Helseutfordringer. Barn? Kan du beskrive din hverdag?

[AnonymBruker]

Jeg og mannen er i tankeboksen på om det er fysisk mulig for oss å ha kapasitet for barn. Mannen min jobber ofte utenbys og jeg har litt helseutfordringer. 
 

Dere med barn som krever litt utover ettermiddagen (ikke bare er hjemme hver dag), kanskje mest fra 6-12 år: 

Hvordan ser din ettermiddag? Hva er det du gjør av oppgaver knyttet til hus/hjem, mat, barn, det som ettermiddagen har å byr på for deg som en del av en familie?

Jeg trenger å virkelig få litt innsikt i hvordan dagene kan se ut, hva vi må forberede oss på. 

Regner med det kan være urolige netter også, barn som kommer inn, er syke osv. Mindre søvn for foreldre. Og travle morgener med frokost før barnehage / skole, levering/bringing o.l. 

Legg gjerne til ting jeg ikke kommer på som er slitsomt i et familieliv med små barn.

Anonymkode: 643eb...71a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg og mannen er i tankeboksen på om det er fysisk mulig for oss å ha kapasitet for barn. Mannen min jobber ofte utenbys og jeg har litt helseutfordringer. 
 

Dere med barn som krever litt utover ettermiddagen (ikke bare er hjemme hver dag), kanskje mest fra 6-12 år: 

Hvordan ser din ettermiddag? Hva er det du gjør av oppgaver knyttet til hus/hjem, mat, barn, det som ettermiddagen har å byr på for deg som en del av en familie?

Jeg trenger å virkelig få litt innsikt i hvordan dagene kan se ut, hva vi må forberede oss på. 

Regner med det kan være urolige netter også, barn som kommer inn, er syke osv. Mindre søvn for foreldre. Og travle morgener med frokost før barnehage / skole, levering/bringing o.l. 

Legg gjerne til ting jeg ikke kommer på som er slitsomt i et familieliv med små barn.

Anonymkode: 643eb...71a

Jeg ville ikke tenkt at 6-12 år er mest slitsom ettermiddag. Her er det fra 0-6 som er verst. 
Det er slitsomt å være forelder. Har du bare ett krever det MYE mental kapasitet av deg. Har du to er det litt greiere skuring for de avlaster underholdningen litt, men det er mye mer å følge opp. 

Jeg har en alvorlig kronisk sykdom og mannen kan nesten aldri reise bort, med mindre hele familien stiller opp og avlaster. Barn trenger tilstedeværende foreldre. Fysisk sykdom tar vekk muligheten til å være 100 % mentalt tilstedeværende. Jo mer fraværende du er mentalt, jo mer vil barna kreve av deg. 

Anonymkode: d4430...54b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg ville ikke tenkt at 6-12 år er mest slitsom ettermiddag. Her er det fra 0-6 som er verst. 
Det er slitsomt å være forelder. Har du bare ett krever det MYE mental kapasitet av deg. Har du to er det litt greiere skuring for de avlaster underholdningen litt, men det er mye mer å følge opp. 

Jeg har en alvorlig kronisk sykdom og mannen kan nesten aldri reise bort, med mindre hele familien stiller opp og avlaster. Barn trenger tilstedeværende foreldre. Fysisk sykdom tar vekk muligheten til å være 100 % mentalt tilstedeværende. Jo mer fraværende du er mentalt, jo mer vil barna kreve av deg. 

Anonymkode: d4430...54b

Takk for svar. Kan du være mer konkret i hvordan en travel ettermiddag ser ut for deg? Hva er det av oppgaver som gjør at du ikke kan gjøre det alene med din helse f.eks.?

Anonymkode: 643eb...71a

[AnonymBruker]

Når barna er små (under 6år) handler mye av hverdagen om å overleve frem til leggetid. Har man ett barn som feks har sluttet med dagluren, så må det barnet hjelpes over ettermiddagsknekken sånn at det ikke sovner. Vi var ofte ute etter middag. Var på lekeplassen i nabolaget. Husker det som en koselig tid, for vi var en god gjeng som møtes der med kaffekoppen på ettermiddagen. Det var deilig å legge barna 1900 og ha hele kvelden selv. Jeg pleide å gjøre alt husarbeid (var ikke så mye) før de la seg, eller mens mannen la de feks. Sånn at det var klart for tv og avslapping når de sov. 

