Ett familiemedlem er gravid, håper det ikke går..

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg har ett familiemedlem som har vært gjennom sin andre runde med IVF (hun er 39 år) kjæresten er 35 år. 
De har vært sammen rundt 4 år og har prøvd å få barn i ca 2 år. 
De testet nettopp positivt på en graviditetstest og jeg klarer bare ikke være lykkelig på deres vegner og føler meg som et forferdelig menneske..

Grunnen til jeg føler det jeg føler er fordi: 

Begge to har forskjellige diagnoser som fks PTSD + andre ting. Mitt familiemedlem har vært gjennom kurs og jobbet med sine traumer o.l de siste årene. Hennes kjæreste mener han ikke trenger hjelp og har «stål» kontroll på livet sitt. 
Begge har drivet med rus så og si hele livet sitt, har dog nå kuttet ned til «kun» hasj (hun har kuttet det ut pga IVF behandling). 
Han derimot røyker dag inn og dag ut, han påstår at legen har sagt at han «trenger» det for å komme seg gjennom hverdagen. Jeg mener at dersom han ikke kan slutte å røyke for seg selv men også for barnet sin del så er han ikke egnet til å ha barn/stifte familie. Ingen av dem er i arbeid, begge lever av utbetalinger for NAV. De går i minus hver måned og har ikke kontroll på sin økonomi. FKS jeg lånte dem penger i Juli 2024 og har enda ikke fått dem tilbake. Han søker kun på jobber som han er underkvalifisert for, fordi han mener en «vanlig» jobb på Kiwi ikke er godt nok for han. Han er våken til 03:00-04:00 om natten og sover frem til 13.00-14:00 på dagen. Og fungerer svært dårlig med lite søvn. Han takler kritikk/tilbakemeldinger svært dårlig, når han blir sint/lei så skriker han. På toppen av det hele så «dealer» han for å «tjene» litt ekstra penger, men dette bruker han jo bare på mer hasj til seg selv. 
 

Jeg har prøv å være ærlig med familiemedlem, men hun unnskylder han alltid! Noe som jeg synes er svært slitsomt og irriterende. 
FKS så gav hun han en tidsfrist på å få seg jobb i desember/januar hvis ikke skulle hun gå fra han. Han fikk seg selvsagt ingen jobb og fikk ny frist til Mai. Ingen endringer har skjedd utenom at de nå skal få barn (om ting går som planlagt). 
 

Jeg har tatt avstand fra henne da jeg kjenner at jeg ikke har mer til overs, noe jeg synes er veldig dumt. Da vi har hatt et veldig godt forhold og jeg er jo utrolig glad i henne. Og vet hvor mye hun ønsker seg barn og stifte familie. Men for å være ærlig så hadde hun klart seg bedre som alenemor. Før hun ble uføre trygdet hadde hun en god jobb og har egen leilighet. Det er hun som står for utgifter og alt som å gjøres hjemme. Han er bare en «freeloader» som ikke bidrar, for det er alltid en unnskyldning (er for sliten, sovet for dårlig osv). 
 

Jeg tror ikke de er klar for å stifte familie enda, da de ikke har økonomi på stell og sliter med å kommunisere med hverandre. 

Er jeg for dømmende og urimelig? 
Noen som har tips på hvordan jeg evt kan bite tennene sammen og «fake» at jeg er happy på deres vegner? 
 

Takk på forhånd, fra ett frustrert familiemedlem som sitter med en veldig dårlig samvittighet  

 

 

Anonymkode: af629...766

[AnonymBruker]

Forstår deg, og er enig med deg. Du setter jo bare barnets beste først. 

Anonymkode: ce2f2...d2f

[AnonymBruker]

Håper hun holder seg borte fra rusmidler i fremtiden også. Barn kan bli svært skadet i mors liv. Har fosterbarn fra hasjrøykende mødre, det er ingen lett oppvekst.

Anonymkode: 95d3c...156

[AnonymBruker]

Tenker du må gi de en sjans. Selv om du ikke tror ting endrer seg, så kan det likevel skje. Når barnet er født og hvis du merker noe som ikke er ok, kan du selvsagt melde til BV. 

Anonymkode: 9c17a...973

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er jeg for dømmende og urimelig? 

