Hva gjorde du for å ”finne” deg selv igjen

[AnonymBruker]

……etter brudd med kjæresten/samboeren?

Jeg har i over 2 år sakte men sikkert ”mistet” meg selv på veien i et forhold jeg var i. Nå er samboerskapet over etter va 4 år, og fremdeles etter 2 mnd alene finner jeg lite gleder, føler hode/tankene er som bomull og mye smerter i kroppen i og etter bruddet. Jeg forstår ikke grunnen til at han gjorde det slutt da han ikke ønsker å snakke og har kuttet all kontakt. Skulle ønske vi kunne snakke sammen så jeg kunne forstå hva han følte og tenkte på innsiden. 
Men slik er det ikke, så spørsmålet mitt er:

Hva gjorde du for å komme tilbake til deg selv igjen, kjenne på gleder igjen etc og hvor lang tid kan dette ta?

Jeg går turer, besøker venner/familie,  stiller og steller hjemme og forsøker å tenke på alt jeg har og fokuserer på takknemlighet!

Anonymkode: 224b5...9e3

[AnonymBruker]

Var ikke bare brudd, men ble alvorlig syk, mistet jobben, og så ble jeg dumpet, og dette var rett før pandemien. Snart 40, ingen barn, aldri vært så syk, fattig og alene.

Endte med å flytte tilbake til hjembyen, noe som var et stort nederlag i seg selv, men hadde rett og slett ikke råd til å bo i storbyen lenger. Helsa er en del bedre nå enn da, for 5-6 år siden, så jeg har involvert meg i frivillig arbeid og tatt på meg verv i politikken og kommuneadministrasjonen. Jobber på oppdragsbasis og kortidsansettelse når jeg har muligheten. Er fortsatt singel, fortsatt ingen skikkelig jobb, men har i det minste noe å drive med, og fikk muligheten til å kjøpe et lite hus.

Jeg ville ikke egentlig kutte kontakten med eksen, men det ville hun, og for min egen del var det kanskje det beste uansett. Tenker mye tilbake på tidligere forhold, hvordan livet var før, men prøver å akseptere at ting ikke ble som jeg ville. Sånn er livet, antar jeg, ikke alle kan lykkes.

Anonymkode: b466a...974

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Var ikke bare brudd, men ble alvorlig syk, mistet jobben, og så ble jeg dumpet, og dette var rett før pandemien. Snart 40, ingen barn, aldri vært så syk, fattig og alene.

Endte med å flytte tilbake til hjembyen, noe som var et stort nederlag i seg selv, men hadde rett og slett ikke råd til å bo i storbyen lenger. Helsa er en del bedre nå enn da, for 5-6 år siden, så jeg har involvert meg i frivillig arbeid og tatt på meg verv i politikken og kommuneadministrasjonen. Jobber på oppdragsbasis og kortidsansettelse når jeg har muligheten. Er fortsatt singel, fortsatt ingen skikkelig jobb, men har i det minste noe å drive med, og fikk muligheten til å kjøpe et lite hus.

Jeg ville ikke egentlig kutte kontakten med eksen, men det ville hun, og for min egen del var det kanskje det beste uansett. Tenker mye tilbake på tidligere forhold, hvordan livet var før, men prøver å akseptere at ting ikke ble som jeg ville. Sånn er livet, antar jeg, ikke alle kan lykkes.

Anonymkode: b466a...974

Det er det jeg tenker på også, dette med aksept. Godta at det ble som det ble. 

Jeg forsøker å forstå hvorfor ting blir som det blir, men svaret eller forståelsen kan komme mange år etterpå, kanskje når man opplever lykke og glede alene på områder man forstår at det ikke kunne bli med den personen man var glad i….kanskje!?

For en reise du har vært på, den kan ikke ha vært lett nei! Sender deg en klem.

Dem sier det at de brudd er den sorgen man ikke sender blomster til (om det er riktig skrevet). Å bli forlatt kan være en ekstrem påkjenning og skal ikke kimses av!

 

Anonymkode: 224b5...9e3

[AnonymBruker]

Hvis det går for lang tid på den måten der, ville jeg ha investert i noen timer med samtaleterapi. Det gjør jeg nå og det hjelper meg på vei....