Etterhvert blir det lekser og aktiviteter på ettermiddagen.  Nå er mine ungdommer og ettermiddag/kveld blir tilbrakt i bilen... De er aktive innen idrett og det går ikke buss her. 

Jeg lager alltid middag til kl 1600. Er da alle er hjemme og vi kan samles før alle forsvinner til hvert sitt. Jeg gjør litt husarbeid innimellom slagene. Feks så tar barna ut av oppvaskmaskinen, men jeg tar inn. Ellers blir det kjøring av unger, se på kamp, hjelpe til på trening. Annet frivillig arbeid knyttet til idrettslaget. Prøver å handle en gang i uka mens de trener feks.

Anonymkode: a468a...223

[AnonymBruker]

Dagen starter gjerne 05:00-06:00 og er ikke ferdig før 20:30, barna er lagt og oppvaskmaskinen satt på. Det gir 1-2 timer egentid per dag før man må tenke på senga. Oppvåkninger om natten bør påregnes. Innholdet i dagen er husarbeid, matlaging, aktivisering av barn, logistikkarbeid ol. Ikke nødvendigvis tungt, men slitsomt over tid.

Anonymkode: 54a10...e48

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som har barn med downs syndrom. Det er som å trene en toppidrettsutøver. Det er logoped og audio pedagog-timer og lekser, fysioterapeut, nevrolog og mer ukentlig. Pluss at foreldrene må søke om assistanse i skole og barnehage selv og andre ting de trenger for barnet. I tillegg har det vært utredninger i forhold til andre sykdommer hos barnet. 

Foreldrene jobber kjempehardt for å utvikle språk og sosiale ferdigheter. Oppfølgingen er nesten en heltidsjobb i seg selv. 

Anonymkode: 4fbc8...076

[AnonymBruker]

Hva vil litt helseutfordringer si?

Man vet jo aldri hva fremtiden bringer for barnet. Heftig skolevegring, psykiske vansker, dårlig vennemiljø, havner uti rus, er så masse. Hva da? (Selvsagt kan friske foreldre også bli syke med fremtiden).

Anonymkode: cafaf...069

[AnonymBruker]

Jeg ble litt slått i bakken da vi fikk skolebarn. Det tikker stadig inn meldinger ting som skje; dugnader, kakebaking, halloweenfest, bursdagsfester, turdager, skidag, akedag, ta-med-dag etc etc. Så kommer fritidsaktivitene i tillegg med sine dugnader, cuper og treninger samt sonekvelder og møter. Jeg har sagt det før og sier det igjen; barnas oppvekst (med skole og fritid) har blitt ihjelorganisert. Det var det største sjokket etter skolestart. Det er ikke rart folk blir sjuke slik livet med barn har blitt. Fatter ikke at vi har latt det gå dithen.

 

Anonymkode: 092b9...e59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har en venninne som har barn med downs syndrom. Det er som å trene en toppidrettsutøver. Det er logoped og audio pedagog-timer og lekser, fysioterapeut, nevrolog og mer ukentlig. Pluss at foreldrene må søke om assistanse i skole og barnehage selv og andre ting de trenger for barnet. I tillegg har det vært utredninger i forhold til andre sykdommer hos barnet. 

Foreldrene jobber kjempehardt for å utvikle språk og sosiale ferdigheter. Oppfølgingen er nesten en heltidsjobb i seg selv. 

Anonymkode: 4fbc8...076

Jeg trodde du spurte om erfaringer med barn med helseutfordringer. Jeg misforsto hovedinnlegget.

Men ha gjerne i bakhodet at det er en sjanse for at dere får barn med utfordringer. 

Anonymkode: 4fbc8...076

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk for svar. Kan du være mer konkret i hvordan en travel ettermiddag ser ut for deg? Hva er det av oppgaver som gjør at du ikke kan gjøre det alene med din helse f.eks.?

Anonymkode: 643eb...71a

Du prater mye om oppgaver. Det du ikke har klart å se for deg (forståelig nok!) er at ingen oppgaver er problematiske i husholdningen, men barna i seg selv er det som er den store belastningen.

