Min kone hater seg selv og det går ut over ekteskapet.

[AnonymBruker]

Vi er i slutten av 40-årene og har vært gift i 25 år, tre barn sammen. Min kone fikk brystkreft for noen år siden og er helt frisk nå. Brystene ble rekonstruert, men pga diverse problemer ble de aldri så fine som de kunne ha vært. Dette, i tillegg til at min kone har lagt på seg en god del ifm overgangsalderen, gjør at hun hater kroppen sin. Jeg har alltid gjort det klart at hun fremdeles tenner meg, men jeg tror ikke hun tror på meg. Dette har de siste 5-6 årene gått kraftig ut over ekteskapet vårt. Hun vil ikke lenger ha sex (vi har ikke hatt sex i det hele tatt på 5 år) og vil ikke en gang sove i samme seng som meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, jeg føler ekteskapet vårt er på vei utfor et stup. Jeg prøvde å snakke med henne om det her om dagen, foreslo at hun kanskje trenger profesjonell hjelp til å takle selvbildet sitt og jeg sa også at selvbildet hennes går kraftig ut over ekteskapet vårt og at jeg er bekymret for henne. Hun sa ja til å søke hjelp (men trodde ikke det kom til å endre noe), men hun ble også rasende og beskyldte meg for å kaste ting hun har fortalt meg tilbake på henne, som et våpen. Jeg føler meg helt forferdelig. Er det virkelig det jeg har gjort? Hva var alternativet? Skulle jeg ikke sagt noe og i stedet sett på at ekteskapet mitt går i dass og bedt om skilsmisse? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer. 

Anonymkode: 28dee...439

[AnonymBruker]

Om du føler du har gjort det du kan så kan du ikke gjøre mer. Det er opp til henne også. Tydelig at hun trenger hjelp, og at hun tar ut alt sitt sinne på deg. Det er virkelig ikke bra. 

Om du ikke tar ansvar for deg selv oppi dette så ødelegger hun deg. Det er ingen tjent med. Hun virker psykisk syk dessverre...

Anonymkode: afda2...d06

[AnonymBruker]

Du er snill som har blitt så lenge, mange som ikke gjør. 

Når man er syk er det kjempe vanskleig å se for seg at ting skal bli bedre, hun har en virkelighet i sitt hodet som er svært ulik din. Hun ser seg ikke fra dine øyne, men sine. 

Hvordan viser du at du er glad i henne? Får du stryke henne over håret? 

Har du lyst til å bli? 

Anonymkode: ba05c...a03

[AnonymBruker]

Du kaster bort livet ditt..

 

Finn deg i det minste ei elskerinne 

Anonymkode: 21004...62d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du kaster bort livet ditt..

 

Finn deg i det minste ei elskerinne 

Anonymkode: 21004...62d

Det forlenger bare problemet og gjør mer skade enn godt tror jeg. Om man har mulighet til å gå fra hverandre så tror jeg det er det beste. Mulig kona forstår alvoret da...Hun trenger virkelig hjelp.

Anonymkode: afda2...d06

[AnonymBruker]

Vi har vært i samme situasjon, at jeg fikk hat til kroppen min. Kanskje ikke enkleste rådet å følge, men min mann er ikke en som gir seg på tap eller lar seg vippe ut av at jeg blir sinna. Han sto sterkt i situasjonen, og viste meg på alle måter at han elsket kroppen min. 

Jeg hadde mest komplekser for magen, og feide iltert bort hånden hans når han tok meg på magen. "Ikke der, du vet jo at...!" raste jeg. Han la hånden bestemt tilbake akkurat der. "Min mage like mye som din, for jeg og livet vårt sammen har formet den. Du snakker ikke stygt om min mage. Den har båret frem mine fantastiske barn, og jeg elsker den!"

Han var håpløs å snakke tilrette, i dette og i hvordan han fortalte meg hvor deilig han synes min kropp var. (Uten press på sex.)

