Er det å ha barna 50/50 så fantastisk som jeg forestiller meg?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg har prøvd å snakke med han, finne gnisten i forholdet og prøvd å ordne opp lenge. Jeg pleide å ordne barnevakt (få mine foreldre til å passe barna) slik at vi kunne ha date nights, men alt mannen ville var å se tv og spise middag. Greit nok det, men han pleide å sovne under filmen og sluke middagen uten å gi meg eller maten noe oppmerksomhet. Han er ikke interessert i å snakke om følelser eller hvordan jeg skal komme «ovenpå». 

Anonymkode: ec709...1ad

For meg virker som han er veldig sliten. 

Anonymkode: 79833...1e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hvor gamle er barna dine? Det er litt unntakstilstand med småbarn i hus. Er du sikker på at følelsene for mannen er helt borte? 

Har du snakket med mannen om hva du føler og hvor sliten du er? Har dere prøvd samlivs terapi?

Det er veldig viktig når man bor i sammen med barn, at man gir hverandre egentid. Gjør dere det?

Dra ut å tren, venninne kvelder, spa turer osv. Har dere mulighet til barnevakt, så dere kan pleie hverandre? 

Dette er mannen du har valgt å få barn i sammen med, så det er dumt å kaste inn håndkle så fort det blir vanskelig.

Gresse er sjeldent grønnere på andre siden. 

Har du/han økonomi så dere kan bosette dere i nærheten av hverandre. Hvis dere må flytte litt vekk, er du sikker på at mannen din ønsker dette? 

Det er ingen garanti for at du blir lykkelig og uthvilt med 50/50 ordning. 

Så bare vær sikker i ditt valg, før du river istykker familien til dine barn.

Anonymkode: bedcb...3a9

Barna er 6 og 2 år. Jeg har foreslått samlivsterapi mange ganger, men han vil ikke. Vi greier ikke å ha en skikkelig samtale sammen lenger. Vi snakker bare om ungene, praktiske ting og helt nødvendige ting.

Har som sagt i lang tid forsøkt å pleie forholdet, fikk foreldrene mine til å sitte barnevakt. Men innså at mannen bare ville se tv, vi har ingenting å prate om lenger. Han avviser mine forsøk på å få til en god samtale. 
 

Jeg ser det du påpeker her og er redd for å trå feil, føler ikke dette er enkelt. 

Anonymkode: ec709...1ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Barna er 6 og 2 år. Jeg har foreslått samlivsterapi mange ganger, men han vil ikke. Vi greier ikke å ha en skikkelig samtale sammen lenger. Vi snakker bare om ungene, praktiske ting og helt nødvendige ting.

Har som sagt i lang tid forsøkt å pleie forholdet, fikk foreldrene mine til å sitte barnevakt. Men innså at mannen bare ville se tv, vi har ingenting å prate om lenger. Han avviser mine forsøk på å få til en god samtale. 
 

Jeg ser det du påpeker her og er redd for å trå feil, føler ikke dette er enkelt. 

Anonymkode: ec709...1ad

Jobber eller er du hjemmeværende? Jeg beklager nå men for meg virker som du trenger å komme deg ut og oppleve noe. At du får for lite stimuli. Mens mannen får for mye og vil bare være hjemme og roe ned når det er en mulighet. 

Anonymkode: 79833...1e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Men det er jo ikke DET dette handler om, det handler om en familie som fungerer men der TS ikke fungerer, så kan så klart TS ta valg for sin del som påvirker hele familien - det kan gå br, den kan bli et mareritt for alle. Du legger last til byrden basert på en mening du har, ikke en fasit. 

Anonymkode: c10b3...0ff

Poenget mitt er at barn oppfatter at mamma og pappa ikke er kjærester, men «venner» eller noen som bor sammen og omgås for å leke familie. Og det er ikke positivt. Helt ærlig, hvor avstumpet tror dere barn er? Tror dere virkelig at vi voksne klarer å lure ungene til å tro at «alt er normalt» når det ikke er det? 

