Hvordan håndtere sjalu barndomsvenninne?

[AnonymBruker]

Jeg trenger hjelp til å forstå sjalusi.

 

Jeg har en barndomsvenninne som gjennom hele barndommen og frem til i dag (starten av 20-årene) åpenlyst fremtrer sjalu, selv om hun tror vi andre ikke kan se det. Hun har nesten jublet (altså jeg mener faktisk hinket og hoppet og gliste) når hun har funnet ut at hun er høyere enn meg (og det viser seg at hun bare hadde høyere sko, så hun senere ble tydelig skuffet altså hallo), hun har i flere omganger forsøkt å stjele kjæresten min (og kjæresten min har vurdert å si fra til henne at han ikke er interessert - fordi det er så åpenlyst), hvis jeg gjør det bra/ får skryt svarer hun nedlatende (jeg er ikke personen som snakker høyt om meg selv), hun er apatisk i møte med min egen sårbarhet og hun søker kontakt kun når hun føler seg ensom. Og jeg vet jeg har skutt meg selv i leggen fordi jeg ikke har satt tydelige grenser, men jeg har samtidig tenkt at dette er noe hun kommer til å vokse av seg og jeg ville ikke gjøre vondt verre (det er jo tydelig at hun ikke har hatt det bra med seg selv). Og det er trist at vi som venninner ikke har kunnet snakke om det, og jeg skulle ønske vi kunne snakke mer om sårbarheten hennes her, selv om vi har vært ærlige og åpne ellers (men jeg har bare ikke turt) ... Dessverre forstår jeg ikke om hun selv engang ser hvor sjalu hun er, eller hva som er greia? Uansett så er hun frastøtende og noe jeg egentlig har begynt å se litt ned på dessverre. Jeg er nødt til å snakke med henne hvis vi skal få det til å fungere, men egentlig har jeg bare lyst til å kutte det. Vi er voksne, og jeg ser ikke tegn til forbedring - det er skuffende.

 

Hva er greia med sjalusi? Kan det bli bedre? Er voksensjalusi en greie? Hvordan kan jeg snakke med henne? 

Jeg høres sikkert helt dust ut, men dette er egentlig ikke helt min forståelse av verden ... Og det er vel også en grunn til at jeg føler vi som venninner vokser fra hverandre ... Faktisk har det gått litt utover kjæresteforholdet mitt, men vi har kommet sterkere ut av det heldigvis ... 

Takk for alle tips! 

Anonymkode: 4ff8c...f22

[AnonymBruker]

Livet er fort kort til å omgi seg med mennesker som ikke vil en vel. 
Du må bare innse dette selv og gå videre. 
Du kan ikke endre henne- det kan hun kun gjøre selv

Anonymkode: 7e1c2...63c

[AnonymBruker]

Jeg ville absolutt ha prøvd å få til en «alvorsprat» med henne! Men hvis det ikke fungerer etter praten ville jeg nok ha prøvd å fadet eller kuttet ut vennskapet. 

Anonymkode: 41d26...ad9

[AnonymBruker]

Ts her. 
Takk for tips, dere!

Jeg har null tro på at jeg vil klare å endre henne, og jeg kjenner jeg ikke orker å tenke tanken på å prøve det engang. Nok er liksom nok. Samtidig har vi et veldig langt (beste)vennskap bak oss, og jeg skulle jo gjerne tatt den "alvorspraten" for å gjøre henne oppmerksom på at hun ikke oppfører seg noe bra. Dessuten tror jeg det ville vært bra overfor meg selv, fordi jeg trenger å føle mestring og stolthet også i meg selv. Problemet er at jeg er så konfliktsky og ikke orker drama. Og jeg vet hun ikke kommer til å ta praten noe seriøst og mest sannsynlig legger hun skylda direkte over på meg. Hun sier så mye dumt for å løfte seg selv, men jeg tror rett og slett hun ikke skjønner det. Fordi hun ikke skjønner det og fordi jeg vet det henger sammen med barndommen hennes, får jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke har stått opp for henne tidligere. Samtidig er jeg så utmattet av det hele. Æsj mange løse tanker her. 

Hvordan ville dere i så fall ha tatt en "alvorsprat" med henne?

Det er en veldig stor sannsynlighet for at jeg kutter henne ut, men vi er i en gjeng (og egentlig har jeg vokst fra hele gjengen) og vi har et langt vennskap bak oss ... Samtidig er jeg så lei av å ikke bli "sett" og å føle meg dritt rundt henne ... 

Anonymkode: 4ff8c...f22

[AnonymBruker]

Det finnes ett, absolutt, krav for å være noens venn. Og det er at man velger å være vennlig mot dem. 

Du og din barndoms-uvenn (eller hva vi skal kalle dere) er ikke vennlige mot hverandre. Ergo er dere ikke venner. Dere har aldri vært det. Hvorfor dere har valgt å kalle hverandre venner samtidig som dere velger å være stygge med hverandre? Hvem vet - det er trolig god psykisk helse i å finne det ut. Men venner? Nei.

Anonymkode: 4e1a9...a3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Ts her. 
Takk for tips, dere!