Lykke til ❤️

Anonymkode: 8013d...2e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvis det går for lang tid på den måten der, ville jeg ha investert i noen timer med samtaleterapi. Det gjør jeg nå og det hjelper meg på vei....

Lykke til ❤️

Anonymkode: 8013d...2e8

Sant! Har gått noen timer til samtaleterapi faktisk, men er noen uker siden nå så jeg bestiller en time nå jeg! Takk for påminnelsen ❤️ TS

Anonymkode: 224b5...9e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Sant! Har gått noen timer til samtaleterapi faktisk, men er noen uker siden nå så jeg bestiller en time nå jeg! Takk for påminnelsen ❤️ TS

Anonymkode: 224b5...9e3

Ikke la det gå for lang tid mellom timene, viktig med kontinuitet i en sånn prosess ❤️ heier på deg 🙏

Anonymkode: 8013d...2e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ikke la det gå for lang tid mellom timene, viktig med kontinuitet i en sånn prosess ❤️ heier på deg 🙏

Anonymkode: 8013d...2e8

Dette trengte jeg å høre nå da jeg merker at kropp og topp er helt på bærtur og alt føles surrete❤️ Takk, heier på deg også 🙏

Anonymkode: 224b5...9e3

[Snublefot62]

Dette vet jeg høres banalt ut, men det som er viktig er å ikke miste seg selv i første omgang. Da slipper du å måtte finne deg selv etter slike ting som brudd etc.

Det er banalt, og det fungerer. Men det er ikke enkelt.

Det er mange fallgruver i søken etter hvem en er. Jeg tror at man må prøve å gjøre det litt enklere for en selv med å spørre seg selv hvilke to-tre grunnverdier setter du størst pris på, og hva er dine større mål om 10 år eller lengre frem i tid.

Om man sørger for å sjekke at målene fortsatt betyr noe for en, og at en lever i tråd med to-tre kjerneverdier, så mener jeg at det er vanskelig å miste seg selv nesten uansett hva en møter på veien.

Og som andre er inne på - er du inne i et terapiforløp så vil jeg påstå at det viktig å ha regelmessighet og forutsigbarhet rundt det. Når man er ferdig med en time så booker du neste time med en gang. Ikke vent. Det blir glemt. Ta det før du går.

Lykke til

[sekhmet369]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ikke la det gå for lang tid mellom timene, viktig med kontinuitet i en sånn prosess ❤️ heier på deg 🙏

Anonymkode: 8013d...2e8

Støtter denne. Kontinuerlig samtaleterapi er gull verdt for å sortere tanker og følelser. 

Det er viktig å tillate deg å føle på følelsene i kroppen - mange av oss (spesielt kvinner) har en tendens til å overintellektualisere alt med overtenking, samtidig som man undertrykker følelsene. Da havner man i en slags hekt på de vonde følelsene uten å jobbe oss gjennom dem. 

Jeg vil også nevne at to måneder er svært lite i denne sammenheng... Det er gjerne ved to måneder at man virkelig begynner å ta innover seg den nye realiteten. Og det er naturlig at det kommer bølger av følelser - særlig også mtp. syklus og de hormoner som er i sving. Ikke bli irritert på deg selv når du føler på vonde følelser, la det komme naturlig, og jobb med å sitte i de vonde følelsene når de dukker opp.

For mange hjelper det å sette en timer på 10 eller 15 minutter, og så føler du på hva du føler i kroppen og tillater deg å gråte ut og trøster deg selv i selvmedlidenheten, helt fram til klokken ringer. Så føler du igjen på hva du føler i kroppen og så reiser deg og tilbake til det du holder på med. Gjenta dette hver eneste gang du føler deg trist, nedfor eller gråtekvalt, og over tid vil det skje sjeldnere og sjeldnere. Dette fungerer svært godt ved sorg etter tap av nære også, forresten. 

Sender deg gode tanker og ønsker deg lykke til. Det viktigste er at du stiller opp for deg selv, og ikke velger flukt gjennom ting som rus, mat, sex, dating osv. For slik flukt gjør ingenting annet enn å utsette smerten - før eller siden vil den da bite deg i ræva. Det er mye bedre om du bearbeider alt nå og blir ferdig med det, en gang for alle. Lykke til ❤️ 

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (5 minutter siden):

Dette vet jeg høres banalt ut, men det som er viktig er å ikke miste seg selv i første omgang. Da slipper du å måtte finne deg selv etter slike ting som brudd etc.

