hvordan kan de uten barn være mest lykkelige?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Hvor mange fordommer er det mulig å presse inn i ett avsnitt? Hvis man lever i ekteskap som frivillig barnløs, så ønsker man seg jo ikke egen familie utover ektefellen. Man avgir akkurat de samme ekteskapsløftene som de med barn, så det er jo ikke mindre seriøst av den grunn. Og hva mener du med kjedelig A4-liv, det trenger man da ikke ha. Og lever man i et lykkelig ekteskap så lever man jo akkurat slik man ønsker. Hvorfor skulle man ønske å være singel hvis man er i et lykkelig ekteskap?

Anonymkode: 77a2f...535

Det blir jo fort et kjedelig A4-liv om man har lite nettverk utenom partneren.

Anonymkode: 3e321...c94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Dette høres veldig stakkarslig ut, og jeg synes oppriktig synd både i deg og hun du er sammen med i parforholdet ditt. For et fattig liv du må leve 

Anonymkode: 3f135...68a

Vi levde et ganske kjedelig liv før vi fikk barn ja. Som jeg skrev, vi har lite nettverk utover familien, så dagene gikk stort sett med til å gå på jobb, og så se på TV når vi kom hjem. Ja, vi gikk ut for å spise i ny og ne, eller dro på hytta, kanskje en sydentur en uke i året. Men med ingen venner så var livet ganske trist før vi fikk barn ja.

Anonymkode: 3e321...c94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Oi, er du ikke gift med kona di fordi du elsker henne og ikke kan se for deg livet uten henne? Er hun ikke den store kjærligheten? Du tenker at det hadde vært bedre for deg å være singel dersom dere ikke hadde barn? Wow, det var et nytt og interessant innspill. Hun slår meg ikke som ekstremt heldig etter å ha lest det der. 

Anonymkode: 007a0...a8a

Vi hadde nok neppe vært sammen enda om det ikke var for barna nei.

Er nok veldig forskjellige, og har mye ulike ønsker for fremtiden. Får håpe vi klarer å holde sammen etter at barna flytter ut.

Anonymkode: 3e321...c94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det blir jo fort et kjedelig A4-liv om man har lite nettverk utenom partneren.

Anonymkode: 3e321...c94

De fleste frivillig barnløse har ikke mindre nettverk, vi finner oss bare venner som også er frivillig barnløse. Skjønner ikke hvorfor folk med barn mener at vi uten barn har mindre nettverk, mange av oss lever ikke ett A4 liv heller 😉

Anonymkode: a8b25...2f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Det blir jo fort et kjedelig A4-liv om man har lite nettverk utenom partneren.

Anonymkode: 3e321...c94

Selv om du ikke har klart å finne deg nettverk uten barna dine så betyr ikke det at ikke andre kan det 

Anonymkode: bb4c2...60e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Vi levde et ganske kjedelig liv før vi fikk barn ja. Som jeg skrev, vi har lite nettverk utover familien, så dagene gikk stort sett med til å gå på jobb, og så se på TV når vi kom hjem. Ja, vi gikk ut for å spise i ny og ne, eller dro på hytta, kanskje en sydentur en uke i året. Men med ingen venner så var livet ganske trist før vi fikk barn ja.

Anonymkode: 3e321...c94

Jeg og min mann har vært sammen i 20 år, bestemte oss ganske fort i forholdet at vi ikke skulle ha barn. Vi har venner som er frivillig barnløse her vi bor,  også rundt om i Norge og andre plasser i verden som vi har blitt kjent med på våre reiser. Vi reiser flere ganger i året for å treffe våre venner. Vi treffes flere ganger i uken. Så nei vi har ikke kjedelige liv uten barn. 

Det er bra at DU trives med barn, men er ikke alle som er interessert i det livet uansett. 

Anonymkode: a8b25...2f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Så flott at det beriket livet ditt og gjorde deg lykkelig. Jeg er glad på dine vegne. 

Nå har ikke jeg så mange venner som ønsket barn, man finner ofte likesinnede venner. Men, jeg har aldri hatt noe problem med å opprettholde vennskap med de som fikk barn. Så dem sjeldnere i noen år akkurat i småbarnsfasen, men etter hvert når barna kunne bli med på ting så dro vi dem med på gøye ting. Tok en dag sammen i dyreparken, eller telttur i skogen, hva enn det skulle være. Men så kunne jeg etterpå reise hjem til et stille og rolig hjem. 

