Hvor «raskt» kan man utvikle spiseforstyrrelser?

[AnonymBruker]

Hvor «raskt» kan man utvikle spiseforstyrrelser? Noen som har erfaring fra seg selv eller barn/ungdom? Hvor raskt kan det gå fra kaloritelling og kontroll på mat, til at det tipper over i en spiseforstyrrelse som er vanskelig å komme ut av? Fint å være sunn, fint å få en sunn vekt, fint å være opptatt av kosthold. Men når tipper det over i å bli helseskadelig?

Anonymkode: ac9e7...786

[AnonymBruker]

Det varierer fra person til person, og er ofte en glidende overgang fra sunt fokus til usunt fokus. I tillegg tar det ofte lengre tid for den som er rammet å forstå at det er en forstyrrelse enn menneskene rundt og helsepersonell. For min del skjønte jeg aldri at jeg hadde et problem da det stod på, men i ettertid ser jeg det tydelig.

Anonymkode: 5d2c7...250

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvor «raskt» kan man utvikle spiseforstyrrelser? Noen som har erfaring fra seg selv eller barn/ungdom? Hvor raskt kan det gå fra kaloritelling og kontroll på mat, til at det tipper over i en spiseforstyrrelse som er vanskelig å komme ut av? Fint å være sunn, fint å få en sunn vekt, fint å være opptatt av kosthold. Men når tipper det over i å bli helseskadelig?

Anonymkode: ac9e7...786

Her gikk det veldig raskt. Ca 1 1/2 mnd. Så var dette et problem uten at jeg så det lenge. Fra å trøste seg med mat til å plutselig bikke andre veien. Gikk ned 15 kg på kort tid. 500 kcal om dagen. Det er kjempe skummelt!

Anonymkode: 0b476...5ad

[AnonymBruker]

Det kan gå raskt til spiseforstyrrelsen er et faktum. Men det kan ta lenger tid til den rammede personen forstår det selv.

Akkurat som alkoholisme, personen selv ser ikke alltid alvorlighetsgraden selv.

Anonymkode: 64716...693

[AnonymBruker]

Det gikk veldig raskt for min del, tok vel maks 1 måned. Selvsagt er det noe som utvikler seg over tid, men det gikk veldig raskt da jeg først tippet over balansepunktet. 

Anonymkode: 56b48...5bd

[Shadylady]

Det er vanskelig å si når det går fra usunt forhold til mat og trening, og til en spiseforstyrrelse. Det er jo også ulike grader av en spiseforstyrrelse. Men husker jeg hadde et anstrengt forhold til mat en måneds tid før jeg «knakk koden» med å gå ned i vekt, og derfra raste jeg ned 25 kg på 3 mnd. etter det har jeg aldri blitt «frisk» og vært i mye behandling. 10-15 år siden nå

[AnonymBruker]

For min del startet før jeg begynte med kaloritelling og fokus på vektnedgang. Jeg ser det nå i ettertid. Jeg kjente litt på følelsen av at "dette er litt feit mat", "dette er junk", "hvorfor spiser jeg godteri?", "jeg spiser så innmari mye", "synes kanskje buksa sitter litt trangt over lårene", "kanskje jeg skal begynne å trene"... osv. Det virker jo veldig uskyldig, nesten som bevisstgjøring (med feil fokus). Saken var at jeg i utgangspunktet var normalvektig, med gjennomsnittlig sunt kosthold i normale mengder og sunt aktivitetsnivå (var alltid et aktivt barn og tenåring). Det begynte å føles som om klærne strammet mer og mer, enda det handlet mer om at jeg ble mer moden i kroppen. Jeg ble høyere, fikk bryster, former og fasong osv. Jeg anså dette som å bli overvektig, og jeg så bare større og større ut. Tjukk. Deretter kom intens og overdreven trening, kaloritelling, overspising, oppkast... Spiseforstyrrelse var et faktum.