Han ga seg ikke, og jeg ble etterhvert vant til å tape angående dette. Hånden hans på kroppen min ble ok, så god, så forsvant mine stygge tanker om kroppen min etterhvert. Jeg ble trygg på at han elsket den igjen. Da var det ikke lenger så vesentlig at den ikke var perfekt. 

Er nok en hårfin balanse i om slikt blir bra eller ugreit, og har nok mye med personlighet å gjøre å stå stødig i slikt, men noen ganger er løsningen å ikke respektere det partner sier. 😅

 

Anonymkode: 7d727...dbf

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt om det å forlate henne er det som er rett akkurat nå. Å forlate henne kan nok få henne til å mislike seg selv enda mer.

At hun skal oppsøke hjelp er veldig bra. Når kroppen gjennomgår store endringer kan det være lett å ikke godta hvordan kroppen er. Jeg går gjennom noe lignende nå og det er vanskelig å godta at kroppen min er annerledes nå og jeg synes også at det er vanskelig å tro på samboeren min når han sier at han liker den like godt som før og tenner like mye på meg nå.

Men blir ikke dette bedre så har jeg stor forståelse for at man ikke klarer mer. Hun skyver deg jo bort og det er en vond følelse.

Gir du henne komplimenter? Kan dere være fysisk nær hverandre? Eller er hun helt avstengt der?

Anonymkode: 32e5b...5f8

[Irak]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Vi har vært i samme situasjon, at jeg fikk hat til kroppen min. Kanskje ikke enkleste rådet å følge, men min mann er ikke en som gir seg på tap eller lar seg vippe ut av at jeg blir sinna. Han sto sterkt i situasjonen, og viste meg på alle måter at han elsket kroppen min. 

Jeg hadde mest komplekser for magen, og feide iltert bort hånden hans når han tok meg på magen. "Ikke der, du vet jo at...!" raste jeg. Han la hånden bestemt tilbake akkurat der. "Min mage like mye som din, for jeg og livet vårt sammen har formet den. Du snakker ikke stygt om min mage. Den har båret frem mine fantastiske barn, og jeg elsker den!"

Han var håpløs å snakke tilrette, i dette og i hvordan han fortalte meg hvor deilig han synes min kropp var. (Uten press på sex.)

Han ga seg ikke, og jeg ble etterhvert vant til å tape angående dette. Hånden hans på kroppen min ble ok, så god, så forsvant mine stygge tanker om kroppen min etterhvert. Jeg ble trygg på at han elsket den igjen. Da var det ikke lenger så vesentlig at den ikke var perfekt. 

Er nok en hårfin balanse i om slikt blir bra eller ugreit, og har nok mye med personlighet å gjøre å stå stødig i slikt, men noen ganger er løsningen å ikke respektere det partner sier. 😅

 

Anonymkode: 7d727...dbf

For en fantastisk mann du har, og at du klarte å tro på han. Nå ble jeg skikkelig rørt ❤️

[AnonymBruker]

Irak skrev (41 minutter siden):

For en fantastisk mann du har, og at du klarte å tro på han. Nå ble jeg skikkelig rørt ❤️

Ja han var en klippe i den situasjonen! 🥰

Må jo vedkjenne at jeg i starten ikke synes det. Jeg synes han var en idiot og respektløs som ikke respekterte meg og det jeg sa. Ikke riktig klok liksom. Så var det akkurat klok han var. 😄🥰

 

Anonymkode: 7d727...dbf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du kaster bort livet ditt..

 

Finn deg i det minste ei elskerinne 

Anonymkode: 21004...62d

Synes du bør skaffe deg psykisk hjelp selv. For en syk ting å foreslå for noen. 
 

Da ødelegger man i alle fall liv.

