8-9 åringer med smarttelefon, eksponert medelev.

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Da må vi heller gjøre noe med det da i stedet for å gjøre problemet enda verre. Som f.eks. at skoler begrenser hvilke apper som er på nettbrettene og whitelister nettsider, og at det blir større fokus på spill og nettsider i hjemmet. Du løfter viktige argumenter her, men det er virkelig ikke argumenter for "mer smarttelefon".

Anonymkode: 3b975...9bf

Jeg sier ikke at vi skal gi ungene "mer smarttelefon". Jeg argumenterer mot å begrense andres foreldre rett til å bestemme når deres barn skal få telefon, og hvilket behov de som familie har.

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Hei! Litt off topic, men er interessert i hvordan du har fått så god relasjon med dine barn. Jeg ønsker å ha det på samme måte med min datter som nå er kun 4 år, men vokste opp med at det var helt unaturlig å snakke med egne foreldre så åpent, så noen tips hadde vært fint! 🙏

Anonymkode: 25246...e3e

Oi så hyggelig!

At du ønsker den dialogen er jo ett godt utgangspunkt. Det er ingen enkel fasit her, for meg bygger det på flere faktorer jeg vil trekke frem:

1.) Jeg har vært så heldig å utvikle ett godt vennskap med mine foreldre i voksen alder, og har derfor verdsatt det å ha en relasjon til dem som mennesker ikke bare «foreldre». Det kom av en felles genuin interesse i hverandre: mine foreldre synes jeg var/er ett spennende menneske å snakke med på ett mellommenneskelig nivå, mtp mine interesser, refleksjoner, erfaringer og kvaliteter. Derfor har samtalen alltid vært veldig naturlig og flytende mellom meg og dem og dette var noe jeg ønsket å overføre til mine barn. Jeg har søsken som ikke har hatt samme relasjon til våre foreldre, og mener de har «tapt» noe i forhold til meg (jeg har reist med dem, dratt på turer og opplevd så mye med dem.. og lært så mye..) - så

nr 2.) er en video jeg skal legge med som link som jeg har delt mange ganger på KG, den handler om hvordan hjernen fungerer og det å lære seg å bruke «tenkehjernen» fremfor «reptilhjernen». Jeg tror at store konflikter mellom barn/voksen skyldes nok at de voksne har brukt reptilhjernen for mye i sin relasjon med barna og dermed får man to reptiler som snakker med hverandre. Om hele relasjonen bygger på «reptilsnakk» er det vanskelig å bygge tillit og trygghet.

3.) Jeg forsøker å lytte når DE vil snakke ikke når JEG vil høre. Ofte spør man: «hvordan har dagen din vært» når det passer for den voksne å lytte, men det er ikke sikkert det er da barna er åpen for dialog. Så jeg PRØVER å være lyttende når det passer dem (men husk punkt 2, så du må kjenne deg selv og vite at du er i stand til å ta imot kommunikasjonen når den kommer) - er jeg «ute av mitt referansevindu» les: har ikke overskudd til å lytte, sier jeg heller det enn å avvise med å fremstå lite interessert. Fordi det er forskjell på å lytte og å lytte. Og barn merker dette. 

4.) Jeg har IKKE fasiten når jeg lytter. Det er gjengs over for enkelt når vi lytter til andre at vi gir råd og deler meninger som kanskje ikke var ønsket. Jeg forsøker da heller å spørre åpent og reflekterende. «Hva tenker du er løsningen»? Hvis de står i en vanskelig situasjon. Tilpasset alder selvfølgelig: «hvordan hadde du følt om noen gjorde det mot deg» (hvis de har gjort noe galt) og «hvordan tenker du at du kan løse det» - siste er direkte eksempel da 8 åringen var ugrei med en 6 åring. Konkluderte selv med at det var riktig å dra hjem til 6 åringen og be om unnskyldning på døra. Og det leder meg til punkt 

