Når barna er det eneste som holder meg tilbake.....

[AnonymBruker]

Har vært så usikker på forholdet i maaange år nå. Har vurdert frem og tilbake i 10 år, og har vurdert det til at jeg har blitt hver gang. 

Er glad for det nå for jeg har vært (og er) en god og tilstedeværende far i barnas liv. Men så begynner barna å bli store da. Eldstemann flytter ut til sommeren og drar til utlandet for å studere. Minste følger nok etter om 2 år. Så da funderer jeg helt ærlig mye på min egen fremtid om dagen. 

Vi vil leve alt for forskjellige liv, og vi får ikke intimiteten til å fungere. Det siste er viktig for meg men ser ikke ut til å ha betydning i det hele tatt for henne. (Det handler ikke bar om sex, men generelt å være nær hverandre, ta på hverandre, sove sammen osv....)

Jeg er helt sikker på at jeg hadde gått ut av forholdet om vi ikke hadde barn. Men nå har vi jo en gang barn (som jeg er veldig glad for at vi fikk), så jeg vet ikke helt hvor mye jeg skal sette til side egne behov for å beholde en samlet familie selv om barna er på vei ut... 

Jeg regner med ingen har fasiten... men gjerne kom med innspill, betraktninger og evt erfaringer... 

Anonymkode: a1675...6f9

[Hannabanna]

Barn ønsker jo at foreldrene skal ha det fint. Jeg hadde blitt veldig trist og lei meg om jeg hadde funnet ut at en av mine foreldre var ulykkelig i forholdet og bare holdt ut pga av meg og mine søsken. Spesielt om jeg var så gammel at jeg hadde flyttet ut eller skulle. 

Hadde jeg ikke hatt intimitet som du beskriver med min mann hadde jeg heller ikke vært lykkelig. Nå er det noen år til barna blir store, men tanken på årevis med skuespill (barn oppfatter gjerne mye mer enn man tror) er bare trist.

Endret i går, 17:16 av Hannabanna

[AnonymBruker]

Jeg gikk pga barna. Barn lærer av oss vil du at de skal ha ett sånt forhold? Mine foreldre skulle aldri vært sammen, men holdt ut. Og jeg? Havnet i akkurat den samme suppa.

Ikke angret en dag på at jeg gikk. Eldste var da 8 år og tvillingene nesten 5 år.

Anonymkode: 392e6...eeb

[AnonymBruker]

Livet er for kort til å være vitende ulykkelig som jeg kaller det. Du er veldig klar på hva du savner og mangler, så da er du bevisst nok til å kunne ta et valg for deg selv. Det er det ikke alle som er. Om du tenker at livet ditt blir bedre uten henne, enn med henne så har du egentlig svaret ditt. Det er det du må fokusere på først og fremst. Det er fryktelig trist å skulle gå i år ut og år inn om man har sjansen til å bli lykkelig.

Det kommer barna veldig til gode at foreldrene har det bra, bare ikke introduser ny partner for barna så tror jeg de klarer å håndtere dette bedre enn man skulle tro. Ihvertfall når de er så store. 

Anonymkode: 338d0...522

[AnonymBruker]

Jeg er i en lignende situasjon, et par år yngre barn enn deg. Jeg tror ingen kan svare hva som er rett for deg.

Anonymkode: 63967...e5c

[AnonymBruker]

TS her

Nå vil jeg bare presisere at jeg ikke angrer på at jeg ikke har gått før. Ja jeg har blitt på grunn av barna, men det er ikke det samme som at jeg har blitt bare for barnas skyld. Jeg har blitt pga barna like mye for min egen skyld. Jeg har hatt stor glede av å være en del av hverdagen deres. Og er glad for at jeg ikke brøt ut for 10 år siden.

Men nå kommer jeg jo snart uansett ikke til å være en del av hverdagen. Tiden med alle fire på tur på stranda, eller i slalombakken er jo uansett snart forbi. Og som sagt så er ikke forholdet så givende at jeg hadde blitt i det om vi ikke hadde barn. Så jeg tenker mye på fremtiden... 

Anonymkode: a1675...6f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg er i en lignende situasjon, et par år yngre barn enn deg. Jeg tror ingen kan svare hva som er rett for deg.

