Best med en dårlig far eller «ingen» far?

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg ble gravid allerede som 20 åring, med en jeg trodde var mitt livs kjærlighet. Nå, 7 år senere er vi gift, har hus, bil og 2 barn i lag. Han har aldri vært flink til å hjelpe til, men jeg har alltid kjempet for å holde sammen. Jeg ville ikke at mine barn skal ende opp som «skilsmissebarn». Jeg vil at de skal bo sammen med mammaen og pappaen sin som en ordentlig familie, en barndom jeg aldri fikk. Men nå begynner jeg å tvile.

Han har kanskje skiftet 6-7 bleier siden førstemann kom til verden, han vasker aldri, støvsuger aldri, tar aldri ut av oppvaskmaskinen, hjelper ikke til med noe som helst husarbeid, han hjelper ikke barna med morgenstell/kveldsstell/lekser/lage mat til de, ingenting. Han finner ekstremt sjeldent på noe sammen med de, og i hvert fall ikke uten at jeg også må vær med. Han har aldri vært alene med de lenger enn når jeg må på butikken for å handle noe jeg har glemt. Da de var babyer ville han ikke se til de slik at jeg kunne få tatt meg en dusj hver 3. dag en gang. Han har vært utro, han klager alltid på et eller annet jeg har gjort/ikke gjort og han er sur og frekk 80% av tiden, både mot meg og barna. Alt han gjør om dagene etter jobb er sine egne hobbyer, hvorav 90% av tiden går til gaming. Vi spiser ikke middag sammen en gang.

Men jeg har hele tiden vært fast bestemt på å holde sammen for barna sin skyld. At jeg skal klare å holde ut så lenge barna har det bra. Men nå begynner jeg å tvile på om jeg gjør det rette. Om vi skiller oss ser jeg for meg at han ikke orker å ha barna særlig mye, kanskje nesten ikke i det hele tatt. Hvis dere ser helt bort i hva som er det beste for meg, er det bedre for barna å ha en far som ikke bor her og som kanskje ikke orker å ha noe med de å gjør? Eller er det best å prøve å ha så bra familie som mulig, sammen, slik at barna i hver fall får se han hver dag?

Anonymkode: 43b78...0f9

[Brunello]

Forskning sier i alle fall at en dårlig far (ikke elendig eller voldelig) er bedre enn ingen far.

[Anonym941]

Ingen far 

[HMK]

Les innlegget ditt høyt. Svaret sier seg vel selv?

[AnonymBruker]

Ingen. Serriøst, et liv, gjør det til et fint et 😊 Tror ikke barn sitt fremtidige liv har det godt av å se dette og at han er utro, hiv han ut!

Unn deg det livet du håper barna lever når de blir din alder, å du vil sikkert ikke de skal finne seg en ufin og utro person? Jo mindre de influiseres av noen som er en dårlig rollemodell jo bedre. 

Anonymkode: 68af9...282

[AnonymBruker]

Brunello skrev (9 minutter siden):

Forskning sier i alle fall at en dårlig far (ikke elendig eller voldelig) er bedre enn ingen far.

Han er utro og slem.

Anonymkode: 68af9...282

[Liveterspennende]

TS, tror absolutt du er inne på det viktigste selv her i innlegget. Du har hele tiden ønsket å kjempe for at dine barn skal unngå å skulle bli skilsmissebarn, men alternativene til hva du har er mange. Joda det tar litt tid, krefter og mye bein i nesen å skulle gå videre, starte på nytt, mulig delt bosted osv. Når barna blir eldre og kan velge vil jeg nok tro at de ønsker regler (barn vil ha regularitet, trygghet osv. 

At typen din blir å love stor forbedring når «🧨» sprenger får så være. Du har sett dette over så mange år at du ikke lar deg lure. Selv om du har barn fra før er kjærligheten absolutt mulig å finne på nytt. Tror bare ikke du skal lete under hver stein du passerer, bruke tid på å få god nok relasjon med soon to be ex. 
 

Uansett lykke til og håper brikkene faller på plass en etter en, begynn med det viktigste ved å komme deg vekk. Finn deg en ok plass å bo (har du sterk nok økonomi til å kjøpe selv med en gang) og få bygget hjem slik at ungene har trygge gode omgivelser. Krysser det som krysses kan for deg og dine små.

[Keiko99]

Han er en dead beat fordi du lar han få lov til det. Skulle ha stilt krav i begynnelsen

[AnonymBruker]

Det dilemmaet sto min venninne i gjennom flere år. Hennes barn skulle ikke bli skilsmissebarn hadde vært hennes grunnleggende holdning til dette. 

Takk og pris for at man kan endre holdninger, for det ekteskapet hun levde i brøt ned både henne og barna. 

Ingen far er bedre enn en dårlig far! Å vokse opp med en stor egoist til far, og betrakte hvordan mor blir ødelagt av dette, og selv kjenne en stadig indre uro, fortvilelse og forakt som etterhvert vokser seg stor nok til å forakte også den forelderen som aksepterer at man må leve i dette fæle vakumet, det gir dype spor som ikke er bra. 