Hvem bestemmer hva som utgjør en familie? Bestemmer du? Jeg tenker at familie er så mangt. Man trenger ikke å være gift heller for å være en familie, man trenger ikke barn, familie trenger ikke engang å være med en partner. Jeg har venner som jeg ser mer på som familie enn den faktiske familien jeg ble født inn i. 

Er barn virkelig den eneste grunnen til at du giftet deg? Så trist å høre, føler partneren din det samme? Jeg giftet meg fordi jeg ønsket noen å dele hverdagen med, livet, opplevelser, en støttespiller, noen jeg kan lene meg på igjennom tunge tider, og være det samme for partner. Jeg gleder meg til å komme hjem til min livs kjærlighet og de dyra vi har. 

Anonymkode: 059df...079

Barna er ikke den eneste grunnen til at vi giftet oss. Vi hadde vært sammen i 10 år før vi giftet oss. Men vi har gradvis glidd mer og mer fra hverandre av ulike grunner de siste 5-6 årene. Det er mange ulike grunner til det, uten at jeg vil gå nærmere inn på det her.

Når jeg lurer på hvorfor folk orker å være i livslange forhold uten at det er barn involvert, så er jo det fordi det er krevende å forholde seg til alt som følger med et forhold. Svigerfamilie f.eks, eller at man må bli enig om hvor man skal bo om man har ulike ønsker rundt det, at man aldri har tid alene osv. Å være i et forhold, men uten barn resten av livet, virker for meg meningsløst.

Anonymkode: 3e321...c94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg og min mann har vært sammen i 20 år, bestemte oss ganske fort i forholdet at vi ikke skulle ha barn. Vi har venner som er frivillig barnløse her vi bor,  også rundt om i Norge og andre plasser i verden som vi har blitt kjent med på våre reiser. Vi reiser flere ganger i året for å treffe våre venner. Vi treffes flere ganger i uken. Så nei vi har ikke kjedelige liv uten barn. 

Det er bra at DU trives med barn, men er ikke alle som er interessert i det livet uansett. 

Anonymkode: a8b25...2f7

Vi treffer våre venner her vi bor flere ganger i uken *

Anonymkode: a8b25...2f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg elsker barna mine over alt, ville aldri ha vært dem foruten, samtidig vet jeg at jeg hadde sluppet mange bekymringer om jeg var barnløs. Så at barnløse er lykkeligere kan jeg forstå, men tenker at når de blir eldre må det være trist å aldri få oppleve barnebarn, tror det blir et tomt liv.

Anonymkode: 79984...11c

Hvor man ikke ønsker barn, hvorfor skulle man da ønske seg barnebarn når man blir eldre?

Anonymkode: 95021...263

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Vi levde et ganske kjedelig liv før vi fikk barn ja. Som jeg skrev, vi har lite nettverk utover familien, så dagene gikk stort sett med til å gå på jobb, og så se på TV når vi kom hjem. Ja, vi gikk ut for å spise i ny og ne, eller dro på hytta, kanskje en sydentur en uke i året. Men med ingen venner så var livet ganske trist før vi fikk barn ja.

Anonymkode: 3e321...c94

Høres ut som min drømmetilværelse. Det motsatte et liv som ikke hadde vært noe  for  meg. Hadde gått av hengslene hvis et trygt og forutsigbart liv med regelmessige utlandsturer, båtturer, nære venner og masse resturantbesøk hadde forsvunnet. Jeg vet at jeg ikke hadde hatt tid, råd overskudd til en shait om jeg fikk unger. Ja kan hende noen svarer snakk for deg selv og at de har vært på jordomseiling med barna sine. Eller at de har de har råd og tid til absolutt alt det de  kunne før. Men jeg vet hundre prosent sikker at JEG ikke hadde taklet det og priser meg for den friheten det er å våkne opp og bare trenger å tenke på meg selv. Ende opp som en råtten rosin på sykehjemmet blablabla. Det er det alle sier når de skal forsvare seg selv. Men er ikke det argumentet så utslitt og oppbrukt at det har mistet sin mening? Jeg har en veldig stor familie som jeg står nær og flere av dem har heller ingen barn, men vi har hverandre. Og det håper og tror jeg vi har gjennom hele livet 

Anonymkode: dd16a...fdc

[skreppamedleppa]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

For meg så var det å bli far noe som gjorde livet mye rikere, på mange måter. Bare det å ha ansvaret for et lite menneske, som man visste at man skulle ha et bånd til resten av livet, var utrolig spesielt. Men vi valgte å stoppe ved 2 barn, av både helsemessige, praktiske og økonomiske årsaker.