Anonymkode: 525ad...772

[AnonymBruker]

Maleficenta skrev (18 timer siden):

De hater jo ikke hverandre. De er bare ikke forelska mer. Tror ikke barna tar skade av det

Neida, de hater ikke hverandre. Men mor vantrives og far virker ikke til å legge to pinner i kryss for at ting skal endre seg. De klarer ikke en gang å ha en samtale seg i mellom, sier ts. Det er helt åpenbart at stemningen ikke er god, selv om de ikke står og skriker til hverandre. Og dette mener en del her i tråden for alvor at ikke kan være skadelig for barna å vokse opp i? Selvfølgelig merker stemningen, ser hvordan mor og far omgås (eller ikke omgås), preges av rammene rundt seg i oppveksten og tar dette med seg videre i livet. Kanskje går det bra, kanskje går det ikke bra, men at det er helt uproblematisk å vokse opp sammen med to foreldre hvor forholdet mellom er dødt, det er det faktisk ikke.

Anonymkode: 525ad...772

[AnonymBruker]

Hvis du velger dette TS, hva gjør du den dagen barna er over 12 år og kanskje kommer og sier de vil bo fast hos pappa og ikke orker denne 50/50 delingen lengre, for det kan meget vel skje.. 

Anonymkode: c10b3...0ff

[AnonymBruker]

Om det er slik at det bare er kjærligheten som er borte, og man klarer å samarbeide greit om barna så er 50/50 en grei løsning synes jeg.

Har man to ulike foreldrestiler så kan det være utfordrende.

Anonymkode: 8df8c...7d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jobber eller er du hjemmeværende? Jeg beklager nå men for meg virker som du trenger å komme deg ut og oppleve noe. At du får for lite stimuli. Mens mannen får for mye og vil bare være hjemme og roe ned når det er en mulighet. 

Anonymkode: 79833...1e2

Jeg jobber og har alltid jobbet 100%, foruten de månedene jeg har vært hjemme i foreldrepermisjon. Mannen jobber også 100%. Mannen har ikke behov for et sosialt liv virker det som, han har ett par gode kollegaer som han anser som sine venner, og han er ikke sosial utenom jobben. Jeg har noen venninner jeg liker å treffe utenom jobb, har også stort behov for å reise og oppleve ting, min mann er ikke den typen lengre. Han vil helst bare være hjemme når han har fri eller være med barna.

Anonymkode: ec709...1ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

For meg virker som han er veldig sliten. 

Anonymkode: 79833...1e2

 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Høres litt trasig ut, men kan det være hans måte å vise stress på, at han rett og slett ikke har overskudd? og dermed soner ut og forblir i sin egen verden de minuttene det er noe stillhet?

Kanskje han ser på dine forventninger om top romance som «press», og blir utmattet av det?

Anonymkode: 0bf0b...6f7

Det kan godt hende han er stressa eller sliten, men det har vært slik de siste 6 årene. Og jeg føler jeg har levd i ett livløst ekteskap disse årene. Det er ikke snakk om romantikk eller det å børe nyforelska, er klar over at hvetebrødsdagene ikke varer livet ut. Men må kunne snakke sammen om ting bortsett fra barna og rent praktiske ting, det bør være kjærestetid utenom sex, som forøvrig ikke frister for min del da følelsene er borte. Jeg har (prøvd) snakke med han om dette flere ganger, at hvis han er deprimert eller utslitt/utmattet må han søke om hjelp. Jeg kan ikke leve i et dødt forhold resten av mitt liv, 6 av 8 år kjipe år i et ekteskap er ganske ille. Jeg føler jeg kaster bort livet mitt, det er så ille at jeg selv har slitt med psyken og selvbilde i perioder. 

Anonymkode: ec709...1ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg jobber og har alltid jobbet 100%, foruten de månedene jeg har vært hjemme i foreldrepermisjon. Mannen jobber også 100%. Mannen har ikke behov for et sosialt liv virker det som, han har ett par gode kollegaer som han anser som sine venner, og han er ikke sosial utenom jobben. Jeg har noen venninner jeg liker å treffe utenom jobb, har også stort behov for å reise og oppleve ting, min mann er ikke den typen lengre. Han vil helst bare være hjemme når han har fri eller være med barna.

Anonymkode: ec709...1ad

Men kanskje dere reiser noe med barn? Reiser dere noe? Har du sagt det til ham? 

Anonymkode: 79833...1e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.5.2025 den 1.30):

Problemet med 50/50 er at du aldri kan få noen garantier på at det er en løsning alle kan leve med. 

Plutselig så fungerer det ikke for et av barna eller begge. Det er ikke alle barn som takler å ha to hjem selv om du og barnefar er venner og bor nær hverandre. 

