Anonyme meninger om det som kommer om DPS og psykologi for tiden?

[AnonymBruker]

Klipper og limer litt fra noe av det som framkommer, og lurer på om det er noen med erfaring innenfra og utenfra, som kan snakke om dette uten at det blir som to motpoler? Pasienter mot behandlere. - opplegg... harde fronter. Noen med noen betraktninger..? (Ikke skrevet av meg)

Fra kronikken til psykolog Erik Rudi:

«Jeg har gitt frivillig avkall på autorisasjonen som psykolog og helsepersonell, fordi jeg ikke ville være med på at et upålitelig verktøy som psykiatrisk diagnostikk skal være omdreiningspunkt for forsvarlig behandling.»

«Psykologifaget, som jeg har lært og brukt, har store svakheter og har blitt misbrukt grovt til å kategorisere og stigmatisere store deler av befolkningen. I kontrolløyemed, ikke som grunnlag for å yte treffsikker bistand.

Jeg ser på sykdomsmodellen for psykisk lidelse som en feiltolkning, som en nyliberal myte som jeg vil avlive.

Psykologisk forskning har gitt oss uvurderlig kunnskap. Psykologer flest gjør en strålende jobb og bidrar til å løfte folk ut av psykisk lidelse hver eneste dag. Et sterkt offentlig helsetilbud er hjørnesteinen i et fungerende velferdssamfunn. Det vi må endre er rammeverket, grunnforståelsen og holdningen som psykiatrien legger opp til. Fordi det er langt fra så virksomt som det vi blir fortalt, har skadevirkninger som ikke blir kjent, og undergraver tilliten til eksisterende kunnskap, utvikling av ny kunnskap, og velferdsstaten i seg selv.

I dagens ordning har ikke enkeltmennesket definisjonsmakt over sin egen psykiske tilstand. Psykologiserende, bastante og ensidige evalueringer, og overvurdering av egen dømmekraft og objektivitet blant helsepersonell utgjør et fremdeles lavfrekvent, men alvorlig problem i psykisk helsevern. Enda alvorligere blir det når andre instanser innretter sin virksomhet etter andre- og tredjehånds informasjon om psykisk helse, som Nav, Politiet, Domstolene, Barnevernet, Helsetilsynet, forsikringsselskaper, og ikke minst Stortinget.»

Fra bruker / erfarer:

"Til politikerne:

Slik det fungerer i dag, om man oppsøker hjelp, er at man blir henvist til dps. Der møter man en random terapeut som tildeler deg 5-10 sesjoner. Disse har i oppgave å finne en diagnose du kan passe inn i. Før hver time får du en sms med link til et skjema med mellom 20 og 40 spørsmål, hvor du skal svare vet ikke, helt enig, enig, moderat, uenig eller helt uenig. Svarene dine brukes så i en kartlegging av symptomer for å kunne stille diagnose. Når de har funnet ut av hvilen diagnose du matcher mest med, starter utredning av diagnose, med ytterligere skjemaer som skal fylle ut på papir av terapeuten. Deretter skal det stilles diagnose for at de skal finne ut av hvilken terapiform som er rett. Underveis i løpet er det en del samtale, men samtalen er veldig styrt av disse skjemaene og diagnose-stillingen. Om det er rusproblematikk, vil spørsmålene sirkle rundt dette en del osv.

Etter et slikt løp, er det ikke sikkert diagnose stilles og man får ytterligere noen timer. Terapeuten blir sykmeldt, eller omplasseres, man får tildelt en ny terapeut med samme utgangspunkt, man føler man må begynne på nytt. Om man ikke får henvisning videre til behandler, får man kanskje tilbud om 5-10 nye timer, med en ny behandler som må bli kjent med deg og som kanskje finner symptomer på en annen diagnose og vil utrede for dette. Om man har fx adhd-diagnose fra før, vil man ikke automatisk bli sendt videre, dps vil selv stille diagnose og strør lett om seg med den ene personlighetsforstyrrelsen etter den andre. Er du avhengig personlighetsforstyrrelse eller er du kanskje borderline, uansett, så går du der da i uke etter uke og svarer på det ene skjemaet etter det andre uten å føle deg sett og hørt, så får du en ny terapeut som kanskje vil prøve ut en metode de har blitt kurset i. Man kjenner kanskje effekt, samtidig som man går derfra med en bismak i munnen av at du føler deg utnyttet på en måte, som om du er med og trener opp terapeutene i å stille diagnoser, uten at de forstår hvordan det er å ha angst eller være deprimert, ofte møter man terapeuter i slutten 20-årene som er nyutdannet og som tydelig ikke har levd. Vi trenger vise mennesker i psykiatrien, levemennesker som har levd et liv, som evner å se mennesket i fra flere vinkler, som ikke vil føye seg etter skjemaveldet, som jeg er sikker på forårsaker langt mer tragedie enn den redder skjebner.

Min erfaring med dette er at det er

1. for lite tid som blir satt av i utgangspunktet.

2. at terapeutene ikke får utøvd sin profesjon pga at de er bundet av skjemaene.

3. at det tar lang tid å dykke ned til hvor skoen trykker hardest.

4. retraumatisering

5. patroniserende behandling, hvor behandleren tror den vet mest om diagnosestilling, behandling og det å slite psykisk.

6. lite årvåkenhet hos terapeuten.

7. lite innsikt og forståelse.

8. lite kontinuitet.

9. upersonlig.

10. dårlig oppfølging.

Vi trenger en reform og det fort, hvor pasientens ord veier mye tyngre enn i dag, hvor man har behandlingsløp uten begrenset varighet og behandlere med livserfaring."

Anonymkode: b9942...296

[AnonymBruker]

Hvor fant du denne kronikken? 

Anonymkode: 1fc60...e48

[AnonymBruker]

Freud vs Adler er også interesang i forhold til om man skal "marme" tilbake eller se fremover.. 

Anonymkode: 67d39...a87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hvor fant du denne kronikken? 

Anonymkode: 1fc60...e48

https://psykologisk.no/2025/05/psykisk-lidelse-en-nyliberal-myte/?fsp_sid=232 kommer opprinnelig herfra, men delt på ulike steder for interessegrupper...

Anonymkode: b9942...296