sosial angst!

[Gjest Gjest]

hele livet mitt har jeg slitt med sosial angst. når jeg begynte på barneskolen mistet jeg alle barndomsvennene mine fordi jeg begynte å trekke meg tilbake og ble "kjedelig" som de kalte det. på skolen klarte jeg ikke skaffe meg venner for jeg turte aldri snakke til folk med mindre de snakket til meg først. så ble det enda vanskeligere for meg og jeg begynte å skulke skolen. lærerne og foreldrene mine likte dette dårlig og prøvde å få ut av meg hvorfor jeg gjorde det. jeg satt ofte på kontoret til sosiallæreren som bare konkluderte med at jeg var svært sjenert.

så i voksen alder slet jeg med å finne meg jobb. først og fremst fordi jeg ikke turde å søke fordi jeg var redd jeg ville bli innkalt til intervju osv.

endelig i høst diagnoserte jeg meg selv med sosial angst. og ved en tilfeldighet fant fastlegen min ut av det. jeg skal nå endelig få hjelp. jeg skal begynne på piller og samtaleterapi. etterhvert vil jeg kanskje tørre å svare telefonen når et ukjent nummer ringer og tørre å oppsøke bedrifter og skaffe meg jobb.

jeg er bare så bitter for at ingen "oppdaget" at jeg hadde sosial angst tidligere! de bare avskrev meg som veldig skjenert, dum, lite pratsom, stum... tenk hvis jeg hadde fått hjelp som barn, kanskje jeg ville ha vært et helt annet menneske nå. jeg er snart 30 og har ennå ikke hatt noen ordentlig jobb før, ikke har jeg noe særlig utdannelse heller.

lurer på om dere andre som har sosial angst, når ble det oppdaget? kunne du ha fått hjelp tidligere slik at livet ditt hadde blitt bedre?

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig er du ikke dum, stum eller kjedelig! Det er jo sosial angsten de ser, og ikke deg.

Problemet er jo at folk ser jo ikke hvilken fin person du er hvis du ikke viser dem det. Jeg har tenkt mange ganger at jeg skulle ønske folk så meg som den personen jeg virkelig er, sånn som jeg er når jeg er sammen med familien og sånn.

Jeg synes det er synd det har tatt så lang tid før du har fått noe hjelp, søkte selv hjelp hos psykolog fordi jeg skjønte noe var galt, det var på ungdomsskolen jeg begynte å få problemer. Jeg fikk da diagnosen sosial angst. Har hatt masse samtaleterapi, og det hjelper, men man må være villig til å gi slipp på tryggheten og kaste seg ut i det skumle for å komme noen vei. Det blir ikke bedre av å ikke prøve, men det kan også bli verre om man blir presset til å gjøre ting man ikke vil/orker tanken på. Man må ta alt i sitt eget tempo, men samtidig være villig til å pushe seg selv fremover, det er viktig.

Men folk skulle bare visst hva det koster av krefter noen ganger!

Jeg har begynt å ta bussen flere ganger i uken, noe som var helt utenkelig tidligere, noen dager går det greit, andre dager er det vanskeligere.. sånn er det bare.

Tror det er lett å bli bitter istedet for å se ting på en positiv måte, du har gått gjennom mye andre mennesker aldri vil komme i nærheten av, og du kjenner deg selv nok bedre enn de fleste, du har jo kjempe masse å bidra med i mange forskjellige yrker; f eks: omsorg, rådgivning, coaching og masse annet!

Hallo! du er jo bare 30, folk i alle aldre utdanner seg, skifter jobb, stifter familie langt oppe i 40-50 åra nå om dagen

Det er ikke til å komme bort i fra at mennesker med sosial angst ofte er mye mer reflekterte og tenker gjennom saker og ting mer enn det andre gjør.

Man har sett skyggesiden av livet, og da setter man så mye mer pris på de gode stundene og tingene i livet.

Jeg synes det er kjempefint du har fått hjelp og ønsker deg lykke til!

[Gjest Bodillen]

hele livet mitt har jeg slitt med sosial angst. når jeg begynte på barneskolen mistet jeg alle barndomsvennene mine fordi jeg begynte å trekke meg tilbake og ble "kjedelig" som de kalte det. på skolen klarte jeg ikke skaffe meg venner for jeg turte aldri snakke til folk med mindre de snakket til meg først. så ble det enda vanskeligere for meg og jeg begynte å skulke skolen. lærerne og foreldrene mine likte dette dårlig og prøvde å få ut av meg hvorfor jeg gjorde det. jeg satt ofte på kontoret til sosiallæreren som bare konkluderte med at jeg var svært sjenert.

så i voksen alder slet jeg med å finne meg jobb. først og fremst fordi jeg ikke turde å søke fordi jeg var redd jeg ville bli innkalt til intervju osv.

endelig i høst diagnoserte jeg meg selv med sosial angst. og ved en tilfeldighet fant fastlegen min ut av det. jeg skal nå endelig få hjelp. jeg skal begynne på piller og samtaleterapi. etterhvert vil jeg kanskje tørre å svare telefonen når et ukjent nummer ringer og tørre å oppsøke bedrifter og skaffe meg jobb.

jeg er bare så bitter for at ingen "oppdaget" at jeg hadde sosial angst tidligere! de bare avskrev meg som veldig skjenert, dum, lite pratsom, stum... tenk hvis jeg hadde fått hjelp som barn, kanskje jeg ville ha vært et helt annet menneske nå. jeg er snart 30 og har ennå ikke hatt noen ordentlig jobb før, ikke har jeg noe særlig utdannelse heller.

lurer på om dere andre som har sosial angst, når ble det oppdaget? kunne du ha fått hjelp tidligere slik at livet ditt hadde blitt bedre?

