Hvordan foretrekker du å se på livet?

[AnonymBruker]

Lest på noen innlegg her og andre steder,  at de ikke ser poenget med hverken utdanning eller å glede seg over ting. Vi alke skal dø, og betyr igrunnen lite , i det store og det hele.

Eller , så er det andre som velger å leve livet maksimalt,  og nyte alt på mest mulig måte.

Jeg er i 40 årene, og tar dag for dag. Er ikke så god på å planlegge,  som man kanskje burde være i min alder. Forventer ikke mye , så blir jeg positivt overrasket om noe bra skjer.

 

Hvordan foretrekker du det?

Anonymkode: 91f69...9dc

[AnonymBruker]

Nyter livet,har det som plummen i egget:)

Anonymkode: 32f5b...f66

[AnonymBruker]

Jeg er ekstremt begeistret og takknemlig for hver dag 🥰

Nyter denne opplevelsen som livet er!

Anonymkode: 2dc95...01f

[AnonymBruker]

Livet har ingen mening og det trives jeg med. Har derav ingen grunn til å leve et A4 liv, derimot prøver jeg å kose meg mest mulig mens jeg kan. Er så deilig å drite i hva andre tenker man "burde" gjøre, og så bare gjøre det man vil så lenge det er lovlig og ikke skader andre. 

Anonymkode: 5650a...04f

[AnonymBruker]

Jeg liker å se på livet som et lerret der jeg kan male med de fargene jeg ønsker 🌈☀️

Anonymkode: dcc3d...b5c

[AnonymBruker]

At livet skal være så bra som mulig for ALLE. Og at det er mye urettferdighet og lidelse i verden som ikke gir mening. Vi vet aldri hva som rammer oss. Ikke vits å stresse for å imponere noen. Lev DITT liv. 

Anonymkode: 066d7...156

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Nyter livet,har det som plummen i egget:)

Anonymkode: 32f5b...f66

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er ekstremt begeistret og takknemlig for hver dag 🥰

Nyter denne opplevelsen som livet er!

Anonymkode: 2dc95...01f

Må være deilig å ha det slik!

Føler selv at livet stort sett er en eneste stor prøvelse, hvor vanskelige ting skjer hele tiden og hvor jeg må takle en stadig nedadgående spiral. Når jeg ikke trodde ting kunne bli verre så blir det nettopp det.

Innimellom er det små lysglimt, men så fort jeg begynner å føle på glede så skal livet snu 180° og det som gledet meg bli røsket bort og bli til en negativ hendelse i livet. La oss si at jeg begynner å føle at kroppen ikke har like mange vondter lenger fordi jeg har funnet et kosthold som funker mot leddgikten, da får jeg kreft. Så virker det som om kreftbehandlingen går bra, da dør en i nærmeste familie. Så begynner det psykiske å bli bedre etter sorgen og da blir jeg påkjørt. Når jeg begynner å komme meg etter de verste smertene av påkjørselen så får jeg påvist kreft igjen. Så mister jeg en venn. Når jeg endelig får økonomien på plass så mister jeg jobben pga nedskjæringer. Osv osv...

Min samboer er helt fascinert over hvor ekstremt mye uflaks det er mulig å ha. Jeg skal aldri få slappe av og føle at ting går min vei. Men jeg bor i Norge og opplever ikke krig, så akkurat det er jeg jo takknemlig for.

Anonymkode: 2f7a6...b46

[AnonymBruker]

Livet er helt fantastisk. Jeg lever det akkurat som jeg vil. Er frisk og rask og fryder meg over det.

Anonymkode: 5d53d...85d

[AnonymBruker]

Jeg foretrekker å se mest mulig realistisk på livet, og det blir noen ganger litt pessimistisk (fordi det er realistisk). Har mye svart humor, så det hjelper meg. Og så er jeg nokså sterk i troen også, og det gjør at jeg tenker jeg må gjøre mitt for å være et skikkelig og godt menneske mot mine medskapninger .

Mitt personlige liv går fint, men tenker jo at det er mye løgn og elendighet og kynisme i verden. 

 

Anonymkode: 080e2...d70

[AnonymBruker]

Legger opp livet på en måte som gjør meg lykkelig. Er generelt en positiv person. Og er ganske bevisst å ta grep og være konstruktiv om noe krever for mye energi. Planlegger mye, og har ønsker for fremtiden - oppussing, reiser, leilighet i utlandet som pensjonist. 