Men det å få barn, gjorde også livet vårt rikere sosialt. Jeg har blant annet engasjert meg på fotballaget til sønnen vår i mange år, og har fått mange nye bekjente gjennom dette. Vi har ikke så stort sosialt nettverk, så dager som 17.mai, var veldig vanskelige. Ofte hadde man ingen planer på slike dager. Nå er det jo barnetog og leker på skolen, før man samler familien til lunsj. Champagnefrokoster med store vennegjenger var aldri noe vi var inkludert i, men etter at vi fikk barn, har slikt aldri vært et savn.

Det jeg tenker på med de som er frivilliig barnløse, er hvordan livene deres blir når "alle" rundt dem får barn og stifter familie? Blir det ikke utfordrende å opprettholde vennskapene på samme måte som før? Når folk er opptatt med familieliv og alt som følger med det? Denne uken er det for oss kun i dag, mandag, hvor barna ikke har noen fritidsaktiviteter, men den brukes jo da på å gjøre lekser. Helgene ønsker vi jo å bruke på å finne på ting med barna, siden man får så lite tid sammen i hverdagen. Jeg forstår rett og slett ikke hvordan mange barnefrie klarer å opprettholde vennskap med folk som har barn.

Og så må jeg si at jeg synes det er veldig rart å leve i et ekteskap, med det vanlige A4-livet, men uten barn. For meg er det å få barn en bekreftelse på at man er en familie. Man er liksom ikke en familie om man bare er gift, men uten barn. Det blir på mange måter som om man er i et evig "ungdomsforhold", som liksom ikke er så seriøst. Hvorfor skal man ville leve et vanlig, kjedelig A4-liv, men ikke ville ha barn? Da er det vel bedre å være singel, og leve livet akkurat slik man ønsker, uten å ha en ektefelle å ta hensyn til?

 

Anonymkode: 3e321...c94

Navlebeskuende much?

At du ikke elsker den du er sammen med og at det ikke er nok for deg, at du har så lite kjærlighet til den du har valgt som livspartner sier noe om deg, din begrensede kjærlighet, ditt fattige forhold. Ingenting om andres forhold. Og jeg tenker øyeblikkelig at jeg får mye sympati for din kjæreste her. Det er mannen min jeg elsker, det er barn jeg ikke vil ha. De to har ingenting med hverandre å gjøre. Jeg elsker han, han elsker meg. Så enkelt, vi må ikke være avlsdyr for å kjenne den inderlige kjærligheten. Vi har vært sammen i 19 år (og for resten av livet), så at du ikle orket å være sammen med moren til dine barn uten at du måtte fylle livet ditt med noe mer gjør jo ikke det til at det oppleves slik for andre.

Her er en tråd om foreldre og hvor lite mange synes om dagen og hvor mye stress og kaos den innebærer for mange foreldre:

Er tydeligvis ikke alle foreldre som mener det samme som deg. 

 

"Det er så mye stress og forventninger til at 17. mai skal være en sånn fin dag for barna at jeg er utslitt før vi kommer oss ut døra. Og det før dagens program egentlig har startet"

https://www.klikk.no/foreldre/ekspert/17-mai-og-stress-jeg-er-utslitt-for-vi-kommer-ut-dora-1/7416008

Jeg tror på at du nyter 17. mai på din måte og kanskje ikke kjenner deg igjen i dette, men det betyr ikke at alle mener det du mener og opplever, hverken av andre foreldre eller av mennesker uten barn.

Jeg har hatt 17. mai frokost med god mat, plenty av tid, 0 stress og 15-20 til bords av venner og familie uten barn eller med voksne barn. På lørdag skal jeg på fjelltur med mannen med god mat i sekken og bare kos, idyll, glede og ro. En dag jeg er glad for at jeg slipper alt det du ser på som glede. Det er godt mulig du ser på 17. mai slik du nå feirer den med stor glede og iver, jeg er ikke såpass arrogant at jeg tror du lyger selv det høres ut som et levende mareritt for meg. Ja du leste rett: et levende mareritt.