Anonymkode: 4e132...e9c

[Irak]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja han var en klippe i den situasjonen! 🥰

Må jo vedkjenne at jeg i starten ikke synes det. Jeg synes han var en idiot og respektløs som ikke respekterte meg og det jeg sa. Ikke riktig klok liksom. Så var det akkurat klok han var. 😄🥰

 

Anonymkode: 7d727...dbf

Kjærlighet gjør sterk ❤️

Er det jeg leser. Er ikke alle som klarer dette, for han må faktisk mene dette også, så sterkt som det han uttrykte. Det var det som gjorde meg rørt. Han ga deg på en måte ikke noe valg 😅

Det er virkelig verdt å kjempe for ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har vært i samme situasjon, at jeg fikk hat til kroppen min. Kanskje ikke enkleste rådet å følge, men min mann er ikke en som gir seg på tap eller lar seg vippe ut av at jeg blir sinna. Han sto sterkt i situasjonen, og viste meg på alle måter at han elsket kroppen min. 

Jeg hadde mest komplekser for magen, og feide iltert bort hånden hans når han tok meg på magen. "Ikke der, du vet jo at...!" raste jeg. Han la hånden bestemt tilbake akkurat der. "Min mage like mye som din, for jeg og livet vårt sammen har formet den. Du snakker ikke stygt om min mage. Den har båret frem mine fantastiske barn, og jeg elsker den!"

Han var håpløs å snakke tilrette, i dette og i hvordan han fortalte meg hvor deilig han synes min kropp var. (Uten press på sex.)

Han ga seg ikke, og jeg ble etterhvert vant til å tape angående dette. Hånden hans på kroppen min ble ok, så god, så forsvant mine stygge tanker om kroppen min etterhvert. Jeg ble trygg på at han elsket den igjen. Da var det ikke lenger så vesentlig at den ikke var perfekt. 

Er nok en hårfin balanse i om slikt blir bra eller ugreit, og har nok mye med personlighet å gjøre å stå stødig i slikt, men noen ganger er løsningen å ikke respektere det partner sier. 😅

 

Anonymkode: 7d727...dbf

Så nydelig ❤️ vi er litt i samme situasjon og min mann prøver seg nok litt på samme tilnærming, men gir seg nok raskere når jeg blir sint og avvisende.

Det er virkelig beintøft å få kroppen sin rasert slik svangerskap og alder gjør. Jeg møtte min mann da jeg var på topp. Stilte i fitness konkurranser, hadde akkurat lagt inn silikon i brystene og følte meg som en sexbombe. 2 barn, 20 kg, ett sett enorme hengepupper som mest ligner jur og mange år senere klarer jeg ikke tanken på å la han se meg naken. Jeg dekker meg til og gjemmer meg etter beste evne. Sex skjer et par ganger i året og jeg føler meg elendig.

Tror mer bekreftelse fra han på at utseendet mitt er viktigere enn hva en psykolog har å si om saken. Fortsett å være god mot kona di ts og fortell henne hvor nydelig DU synes hun er. Vær urokkelig på at hennes kropp og deres liv sammen er det du elsker ❤️

Anonymkode: d6154...f09

[AprilLudgate]

Du har gjort rett.

Hun trenger virkelig en psykolog.

Jeg kan forstå henne, men….man må være villig til å jobbe med det om parforholdet skal bestå.

[AnonymBruker]

Irak skrev (8 minutter siden):

Kjærlighet gjør sterk ❤️

Er det jeg leser. Er ikke alle som klarer dette, for han må faktisk mene dette også, så sterkt som det han uttrykte. Det var det som gjorde meg rørt. Han ga deg på en måte ikke noe valg 😅

Det er virkelig verdt å kjempe for ❤️

Ja, det er det jeg mente med at det er et litt vanskelig råd å følge kanskje, for dette handler jo mye om hvor sikkert man står i seg selv ved motgang. Begynner man å nøle og trekke seg når det blir sårhet og sinne vil det jo ikke virke. Jeg kan jo forstå at det er naturlig å trekke seg når man får rasende beskjed om det, men min mann viker generelt ikke når når noe er veldig viktig for ham, og dette var det. Litt sjokk for meg riktig nok, for han pleier å vike når noe er mer viktig for meg enn ham, og jeg var veldig hissig på det. Det var nok fordi han mente at jeg hadde låst meg i noe som var ubegrunnet og tåpelig. Det var det jo også, men man kan gå seg veldig vill i slike tanker og komplekser. 