Jeg har ingen "travle ettermiddager". Jeg henter barna, lager middag etc. Det som sliter meg ut er når barna krangler, når de har meltdowns når de kommer hjem fra skolen og barnehage, når de trenger grensesetting, når de er desperat etter mamma mens jeg lager middag, når de ikke vil sitte ved bordet, når det hoies og skrikes under middagen, når glass veltes, spaghetti størkner på gulvet, når du må ta kampen om fjernkontrollen/ipad, når eldste vil ut og sykle mens minste nekter å gå ut døra, når du må bruke 20 minutter på å få ungene til å komme og pusse tenna, når det hyles og skrikes fordi det er shampo i øynene når det dusjes. Når ungene trasser, tar maktkamper, når de gjør motstand, men egentlig vil ha deg nær etc. 

Og jeg har ROLIGE og  ganske lydige unger!

Det er tiss i senga på natta, må byttes, sette på vaskemaskin, når du endelig har sovnet våkner nestemann og kommer tassende inn i senga di, sparker deg halve natta. Du våkner mørbanken når alarmen ringer, på'n igjen, dra ungene opp av senga (om de ikke allerede har våknet 08), mase om at de skal kle på seg mens du fyrer opp i peisen, rister brødskiver, dekker på bordet, mase på at de skal kle på seg mens de klager på at de fryser, minstemann kommer til bordet, du får satt på kaffen, må inn og mase på eldste igjen, eldste sitter og leser tegneserier, du maser igjen, tar bladet, ramaskrik, til slutt kommer eldste til bordet - dårlig med tid, hår skal kammes mens han spiser brødskive, huske på leksa, har han pakket gymbaggen, spiser sakte, klokka tikker, ut i gangen og legge frem klær, hva er været i dag? Legger frem klær, drasse barna inn på badet og pusse tenna, mase på eldstemann, de pusser tenna, ut i gangen, på med klærne - barna somler, finner ikke lua, mangler en vante, lete etter vanten, finner vanten, alle ut i bilen! Løpe inn og lete etter bilnøkkelen, mase om ungen har med frukt og ryggsekk, finne bilnøkkelen, kjøre til skolen. Og her har jeg ikke engang tatt med mannen som surrer hodeløst rundt i gangen. 
Og dette er bare morgenen!

Jeg må ha avlastning når mannen er borte fordi jeg blir mentalt utslitt og da blir jeg fysisk utslitt pga. sykdommen (alle tidligere kroppslige symptomer forverres). Det er ikke henting, middagslaging, støvsuging etc som gjør det, men det er alt rundt barnas behov som sliter meg ut. Og jeg har som sagt rolige og lydige unger. 

 

Anonymkode: d4430...54b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg ble litt slått i bakken da vi fikk skolebarn. Det tikker stadig inn meldinger ting som skje; dugnader, kakebaking, halloweenfest, bursdagsfester, turdager, skidag, akedag, ta-med-dag etc etc. Så kommer fritidsaktivitene i tillegg med sine dugnader, cuper og treninger samt sonekvelder og møter. Jeg har sagt det før og sier det igjen; barnas oppvekst (med skole og fritid) har blitt ihjelorganisert. Det var det største sjokket etter skolestart. Det er ikke rart folk blir sjuke slik livet med barn har blitt. Fatter ikke at vi har latt det gå dithen.

 

Anonymkode: 092b9...e59

Jeg har skolebarn og dette opplever vi ikke i det hele tatt. Vi har kun én fritidsaktivitet, en dag i uka. VI har ikke følt oss presset til å bli med på masse annet.
Foreldre ihjelorganiserer barnas oppvekst. Dette kan man velge selv.

Anonymkode: d4430...54b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du prater mye om oppgaver. Det du ikke har klart å se for deg (forståelig nok!) er at ingen oppgaver er problematiske i husholdningen, men barna i seg selv er det som er den store belastningen.

Jeg har ingen "travle ettermiddager". Jeg henter barna, lager middag etc. Det som sliter meg ut er når barna krangler, når de har meltdowns når de kommer hjem fra skolen og barnehage, når de trenger grensesetting, når de er desperat etter mamma mens jeg lager middag, når de ikke vil sitte ved bordet, når det hoies og skrikes under middagen, når glass veltes, spaghetti størkner på gulvet, når du må ta kampen om fjernkontrollen/ipad, når eldste vil ut og sykle mens minste nekter å gå ut døra, når du må bruke 20 minutter på å få ungene til å komme og pusse tenna, når det hyles og skrikes fordi det er shampo i øynene når det dusjes. Når ungene trasser, tar maktkamper, når de gjør motstand, men egentlig vil ha deg nær etc. 

Og jeg har ROLIGE og  ganske lydige unger!