Det er banalt, og det fungerer. Men det er ikke enkelt.

Det er mange fallgruver i søken etter hvem en er. Jeg tror at man må prøve å gjøre det litt enklere for en selv med å spørre seg selv hvilke to-tre grunnverdier setter du størst pris på, og hva er dine større mål om 10 år eller lengre frem i tid.

Om man sørger for å sjekke at målene fortsatt betyr noe for en, og at en lever i tråd med to-tre kjerneverdier, så mener jeg at det er vanskelig å miste seg selv nesten uansett hva en møter på veien.

Og som andre er inne på - er du inne i et terapiforløp så vil jeg påstå at det viktig å ha regelmessighet og forutsigbarhet rundt det. Når man er ferdig med en time så booker du neste time med en gang. Ikke vent. Det blir glemt. Ta det før du går.

Lykke til

Jeg syns ikke dette er banalt, dette er viktig og jeg kjenner jo veldig på at det er slik jeg trenger å lese/høre om i denne fasen jeg er i, da man fort glemmer hva man skal fokusere på. 
Det å miste seg selv er kanskje det jeg føler på, skjønner ikke hvem jeg er lengre og det er veldig veldig rart å oppleve. Så mange rare tanker som jeg innerst inne VET ikke stemmer (eks. jeg betyr ikke noe for noen, har ikke venner, trives jeg ikke i jobben min, jeg er ikke verdt noe). De tankene der som kan komme etter brudd fordi du er blitt forlatt av en du trodde du skulle dele livet og hverdagen med. Alle disse negative tankene som kommer skyver jeg unna for å ikke bli liggende i forsterstilling i sofaen, det vil jo gjøre det værre i lengden!

Så ja, det er så viktig å få ta disse samtaleterapiene, for mine grunnverdier er kjærlighet, trygghet og ærlighet. Så må veiledes litt i alt tenker jeg nå og starte litt på nytt 

Dagens plan:

Trene litt, bestille terapitime, gå tur i solen ved vannet og vanne meg selv med gode ord og tanker❤️
 

Takk for din melding! TS

Anonymkode: 224b5...9e3

[AnonymBruker]

sekhmet369 skrev (17 minutter siden):

Støtter denne. Kontinuerlig samtaleterapi er gull verdt for å sortere tanker og følelser. 

Det er viktig å tillate deg å føle på følelsene i kroppen - mange av oss (spesielt kvinner) har en tendens til å overintellektualisere alt med overtenking, samtidig som man undertrykker følelsene. Da havner man i en slags hekt på de vonde følelsene uten å jobbe oss gjennom dem. 

Jeg vil også nevne at to måneder er svært lite i denne sammenheng... Det er gjerne ved to måneder at man virkelig begynner å ta innover seg den nye realiteten. Og det er naturlig at det kommer bølger av følelser - særlig også mtp. syklus og de hormoner som er i sving. Ikke bli irritert på deg selv når du føler på vonde følelser, la det komme naturlig, og jobb med å sitte i de vonde følelsene når de dukker opp.

For mange hjelper det å sette en timer på 10 eller 15 minutter, og så føler du på hva du føler i kroppen og tillater deg å gråte ut og trøster deg selv i selvmedlidenheten, helt fram til klokken ringer. Så føler du igjen på hva du føler i kroppen og så reiser deg og tilbake til det du holder på med. Gjenta dette hver eneste gang du føler deg trist, nedfor eller gråtekvalt, og over tid vil det skje sjeldnere og sjeldnere. Dette fungerer svært godt ved sorg etter tap av nære også, forresten. 

Sender deg gode tanker og ønsker deg lykke til. Det viktigste er at du stiller opp for deg selv, og ikke velger flukt gjennom ting som rus, mat, sex, dating osv. For slik flukt gjør ingenting annet enn å utsette smerten - før eller siden vil den da bite deg i ræva. Det er mye bedre om du bearbeider alt nå og blir ferdig med det, en gang for alle. Lykke til ❤️ 

Alt du skriver er veldig veldig fint! Det er mange gode velmenende råd og veiledning og det settes stor pris på! Takk!