At du hadde et lite sosialt liv før barn betyr ikke at andre har det, så dine erfaringer er jo på ingen måte allmenngyldige og objektive. 

Av 5 nære venner har en av de barn (og det er jo ikke hennes feil at hun ønsket noe annet enn resten, vi er nå ganske snill med hun lell😅 og hun er inkludert i flokken). Det er jo ikke bare barn som har mulighet til å skape et rikt sosialt liv, en er ganske hemmet om en tror det. Her er det sosiale ting som skjer i hundemiljøet, i klatre miljøet, i friluftsliv livsstilen jeg har og med andre hobbyer, andre barnfrie jeg møter. Det er støtt og stadig noe å være med på om jeg ønsker det. 

Jeg har satt som frivillig på Kirkens SOS og har dannet relasjoner her, jeg har vært frivillig for andre organisasjoner. Og så er jeg introvert, jeg er ikke keen på å være okkupert og sosial hele tiden. Det ville svekket min livskvalitet betydelig. Å være opptatt med flust av aktiviteter 6 av 7 dager: fysj a meg, så grusomt det høres ut som 🤯🤯🤯

Også

Familie begrepet har forandret seg siden 18hundredeogpilogbue tallet. Det er ikke slik at barn født utenfor ekteskap blir sett på som løsunger lengre eller at det bare finnes en familie konstruksjon. At du lever i 18hundredeogpilogbue og har et såpass snevert familie begrep gjør jo det ikke reellt av den grunn

Jeg må jo innrømme at når jeg spør enkelte foreldre som er kollegaene hva de skal i helgen og de sier de må se fotball turneringer ute og vi begge to vet at det er meldt pissregn eller minus  grader og se de rynker på nesen så tenker jeg at deres fritid ikke høres all verden ut, deres ansiktsuttrykk sier meg også at de selv ikke synes det er all verden, akkurat den helgen, så det er ikle noe jeg misunner akkurat.

Endret mandag kl 12:18 av skreppamedleppa

[huldra_hildur]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

For meg så var det å bli far noe som gjorde livet mye rikere, på mange måter. Bare det å ha ansvaret for et lite menneske, som man visste at man skulle ha et bånd til resten av livet, var utrolig spesielt. Men vi valgte å stoppe ved 2 barn, av både helsemessige, praktiske og økonomiske årsaker.

Men det å få barn, gjorde også livet vårt rikere sosialt. Jeg har blant annet engasjert meg på fotballaget til sønnen vår i mange år, og har fått mange nye bekjente gjennom dette. Vi har ikke så stort sosialt nettverk, så dager som 17.mai, var veldig vanskelige. Ofte hadde man ingen planer på slike dager. Nå er det jo barnetog og leker på skolen, før man samler familien til lunsj. Champagnefrokoster med store vennegjenger var aldri noe vi var inkludert i, men etter at vi fikk barn, har slikt aldri vært et savn.

Det jeg tenker på med de som er frivilliig barnløse, er hvordan livene deres blir når "alle" rundt dem får barn og stifter familie? Blir det ikke utfordrende å opprettholde vennskapene på samme måte som før? Når folk er opptatt med familieliv og alt som følger med det? Denne uken er det for oss kun i dag, mandag, hvor barna ikke har noen fritidsaktiviteter, men den brukes jo da på å gjøre lekser. Helgene ønsker vi jo å bruke på å finne på ting med barna, siden man får så lite tid sammen i hverdagen. Jeg forstår rett og slett ikke hvordan mange barnefrie klarer å opprettholde vennskap med folk som har barn.

Og så må jeg si at jeg synes det er veldig rart å leve i et ekteskap, med det vanlige A4-livet, men uten barn. For meg er det å få barn en bekreftelse på at man er en familie. Man er liksom ikke en familie om man bare er gift, men uten barn. Det blir på mange måter som om man er i et evig "ungdomsforhold", som liksom ikke er så seriøst. Hvorfor skal man ville leve et vanlig, kjedelig A4-liv, men ikke ville ha barn? Da er det vel bedre å være singel, og leve livet akkurat slik man ønsker, uten å ha en ektefelle å ta hensyn til?

 

Anonymkode: 3e321...c94

Nei det er det virkelig ikke. Selv om at  dere har et veldig liten omgangskrets og lite sosialt liv utenom barna. Så betyr de ikke at alle andre har det også.

Har fortsatt samme gjeng som jeg har hatt siden barne- og ungdomsskolen og der har noen fått barn og noen vil ikke ha. 