Min venninne tok til slutt det kloke valget, og jobber hardt for å lege sårene som situasjonen skapte i barna. De har det godt nå, mye bedre, men det tar ikke helt bort at hun sto for lenge i et prinsipp som skadet dem alle. 

 

Anonymkode: 5d16e...927

[AnonymBruker]

det høres ikke ut som du har det veldig bra, så jeg ville anbefalt deg å skille deg. Gjorde selv det, og jeg har fått det så utrolig godt i ettertid. 

Anonymkode: efeab...ed3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei.

Jeg ble gravid allerede som 20 åring, med en jeg trodde var mitt livs kjærlighet. Nå, 7 år senere er vi gift, har hus, bil og 2 barn i lag. Han har aldri vært flink til å hjelpe til, men jeg har alltid kjempet for å holde sammen. Jeg ville ikke at mine barn skal ende opp som «skilsmissebarn». Jeg vil at de skal bo sammen med mammaen og pappaen sin som en ordentlig familie, en barndom jeg aldri fikk. Men nå begynner jeg å tvile.

Han har kanskje skiftet 6-7 bleier siden førstemann kom til verden, han vasker aldri, støvsuger aldri, tar aldri ut av oppvaskmaskinen, hjelper ikke til med noe som helst husarbeid, han hjelper ikke barna med morgenstell/kveldsstell/lekser/lage mat til de, ingenting. Han finner ekstremt sjeldent på noe sammen med de, og i hvert fall ikke uten at jeg også må vær med. Han har aldri vært alene med de lenger enn når jeg må på butikken for å handle noe jeg har glemt. Da de var babyer ville han ikke se til de slik at jeg kunne få tatt meg en dusj hver 3. dag en gang. Han har vært utro, han klager alltid på et eller annet jeg har gjort/ikke gjort og han er sur og frekk 80% av tiden, både mot meg og barna. Alt han gjør om dagene etter jobb er sine egne hobbyer, hvorav 90% av tiden går til gaming. Vi spiser ikke middag sammen en gang.

Men jeg har hele tiden vært fast bestemt på å holde sammen for barna sin skyld. At jeg skal klare å holde ut så lenge barna har det bra. Men nå begynner jeg å tvile på om jeg gjør det rette. Om vi skiller oss ser jeg for meg at han ikke orker å ha barna særlig mye, kanskje nesten ikke i det hele tatt. Hvis dere ser helt bort i hva som er det beste for meg, er det bedre for barna å ha en far som ikke bor her og som kanskje ikke orker å ha noe med de å gjør? Eller er det best å prøve å ha så bra familie som mulig, sammen, slik at barna i hver fall får se han hver dag?

Anonymkode: 43b78...0f9

Her er det noe fundamentalt feil med måten dere samhandler på, fra starten av. 

Du kan aldri skille eller å ha en ldårlig» far eller ingen far. Alle har en far, uansett. Men en tilstedeværende far der mor ikke klarer å få far til å se at han oppfører seg dårlig er verre enn noe. Her svikter både far og mor barna, særlig barnas psykiske helse tar skade av situasjoner du beskriver. 

Å ha ingen far, er ikke mulig. Men det er mulig å ha en død far. Det kan dog ikke sammenlignes med en far som er i livet, men ikke deltar til barnas ve og vel. Poenget? Mor sin handlemåte er ikke stort bedre enn fars handlemåte her. Søk hjelp, før ungene blir enda mer skadet. 

Anonymkode: d4103...a16

[AnonymBruker]

Som skilsmissebarn syns jeg "ingen far" er definitivt bedre enn en "dårlig far"! Min var dårlig da de var gift, og også etter skilsmissen, alt ble bedre da han faktisk forsvant ut av livene våre etter noen år!

Anonymkode: 05c42...d52

[AnonymBruker]

De har ingen far. Du kan like godt flytte, og få et liv.

Anonymkode: 01a7d...f06

[AnonymBruker]

Egenerfaring tilsier at en god stefar kan veie opp for en dårlig far, og at en far som ikke er tilstede er bedre enn en dårlig far som man lister seg rundt. 

Anonymkode: f59e0...ea4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hei.

Jeg ble gravid allerede som 20 åring, med en jeg trodde var mitt livs kjærlighet. Nå, 7 år senere er vi gift, har hus, bil og 2 barn i lag. Han har aldri vært flink til å hjelpe til, men jeg har alltid kjempet for å holde sammen. Jeg ville ikke at mine barn skal ende opp som «skilsmissebarn». Jeg vil at de skal bo sammen med mammaen og pappaen sin som en ordentlig familie, en barndom jeg aldri fikk. Men nå begynner jeg å tvile.