Det er tiss i senga på natta, må byttes, sette på vaskemaskin, når du endelig har sovnet våkner nestemann og kommer tassende inn i senga di, sparker deg halve natta. Du våkner mørbanken når alarmen ringer, på'n igjen, dra ungene opp av senga (om de ikke allerede har våknet 08), mase om at de skal kle på seg mens du fyrer opp i peisen, rister brødskiver, dekker på bordet, mase på at de skal kle på seg mens de klager på at de fryser, minstemann kommer til bordet, du får satt på kaffen, må inn og mase på eldste igjen, eldste sitter og leser tegneserier, du maser igjen, tar bladet, ramaskrik, til slutt kommer eldste til bordet - dårlig med tid, hår skal kammes mens han spiser brødskive, huske på leksa, har han pakket gymbaggen, spiser sakte, klokka tikker, ut i gangen og legge frem klær, hva er været i dag? Legger frem klær, drasse barna inn på badet og pusse tenna, mase på eldstemann, de pusser tenna, ut i gangen, på med klærne - barna somler, finner ikke lua, mangler en vante, lete etter vanten, finner vanten, alle ut i bilen! Løpe inn og lete etter bilnøkkelen, mase om ungen har med frukt og ryggsekk, finne bilnøkkelen, kjøre til skolen. Og her har jeg ikke engang tatt med mannen som surrer hodeløst rundt i gangen. 
Og dette er bare morgenen!

Jeg må ha avlastning når mannen er borte fordi jeg blir mentalt utslitt og da blir jeg fysisk utslitt pga. sykdommen (alle tidligere kroppslige symptomer forverres). Det er ikke henting, middagslaging, støvsuging etc som gjør det, men det er alt rundt barnas behov som sliter meg ut. Og jeg har som sagt rolige og lydige unger. 

 

Anonymkode: d4430...54b

om de ikke allerede har våknet 06 skulle det stå

Anonymkode: d4430...54b

[AnonymBruker]

Vi er en familie m to barn på hhv 3 og 7 år. Jeg er mye plaget med migrene og muskelsmerter, så passer på å trene og få nok søvn. Jeg leverer ett av barna hver morgen mens mannen tar det andre. Jeg har hjemmekontor og hadde ikke klart å stå i jobb uten den muligheten. Jeg jobber fra 08-1530 og starter på middagen umiddelbart etter jobb. 

Mannen henter barna på vei hjem etter jobb. Når de kommer hjem ca kl.1600 spiser vi og så går det slag i slag med lekselesing, tømming av sekker,  vask av skittentøy, planlegging av morgendagens antrekk, rydde kjøkken og vaske opp, lage matbokser klar til dagen etter osv. Vi legger ett barn hver. Den minste legger seg ca.1830 og eldste rundt kl.19:30. Jeg går selv til sengs rundt kl.21:45. Da er jeg ofte helt utslitt etter dagen. 

Anonymkode: b228e...a1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du prater mye om oppgaver. Det du ikke har klart å se for deg (forståelig nok!) er at ingen oppgaver er problematiske i husholdningen, men barna i seg selv er det som er den store belastningen.

Jeg har ingen "travle ettermiddager". Jeg henter barna, lager middag etc. Det som sliter meg ut er når barna krangler, når de har meltdowns når de kommer hjem fra skolen og barnehage, når de trenger grensesetting, når de er desperat etter mamma mens jeg lager middag, når de ikke vil sitte ved bordet, når det hoies og skrikes under middagen, når glass veltes, spaghetti størkner på gulvet, når du må ta kampen om fjernkontrollen/ipad, når eldste vil ut og sykle mens minste nekter å gå ut døra, når du må bruke 20 minutter på å få ungene til å komme og pusse tenna, når det hyles og skrikes fordi det er shampo i øynene når det dusjes. Når ungene trasser, tar maktkamper, når de gjør motstand, men egentlig vil ha deg nær etc. 

Og jeg har ROLIGE og  ganske lydige unger!