5.) SKRYT! Uhemmet! Av de RIKTIGE tingene. Ikke av antall mål de klarer å score på en fotballkamp eller hvor høye karakterer de oppnår, men av alle de gangene de tar etisk gode moralske valg som gjør dem til bedre mennesker i ett bedre samfunn! Jeg har aldri vært så stolt som da 8 åringen gjorde dette , eller da 10 åringen fortalte om mobbing av en skoleelev som brøt skolekodeksen om «snitching»

 

6.) Støtt de også i sine interesser og sin utvikling. Foreldre som tvinger barna til for eksempel fotball eller andre aktiviteter barna sier de er drittlei av, og premierer mål barna selv ikke føler verdi av; skjønner jeg ikke! Det bygger ikke karakter. La heller barna skifte idrett da; mine har gått på sikkert ti, tolv forskjellige ting, fordi interesser handler ikke om å vinne eller være best men å nyte livet! Du kan nyte livet via å være middemådig i det aller meste så lenge det gjør deg glad! «Jeg vil ikke gå på fotball mer» - «Okey, hva vil du da»? - «sang». «Piano». «Dans». «Basket». «Gaming» - helt greit. Dette er dessert og tilbehør i livet, ikke hovedrett. Det er den delen som skal representere ren nytelse, ikke ytelse. Fordi ytelsen skjer først og fremst på skolen, i å være pliktoppfyllende og ett godt medmenneske.

7.) Ikke fortell dem hvem de er! Men du kan fortelle hvem du tror de er, forutsatt at dette er noe godt og bra. 
 

Ikke har jeg troa på «straff» heller; foreldre som må innkreve skjerm eller andre goder mener jeg faktisk har feilet. Barn lærer ikke noe av det annet enn at de må unngå at du oppdager hva de har gjort feil, ved neste anledning, slik at de ikke forteller deg om ting, når noe vanskelig oppstår. Lær de å ha empati. Da ordner det meste seg selv.

Nyt 4 åringen din, og husk at det er nå fundamentet bygges. 🥰♥️
 

Video : https://youtu.be/hiOgpLjNcTA?si=zfcsU-zcpMfXe0sh

Endret 11. mai av Raven.Writingdesk

[Snublefot62]

Raven.Writingdesk skrev (4 minutter siden):

Oi så hyggelig!

At du ønsker den dialogen er jo ett godt utgangspunkt. Det er ingen enkel fasit her, for meg bygger det på flere faktorer jeg vil trekke frem:

1.) Jeg har vært så heldig å utvikle ett godt vennskap med mine foreldre i voksen alder, og har derfor verdsatt det å ha en relasjon til dem som mennesker ikke bare «foreldre». Det kom av en felles genuin interesse i hverandre: mine foreldre synes jeg var/er ett spennende menneske å snakke med på ett mellommenneskelig nivå, mtp mine interesser, refleksjoner, erfaringer og kvaliteter. Derfor har samtalen alltid vært veldig naturlig og flytende mellom meg og dem og dette var noe jeg ønsket å overføre til mine barn. Jeg har søsken som ikke har hatt samme relasjon til våre foreldre, og mener de har «tapt» noe i forhold til meg (jeg har reist med dem, dratt på turer og opplevd så mye med dem.. og lært så mye..) - så

nr 2.) er en video jeg skal legge med som link som jeg har delt mange ganger på KG, den handler om hvordan hjernen fungerer og det å lære seg å bruke «tenkehjernen» fremfor «reptilhjernen». Jeg tror at store konflikter mellom barn/voksen skyldes nok at de voksne har brukt reptilhjernen for mye i sin relasjon med barna og dermed får man to reptiler som snakker med hverandre. Om hele relasjonen bygger på «reptilsnakk» er det vanskelig å bygge tillit og trygghet.