Så må man nok mene det oppriktig ja. Annet blir nok gjennomskuet, eller oppgitt. Det var å innse at han virkelig mente det han sa og viste som trengte gjennom. 

Anonymkode: 7d727...dbf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Så nydelig ❤️ vi er litt i samme situasjon og min mann prøver seg nok litt på samme tilnærming, men gir seg nok raskere når jeg blir sint og avvisende.

Det er virkelig beintøft å få kroppen sin rasert slik svangerskap og alder gjør. Jeg møtte min mann da jeg var på topp. Stilte i fitness konkurranser, hadde akkurat lagt inn silikon i brystene og følte meg som en sexbombe. 2 barn, 20 kg, ett sett enorme hengepupper som mest ligner jur og mange år senere klarer jeg ikke tanken på å la han se meg naken. Jeg dekker meg til og gjemmer meg etter beste evne. Sex skjer et par ganger i året og jeg føler meg elendig.

Tror mer bekreftelse fra han på at utseendet mitt er viktigere enn hva en psykolog har å si om saken. Fortsett å være god mot kona di ts og fortell henne hvor nydelig DU synes hun er. Vær urokkelig på at hennes kropp og deres liv sammen er det du elsker ❤️

Anonymkode: d6154...f09

Du er helt sikkert kvinnelig og flott. ❤️

Men ja det er tøft! Jeg var stolt av kroppen min tidligere, og så følte jeg at den var rasert. Jeg så ikke noe fint eller sexy ved den. Bare feil. 

Det er mange år siden dette nå, og jeg er siden blitt både eldre og kraftigere, men jeg tror det skjedde noe mer med meg gjennom det å bli trygg på at han bare så kvinnen han elsker, og kroppen han synes er deilig å se på, ta på og å ha sex med. Jeg ble mindre kritisk til kvinnekroppen generelt. Jeg kikker på kvinner i alle aldre og fasonger, og ser at de er feminine og fine. At perfekt ikke er nødvendig for det. 

Nå klarer jeg å tenke at så lenge jeg merker at han liker kroppen min så er den ok. Han hadde jo ikke likt den, verken å se på den, ta på den eller ha sex med den, om han ikke likte den, og det merker jeg jo at han gjør. Jeg velger nå å stole på det, istedenfor å lage meg sannheter om at han ikke kan like den, til tross for bevisene på at det gjør han. Jeg har et godt forhold til kroppen min i dag. Selv om den er mindre perfekt nå enn da jeg gikk meg vill i komplekser. 

Håper du kommer dit også! ❤️

Anonymkode: 7d727...dbf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi har vært i samme situasjon, at jeg fikk hat til kroppen min. Kanskje ikke enkleste rådet å følge, men min mann er ikke en som gir seg på tap eller lar seg vippe ut av at jeg blir sinna. Han sto sterkt i situasjonen, og viste meg på alle måter at han elsket kroppen min. 

Jeg hadde mest komplekser for magen, og feide iltert bort hånden hans når han tok meg på magen. "Ikke der, du vet jo at...!" raste jeg. Han la hånden bestemt tilbake akkurat der. "Min mage like mye som din, for jeg og livet vårt sammen har formet den. Du snakker ikke stygt om min mage. Den har båret frem mine fantastiske barn, og jeg elsker den!"

Han var håpløs å snakke tilrette, i dette og i hvordan han fortalte meg hvor deilig han synes min kropp var. (Uten press på sex.)