←

Det er veldig mange som sliter med det samme som deg, i større eller mindre grad. At du nå endelig får hjelp er flott!

imidlertid stusser jeg litt over at legen vil gi deg piller. Hva slags piller er det snakk om? Antidepressiva? Jeg håper bare legen din er flink til å informere deg om farer og bivirkninger. Mange har fått livet sitt ødelagt av såkalte "lykkepiller". Det som begynte som en depresjon eller en eller annen grad av angst utvikler seg for enkelte til å bli langt alvorligere som følge av medisineringen. Dette har vært veldig mye oppe i media de siste par årene.

Jeg synes du bør innhente informasjon om denne type medisin før du tar skrittet.

Det finnes alternative måter å håndtere angst på. Piller er den "enkle" veien. Forhør deg litt innen alternativ medisin. Tenker f.eks på tankefeltterapi o.l.

Ønsker deg uansett lykke til!

[Gjest Gjest]

hele livet mitt har jeg slitt med sosial angst. når jeg begynte på barneskolen mistet jeg alle barndomsvennene mine fordi jeg begynte å trekke meg tilbake og ble "kjedelig" som de kalte det. på skolen klarte jeg ikke skaffe meg venner for jeg turte aldri snakke til folk med mindre de snakket til meg først. så ble det enda vanskeligere for meg og jeg begynte å skulke skolen. lærerne og foreldrene mine likte dette dårlig og prøvde å få ut av meg hvorfor jeg gjorde det. jeg satt ofte på kontoret til sosiallæreren som bare konkluderte med at jeg var svært sjenert.

så i voksen alder slet jeg med å finne meg jobb. først og fremst fordi jeg ikke turde å søke fordi jeg var redd jeg ville bli innkalt til intervju osv.

endelig i høst diagnoserte jeg meg selv med sosial angst. og ved en tilfeldighet fant fastlegen min ut av det. jeg skal nå endelig få hjelp. jeg skal begynne på piller og samtaleterapi. etterhvert vil jeg kanskje tørre å svare telefonen når et ukjent nummer ringer og tørre å oppsøke bedrifter og skaffe meg jobb.

jeg er bare så bitter for at ingen "oppdaget" at jeg hadde sosial angst tidligere! de bare avskrev meg som veldig skjenert, dum, lite pratsom, stum... tenk hvis jeg hadde fått hjelp som barn, kanskje jeg ville ha vært et helt annet menneske nå. jeg er snart 30 og har ennå ikke hatt noen ordentlig jobb før, ikke har jeg noe særlig utdannelse heller.

lurer på om dere andre som har sosial angst, når ble det oppdaget? kunne du ha fått hjelp tidligere slik at livet ditt hadde blitt bedre?

←

Det er akkurat som om jeg skulle ha skrevet dette selv.

Da jeg begynte på ungdomskolen fikk jeg en samtaletime med læreren, som kom frem til at jeg var veldig sjenert å ikke turte å vise følelser osv..

Har alltid slitt med å få venner, da alle trodde jeg var dum.

Ikke har jeg klart å holde særlig lenge på jobber heller.

Huff, det er grusomt å ha det sånn og jeg skulle virkelig ønske at sosialangsten hadde blitt oppdaget da jeg var barn, er sikker på at jeg ville hatt det mye bedre nå...

[Gjest Thalassa]

hele livet mitt har jeg slitt med sosial angst. når jeg begynte på barneskolen mistet jeg alle barndomsvennene mine fordi jeg begynte å trekke meg tilbake og ble "kjedelig" som de kalte det. på skolen klarte jeg ikke skaffe meg venner for jeg turte aldri snakke til folk med mindre de snakket til meg først. så ble det enda vanskeligere for meg og jeg begynte å skulke skolen. lærerne og foreldrene mine likte dette dårlig og prøvde å få ut av meg hvorfor jeg gjorde det. jeg satt ofte på kontoret til sosiallæreren som bare konkluderte med at jeg var svært sjenert.

så i voksen alder slet jeg med å finne meg jobb. først og fremst fordi jeg ikke turde å søke fordi jeg var redd jeg ville bli innkalt til intervju osv.

endelig i høst diagnoserte jeg meg selv med sosial angst. og ved en tilfeldighet fant fastlegen min ut av det. jeg skal nå endelig få hjelp. jeg skal begynne på piller og samtaleterapi. etterhvert vil jeg kanskje tørre å svare telefonen når et ukjent nummer ringer og tørre å oppsøke bedrifter og skaffe meg jobb.

jeg er bare så bitter for at ingen "oppdaget" at jeg hadde sosial angst tidligere! de bare avskrev meg som veldig skjenert, dum, lite pratsom, stum... tenk hvis jeg hadde fått hjelp som barn, kanskje jeg ville ha vært et helt annet menneske nå. jeg er snart 30 og har ennå ikke hatt noen ordentlig jobb før, ikke har jeg noe særlig utdannelse heller.

lurer på om dere andre som har sosial angst, når ble det oppdaget? kunne du ha fått hjelp tidligere slik at livet ditt hadde blitt bedre?

←

Ville bare ønske deg lykke til med jobb, utdanning og hva ellers du skulle finne på