3.) Jeg forsøker å lytte når DE vil snakke ikke når JEG vil høre. Ofte spør man: «hvordan har dagen din vært» når det passer for den voksne å lytte, men det er ikke sikkert det er da barna er åpen for dialog. Så jeg PRØVER å være lyttende når det passer dem (men husk punkt 2, så du må kjenne deg selv og vite at du er i stand til å ta imot kommunikasjonen når den kommer) - er jeg «ute av mitt referansevindu» les: har ikke overskudd til å lytte, sier jeg heller det enn å avvise med å fremstå lite interessert. Fordi det er forskjell på å lytte og å lytte. Og barn merker dette. 

4.) Jeg har IKKE fasiten når jeg lytter. Det er gjengs over for enkelt når vi lytter til andre at vi gir råd og deler meninger som kanskje ikke var ønsket. Jeg forsøker da heller å spørre åpent og reflekterende. «Hva tenker du er løsningen»? Hvis de står i en vanskelig situasjon. Tilpasset alder selvfølgelig: «hvordan hadde du følt om noen gjorde det mot deg» (hvis de har gjort noe galt) og «hvordan tenker du at du kan løse det» - siste er direkte eksempel da 8 åringen var ugrei med en 6 åring. Konkluderte selv med at det var riktig å dra hjem til 6 åringen og be om unnskyldning på døra. Og det leder meg til punkt 

5.) SKRYT! Uhemmet! Av de RIKTIGE tingene. Ikke av antall mål de klarer å score på en fotballkamp eller hvor høye karakterer de oppnår, men av alle de gangene de tar etisk gode moralske valg som gjør dem til bedre mennesker i ett bedre samfunn! Jeg har aldri vært så stolt som da 8 åringen gjorde dette , eller da 10 åringen fortalte om mobbing av en skoleelev som brøt skolekodeksen om «snitching»

 

6.) Støtt de også i sine interesser og sin utvikling. Foreldre som tvinger barna til for eksempel fotball eller andre aktiviteter barna sier de er drittlei av, og premierer mål barna selv ikke føler verdi av; skjønner jeg ikke! Det bygger ikke karakter. La heller barna skifte idrett da; mine har gått på sikkert ti, tolv forskjellige ting, fordi interesser handler ikke om å vinne eller være best men å nyte livet! Du kan nyte livet via å være middemådig i det aller meste så lenge det gjør deg glad! «Jeg vil ikke gå på fotball mer» - «Okey, hva vil du da»? - «sang». «Piano». «Dans». «Basket». «Gaming» - helt greit. Dette er dessert og tilbehør i livet, ikke hovedrett. Det er den delen som skal representere ren nytelse, ikke ytelse. Fordi ytelsen skjer først og fremst på skolen, i å være pliktoppfyllende og ett godt medmenneske.

7.) Ikke fortell dem hvem de er! Men du kan fortelle hvem du tror de er, forutsatt at dette er noe godt og bra. 
 

Ikke har jeg troa på «straff» heller; foreldre som må innkreve skjerm eller andre goder mener jeg faktisk har feilet. Barn lærer ikke noe av det annet enn at de må unngå at du oppdager hva de har gjort feil, ved neste anledning, slik at de ikke forteller deg om ting, når noe vanskelig oppstår. Lær de å ha empati. Da ordner det meste seg selv.

Nyt 4 åringen din, og husk at det er nå fundamentet bygges. 🥰♥️
 

Video : https://youtu.be/hiOgpLjNcTA?si=zfcsU-zcpMfXe0sh

👏👏👏👏

[Raven.Writingdesk]

Snublefot62 skrev (4 minutter siden):

👏👏👏👏

Åja også må jeg legge til en ting:

Jeg lar meg ikke behandle dårlig. Jeg har standarder til hvordan folk skal behandle meg, det gjelder både naboen, venner, ektefelle og barna. Hvis du lar barna tråkke over deg eller snakke stygt til deg, så gjør de garantert verre ting med andre barn. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.5.2025 den 19.19):

Jeg måtte virkelig sperre opp øynene da jeg så at en elev på 3 trinn hadde fått eksponert intime bilder av seg selv til flere i klassen. Dette ble lagt ut på en foreldregruppe på facebook, men hverken lærer eller rektor har uttalt seg om saken. Foreldrene ba folk sjekke telefonene til ungene sine, og snakke med dem om at det ikke var greit.