Han ga seg ikke, og jeg ble etterhvert vant til å tape angående dette. Hånden hans på kroppen min ble ok, så god, så forsvant mine stygge tanker om kroppen min etterhvert. Jeg ble trygg på at han elsket den igjen. Da var det ikke lenger så vesentlig at den ikke var perfekt. 

Er nok en hårfin balanse i om slikt blir bra eller ugreit, og har nok mye med personlighet å gjøre å stå stødig i slikt, men noen ganger er løsningen å ikke respektere det partner sier. 😅

 

Anonymkode: 7d727...dbf

Dette! Fra et ekteskap der jeg aldr var fin nok, ingen komplimenter , forandringer i kroppen og fikk selvhat på grunn av det, til et forhold der mannen min nå viser og sier med overbevisning at det er hele meg han elsker. Og for en tålmodighet. Han burde gitt opp og gått forlengst, fordi jeg nektet å tro ham. Kjeftet og var ufordragelig, men livredd for at han skulle gå, og dermed bevise at det stemte. Stygg og ekkel. Det er grusomt å ha det slik, men han har aldri gitt seg. Jeg vil aldri føle meg fin i bikini, men tror på at han elsker meg. Hold ut. Men på et tidspunkt må du også snu det. Konfrontere. Spørre om hun tror du er helt idiot, uten dømmekraft og lyver til henne etter alle disse år. OG at om hun ikke godtar kjærligheten og at du er oppriktig, så drepes den. Hun må tvinges til å endre tankesett og virkelighetsoppfatning. En kognitiv terapaut hjalp meg. Det er håp! 

Anonymkode: 0e5f9...aaa

[AnonymBruker]

I tillegg til psykolog så tror jeg din kone trenger å snakke med en Likeperson fra Brystkreftforeningen.

Undersøk tilbuder der dere bor, ta kontakt og se om din kone går med på å møte en likeperson.

https://kreftforeningen.no/content/uploads/2023/11/Likepersonsbrosjyre-mars-2023-web.pdf

Anonymkode: 03c50...9cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.5.2025 den 17.09):

Vi er i slutten av 40-årene og har vært gift i 25 år, tre barn sammen. Min kone fikk brystkreft for noen år siden og er helt frisk nå. Brystene ble rekonstruert, men pga diverse problemer ble de aldri så fine som de kunne ha vært. Dette, i tillegg til at min kone har lagt på seg en god del ifm overgangsalderen, gjør at hun hater kroppen sin. Jeg har alltid gjort det klart at hun fremdeles tenner meg, men jeg tror ikke hun tror på meg. Dette har de siste 5-6 årene gått kraftig ut over ekteskapet vårt. Hun vil ikke lenger ha sex (vi har ikke hatt sex i det hele tatt på 5 år) og vil ikke en gang sove i samme seng som meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, jeg føler ekteskapet vårt er på vei utfor et stup. Jeg prøvde å snakke med henne om det her om dagen, foreslo at hun kanskje trenger profesjonell hjelp til å takle selvbildet sitt og jeg sa også at selvbildet hennes går kraftig ut over ekteskapet vårt og at jeg er bekymret for henne. Hun sa ja til å søke hjelp (men trodde ikke det kom til å endre noe), men hun ble også rasende og beskyldte meg for å kaste ting hun har fortalt meg tilbake på henne, som et våpen. Jeg føler meg helt forferdelig. Er det virkelig det jeg har gjort? Hva var alternativet? Skulle jeg ikke sagt noe og i stedet sett på at ekteskapet mitt går i dass og bedt om skilsmisse? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer. 

Anonymkode: 28dee...439

Hva med hormonbehandling. Da kan man RASE ned i vekt! 

Anonymkode: 8a6ae...425

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Hva med hormonbehandling. Da kan man RASE ned i vekt! 

Anonymkode: 8a6ae...425

Ikke meningen å spore av her, men legger man ikke på seg av hormoner?

Anonymkode: 4ef50...675