Jeg tror ikke på noe større, eller noe etter døden. Men jeg klarer likevel å ha det bra her og nå. 

Har nok også vært litt heldig i livet (men også stått på hardt), utdannelse, en jobb jeg liker veldig godt, god oppvekst med solide foreldre, ingen sykdom og en fantastisk og stabil mann. Men også fartsdumper og vonde ting, uten at jeg noen gang har begravd meg i det. 

Anonymkode: c7911...961

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp skikkelig dritt og fikk skikkelig dritt psyke. Ble klassisk psykatri pasient. Tilslutt innså jeg at dps ikke kunne hjelpe meg. Da tok jeg tak i meg selv og lever nå livet i større frihet. Har fått barn og opplever at meningen med mitt liv er familien vår. Jeg legger sjela i at barna skal vokse opp i trygge og fredelige rammer, bruker mye tid med øvrig familie, jobber kreativt og har et hjerte for barns rett til å leke. Som voksen opplever jeg at jeg mistet mye av barndommen, jeg måtte vokse opp for tidlig. Barn skal være barn. Og vi voksne må også lære oss å ikke bry oss så mye om hva andre tenker og sier, a4 liv ditt og jobb deg ihjel meg datt. Vi driver gård, kunst, elsker dyr. Lever livet i nuet. Når kroppen er sliten, må man lytte. Ikke presse seg så mye som alle andre i samfunnet gjør i dag. Det er for mye fokus på penger og aktiviteter. Men det finnes så mye glede i naturen, plukke bær og lage saft og syltetøy med barna. La barna få hjelpe med å lage brød eller ordne i huset. Ta dem med på butikken, gå tur i skogen å leke med steiner og pinner. - Jeg sverger til naturens leker. Der kan ungene fint leke 2 timer uten å tenke på å gå bort til foreldrene. De er i så harmoni ute, mens inne er det bare kjedelige tilrettelagte dopamin leker som slutter å gi noe etter en kort stund. Pinner og steiner, kongler og blader gir uendelig mye med kreativitet og utfoldelse. I går fikk vi besøk av en familie, vi gikk ut en tur, dro ned til et vann, og der sto barna jaggu å kasta steiner i vannet i vel over en time. De storkoste seg. Så fektet fedrene med pinner sammen med barna. Nei jeg kan ikke si at jeg savner nabolagets lekeplass og sandkasse hvertfall. 
 

men før dette livet sverget jeg til nietzsche og Kierkegaard. Helt til jeg opplevde gleden med livet. Da innså jeg hva disse filosofene virkelig mente. De er ikke så kjipe som folk skal ha det til. Det handler om perspektiv. 

Anonymkode: cd7a2...618

[AnonymBruker]

Jeg lever for å nyte hverdagen, for det er de det er mest av. Finne gleden i og sette pris på de små ting.

Gjør det jeg kan for å ha det så bra som mulig i det livet jeg har.

Anonymkode: dc1af...a63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Jeg vokste opp skikkelig dritt og fikk skikkelig dritt psyke. Ble klassisk psykatri pasient. Tilslutt innså jeg at dps ikke kunne hjelpe meg. Da tok jeg tak i meg selv og lever nå livet i større frihet. Har fått barn og opplever at meningen med mitt liv er familien vår. Jeg legger sjela i at barna skal vokse opp i trygge og fredelige rammer, bruker mye tid med øvrig familie, jobber kreativt og har et hjerte for barns rett til å leke. Som voksen opplever jeg at jeg mistet mye av barndommen, jeg måtte vokse opp for tidlig. Barn skal være barn. Og vi voksne må også lære oss å ikke bry oss så mye om hva andre tenker og sier, a4 liv ditt og jobb deg ihjel meg datt. Vi driver gård, kunst, elsker dyr. Lever livet i nuet. Når kroppen er sliten, må man lytte. Ikke presse seg så mye som alle andre i samfunnet gjør i dag. Det er for mye fokus på penger og aktiviteter. Men det finnes så mye glede i naturen, plukke bær og lage saft og syltetøy med barna. La barna få hjelpe med å lage brød eller ordne i huset. Ta dem med på butikken, gå tur i skogen å leke med steiner og pinner. - Jeg sverger til naturens leker. Der kan ungene fint leke 2 timer uten å tenke på å gå bort til foreldrene. De er i så harmoni ute, mens inne er det bare kjedelige tilrettelagte dopamin leker som slutter å gi noe etter en kort stund. Pinner og steiner, kongler og blader gir uendelig mye med kreativitet og utfoldelse. I går fikk vi besøk av en familie, vi gikk ut en tur, dro ned til et vann, og der sto barna jaggu å kasta steiner i vannet i vel over en time. De storkoste seg. Så fektet fedrene med pinner sammen med barna. Nei jeg kan ikke si at jeg savner nabolagets lekeplass og sandkasse hvertfall. 
 