Altså barn i den alderen har da ingen ting med en telefon i dagens standard å gjøre?! Og de er jo alt for små til å forstå konsekvensene/alvoret i dette! Joda de forstår mye, men impulskontroll og konsekvenstenking er jo så vidt etablert, og på langt nær godt utviklet. Kjenner jeg er sjokkert.

Og hva i alle dager har telefonen i det hele tatt gjort på skolen i skoletiden?

Det finnes klokker som man kan ringe med, og det finnes trykketelefoner uten kameraer om man på død og liv må bruke det.

Jeg finner ikke én eneste god unnskyldning for at så små barn skal fly rundt med smarttelefoner.

Hva tenker dere?

Jeg mener det burde være en nedre aldersgrense for telefoner med kamera og Internett. 

Anonymkode: 90305...f2c

Å dele bilder av andre mot deres vilje er kriminelt. Å ta intime bilder av mindreårige er kriminelt, og deling er særdeles skjerpende. Her må jo saken meldes til politiet og barnevernet kobles på om ikke foreldrene til gjerningspersonen tar det alvorlig?

Forebyggende politi jobber med dette. Selv om gjerningspersonen er mindreårig kan de både etterforske, inndra telefoner og koble på offentlige instanser. De drar også gjerne på hjemmebesøk og snakker med både foreldre og barn, og da er det ikke den snille overpedagogiske tonen til lærere og rektor.

Nei, barn bør ikke ha smart telefon eller telefon som kan ta bilder. Men hvor er foreldrene når gullungen tar intime bilder og deler dem? Oppdragelsen har jo sviktet totalt. Det er viktig som forelder å ta tak og anmelde slikt. Både det man opplever for eget barn, men også der ens barn deler eller får bilder tilsendt!

Anonymkode: 21093...db0

[AnonymBruker]

Her er det vanlig at barn har tlf fra 1.-2. klasse. Smarttlf, hvem gidder kjøpe noe annet nå til dags... 

Det betyr ikke at vi ikke kan lære barna sunt nettvett. De er store nok til å forholde seg til regler, selv om konsekvenstenkning ikke enda er utviklet i særlig grad. Vi har snakket mye om dette, og tar samtalen jevnlig.

Ser noen har gått for iphone pga familiekontroll, men vi med android har vel så godt opplegg på dette. Har full oversikt over barnas telefonbruk, kan styre alt fra skjermtid, kontrollere apper og bruk av disse osv. Vi har også en avtale med barna om at de kun får lov å ha tlf om vi har fullt innsyn når vi ønsker det/føler behov for det. Dette har de godtatt. 
Sosiale medier er uaktuelt. Whatsapp, snapchat og sånt er et stort nei uansett hva, frem til de er 13 eller annen aldersgrense.

Jeg har et veldig godt og åpent forhold til mine barn, og de er snille og fornuftige. Jeg er ikke naiv, så jeg følger nøye med på bruken, og jeg ser jo at barna mine er såkalt skikkelige og tar gode valg. Dette er jo ikke tilfellet hos alle. 

Her er telefon brukt mye til gaming av sosial karakter. Noen ganger sitter de sammen, noen ganger i hvert sitt hjem, men de spiller sammen. 

Generelt sett, så er barna mer opptatte av å leke enn å dille med telefon (enn så lenge). De er 11 og 12. 

Anonymkode: 70cac...ab3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Her er det vanlig at barn har tlf fra 1.-2. klasse. Smarttlf, hvem gidder kjøpe noe annet nå til dags... 

