Kompleks ptsd

[AnonymBruker]

Fikk diagnosen i dag. Det er trist, men også godt å få vite hva som egentlig feiler meg. Det er vondt at jeg har levd med dette helt siden 1011-årsalderen og ikke fått riktig diagnose før nå. Jeg er 55 år. 

Er det noen som vil dele litt om hva som skjedde da dere fikk diagnosen? Ble dere henvist, i så fall hvor? Tok det lang tid å få hjelp? Hva slags behandling har dere fått og ikke minst: er dere blitt bedre? 

Anonymkode: 1e4b0...b20

[AnonymBruker]

10-11-årsalderen

Anonymkode: 1e4b0...b20

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen for noen år siden, det gjorde godt og vondt, godt fordi det jeg slet med og følte, var ekte, det hadde et navn. Vondt fordi det er en av de hardeste diagnosene å ha. Jeg har jobbet hardt med meg selv i flere når nå, jeg har flere gode dager enn vonde, men hver dag kommer et blaff fra fortiden, en følelse, et bilde, en lukt, ett eller annet sånt. Andre dager er veldig tøffe igjen. 

Jeg klarer meg, jeg føler egentlig ikke at det finnes hjelp mot det jeg har annet enn det jeg allerede gjør. Jeg har noen å snakke med i blant og det hjelper. 

Jeg ble grovt mishandlet fra fødselen av, å leve føles litt som å sette sammen et ikea møbel uten bruksanvisning eller erfaring. Prøve litt, feile litt, gjøre om litt, fikse litt, ender vel i et slags mål. 

Anonymkode: 09c21...8a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg fikk diagnosen for noen år siden, det gjorde godt og vondt, godt fordi det jeg slet med og følte, var ekte, det hadde et navn. Vondt fordi det er en av de hardeste diagnosene å ha. Jeg har jobbet hardt med meg selv i flere når nå, jeg har flere gode dager enn vonde, men hver dag kommer et blaff fra fortiden, en følelse, et bilde, en lukt, ett eller annet sånt. Andre dager er veldig tøffe igjen. 

Jeg klarer meg, jeg føler egentlig ikke at det finnes hjelp mot det jeg har annet enn det jeg allerede gjør. Jeg har noen å snakke med i blant og det hjelper. 

Jeg ble grovt mishandlet fra fødselen av, å leve føles litt som å sette sammen et ikea møbel uten bruksanvisning eller erfaring. Prøve litt, feile litt, gjøre om litt, fikse litt, ender vel i et slags mål. 

Anonymkode: 09c21...8a5

Det gjør vondt å lese. Jeg har siden jeg var liten følt at jeg var plassert midt i en svær mørk skog uten kart eller kompass og fått beskjed om å finne veien ut. Det har jeg jo aldri klart. Minner om ikea-møbelet ditt ❤

Anonymkode: 1e4b0...b20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Fikk diagnosen i dag. Det er trist, men også godt å få vite hva som egentlig feiler meg. Det er vondt at jeg har levd med dette helt siden 1011-årsalderen og ikke fått riktig diagnose før nå. Jeg er 55 år. 

Er det noen som vil dele litt om hva som skjedde da dere fikk diagnosen? Ble dere henvist, i så fall hvor? Tok det lang tid å få hjelp? Hva slags behandling har dere fått og ikke minst: er dere blitt bedre? 

Anonymkode: 1e4b0...b20

Jeg ble henvist til privatpraktiserende psykologspesialist pga angstsymptomer. Det var mange måneders ventetid på å komme inn, men ble utredet og fikk diagnosen cptsd. Gikk deretter i 3 år med ukentlig kognitiv atferdsterapi og EMDR-behandling. Deretter ett år med stabilisering der jeg kun var hos terapeuten et par ganger i løpet av året før jeg ble utskrevet. 

Har vært frisk siden. Kjenner mine styrker og sårbarheter. Vet hvordan jeg virker og hvorfor. 