Heldigvis, får jeg si, er jeg ikke ei som flykter til rus, mat, sex eller dating selv om hele kroppen har et savn etter nærhet, men forstår at det er følelsen av å føle seg elsket eller næret på en måte.

Det du skriver om at 2 mnd er svært lite er sant og dette med at man etter 2 mnd tar innover seg den nye realiteten kjenner jeg skikkelig skikkelig på- så dette blir nok en berg- og dalbane, men jeg har masse masse fint i vente og gledene kommer når hode og kroppen er mer i balanse! ❤️

TS

Anonymkode: 224b5...9e3

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg syns ikke dette er banalt, dette er viktig og jeg kjenner jo veldig på at det er slik jeg trenger å lese/høre om i denne fasen jeg er i, da man fort glemmer hva man skal fokusere på. 
Det å miste seg selv er kanskje det jeg føler på, skjønner ikke hvem jeg er lengre og det er veldig veldig rart å oppleve. Så mange rare tanker som jeg innerst inne VET ikke stemmer (eks. jeg betyr ikke noe for noen, har ikke venner, trives jeg ikke i jobben min, jeg er ikke verdt noe). De tankene der som kan komme etter brudd fordi du er blitt forlatt av en du trodde du skulle dele livet og hverdagen med. Alle disse negative tankene som kommer skyver jeg unna for å ikke bli liggende i forsterstilling i sofaen, det vil jo gjøre det værre i lengden!

Så ja, det er så viktig å få ta disse samtaleterapiene, for mine grunnverdier er kjærlighet, trygghet og ærlighet. Så må veiledes litt i alt tenker jeg nå og starte litt på nytt 

Dagens plan:

Trene litt, bestille terapitime, gå tur i solen ved vannet og vanne meg selv med gode ord og tanker❤️
 

Takk for din melding! TS

Anonymkode: 224b5...9e3

Det var ikke sånn banalt jeg mente. For dette er viktig. For alle. Og det er viktig i forhold til identitet.

Hvem er du? Hva gjør deg unik? Hva er viktig for deg? Og hvor vil du?

Jeg har levd store deler av livet mitt uten å vite hva som er viktig for meg. Hvordan skal en da ta gode valg som er rett for en selv? En kan ikke. En må ta noen valg men om det ikke er i tråd med det som er viktig for deg så blir du usikker og litt rådvill.

Kanskje du og skal begynne der? Hva er to-tre viktige verdier for deg? Hvor vil du være om 10 år?

Du skal ikke svare meg her men deg selv. Og skriv det ned. Gjerne på veggen din

[AnonymBruker]

Det har bare gått to måneder, så du er fortsatt i unntakstilstandfasen av prosessen her. Ikke stress for mye med å prøve å jobbe deg ut av dette, mener jeg. La tiden jobbe for deg og fokuser på å ta en dag og en uka av gangen. Slike prosesser tar lang tid ❤️ Ofte et par år.

Hvis du fortsatt sliter veldig neste vår, kan du heller ta skikkelig tak og se på om du bør endre noe drastisk i livet. Jeg synes det er prematurt å skulle trykke på panikknappen og prøve å fremskynde healing allerede nå. Skjønner at det er vanskelig, men enkelte perioder vil jo være vanskelige i livet. Du må gjennom ilden, ikke unngå den. 

Anonymkode: c8bde...669

[SPOCA]

Etter min eksmann flyttet jeg tilbake til hjemstedet, fikk meg ny jobb, kjøpte ny leilighet, fullførte studiene osv. Jeg gjorde i grunn ganske mye, og fikk bukt med en hel del dårlige følelser. Gikk også ned 90 kg (senere 130 kg).

[AnonymBruker]

Føler ikke jeg er i mål men:

 

Tenker på livet

Interiør og klær. Rydder hjemme og kvitter meg med ting som ikke er rett lengre eller bare tar mental plass. Maria kondo opplegg. 

Trening og da også yoga og pitelitt meditasjon når det faller seg naturlig

Legger planer og skriver ned drømmer

Prøver å nyte nuet mer og har funnet meg en jobb jeg kan være sosial og bare være og lære. 