Det er tiss i senga på natta, må byttes, sette på vaskemaskin, når du endelig har sovnet våkner nestemann og kommer tassende inn i senga di, sparker deg halve natta. Du våkner mørbanken når alarmen ringer, på'n igjen, dra ungene opp av senga (om de ikke allerede har våknet 08), mase om at de skal kle på seg mens du fyrer opp i peisen, rister brødskiver, dekker på bordet, mase på at de skal kle på seg mens de klager på at de fryser, minstemann kommer til bordet, du får satt på kaffen, må inn og mase på eldste igjen, eldste sitter og leser tegneserier, du maser igjen, tar bladet, ramaskrik, til slutt kommer eldste til bordet - dårlig med tid, hår skal kammes mens han spiser brødskive, huske på leksa, har han pakket gymbaggen, spiser sakte, klokka tikker, ut i gangen og legge frem klær, hva er været i dag? Legger frem klær, drasse barna inn på badet og pusse tenna, mase på eldstemann, de pusser tenna, ut i gangen, på med klærne - barna somler, finner ikke lua, mangler en vante, lete etter vanten, finner vanten, alle ut i bilen! Løpe inn og lete etter bilnøkkelen, mase om ungen har med frukt og ryggsekk, finne bilnøkkelen, kjøre til skolen. Og her har jeg ikke engang tatt med mannen som surrer hodeløst rundt i gangen. 
Og dette er bare morgenen!

Jeg må ha avlastning når mannen er borte fordi jeg blir mentalt utslitt og da blir jeg fysisk utslitt pga. sykdommen (alle tidligere kroppslige symptomer forverres). Det er ikke henting, middagslaging, støvsuging etc som gjør det, men det er alt rundt barnas behov som sliter meg ut. Og jeg har som sagt rolige og lydige unger. 

 

Anonymkode: d4430...54b

Jeg kjenner meg så igjen i alt du skriver.

To barn her med minste som er på spekteret og ett større barn og jeg er 100 % alene med dem.

Hverdagen føles ut som en evig kamp for å ha hyggelige stunder

Eldste gir utrykk for at hen ønsker alenetid med meg fordi søsken tar så mye plass.

Det er mildt sagt fullstendig mentalt utslitende 

Minste har heldigvis nå i en alder av fem, begynt å sove natten gjennom men jeg får aldri hentet meg inn.

Jeg hadde aldri kunnet forutse hvordan livet skulle bli.

Med helseutfordinger som utgangspunkt, hadde jeg nok aldri valgt å få barn.

Anonymkode: e9412...825

[AnonymBruker]

Hvordan bor dere? Bor dere på et sted med lekeplass og barn rett utenfor eller litt mer avsides? Å ha andre barn i umiddelbar nærhet i nabolaget og et uteområde uten biler er gull verdt. 

Anonymkode: e3d43...499

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvordan bor dere? Bor dere på et sted med lekeplass og barn rett utenfor eller litt mer avsides? Å ha andre barn i umiddelbar nærhet i nabolaget og et uteområde uten biler er gull verdt. 

Anonymkode: e3d43...499

nettverk er 100 000 ganger viktigere enn lekeplass, vil jeg bare få sagt, TS. For mannen din sin del også. Men ha, andre barn er ofte avlastning også!

Anonymkode: d4430...54b

[AnonymBruker]

Kommer jo helt an på. Om dere får et friskt og velfungerende barn som selv kan gå til og fra fritidsaktiviteter hvis dere bor sentralt, så kan det bli ganske greit. Om dere får et krevende barn så blir det ti ganger så krevende for dere med alt fra nitidig oppfølging pga manglende selvstendighet og utvikling. Vi har selv 3 barn og kjører oss spent ihjel da vi bor usentralt og 2 av dem holder på med toppidrett. Mannen min og jeg ser definitivt 10 år eldre ut enn vi gjorde for 5 år siden.

Anonymkode: 5738a...ba8

[AnonymBruker]

Jeg er alene med et barn som nå er syv år. Barnet har en diagnose, så hverdagen vår blir kanskje noe anderledes enn for andre. På grunn av barnets diagnose har vi foreløpig valgt å ikke være med på noe fritidaktiviteter etter skoletid. Etter vi har vært på jobb og skole så er det hjem for å lage middag. Noen ganger må vi kanskje innom butikken på veien. Dette er nok den verste tiden for min del, jeg har en krevende jobb, så jeg er alltid veldig sliten og har lyst til å hvile før jeg lager middag. Men, med sultne barn i hus så er det bare å hive seg rundt. 
 