Anonymkode: 63967...e5c

Nei det vet jeg ingen kan. Jeg ønsker bare å høre litt ulike betrakninger og erfaringer rundt dette.

Anonymkode: a1675...6f9

[Blåbærrips]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

TS her

Nå vil jeg bare presisere at jeg ikke angrer på at jeg ikke har gått før. Ja jeg har blitt på grunn av barna, men det er ikke det samme som at jeg har blitt bare for barnas skyld. Jeg har blitt pga barna like mye for min egen skyld. Jeg har hatt stor glede av å være en del av hverdagen deres. Og er glad for at jeg ikke brøt ut for 10 år siden.

Men nå kommer jeg jo snart uansett ikke til å være en del av hverdagen. Tiden med alle fire på tur på stranda, eller i slalombakken er jo uansett snart forbi. Og som sagt så er ikke forholdet så givende at jeg hadde blitt i det om vi ikke hadde barn. Så jeg tenker mye på fremtiden... 

Anonymkode: a1675...6f9

Jeg er skilsmissebarn, jeg var 15. Fikk en sorgreaksjon med en gang men etterhvert gikk det over og jeg var og er fortsatt glad for at de gikk fra hverandre. Jeg gikk flere år og ventet på at de selv skulle innse at det var til det beste. Det er kjempesårt for barna når foreldrene ikke har det bra. Hvis du trenger noen å snakke med er det bare å sende en pm 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

TS her

Nå vil jeg bare presisere at jeg ikke angrer på at jeg ikke har gått før. Ja jeg har blitt på grunn av barna, men det er ikke det samme som at jeg har blitt bare for barnas skyld. Jeg har blitt pga barna like mye for min egen skyld. Jeg har hatt stor glede av å være en del av hverdagen deres. Og er glad for at jeg ikke brøt ut for 10 år siden.

Men nå kommer jeg jo snart uansett ikke til å være en del av hverdagen. Tiden med alle fire på tur på stranda, eller i slalombakken er jo uansett snart forbi. Og som sagt så er ikke forholdet så givende at jeg hadde blitt i det om vi ikke hadde barn. Så jeg tenker mye på fremtiden... 

Anonymkode: a1675...6f9

Du sier det jo egentlig selv her...Du trives ikke i det forholdet du er i. Trivsel og glede er super viktig. Det kan gjøre at man presterer bra på andre områder også, for man kan få mer tiltakslyst.

Et forhold som tar mer enn det gir er bare deprimerende...

Anonymkode: 338d0...522

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har vært så usikker på forholdet i maaange år nå. Har vurdert frem og tilbake i 10 år, og har vurdert det til at jeg har blitt hver gang. 

Er glad for det nå for jeg har vært (og er) en god og tilstedeværende far i barnas liv. Men så begynner barna å bli store da. Eldstemann flytter ut til sommeren og drar til utlandet for å studere. Minste følger nok etter om 2 år. Så da funderer jeg helt ærlig mye på min egen fremtid om dagen. 

Vi vil leve alt for forskjellige liv, og vi får ikke intimiteten til å fungere. Det siste er viktig for meg men ser ikke ut til å ha betydning i det hele tatt for henne. (Det handler ikke bar om sex, men generelt å være nær hverandre, ta på hverandre, sove sammen osv....)

Jeg er helt sikker på at jeg hadde gått ut av forholdet om vi ikke hadde barn. Men nå har vi jo en gang barn (som jeg er veldig glad for at vi fikk), så jeg vet ikke helt hvor mye jeg skal sette til side egne behov for å beholde en samlet familie selv om barna er på vei ut... 

Jeg regner med ingen har fasiten... men gjerne kom med innspill, betraktninger og evt erfaringer... 

Anonymkode: a1675...6f9

Slutt å overtenk. Dra. Du har villet ut alt for lenge. Å bli for barna gjør barna en bjørnetjeneste. 

Mitt forelder ble alt for lenge for meg (10 år for lenge). 

Min bestevenn ble alt for lenge. Bare for barna.

Det er ikke verdt det. Når skal folk forstå det? Jeg dro ganske kjapt fra eksen. Barnet har det bra.