Det betyr ikke at vi ikke kan lære barna sunt nettvett. De er store nok til å forholde seg til regler, selv om konsekvenstenkning ikke enda er utviklet i særlig grad. Vi har snakket mye om dette, og tar samtalen jevnlig.

Ser noen har gått for iphone pga familiekontroll, men vi med android har vel så godt opplegg på dette. Har full oversikt over barnas telefonbruk, kan styre alt fra skjermtid, kontrollere apper og bruk av disse osv. Vi har også en avtale med barna om at de kun får lov å ha tlf om vi har fullt innsyn når vi ønsker det/føler behov for det. Dette har de godtatt. 
Sosiale medier er uaktuelt. Whatsapp, snapchat og sånt er et stort nei uansett hva, frem til de er 13 eller annen aldersgrense.

Jeg har et veldig godt og åpent forhold til mine barn, og de er snille og fornuftige. Jeg er ikke naiv, så jeg følger nøye med på bruken, og jeg ser jo at barna mine er såkalt skikkelige og tar gode valg. Dette er jo ikke tilfellet hos alle. 

Her er telefon brukt mye til gaming av sosial karakter. Noen ganger sitter de sammen, noen ganger i hvert sitt hjem, men de spiller sammen. 

Generelt sett, så er barna mer opptatte av å leke enn å dille med telefon (enn så lenge). De er 11 og 12. 

Anonymkode: 70cac...ab3

Det er faktisk ikke noe alternativ til å gi foreldre innsyn så lenge de er den juridiske eier av abonnementet. Og det må de være til barna er 18. Det betyr også at man som voksen har et ansvar for hva som foregår.

Og jeg kan love deg at mange barn ikke er gullunger selv om foreldrene tror de er det. Hadde foreldrene satt hva som faktisk foregår hadde de fått sjokk og buret barna inne i et telt i skogen uten internett.

Hilsen ungdomsskolemamma som også har en 9-åring.

Anonymkode: 21093...db0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Det er faktisk ikke noe alternativ til å gi foreldre innsyn så lenge de er den juridiske eier av abonnementet. Og det må de være til barna er 18. Det betyr også at man som voksen har et ansvar for hva som foregår.

Og jeg kan love deg at mange barn ikke er gullunger selv om foreldrene tror de er det. Hadde foreldrene satt hva som faktisk foregår hadde de fått sjokk og buret barna inne i et telt i skogen uten internett.

Hilsen ungdomsskolemamma som også har en 9-åring.

Anonymkode: 21093...db0

Jeg er ikke naiv, som jeg sa. Jeg følger nøye med hva de bruker tlf til, selv om de oppfører seg som gullunger og tilsynelatende er det også. 

Anonymkode: 70cac...ab3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg er ikke naiv, som jeg sa. Jeg følger nøye med hva de bruker tlf til, selv om de oppfører seg som gullunger og tilsynelatende er det også. 

Anonymkode: 70cac...ab3

Handler ikke om å ha "gullunger" tillit til barna etc. De er BARN, barn har ikke samme utviklede konsekvenstenking og impulskontroll. Du kan snakke dem i hjel om nettvett, grenser osv, men når det kommer til dette med Internett osv, er det fortsatt fort gjort å gå på en heftig smell pga det store ansvaret man legger på små barn. For du kan sjekke så mye du vil, men hva som skjer når du ikke er der, det vet du ikke, ikke før evt skaden har skjedd.

Anonymkode: 90305...f2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Alle "dum-telefonene" jeg hadde før jeg fikk smarttelefon hadde da kamera.

Anonymkode: b1226...6bb

Dårlig kamera, og liten skjerm.  Jeg ser ikke en gang hva jeg har tatt bilde av på min. Har en TCL fra Clas Ohlson.  Nokiaen jeg hadde før denne, hadde ikke kamera, merkelig nok. 

Anonymkode: 315de...f6f