Og der er det de med barn som føler at de er for lite sosiale, alt de gjør i hverdagen dreier seg om barna.

Jeg er så mye sosial som jeg orker å være. Er jo mindre sosial nå enn når vi studererte, blir jo mer sliten og mindre ork på jobbe gjøre noe jo eldre jeg/vi blir. Finnes ikke noe bedre enn å komme hjem etter en hektisk dag på jobb og bare ligge på sofaen og se på boksen sammen uten å måtte gjøre noe.

Eller sove så lenge man vil i helgene og være fyllesyk de gangene man er det uten at man har noen plikter 😅

 

Endret mandag kl 12:30 av huldra_hildur

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det jeg tenker på med de som er frivilliig barnløse, er hvordan livene deres blir når "alle" rundt dem får barn og stifter familie? Blir det ikke utfordrende å opprettholde vennskapene på samme måte som før? Når folk er opptatt med familieliv og alt som følger med det? Denne uken er det for oss kun i dag, mandag, hvor barna ikke har noen fritidsaktiviteter, men den brukes jo da på å gjøre lekser. Helgene ønsker vi jo å bruke på å finne på ting med barna, siden man får så lite tid sammen i hverdagen. Jeg forstår rett og slett ikke hvordan mange barnefrie klarer å opprettholde vennskap med folk som har barn.

Og så må jeg si at jeg synes det er veldig rart å leve i et ekteskap, med det vanlige A4-livet, men uten barn. For meg er det å få barn en bekreftelse på at man er en familie. Man er liksom ikke en familie om man bare er gift, men uten barn. Det blir på mange måter som om man er i et evig "ungdomsforhold", som liksom ikke er så seriøst. Hvorfor skal man ville leve et vanlig, kjedelig A4-liv, men ikke ville ha barn? Da er det vel bedre å være singel, og leve livet akkurat slik man ønsker, uten å ha en ektefelle å ta hensyn til?

 

Anonymkode: 3e321...c94

Nå er jeg 47 år gammel og har fortsatt ikke noe problem med å være med venner. For det første er jeg introvert, så jeg har ikke behov for å være sosial hele tiden. Men jeg har nok av venner uten barn som jeg kan treffe jevnlig.

Helt greit at du synes det er rart å leve i et forhold uten barn, men for som har samboer på tyvende året, så er det helt fantastisk. Vi, og våre dyr, er vår familie. Vi trenger ikke barn for å se på oss som en familie.

Anonymkode: a6483...046

[Egenskap]

AnonymBruker skrev (På 8.5.2025 den 23.43):

 

hvordan kan det ha seg at de uten barn er mer lykkelige enn de med barn, som forskningen viser, hvis det å få barn gjør at du føler på en uendelig stor kjærlighet som overgår alt annet i livet?

Det høres jo ut som oppskriften på mening og lykke, litt som å være forelsket, bare at det varer til du dør ? 

Har ikke barn, vet ikke om jeg skal ha det, og har masse tanker. 

K32

 

Anonymkode: ad589...9fb

Alt tilrettelegges i din modenhet. Derfor er det jo kjempe viktig hva du er opptatt med i livet i dag. Hvem omgås du med. Hva snakker du om i din hverdag. 

Derfor er det godt å se kvinner som modnes raskt, de har gjort mye riktig valg i livet at de kommer i modnings fase, og dermed stifter familie. 

En del av hemmeligheten til unge modne kvinner er hvordan de ordlegger seg, de har et godt og beriket ordforråd.  

[Knocks]

Denne tråden har jo utviklet seg til en konkurranse.  Går det ikke ann å forstå hverandre litt mer? En med barn kan vel av og til kjenne på litt misunnelse for de som har null forpliktelser og kan gjøre hva de vil etter jobb og i helger,  på samme måte som de uten barn (men frivillig) kan kjenne på "ser jo litt koselig ut med en sånn blid liten klump på fanget"(eller lignende) av og til-uten at man på noen som helst måte ønsker å bytte bort det livet man har.

Endret mandag kl 13:17 av Knocks

[AnonymBruker]

skreppamedleppa skrev (46 minutter siden):

Navlebeskuende much?