Skjønner godt hvor du kommer fra. Du tenker at det ikke er gode forhold for et barn. Og du har jo rett i at det er langt fra et optimalt utgangspunkt. Hun er 39 år da, så der er jo muligheter for at det ikke går. 

Har også et tett familiemedlem som venter barn. De har et barn fra før. De (foreldrene) har også flere diagnoser, hvor den ene er ung ufør pga psyken. Den førstefødte er under bup. De har om ikke annet skaffet ungen hjelp. Men de sliter jo allerede på mange plan. Jeg ønsker de ikke noe vondt, men fra mitt ståsted ser det ikke ut til å være en god ide å få nok et barn. 

Anonymkode: 9060e...d94

[AnonymBruker]

Den sort burde selvfølgelig ikke få hjelp til graviditet. 

Anonymkode: f61cc...368

[mommyaka]

Hvordan fikk de råd til 2 runder ivf? Der er jo kjempe dyrt.

Men de høres ikke så stabile ut

[AnonymBruker]

Hvordan ble de godkjent? Legen deres skal ta en sosioøkonomisk vurdering om de er skikket før h’n henviser hvis offentlig. Og selv offentlig koster en hel del. Privat kan de umulig ha råd til? Legen min spurte hvor vi jobbet, og det var det, men vi har da også faste jobber på to meget «anerkjente» arbeidsplasser. Nå tror jeg man må politiattest og et egenerklæringsskjema der ting som helse, arbeidsplass og rusbruk er inkludert. De må jo ha løyet, og det over tid? 

Anonymkode: 56ed8...828

[AnonymBruker]

mommyaka skrev (1 time siden):

Hvordan fikk de råd til 2 runder ivf? Der er jo kjempe dyrt.

Men de høres ikke så stabile ut

Må vell være de 3 rundene man for støtte av fra staten.

Anonymkode: 5af18...936

[AnonymBruker]

Tenker at barnevernet bør får en liten melding om disse to.

Anonymkode: 15bc2...d42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei,

Jeg har ett familiemedlem som har vært gjennom sin andre runde med IVF (hun er 39 år) kjæresten er 35 år. 
De har vært sammen rundt 4 år og har prøvd å få barn i ca 2 år. 
De testet nettopp positivt på en graviditetstest og jeg klarer bare ikke være lykkelig på deres vegner og føler meg som et forferdelig menneske..

Grunnen til jeg føler det jeg føler er fordi: 

Begge to har forskjellige diagnoser som fks PTSD + andre ting. Mitt familiemedlem har vært gjennom kurs og jobbet med sine traumer o.l de siste årene. Hennes kjæreste mener han ikke trenger hjelp og har «stål» kontroll på livet sitt. 
Begge har drivet med rus så og si hele livet sitt, har dog nå kuttet ned til «kun» hasj (hun har kuttet det ut pga IVF behandling). 
Han derimot røyker dag inn og dag ut, han påstår at legen har sagt at han «trenger» det for å komme seg gjennom hverdagen. Jeg mener at dersom han ikke kan slutte å røyke for seg selv men også for barnet sin del så er han ikke egnet til å ha barn/stifte familie. Ingen av dem er i arbeid, begge lever av utbetalinger for NAV. De går i minus hver måned og har ikke kontroll på sin økonomi. FKS jeg lånte dem penger i Juli 2024 og har enda ikke fått dem tilbake. Han søker kun på jobber som han er underkvalifisert for, fordi han mener en «vanlig» jobb på Kiwi ikke er godt nok for han. Han er våken til 03:00-04:00 om natten og sover frem til 13.00-14:00 på dagen. Og fungerer svært dårlig med lite søvn. Han takler kritikk/tilbakemeldinger svært dårlig, når han blir sint/lei så skriker han. På toppen av det hele så «dealer» han for å «tjene» litt ekstra penger, men dette bruker han jo bare på mer hasj til seg selv. 
 

Jeg har prøv å være ærlig med familiemedlem, men hun unnskylder han alltid! Noe som jeg synes er svært slitsomt og irriterende. 
FKS så gav hun han en tidsfrist på å få seg jobb i desember/januar hvis ikke skulle hun gå fra han. Han fikk seg selvsagt ingen jobb og fikk ny frist til Mai. Ingen endringer har skjedd utenom at de nå skal få barn (om ting går som planlagt). 
 