Anonymkode: b137d...74e

[AnonymBruker]

Jeg var 19 når mine skilte seg, mener jeg å huske. Fikk ingen traumer av det, jeg hadde sett lenge at de ikke hadde et spesielt nært forhold, de bare bodde sammen på en måte. Det var ikke overraskende på noen måte. Men jeg hadde yngre søsken på 9 og 10 år, og de tok det veldig tungt, var veldig sinte på spesielt pappa. Litt av grunnen til det var nok også at han fikk ny kjæreste temmelig fort. 

Anonymkode: cdc9a...2ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Slutt å overtenk. Dra. Du har villet ut alt for lenge. Å bli for barna gjør barna en bjørnetjeneste. 

Mitt forelder ble alt for lenge for meg (10 år for lenge). 

Min bestevenn ble alt for lenge. Bare for barna.

Det er ikke verdt det. Når skal folk forstå det? Jeg dro ganske kjapt fra eksen. Barnet har det bra.

Anonymkode: b137d...74e

Enig. Skulle ønske foreldrene mine gikk fra hverandre minst 10 år før.

Anonymkode: 5d4be...a0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS her

Nå vil jeg bare presisere at jeg ikke angrer på at jeg ikke har gått før. Ja jeg har blitt på grunn av barna, men det er ikke det samme som at jeg har blitt bare for barnas skyld. Jeg har blitt pga barna like mye for min egen skyld. Jeg har hatt stor glede av å være en del av hverdagen deres. Og er glad for at jeg ikke brøt ut for 10 år siden.

Men nå kommer jeg jo snart uansett ikke til å være en del av hverdagen. Tiden med alle fire på tur på stranda, eller i slalombakken er jo uansett snart forbi. Og som sagt så er ikke forholdet så givende at jeg hadde blitt i det om vi ikke hadde barn. Så jeg tenker mye på fremtiden... 

Anonymkode: a1675...6f9

Høres ut som du er klar for noe nytt.

Det eneste er at, noen ganger finner vi ikke det vi søker fordi det kanskje ikke finnes. Men nå er jeg ei singel dame som føler ting er håpløst og det er redselen min. 

Var hun som ikke villa ha sex og det var rett for oss å avslutte, uavhengig om vi møter noen igjen eller ikke. For selv om man mister to sammenheten, så er det i det minste håp for en bedring og det føles dumt å holde noen igjen. 

Anonymkode: 2372b...03e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg var 19 når mine skilte seg, mener jeg å huske. Fikk ingen traumer av det, jeg hadde sett lenge at de ikke hadde et spesielt nært forhold, de bare bodde sammen på en måte. Det var ikke overraskende på noen måte. Men jeg hadde yngre søsken på 9 og 10 år, og de tok det veldig tungt, var veldig sinte på spesielt pappa. Litt av grunnen til det var nok også at han fikk ny kjæreste temmelig fort. 

Anonymkode: cdc9a...2ef

Kjæresten min ble sammen med meg etter ett år. Barna på da 8 og 10 år syntes det var veldig fint at pappa fikk ny kjæreste, fordi han ble en bedre pappa (det sa de uoppfordret selv til begge foreldrene). De hadde aldri sett foreldrene være kjærester, bare sure foreldre som bodde sammen for barna sin skyld.

Så det er ikke fasiten at barn blir sure og traumatiserte rtter brudd, eller misliker nye partnere. Men vi er ikke samboere eller skal være samboere. 

Anonymkode: b137d...74e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Høres ut som du er klar for noe nytt.

Det eneste er at, noen ganger finner vi ikke det vi søker fordi det kanskje ikke finnes. Men nå er jeg ei singel dame som føler ting er håpløst og det er redselen min. 

Var hun som ikke villa ha sex og det var rett for oss å avslutte, uavhengig om vi møter noen igjen eller ikke. For selv om man mister to sammenheten, så er det i det minste håp for en bedring og det føles dumt å holde noen igjen. 

Anonymkode: 2372b...03e

Foreldrene mine er ikke sammen og har vært gjennom noe brudd med stefedre. For vår del gikk det bra 😊

Barna dine kommer nok til å få det fint. 