Etter middag har vi ofte besøk av barnets venner, eller så leker vi med noe, går på sykkelturer nå på våren, eller slapper av med barnetv. Innimellom blir vi invitert i bursdager eller vennegrupper etter skolen, så er det dugnader på skolen og hjemme. Det er sjelden vi har en uke uten planer for å si det sånn. Og det er når barnet er lagt at det gøye begynner😂 Da er det vasking av tøy, gjøre klart alt til neste dag, rydde kjøkken, sette på oppvaskmaskin, pakke ut av sekken, rydde, reparere klær, osv osv. når klokka er 21-22 er jeg utslitt og går å legger meg. Neste dag er det bare å gjenta prosessen. Jeg kunne aldri vært foruten barnet mitt, men livet har uten tvil blitt et evig hamsterhjul av gjøremål og oppgaver. 

Anonymkode: 2c3bd...544

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Du prater mye om oppgaver. Det du ikke har klart å se for deg (forståelig nok!) er at ingen oppgaver er problematiske i husholdningen, men barna i seg selv er det som er den store belastningen.

Jeg har ingen "travle ettermiddager". Jeg henter barna, lager middag etc. Det som sliter meg ut er når barna krangler, når de har meltdowns når de kommer hjem fra skolen og barnehage, når de trenger grensesetting, når de er desperat etter mamma mens jeg lager middag, når de ikke vil sitte ved bordet, når det hoies og skrikes under middagen, når glass veltes, spaghetti størkner på gulvet, når du må ta kampen om fjernkontrollen/ipad, når eldste vil ut og sykle mens minste nekter å gå ut døra, når du må bruke 20 minutter på å få ungene til å komme og pusse tenna, når det hyles og skrikes fordi det er shampo i øynene når det dusjes. Når ungene trasser, tar maktkamper, når de gjør motstand, men egentlig vil ha deg nær etc. 

Og jeg har ROLIGE og  ganske lydige unger!

Det er tiss i senga på natta, må byttes, sette på vaskemaskin, når du endelig har sovnet våkner nestemann og kommer tassende inn i senga di, sparker deg halve natta. Du våkner mørbanken når alarmen ringer, på'n igjen, dra ungene opp av senga (om de ikke allerede har våknet 08), mase om at de skal kle på seg mens du fyrer opp i peisen, rister brødskiver, dekker på bordet, mase på at de skal kle på seg mens de klager på at de fryser, minstemann kommer til bordet, du får satt på kaffen, må inn og mase på eldste igjen, eldste sitter og leser tegneserier, du maser igjen, tar bladet, ramaskrik, til slutt kommer eldste til bordet - dårlig med tid, hår skal kammes mens han spiser brødskive, huske på leksa, har han pakket gymbaggen, spiser sakte, klokka tikker, ut i gangen og legge frem klær, hva er været i dag? Legger frem klær, drasse barna inn på badet og pusse tenna, mase på eldstemann, de pusser tenna, ut i gangen, på med klærne - barna somler, finner ikke lua, mangler en vante, lete etter vanten, finner vanten, alle ut i bilen! Løpe inn og lete etter bilnøkkelen, mase om ungen har med frukt og ryggsekk, finne bilnøkkelen, kjøre til skolen. Og her har jeg ikke engang tatt med mannen som surrer hodeløst rundt i gangen. 
Og dette er bare morgenen!

Jeg må ha avlastning når mannen er borte fordi jeg blir mentalt utslitt og da blir jeg fysisk utslitt pga. sykdommen (alle tidligere kroppslige symptomer forverres). Det er ikke henting, middagslaging, støvsuging etc som gjør det, men det er alt rundt barnas behov som sliter meg ut. Og jeg har som sagt rolige og lydige unger. 

 

Anonymkode: d4430...54b

Dette vekket latteren i meg, ble sittende å le gjenkjennelig😅😅

 

Anonymkode: 55156...6a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Jeg har skolebarn og dette opplever vi ikke i det hele tatt. Vi har kun én fritidsaktivitet, en dag i uka. VI har ikke følt oss presset til å bli med på masse annet.
Foreldre ihjelorganiserer barnas oppvekst. Dette kan man velge selv.

Anonymkode: d4430...54b

De fleste foreldre forsøker vel å følge opp ut i fra barnas interesser. Ønsker ungen å delta på 1 organisert idrett blir det fort 3-4 treninger i uka, mange opptatte helger, og dugnader. Mer hvis ungen vil satse. Bedre at ungene er aktive enn sitter inne med skjerm. Mange barn får også svømmetimer og kulturskole som del av almenndannelsen. 

Anonymkode: 5e3ad...253