Jeg har tatt avstand fra henne da jeg kjenner at jeg ikke har mer til overs, noe jeg synes er veldig dumt. Da vi har hatt et veldig godt forhold og jeg er jo utrolig glad i henne. Og vet hvor mye hun ønsker seg barn og stifte familie. Men for å være ærlig så hadde hun klart seg bedre som alenemor. Før hun ble uføre trygdet hadde hun en god jobb og har egen leilighet. Det er hun som står for utgifter og alt som å gjøres hjemme. Han er bare en «freeloader» som ikke bidrar, for det er alltid en unnskyldning (er for sliten, sovet for dårlig osv). 
 

Jeg tror ikke de er klar for å stifte familie enda, da de ikke har økonomi på stell og sliter med å kommunisere med hverandre. 

Er jeg for dømmende og urimelig? 
Noen som har tips på hvordan jeg evt kan bite tennene sammen og «fake» at jeg er happy på deres vegner? 
 

Takk på forhånd, fra ett frustrert familiemedlem som sitter med en veldig dårlig samvittighet  

 

 

Anonymkode: af629...766

det er faktisk ikke bare og gå til gyn og be om ivf

får man henvisninger fra legen så ser jo dem i journalene og er nok klar over diagnoser. går man til privat så må man snakke med en familie teraput først 

Anonymkode: 97839...5ca

[AprilLudgate]

Ikke dømmende og urimelig, men hvor klarte de få godkjent IVF med den bagasjen? 

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

det er faktisk ikke bare og gå til gyn og be om ivf

får man henvisninger fra legen så ser jo dem i journalene og er nok klar over diagnoser. går man til privat så må man snakke med en familie teraput først 

Anonymkode: 97839...5ca

Jeg har tatt IVF privat og man må ikke snakke med familieterapeut.

Men man blir stilt noen bakgrunsspørsmål ja. 

[Stor pike]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Må vell være de 3 rundene man for støtte av fra staten.

Anonymkode: 5af18...936

Det er en ganske feit egenandel. Var i hvert fall det da vi var gjennom det for mange år siden. Det er medisiner som koster. 

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Må vell være de 3 rundene man for støtte av fra staten.

Anonymkode: 5af18...936

Den henvisningen i det offentlige hadde aldri gått gjennom nei. 

[AnonymBruker]

De har fått henvisning fra offentlig, noe jeg heller ikke kan forstå at det har gått gjennom. 
Vet ikke hvor nøye det offentlige sjekker informasjon på søknad vedrørende økonomisk tilstand o.l(?)  

Han har ikke blitt tatt av politiet for noe vedrørende narkotika, så dermed er det ikke noe på vandelen om det. 

Jeg vet dog ikke hvor ærlig partner har vært med legen vedrørende sin bakgrunn. Hvor detaljert han har gått inn på sine egne traumer. Vet det er en lege han har hatt siden han var liten, og virker som legen lar ting gå «lett». Han er også veldig flink å prate for seg selv og virker veldig overbevisende. 

Vet at mor til familiemedlem har lånt noe penger til denne prosessen. 
Familiemedlem hadde en veldig god jobb i oljebransjen før hun ble uføretrygdet. 

Tror at «vanlige» folk hadde nok klart seg med det de får utbetalt til sammen. Problemet er at han bruker mye penger på narkotika, sigaretter og take away.. Dermed går det ikke rundt for han og dermed hun. De har ikke en buffer konto og lever fra utbetaling til utbetaling. 
 

Som noen har nevnt så er det jo enda «tidlig» i prosessen og det er ikke sikkert det går for dem denne gang også. 

Og ja jeg må jo prøve å tenke positivt å gi de en sjanse. Er dog veldig vanskelig når en ser hvor lite han bidrar og prøver å gjør en endring.. 

Har full forståelse for at de ønsker barn. Men for meg er det så bak mål å få det når en ikke har det generelle i livet på stell samt god kommunikasjon mellom seg. 


 

 

 

 

Anonymkode: af629...766

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan ble de godkjent? Legen deres skal ta en sosioøkonomisk vurdering om de er skikket før h’n henviser hvis offentlig. Og selv offentlig koster en hel del. Privat kan de umulig ha råd til? Legen min spurte hvor vi jobbet, og det var det, men vi har da også faste jobber på to meget «anerkjente» arbeidsplasser. Nå tror jeg man må politiattest og et egenerklæringsskjema der ting som helse, arbeidsplass og rusbruk er inkludert. De må jo ha løyet, og det over tid? 