Er ikke så flink enda, men prøver å lære mer om det som interiserer meg, som å spille piano og ta bilder. 

Kanskje gi slipp på noe som har holdt meg igjen og både gjøre mer men også roe ned tankene eller forholdet mitt til tankene. 

Anonymkode: 29bd4...619

[AnonymBruker]

Jeg står i det tøffeste jeg har opplevd akkurat nå. Kjærlighetssorg etter han jeg virkelig trodde var den rette for meg. Han ene som jeg har sluppet helt innpå meg, og han ene som fikk meg til å tro på frasen " kjærlighet ved første blikk ", for det var sånn for meg. Jeg vet ikke om jeg noengang kommer til å greie eller orke å slippe en annen mann inn i livet mitt, fordi jeg følte så sterkt at det var Han. At han var personen min. Nå er jeg bare ødelagt og knust, føler meg tom og sliten. Hele tiden. 

Jeg ville bare være sammen med han. 

Anonymkode: 476c5...426

[Snok1]

AnonymBruker skrev (På 6.5.2025 den 9.54):

Hva gjorde du for å komme tilbake til deg selv igjen, kjenne på gleder igjen etc og hvor lang tid kan dette ta?

Jeg pulte og drakk ganske mye i en periode. Etter noen hektiske måneder trappet jeg ned på drikkingen.

Jeg ser og aksepterer at dette er en terapeutisk metode som det er lett å kritisere, men min rapport fra felten er at det virket og virker for meg.

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (8 timer siden):

Det var ikke sånn banalt jeg mente. For dette er viktig. For alle. Og det er viktig i forhold til identitet.

Hvem er du? Hva gjør deg unik? Hva er viktig for deg? Og hvor vil du?

Jeg har levd store deler av livet mitt uten å vite hva som er viktig for meg. Hvordan skal en da ta gode valg som er rett for en selv? En kan ikke. En må ta noen valg men om det ikke er i tråd med det som er viktig for deg så blir du usikker og litt rådvill.

Kanskje du og skal begynne der? Hva er to-tre viktige verdier for deg? Hvor vil du være om 10 år?

Du skal ikke svare meg her men deg selv. Og skriv det ned. Gjerne på veggen din

(Vet ikke om jeg fikk svart på denne da jeg ikke kan se det , så skriver litt)

Ja, akkurat dette med å finne sin egen identitet syns jeg er vanskelig, men kanskje jeg finner det ut etterhvert! Nå som alt føles kaos i meg så kjenner jeg at selvfølelsen er veldig lav, men selvtilliten er ok. Kjenner på det samme at jeg store deler av livet ikke helt vet hva som er viktig for meg uten om være snill og god, trofast og ærlig og ha trygghet og forutsigbarhet i generelt i livet. 

Jeg skal i kveld skrive ned spørsmålene til meg selv og svare det som kommer i skriveboken min   

TS

Anonymkode: 224b5...9e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Føler ikke jeg er i mål men:

 

Tenker på livet

Interiør og klær. Rydder hjemme og kvitter meg med ting som ikke er rett lengre eller bare tar mental plass. Maria kondo opplegg. 

Trening og da også yoga og pitelitt meditasjon når det faller seg naturlig

Legger planer og skriver ned drømmer

Prøver å nyte nuet mer og har funnet meg en jobb jeg kan være sosial og bare være og lære. 

Er ikke så flink enda, men prøver å lære mer om det som interiserer meg, som å spille piano og ta bilder. 

Kanskje gi slipp på noe som har holdt meg igjen og både gjøre mer men også roe ned tankene eller forholdet mitt til tankene. 

Anonymkode: 29bd4...619

Mange fine ting du gjør for deg selv og jeg tror også på at om man holder seg litt opptatt innimellom så flyter tankene vekk fra det som gjør oss triste! I kveld skal jeg skrive noen tanker ned og trene hjemme på stuegulvet  

TS

Anonymkode: 224b5...9e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nå er jeg bare ødelagt og knust, føler meg tom og sliten. Hele tiden. 

Jeg ville bare være sammen med han. 

hvorfor vil du være sammen med en som har såret deg så sterkt? 

Anonymkode: 5a40a...c2a