Jeg har null tro på at jeg vil klare å endre henne, og jeg kjenner jeg ikke orker å tenke tanken på å prøve det engang. Nok er liksom nok. Samtidig har vi et veldig langt (beste)vennskap bak oss, og jeg skulle jo gjerne tatt den "alvorspraten" for å gjøre henne oppmerksom på at hun ikke oppfører seg noe bra. Dessuten tror jeg det ville vært bra overfor meg selv, fordi jeg trenger å føle mestring og stolthet også i meg selv. Problemet er at jeg er så konfliktsky og ikke orker drama. Og jeg vet hun ikke kommer til å ta praten noe seriøst og mest sannsynlig legger hun skylda direkte over på meg. Hun sier så mye dumt for å løfte seg selv, men jeg tror rett og slett hun ikke skjønner det. Fordi hun ikke skjønner det og fordi jeg vet det henger sammen med barndommen hennes, får jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke har stått opp for henne tidligere. Samtidig er jeg så utmattet av det hele. Æsj mange løse tanker her. 

Hvordan ville dere i så fall ha tatt en "alvorsprat" med henne?

Det er en veldig stor sannsynlighet for at jeg kutter henne ut, men vi er i en gjeng (og egentlig har jeg vokst fra hele gjengen) og vi har et langt vennskap bak oss ... Samtidig er jeg så lei av å ikke bli "sett" og å føle meg dritt rundt henne ... 

Anonymkode: 4ff8c...f22

Om det er slik at du vil ta en alvorsprat med henne så må du være veldig nøye med hvilke ord du bruker. Du må poengtere overfor henne at det er adferden hennes, og hvordan hun får deg til å føle deg. Snakk alltid i "jeg"-form. Unngå å bruke "du" mot henne for da angriper du, og da går hun rett i forsvar mest sannsynlig. Så må du være veldig tydelig på at det er ikke mot henne som person, men oppførselen hennes du reagerer på. 

Eks. "Jeg føler meg tråkket på når du oppfører deg ........(eks på adferd)"

Still henne spørsmål i forhold til hvordan hun oppfører seg.

Eks. "Hva mener du med .......(eks adferd)."

Da viser du overfor henne at du er nysgjerrig, og ikke dømmende eller angripende.

Med mindre du er synsk eller tankeleser så kan du ikke vite hva hun tenker med mindre hun forteller deg om det. Ikke gi henne egenskaper basert på din tolkning. Det er faktisk manipulerende. 

Håper det ordner seg.

Ps jeg hadde en slik venninne, og jeg måtte sette henne kraftig på plass. Hun hadde respekt for meg så det godtok hun, men hun endret seg mest i forhold til meg, og ikke til andre. 

Anbefal henne terapi. Min venninne kom seg aldri i terapi, hadde en traumatisk barndom, fikk et barn så tok hun sitt eget liv så altfor ung....

Du er et godt menneske om du tar denne praten med henne, for hun trenger å høre det samtidig som hun trenger støtte og en god venn. 

Elsk meg når jeg fortjener det minst, for det er da jeg trenger det mest ❤️

Anonymkode: b752d...7e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Livet er fort kort til å omgi seg med mennesker som ikke vil en vel. 
Du må bare innse dette selv og gå videre. 
Du kan ikke endre henne- det kan hun kun gjøre selv

Anonymkode: 7e1c2...63c

Jeg er helt enig 

Men dette svaret fungerer bedre i byen enn på bygda..! På bygda må man lære å håndtere på en annen måte en i storbyen.

Anonymkode: f5f33...f8c

[AnonymBruker]

Hun fremstår uregulert og misunnelig. I stedet for en alvorlig prat kan du kanskje si fra når det skjer? Eller få en annen god venninne til å gjøre det? 

For eksempel: «Det kan du ikke si, det virker som du prøver deg på kjæresten min/hennes!» «Vær nå glad på Annettes vegne, neste gang er det din tur!»

Det at hun ønsker å være høyest er jo ikke akkurat sjalusi og dere virker noe barnslige begge to som bryr seg om det. 

Anonymkode: a4dec...237

[AnonymBruker]

Hvordan reagerer de andre i gjengen?

Finner dere alltid på ting alle sammen, eller kan du fokusere på én og én av de andre venninnene dine i gjengen en stund, og gradvis fase henne ut av livet ditt der du har muligheten? I felles bursdager og adre tilstelninger der alle er invitert blir det jo litt vanskelig, men kjipt om du må brenne broer med alle pga. hennes skadelige oppførsel.

Anonymkode: 08a33...7e6

[AnonymBruker]

En venn som prøver å stjele kjæresten din er ikke en venn. Hadde kuttet henne ut tvert. Slutt å ta kontakt, forsøk å ikke svare på henvendelser, og ignorer henne i sosiale settinger. 

Anonymkode: 8a29a...c5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

hun har i flere omganger forsøkt å stjele kjæresten min (og kjæresten min har vurdert å si fra til henne at han ikke er interessert - fordi det er så åpenlyst)

Hvorfor i alle dager har han bare vurdert å si fra? Er jo bare å si fra klart og tydelig. 

Hadde min venninne lagt an på kjæresten min, hadde han vært svært tydelig tilbake. 

Anonymkode: bab46...c03