Anonymkode: 56ed8...828

Det er ingen som vurderer folks økonomi i forbindelse med ivf. Makstak for egenandel på ivf er i dag er 20 760 kr over 6 måneder, men de fleste betaler mindre enn dette før de oppnår graviditet. Det er medisiner som koster mest, og det er fullt mulig å betale med f.eks kredittkort. Det er også private klinikker som tilbyr avbetaling.

Sykehuset skal gjøre en psykososial vurdering. Fastlegen skal skrive alt som er relevant i selve henvisningen. I tillegg har man en innledende inntakssamtale, og en grundigere samtale om helse, gener, psyke, medisinbruk mm. Rusvaner fikk vi spørsmål om mange ganger (i fjor). Ved tvil om omsorgsevne skal info hentes fra andre instanser. Her er også nettverk og livssituasjon relevant.

Fastlegen til samboeren var pliktig til å skrive i henvisningen at han røyker hasj, og sykehuset ville garantert satt krav om at han sluttet før behandling.

Sykehusene setter seg egentlig ikke til doms over folk og deres evner og muligheter til å ta vare på barn med mindre noen er åpenbart uegnet, men de tar barns helse veldig seriøst og jeg kan aldri i livet se for meg at de ville innvilget behandling for noen som de vet røyker hasj hver dag for å døyve trangen til å bruke sterkere rus. Jeg tviler på at samboeren har fortalt fastlegen, eller sykehuset, noe som helst om sin rushistorikk og -aktivitet..

Jeg ville varslet barnevernet FØR barnet er født om at det fødes inn i et hjem hvor det forekommer rusmisbruk daglig. Det er mye barnevernet kan gjøre, og om han skal få til å bli rusfri må han starte så raskt som mulig. Evt. må ditt familiemedlem flytte fra far før fødsel om hun står i fare for å miste omsorgen. Det er derfor ingenting å vente på, ts.

Anonymkode: 308d0...abe

[AnonymBruker]

Vet også om noen som er gravide, masse problemer med helse både psykisk og fysisk, har mistet flere barn til barnevernet tidligere. I det minst er det ikke planlagt, det er en slags formildende omstendighet. Men det framstår som en utrolig dårlig idé å få barn, når man knapt klarer å ta vare på seg selv. Men slike folk ser jo sjelden det selv. 🙄 

Jeg skjønner følelsene dine, men du må selvsagt ikke si dem høyt. Meld fra til barnevernet hvis du er bekymret. Det inkluderer hvis han fortsetter å ruse seg. Han selger narkotika, så man kan også kontakte politiet. Jeg har sett mer enn nok av konstant hasjrøyking til å vite at det er ekstremt skadelig, og han føler nok at han «må» røyke hasj for å komme seg gjennom dagen, men det er jo fordi du er en misbruker.

Anonymkode: 378f3...b70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

De har fått henvisning fra offentlig, noe jeg heller ikke kan forstå at det har gått gjennom. 
Vet ikke hvor nøye det offentlige sjekker informasjon på søknad vedrørende økonomisk tilstand o.l(?)  

Han har ikke blitt tatt av politiet for noe vedrørende narkotika, så dermed er det ikke noe på vandelen om det. 

Jeg vet dog ikke hvor ærlig partner har vært med legen vedrørende sin bakgrunn. Hvor detaljert han har gått inn på sine egne traumer. Vet det er en lege han har hatt siden han var liten, og virker som legen lar ting gå «lett». Han er også veldig flink å prate for seg selv og virker veldig overbevisende. 

Vet at mor til familiemedlem har lånt noe penger til denne prosessen. 
Familiemedlem hadde en veldig god jobb i oljebransjen før hun ble uføretrygdet. 

Tror at «vanlige» folk hadde nok klart seg med det de får utbetalt til sammen. Problemet er at han bruker mye penger på narkotika, sigaretter og take away.. Dermed går det ikke rundt for han og dermed hun. De har ikke en buffer konto og lever fra utbetaling til utbetaling. 
 