men før dette livet sverget jeg til nietzsche og Kierkegaard. Helt til jeg opplevde gleden med livet. Da innså jeg hva disse filosofene virkelig mente. De er ikke så kjipe som folk skal ha det til. Det handler om perspektiv. 

Anonymkode: cd7a2...618

Kan jeg spørre hvor gamle dere var når dere kjøpte gård? Og hvordan overgangen var? Jeg har ganske lik oppvekst som deg, og dette er drømmen vår, men ting er jo ikke alltid som man tror. Hadde vært kjekt å høre fra noen som har vært litt i samme situasjon. ❤️ 

Anonymkode: 61a10...f0e

[AnonymBruker]

Tenker at vi alle skal dø, og at vi betyr lite, og derfor kan vi bruke dette livet til å finne personlig mening.

For meg er den meningen å lære. Lære av de utfordringene jeg har blitt satt i. Vokste opp med mye motgang allerede som barn, og voksenlivet handler om å hele de traumene. Kanskje hvis jeg greier det vil det få en ny mening. Jeg håper jo at jeg vil få oppleve å få barn en dag. 

En annen ting jeg tenker er at hvordan en ser på livet ikke alltid er noe en velger, men som er dypt formet av hvilke tidlige erfaringer en har gjort seg, og hvilket mulighetsrom en har lært seg å tenke i. 

Anonymkode: b055f...003

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Kan jeg spørre hvor gamle dere var når dere kjøpte gård? Og hvordan overgangen var? Jeg har ganske lik oppvekst som deg, og dette er drømmen vår, men ting er jo ikke alltid som man tror. Hadde vært kjekt å høre fra noen som har vært litt i samme situasjon. ❤️ 

Anonymkode: 61a10...f0e

Vi var 23. men mannen min fikk jobb rett etter utdannelse, jeg jobbet som florist samtidig som jeg studerte kunst bachelor. Vi er veldig heldige med mannen min sin familie, de ga mannen min forskudd på arv så vi kunne kjøpe familie gården som de har hatt i 4 generasjoner. Vi slapp derfor budrunde og fikk heller huset for takst prisen pluss noe arv. Vi var maks heldige. Men vi lever landlig og må belage oss på kjøring. El bil har derfor funket topp for oss. Hadde vi ikke hatt dem hadde vi uansett fått sjans på andre gårder til lavere priser.  Man trenger gjerne to inntekter og lite gjeld for at banken skal ville gi lån.

Anonymkode: cd7a2...618

[Trolltunge]

Jeg tenker at man såvidt man vet bare har ett liv, så det må man gjøre det beste ut av, men også ta sitt ansvar i livet seriøst, og være fremtidsklok. Gi barna den tid og krefter de trenger, og jobbe på når man er ung for å kunne leve behagelig når man er eldre og har mindre mulig og krefter til å gjøre det. Det er for meg og mitt liv det. Og for mine barn. 

Så synes jeg det at i det store og hele er man ikke mer enn et lite komma i historien og evigheten, bare en av mange som hver for seg er temmelig uvesentlig, er en fantastisk frihet. Det minner jeg meg selv på når diverse føles vanskelig eller overveldende, eller går helt galt.

Da sier jeg til meg selv: "Pyttsann, så viktig er ikke dette egentlig! Bare neste generasjon er det absolutt ingen som husker eller bryr seg om de tingene jeg gjorde feil, eller ikke perfekt. I det store og hele er dette absolutt ingenting, så...!"

Fungerer for meg. 😄

Endret torsdag kl 17:11 av Trolltunge