At du ikke elsker den du er sammen med og at det ikke er nok for deg, at du har så lite kjærlighet til den du har valgt som livspartner sier noe om deg, din begrensede kjærlighet, ditt fattige forhold. Ingenting om andres forhold. Og jeg tenker øyeblikkelig at jeg får mye sympati for din kjæreste her. Det er mannen min jeg elsker, det er barn jeg ikke vil ha. De to har ingenting med hverandre å gjøre. Jeg elsker han, han elsker meg. Så enkelt, vi må ikke være avlsdyr for å kjenne den inderlige kjærligheten. Vi har vært sammen i 19 år (og for resten av livet), så at du ikle orket å være sammen med moren til dine barn uten at du måtte fylle livet ditt med noe mer gjør jo ikke det til at det oppleves slik for andre.

Her er en tråd om foreldre og hvor lite mange synes om dagen og hvor mye stress og kaos den innebærer for mange foreldre:

Er tydeligvis ikke alle foreldre som mener det samme som deg. 

 

"Det er så mye stress og forventninger til at 17. mai skal være en sånn fin dag for barna at jeg er utslitt før vi kommer oss ut døra. Og det før dagens program egentlig har startet"

https://www.klikk.no/foreldre/ekspert/17-mai-og-stress-jeg-er-utslitt-for-vi-kommer-ut-dora-1/7416008

Jeg tror på at du nyter 17. mai på din måte og kanskje ikke kjenner deg igjen i dette, men det betyr ikke at alle mener det du mener og opplever, hverken av andre foreldre eller av mennesker uten barn.

Jeg har hatt 17. mai frokost med god mat, plenty av tid, 0 stress og 15-20 til bords av venner og familie uten barn eller med voksne barn. På lørdag skal jeg på fjelltur med mannen med god mat i sekken og bare kos, idyll, glede og ro. En dag jeg er glad for at jeg slipper alt det du ser på som glede. Det er godt mulig du ser på 17. mai slik du nå feirer den med stor glede og iver, jeg er ikke såpass arrogant at jeg tror du lyger selv det høres ut som et levende mareritt for meg. Ja du leste rett: et levende mareritt.

At du hadde et lite sosialt liv før barn betyr ikke at andre har det, så dine erfaringer er jo på ingen måte allmenngyldige og objektive. 

Av 5 nære venner har en av de barn (og det er jo ikke hennes feil at hun ønsket noe annet enn resten, vi er nå ganske snill med hun lell😅 og hun er inkludert i flokken). Det er jo ikke bare barn som har mulighet til å skape et rikt sosialt liv, en er ganske hemmet om en tror det. Her er det sosiale ting som skjer i hundemiljøet, i klatre miljøet, i friluftsliv livsstilen jeg har og med andre hobbyer, andre barnfrie jeg møter. Det er støtt og stadig noe å være med på om jeg ønsker det. 

Jeg har satt som frivillig på Kirkens SOS og har dannet relasjoner her, jeg har vært frivillig for andre organisasjoner. Og så er jeg introvert, jeg er ikke keen på å være okkupert og sosial hele tiden. Det ville svekket min livskvalitet betydelig. Å være opptatt med flust av aktiviteter 6 av 7 dager: fysj a meg, så grusomt det høres ut som 🤯🤯🤯

Også

Familie begrepet har forandret seg siden 18hundredeogpilogbue tallet. Det er ikke slik at barn født utenfor ekteskap blir sett på som løsunger lengre eller at det bare finnes en familie konstruksjon. At du lever i 18hundredeogpilogbue og har et såpass snevert familie begrep gjør jo det ikke reellt av den grunn

Jeg må jo innrømme at når jeg spør enkelte foreldre som er kollegaene hva de skal i helgen og de sier de må se fotball turneringer ute og vi begge to vet at det er meldt pissregn eller minus  grader og se de rynker på nesen så tenker jeg at deres fritid ikke høres all verden ut, deres ansiktsuttrykk sier meg også at de selv ikke synes det er all verden, akkurat den helgen, så det er ikle noe jeg misunner akkurat.

Fotballturneringer er jo noe av det jeg synes er mest gøy når det gjelder å følge opp barnas fritidsaktiviteter, så for meg så er en slik helg noe jeg setter pris på. Men jeg skjønner jo at det ikke er for alle. Jeg er jo også lagleder, og veldig interessert i fotball, så det har nok mye å si.