Som noen har nevnt så er det jo enda «tidlig» i prosessen og det er ikke sikkert det går for dem denne gang også. 

Og ja jeg må jo prøve å tenke positivt å gi de en sjanse. Er dog veldig vanskelig når en ser hvor lite han bidrar og prøver å gjør en endring.. 

Har full forståelse for at de ønsker barn. Men for meg er det så bak mål å få det når en ikke har det generelle i livet på stell samt god kommunikasjon mellom seg. 


 

 

 

 

Anonymkode: af629...766

altså man må sende inn en politiattest før man starter den prossesen

Anonymkode: 97839...5ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hei,

Jeg har ett familiemedlem som har vært gjennom sin andre runde med IVF (hun er 39 år) kjæresten er 35 år. 
De har vært sammen rundt 4 år og har prøvd å få barn i ca 2 år. 
De testet nettopp positivt på en graviditetstest og jeg klarer bare ikke være lykkelig på deres vegner og føler meg som et forferdelig menneske..

Grunnen til jeg føler det jeg føler er fordi: 

Begge to har forskjellige diagnoser som fks PTSD + andre ting. Mitt familiemedlem har vært gjennom kurs og jobbet med sine traumer o.l de siste årene. Hennes kjæreste mener han ikke trenger hjelp og har «stål» kontroll på livet sitt. 
Begge har drivet med rus så og si hele livet sitt, har dog nå kuttet ned til «kun» hasj (hun har kuttet det ut pga IVF behandling). 
Han derimot røyker dag inn og dag ut, han påstår at legen har sagt at han «trenger» det for å komme seg gjennom hverdagen. Jeg mener at dersom han ikke kan slutte å røyke for seg selv men også for barnet sin del så er han ikke egnet til å ha barn/stifte familie. Ingen av dem er i arbeid, begge lever av utbetalinger for NAV. De går i minus hver måned og har ikke kontroll på sin økonomi. FKS jeg lånte dem penger i Juli 2024 og har enda ikke fått dem tilbake. Han søker kun på jobber som han er underkvalifisert for, fordi han mener en «vanlig» jobb på Kiwi ikke er godt nok for han. Han er våken til 03:00-04:00 om natten og sover frem til 13.00-14:00 på dagen. Og fungerer svært dårlig med lite søvn. Han takler kritikk/tilbakemeldinger svært dårlig, når han blir sint/lei så skriker han. På toppen av det hele så «dealer» han for å «tjene» litt ekstra penger, men dette bruker han jo bare på mer hasj til seg selv. 
 

Jeg har prøv å være ærlig med familiemedlem, men hun unnskylder han alltid! Noe som jeg synes er svært slitsomt og irriterende. 
FKS så gav hun han en tidsfrist på å få seg jobb i desember/januar hvis ikke skulle hun gå fra han. Han fikk seg selvsagt ingen jobb og fikk ny frist til Mai. Ingen endringer har skjedd utenom at de nå skal få barn (om ting går som planlagt). 
 

Jeg har tatt avstand fra henne da jeg kjenner at jeg ikke har mer til overs, noe jeg synes er veldig dumt. Da vi har hatt et veldig godt forhold og jeg er jo utrolig glad i henne. Og vet hvor mye hun ønsker seg barn og stifte familie. Men for å være ærlig så hadde hun klart seg bedre som alenemor. Før hun ble uføre trygdet hadde hun en god jobb og har egen leilighet. Det er hun som står for utgifter og alt som å gjøres hjemme. Han er bare en «freeloader» som ikke bidrar, for det er alltid en unnskyldning (er for sliten, sovet for dårlig osv). 
 

Jeg tror ikke de er klar for å stifte familie enda, da de ikke har økonomi på stell og sliter med å kommunisere med hverandre. 

Er jeg for dømmende og urimelig? 
Noen som har tips på hvordan jeg evt kan bite tennene sammen og «fake» at jeg er happy på deres vegner? 
 

Takk på forhånd, fra ett frustrert familiemedlem som sitter med en veldig dårlig samvittighet  

 

 

Anonymkode: af629...766

Forstår deg godt, har lignende i familie, men der ble det heldigvis ikke noe barn.

Jeg tenker at man melder ifra når man ser at barnet ikke har det bra. Ellers er det hjemmebesøk og tett oppfølging på babyer. 

Anonymkode: 74350...a1c