Det begynte trolig da jeg var rundt 13-14, og kom veldig snikende. Først da jeg var 18 så ble det mistenkt. Jeg innså det ikke selv før jeg var 25. Da var jeg 38 kilo, 175 cm. Kan si det sånn at livet enda ikke er det samme (35 nå), og jeg sliter enda veldig med å ha fokus på hva som er et sunt kroppsbilde. 

Anonymkode: c5c3d...814

[AnonymBruker]

Spiseforstyrrelse er en alvorlig psykisk lidelse, og oftes handler det om helt andre ting enn mat egentlig. Det er en sykdom. Spiseforstyrret atferd er mye vanligere, og særlig her inne på KG kalles alt for spiseforstyrrelser dessverre. Min mor har alltid vært nøye på vekten, hun er gammel nå men har alltid holdt seg på bmi 18,5. Ganske restriktivt kosthold og veldig opptatt av kropp. Veier seg hver morgen. Dette er ikke en spiseforstyrrelse, men grenser nok mot spiseforstyrret atferd. Det har liksom aldri bikket over for henne. Hun lever et vanlig liv ellers.
Har også venninner som plutselig går raskt ned i vekt fordi de begynner på en streng diett og trener masse. Det går til hodet på dem, men etter noen måneder roer det seg. Dette er heller ikke sykdom. 
Fikk selv anoreksi mens jeg gikk i behandling på dps for noe annet. Det er ganske alvorlig før det regnes som en klinisk spiseforstyrrelse. Det er veldig mye som ikke er sykdom selv om det ikke er sunt. Ingen går fra frisk til en klinisk spiseforstyrrelse på 2 måneder.
 

Anonymkode: b8762...38a

[AnonymBruker]

Dersom man prater om den vanligste spiseforstyrrelsen, overspisingslidelse, så er det glidende overganger og uklare diagnostiske kriterier. "Gjentatte episoder med overspising" er uklart. Når er man "litt for glad i mat" og klarer ikke å stoppe før man er stappmett og når er det sykelig? 

Det er dette jeg har erfaring fra selv, og vil tro det samme gjelder undervektige. Noen spiser bare lite og er opptatt av å holde seg tynne uten at det er klinisk, mens hos andre "sklir det ut". 

Anonymkode: e1921...195

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hvor «raskt» kan man utvikle spiseforstyrrelser? Noen som har erfaring fra seg selv eller barn/ungdom? Hvor raskt kan det gå fra kaloritelling og kontroll på mat, til at det tipper over i en spiseforstyrrelse som er vanskelig å komme ut av? Fint å være sunn, fint å få en sunn vekt, fint å være opptatt av kosthold. Men når tipper det over i å bli helseskadelig?

Anonymkode: ac9e7...786

Tok meg 6 mnd ,visste ikke den gang da jeg gikk ned 20 kg på 6 mnd at jeg da som 15 åring skulle være alvorlig spiseforstyrrelset også 25 år senere. Ble nok syk dagen jeg bestemte meg for å slanke meg selv om jeg ante knapt hva en spiseforstyrrelse var.

Anonymkode: 06aab...541

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Dersom man prater om den vanligste spiseforstyrrelsen, overspisingslidelse, så er det glidende overganger og uklare diagnostiske kriterier. "Gjentatte episoder med overspising" er uklart. Når er man "litt for glad i mat" og klarer ikke å stoppe før man er stappmett og når er det sykelig? 

Det er dette jeg har erfaring fra selv, og vil tro det samme gjelder undervektige. Noen spiser bare lite og er opptatt av å holde seg tynne uten at det er klinisk, mens hos andre "sklir det ut". 

Anonymkode: e1921...195

Ja ikke sant. Else koss furuset var jo en klassisk overspiser i det programmet sitt. Spiser tusenvis av kalorier på kvelden fordi hun er trist, har traumer i bagasjen osv osv. Likevel fikk hun ikke diagnosen overspisingslidelse hos han legen. Spiseforstyrrelser er alvorlige kliniske diagnoser, og ikke det folk på kg kaller alle som spiser følelsene sine eller alle som er mer enn gjennomsnittet opptatt av å holde seg slanke. 

Anonymkode: b8762...38a