Fjelltur på 17.mai? Deg om det. Selv om jeg også er introvert og trenger mye egentid, så er 17.mai for meg en dag hvor man pynter seg, går i tog og gjør andre tradisjonelle 17.mai aktiviteter. Fjelltur kan man dra på når som helst. Men skal innrømme at å sitte i 17.mai komiteen i fjor og ha ansvar for omtrent hele arrangementet, ikke var spesielt stas.

Ser jo at mine synspunkter er farget av hvor kjedelig livet var uten barn. Og det er vel egentlig det som var hele poenget mitt. At det nok er lettere å finne mening i en barnløs tilværelse om man har et rikt sosialt liv, med mange venner, 17.mai frokoster, nyttårsfester, kompis/venninneturer osv, enn om man har lite nettverk, og hverdagen består i å gå på jobb, og så komme hjem og se på TV.

Jeg jobber med mange unge mennesker i begynnelsen av 20-årene, og jeg har jo veldig lite til felles med de. Og det er vel slik jeg føler at mange uten barn i 30, 40 og til og 50-årene lever livene sine, som disse 20-åringene. Og det synes jeg er litt rart.

Anonymkode: 3e321...c94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Når jeg lurer på hvorfor folk orker å være i livslange forhold uten at det er barn involvert, så er jo det fordi det er krevende å forholde seg til alt som følger med et forhold. Svigerfamilie f.eks, eller at man må bli enig om hvor man skal bo om man har ulike ønsker rundt det, at man aldri har tid alene osv. Å være i et forhold, men uten barn resten av livet, virker for meg meningsløst.

Anonymkode: 3e321...c94

Men du forstår vel at andre kan ha gode ekteskap og elske ektefellen sin, selv om ikke du gjør det?

Anonymkode: 77a2f...535

[AnonymBruker]

Knocks skrev (25 minutter siden):

Denne tråden har jo utviklet seg til en konkurranse.  Går det ikke ann å forstå hverandre litt mer? En med barn kan vel av og til kjenne på litt misunnelse for de som har null forpliktelser og kan gjøre hva de vil etter jobb og i helger,  på samme måte som de uten barn (men frivillig) kan kjenne på "ser jo litt koselig ut med en sånn blid liten klump på fanget"(eller lignende) av og til-uten at man på noen som helst måte ønsker å bytte bort det livet man har.

Ja! Det ville ikke blitt 19 sider med diskusjon om ikke begge sider var like ille.

Det ér foreldre som er misunnelige på friheten til de uten barn, og det ér folk uten barn som er misunnelige på livet til foreldre. Og begge sider kaster dritt på hverandre og smører inn hvor mye bedre det er å ikke ha barn/ha barn.

 

Anonymkode: 1ae71...5e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Ser jo at mine synspunkter er farget av hvor kjedelig livet var uten barn. Og det er vel egentlig det som var hele poenget mitt. At det nok er lettere å finne mening i en barnløs tilværelse om man har et rikt sosialt liv, med mange venner, 17.mai frokoster, nyttårsfester, kompis/venninneturer osv, enn om man har lite nettverk, og hverdagen består i å gå på jobb, og så komme hjem og se på TV.

 

Anonymkode: 3e321...c94

Jeg synes alt du nevner høres stressende ut. Jeg er introvert og foretrekker et rolig liv hvor jeg er mest mulig hjemme etter jobb uten planer. Det er hva som gjør meg lykkelig.

Jeg tror så mange unødvendige diskusjoner og krangler kunne vært unngått hvis man kunne forstått det grunnleggende konseptet om at Folk.Er.Forskjellige.

Anonymkode: a6483...046

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg synes alt du nevner høres stressende ut. Jeg er introvert og foretrekker et rolig liv hvor jeg er mest mulig hjemme etter jobb uten planer. Det er hva som gjør meg lykkelig.

Jeg tror så mange unødvendige diskusjoner og krangler kunne vært unngått hvis man kunne forstått det grunnleggende konseptet om at Folk.Er.Forskjellige.

Anonymkode: a6483...046

Jeg er også introvert, og trives godt med å være hjemme. Men når man har partner/barn, så har man jo ikke den friheten som man har som singel, til å gjøre akkurat det man vil, selv om man er hjemme.

Og det var egentlig det jeg skulle frem til hele tiden: Hvorfor skal man som introvert ha en partner, når det å ha en partner fratar deg mye frihet?  Å være i et forhold betyr jo mange kompromisser. Og når man uansett er i et  livslangt forhold, hvorfor da ikke få barn?

Anonymkode: 3e321...c94