Han har kanskje skiftet 6-7 bleier siden førstemann kom til verden, han vasker aldri, støvsuger aldri, tar aldri ut av oppvaskmaskinen, hjelper ikke til med noe som helst husarbeid, han hjelper ikke barna med morgenstell/kveldsstell/lekser/lage mat til de, ingenting. Han finner ekstremt sjeldent på noe sammen med de, og i hvert fall ikke uten at jeg også må vær med. Han har aldri vært alene med de lenger enn når jeg må på butikken for å handle noe jeg har glemt. Da de var babyer ville han ikke se til de slik at jeg kunne få tatt meg en dusj hver 3. dag en gang. Han har vært utro, han klager alltid på et eller annet jeg har gjort/ikke gjort og han er sur og frekk 80% av tiden, både mot meg og barna. Alt han gjør om dagene etter jobb er sine egne hobbyer, hvorav 90% av tiden går til gaming. Vi spiser ikke middag sammen en gang.

Men jeg har hele tiden vært fast bestemt på å holde sammen for barna sin skyld. At jeg skal klare å holde ut så lenge barna har det bra. Men nå begynner jeg å tvile på om jeg gjør det rette. Om vi skiller oss ser jeg for meg at han ikke orker å ha barna særlig mye, kanskje nesten ikke i det hele tatt. Hvis dere ser helt bort i hva som er det beste for meg, er det bedre for barna å ha en far som ikke bor her og som kanskje ikke orker å ha noe med de å gjør? Eller er det best å prøve å ha så bra familie som mulig, sammen, slik at barna i hver fall får se han hver dag?

Anonymkode: 43b78...0f9

For deg er det kanskje bedre uten han, og da for barna og. Men kanskje fvk og parterapi kan hjelpe litt? Eller prøve å snakke med han selv? 

En dårlig(ikke vond og stygg) er vel bedre enn ingen far, men min erfaring er voldelig og omsorgsvikt så ville heller vært foruten det!

Tror at alle blir vant til de folka de har rundt seg og at det blir vanskelig å forestille seg noe annet!

Anonymkode: b0ab1...6cc

[AnonymBruker]

Men er det sånn at skilsmisse = ingen far? Dere blir ikke en kjernefamilie, men høres ut som den uansett er oppløst slik dere lever nå. Kanskje han ender opp med å bli en bedre far om du skiller deg og han ikke ser de så ofte? 

Anonymkode: 3172b...f13

[AnonymBruker]

Ingen far. 
 

Mannen din er jo ikke tivolipappa engang, så i ditt tilfelle tenker jeg du har alt å vinne på å dumpe den søppelsekken av en barnefar. Både du og barna dine fortjener bedre, og du vil ikke at barna dine skal vokse opp og ha ham som mannlig forbilde.

 

Anonymkode: 93473...d67

[AnonymBruker]

Skilte meg uten å blinke.

Møtte drømmemannen og han behandler meg som en likeverdig partner. Han er en fantastisk bonuspappa for mitt barn og jeg elsker hans barn som mine egne.

Vi fikk ikke den perfekte kjernefamilien første gangen, men vi fant det i hverandre.

Nå eier vi hus sammen og gleder oss til fremtiden sammen 💞

Anonymkode: 1abd4...fae

[AnonymBruker]

Jeg har et barn med en svært dårlig far. Og ett barn uten far (han er død). 
Sorgen til barnet uten far har definitivt vært lettere å håndtere enn sorgen over en slem far. 
Far til yngste har aldri løftet en finger for barnet og oppfører seg som om barnet KUN er en byrde. Ser ikke barnet mer enn han må. 
 

dette gir en mye mer komplisert sorg for barne enn ved dødsfall. En død far kan man plassere, snakke om, jobbe seg gjennom.
Sorgen over en far som bare ikke bryr seg er mye mer kompleks. 
 Samtidig vil jeg si at det tross alt ble MYE lettere for barnet etter skilsmissen, for da ble de aller fleste dagene preget av rutiner, omsorg og kjærlighet (hos meg). 

Anonymkode: 715d5...7d9

[AnonymBruker]

Det er opp til deg å ikke være så tafatt. Dra på familievern kontor. Få hjelp til å sette opp en ukeplan der dere deler på jobben. Dra bort en dag, og så en helg (så lenge ungene er såpass store at det ikke er farlig om han følger dårlig med).

Selv om han er udugelig kan du antagelig få mer ut av han hvis du setter hardt mot hardt. Du har mer innflytelse nå enn dersom du blir skilt. Så prøv fvk og parterapi uansett om du vil dra eller ikke. Ungene har jo han som far resten av livet. 

Hva konkret bidrar han med? Inntekt? At det er noen i huset, slik at du kan dra ut på ting? Kjører han barn fra A til B? Har han noen fritidsinteresser andre enn gaming som han kan tenke seg å følge opp (f eks om eldste starter på fotball). Har han en ressurssterk familie som kanskje kan trå til litt og gi dere litt avlastning. 

 

Anonymkode: 35742...cb8