Anonymkode: 46388...d27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det gjør vondt å lese. Jeg har siden jeg var liten følt at jeg var plassert midt i en svær mørk skog uten kart eller kompass og fått beskjed om å finne veien ut. Det har jeg jo aldri klart. Minner om ikea-møbelet ditt ❤

Anonymkode: 1e4b0...b20

Jeg har hatt samme følelsen som deg og skogen også, det er så smertefullt å hele tiden måtte lete etter retningen og ingenting føles egentlig logisk. 

Anonymkode: 09c21...8a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg ble henvist til privatpraktiserende psykologspesialist pga angstsymptomer. Det var mange måneders ventetid på å komme inn, men ble utredet og fikk diagnosen cptsd. Gikk deretter i 3 år med ukentlig kognitiv atferdsterapi og EMDR-behandling. Deretter ett år med stabilisering der jeg kun var hos terapeuten et par ganger i løpet av året før jeg ble utskrevet. 

Har vært frisk siden. Kjenner mine styrker og sårbarheter. Vet hvordan jeg virker og hvorfor. 

Anonymkode: 46388...d27

Så godt at du har opplevd så god bedring! Jeg er redd for at de skal synes jeg er for gammel til å bruke ressurser på, er 55 nå 😔

Anonymkode: 1e4b0...b20

[AnonymBruker]

Lite endret seg for meg annet enn at jeg fikk bekreftet at det er noe anderledes med meg ift andre og at jeg fikk bekreftet at jeg har traumer som ikke bare eksisterer i mitt hode.

K46

Anonymkode: e0237...c8e

[AnonymBruker]

55 år er ikke for gammel. Du er jo bare ung enda! 

Men det beste er egentlig å finne ressurser selv. Jeg fikk mer hjelp av alt egenarbeid og praksisene jeg oppsøkte på egen hånd enn det helsevesenet tilbød. Nervesystemet, polyvagal teori, ervervet trygg tilknytning, prosessere gamle minner er nøkkelord for meg. Jobbe med internaliserte kjerneideer som "jeg er verdiløs" osv. 

KPTSD er noe dritt. Men dette er livet vårt, og vi fortener noe bedre enn å lide hver jævla dag. Lykke til ❤️ 

Anonymkode: 6a22f...51c

[AnonymBruker]

Ingenting endret seg etter diagnose. Fortsatte hos samme avtalespesialister. Jeg er ikke så opptatt av diagnoser. Det tok rundt 3 år før vi snakket om diagnose, da hadde hun visst i flere år at jeg hadde kptsd. Vi jobbet jo med det likevel.

Anonymkode: a3e43...593

[AnonymBruker]

Hei kjære deg.  Er I samme situasjon og ca samme alder. 

Slitt meg gjennom arbeidslivet i alle år,  samtidig som jeg har måtte kjempe mot angsten, kunne bli trigget av det meste.  Min største frykt er mennesker,  og ironisk nok jobber jeg i et omsorgsyrke..

Møtte til slutt veggen i 2020, tok kontakt med fastlegen og sa at jeg ikke klarer mer.. sykemeldt i 1 år mens jeg gikk i behandling hos privat psykolog. (Ønsket selv  privat,  da jeg er så heldig å ha økonomi  til det)  Fikk diagnose etter par mnd, og vi jobbet mot at jeg skulle være bedre rustet til å møte alt man møter i en vanlig hverdag ..

Ønsket så inderlig og fortsette i jobb,  så fikk 50 % uføretrygd da vi regnet med at jeg skulle klare å stå i 50  % jobb.

Før jul sa det fullstendig stopp, går hos samme psykolog igjen,    nå med sikte på full uføretrygd.

Blitt mye "bedre" bare med å akseptere at slik er  jeg, og har mer forståelse for hvorfor jeg  overreagerer på mange ting. 

Lykke til 

 

Anonymkode: c62aa...82d