelderen min da jeg var veldig ung, og den andre hadde ikke tid eller evner til å ta seg ordentlig av meg. Jeg var derfor mye alene, bokstavelig talt, og opplevde voldtekt og overgrep da jeg havnet i feil miljø i tenårene.

Jeg har klart meg veldig bra i livet, men alltid hatt en tendens til å bli betatt av menn som begjærer meg veldig, men som ikke behandler meg bra. Ikke at de er voldelige eller noe, men at de er emosjonelt utilgjengelige og ikke vil binde seg.

En av disse fyrene ble jeg skikkelig hektet på, og jeg tenkte på ham hvert ledige sekund i mange år. Til og med etter at jeg hadde møtt mannen min (som er en tvers igjennom bra fyr på alle måter) skulle det ikke mer enn et tilfeldig møte på butikken med denne eksen til, før jeg var tilbake på det kjøret hvor jeg tenkte på ham hele tiden. 

Jeg skjønte også til slutt at det handler om meg selv, og ikke denne mannen. Som du sier: jeg ville egentlig aldri vært i et ordentlig forhold med ham, mannen min er en mye bedre fyr og passer bedre sammen med meg. 

For meg har løsningen vært å holde meg helt unna. Eksen drev å sendte meldinger, og en periode så svarte jeg, men jeg måtte bare kutte ham helt ut. Jeg har også gått mye i terapi og behandlet egne traumer.

Anonymkode: bcd97...812

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Så mange ensomme mennesker i Norge som kunne dødd for «verdens beste samboer». Av og til virker det urettferdig at de som tar lett på utroskap og/eller lar seg selv bli smigret og flørtet med på arbeidsplassen, har gode og stabile partnere. Mens snille og trofaste mennesker lever i ensomhet og er single. 
ts: Du har det beste hjemme. Slutt å vanne gresset på andre siden av gjerdet. 

Anonymkode: 0ef32...f09

Du har misforstått problemstillingen helt hvis du tror dette handler om utroskap. TS sier jo rett ut at hun ikke har planer om å være utro. Dette handler ikke om sex, flørting eller smiger, det går mye dypere.

Man kan ikke kontrollere følelsene sine, det eneste vi har kontroll over som mennesker er hva vi velger å si og gjøre. Tanker og følelser kommer og går akkurat som de vil.


Det er tydelig at du ikke selv har erfaring med denne type traumer og avhengighet, men du høres definitivt litt bitter og misunnelig ut.. Lite hjelpsomt bidrag.


 

Anonymkode: cb809...936