Anonymkode: 2372b...03e

[Fighter83]

Bare for å gi TS noe å tygge på her:

Jeg har opplevd å være helsepersonell som hjelper syke unge voksne i hjemmet til foreldre som har et dødt forhold og som har blitt pga barna. Foreldrene kunne jo selvfølgelig ikke vite at når barna var blitt voksne og flyttet hjemmefra så kunne de også bli syke og ende opp med å flytte hjem igjen til foreldrene sine. 

De ulike sykdommene kan være mange: rus og psykiatri er overraskende høyt ang dette. Ellers går det mest i kreft, skader og krisereaksjoner og traumer etter ulike hendelser. Mange av disse innebærer at de kan bli boende hjemme i 5-10 år til....

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Slutt å overtenk. Dra. Du har villet ut alt for lenge. Å bli for barna gjør barna en bjørnetjeneste. 

Mitt forelder ble alt for lenge for meg (10 år for lenge). 

Min bestevenn ble alt for lenge. Bare for barna.

Det er ikke verdt det. Når skal folk forstå det? Jeg dro ganske kjapt fra eksen. Barnet har det bra.

Anonymkode: b137d...74e

TS  her..

Tja... jeg vet ikke om jeg har blitt for lenge.

Som jeg skrev har jeg ikke blitt bare for barna. Å bli for barna og å bli på grunn av barna er to forskjellige ting. Det har vært like mye for min egen del, og det har gitt meg mye glede å være en stor og viktig del av oppveksten deres. 

Men forholdet har ikke fungert. Og det blir bare klarer med årene hvor ulike preferanser vi har for hva som er viktig i et forhold. Hun kunne lett levd resten av livet uten nærhet og uten å sove sammen f.eks. Personlig hadde jeg lett gitt avkall på både den flotte hytta og bilen og mye annet materialistisk om vi bare hadde hatt et samliv preget av fysisk nærhet. Det er nok et offer som er helt utenkelig for henne. Ingen av oss har vel noe mer rett enn den andre, men ulikhetene i hva vi synes er viktig er ganske vanskelig å navigere. 

Det har gått tålelig greit til nå. Lite krangling og barna har vokst opp i et godt hjem. Jeg angrer ikke på at jeg ble. Men hva som er riktig fremover er jeg som sagt veldig usikker på.

Anonymkode: a1675...6f9

[AnonymBruker]

Fighter83 skrev (10 timer siden):

Bare for å gi TS noe å tygge på her:

Jeg har opplevd å være helsepersonell som hjelper syke unge voksne i hjemmet til foreldre som har et dødt forhold og som har blitt pga barna. Foreldrene kunne jo selvfølgelig ikke vite at når barna var blitt voksne og flyttet hjemmefra så kunne de også bli syke og ende opp med å flytte hjem igjen til foreldrene sine. 

De ulike sykdommene kan være mange: rus og psykiatri er overraskende høyt ang dette. Ellers går det mest i kreft, skader og krisereaksjoner og traumer etter ulike hendelser. Mange av disse innebærer at de kan bli boende hjemme i 5-10 år til....

Denne skjønte jeg ikke. Skal jeg bli i tilfelle et av barna får rus og psykiatriproblemer og må flytte hjem igjen?

Anonymkode: a1675...6f9

[AnonymBruker]

om du er alene er det ingen garanti for at du har noen å dele intimitet med da heller så da kommer det ned til hverdagen, hva er det i hverdagen som holder dere sammen elelr som gjør at du tror du får det bedre alene? 

Anonymkode: d1769...f70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Kjæresten min ble sammen med meg etter ett år. Barna på da 8 og 10 år syntes det var veldig fint at pappa fikk ny kjæreste, fordi han ble en bedre pappa (det sa de uoppfordret selv til begge foreldrene). De hadde aldri sett foreldrene være kjærester, bare sure foreldre som bodde sammen for barna sin skyld.

Så det er ikke fasiten at barn blir sure og traumatiserte rtter brudd, eller misliker nye partnere. Men vi er ikke samboere eller skal være samboere. 

Anonymkode: b137d...74e

Godt å høre. 

Jeg skal ikke bryte for å så jakte et nytt forhold. Jeg kommer nok til å være alene i noen år. Ellers så er det ikke sånn at vi er sure foreldre som bare bor sammen for barnas skyld. Det er lite krangling og vi begge voksne har også selv hatt glede av at barna får vokse opp med oss begge to. 

Anonymkode: a1675...6f9