Kanskje far treffer en ny dame etterhvert som han får nye barn med og hun stikker kjepper i hjulene slik at far ikke lenger vil ha de halve tiden. 

Kanskje far finner en jobb langt unna og vil flytte (ja nå generaliserer jeg menn veldig, men sorry. Man vet aldri hva fedre kan finne på) og i slike tilfeller som over, så ender du opp med alt ansvaret alene.

Og i og med at ungene er små ennå, hva om en av de (gud forby) får en diagnose/sykdom som det er vanskelig å takle alene. En må huske på at selv om man "bare" har 50% så er man faktisk 100% alene i de 50%. Og det kan by på utfordringer det også.

En venninne og mannen fikk 3 barn på 2 år og tenkte skilsmisse pga samme grunner som deg. Men, så oppdaget de at den ene ungen var autist så de fant ut at de var bedre rustet hvis de holdt sammen. De fortsatte familielivet som gift og gode venner men, de åpnet forholdet sitt og flyttet inn på hvert sitt soverom. "Ga" hverandre en fridag hver i uken, 6 langweekender hver i året, og 2 uker ferie alene på sommeren. Slik levde de faktisk i fred og harmoni med godt samarbeid til ungene ble myndige og flytta ut. 

Men, ja hvis du er "sikker" på at 50/50 fungerer godt for deg, far og unger så er det absolutt en løsning som er gull. Mine unger har bodd med den løsningen hos meg og far siden de var 3 og 5 år.

Vi bor i samme borettslag, er venner, samarbeider godt og det har aldri vært noe problem. Vi har også feiret jul, 17 mai, nyttår og bursdager sammen uten problemer. Vi har begge to alltid satt barna først men, vi har også vært opptatt av å være rause mot hverandre. Vi har derfor ofte byttet uker, helger osv slik av vi har kunnet reise på ferier med venner eller nye partnere. 

Men, det viktigste av alt som har gjort at dette har fungert så bra, tror jeg er at vi bestemte oss begge to da vi gikk fra hverandre for å aldri få flere barn med nye partnere. Gjør man det så blir alt mye mer kaotisk. 

Anonymkode: e8b72...90b

Her er jeg så enig. Det er dersom en får nye barn at det blir skikkelig vanskelig (for barna dere har felles først og fremst). Hvis begge klarer å sette de barna dere allerede har- først- vil det kanskje være grønnere gress på andre siden. 

Anonymkode: b28dd...01d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

 

Det kan godt hende han er stressa eller sliten, men det har vært slik de siste 6 årene. Og jeg føler jeg har levd i ett livløst ekteskap disse årene. Det er ikke snakk om romantikk eller det å børe nyforelska, er klar over at hvetebrødsdagene ikke varer livet ut. Men må kunne snakke sammen om ting bortsett fra barna og rent praktiske ting, det bør være kjærestetid utenom sex, som forøvrig ikke frister for min del da følelsene er borte. Jeg har (prøvd) snakke med han om dette flere ganger, at hvis han er deprimert eller utslitt/utmattet må han søke om hjelp. Jeg kan ikke leve i et dødt forhold resten av mitt liv, 6 av 8 år kjipe år i et ekteskap er ganske ille. Jeg føler jeg kaster bort livet mitt, det er så ille at jeg selv har slitt med psyken og selvbilde i perioder. 

Anonymkode: ec709...1ad

Skjønner du ikke har det lett mtp dette. Det er uansett din opplevelse, og selvsagt skal du ta det på alvor.
 

Jeg tror nok mange kan endre seg energimessig etter at man får barn. Det er mye å følge opp, mye av tiden blir spist opp. Dette går naturligvis utover «funksjonen»i det daglige. Kanskje spesielt hvis man er introvert i utgangspunktet. De introverte kan fungere helt som ekstrovert dersom de har overskudd men man merker fort at når energien er borte så blir de veldig tilbaketrukket. Som om noe, så kan det tenkes at dere i utgangspunktet er litt ulike. 
 

men har du sagt til ham at du vurderer skilsmisse? Jeg syns det kanskje er greit å være 100% ærlig. Mulig han skjerper seg da, blir tvunget til å åpne seg og ta tak. Og er det klart; er han sliten så må kanskje han også se på hva som suger energi av han. Jeg tenker i et ekteskap så skal begge parter påse at man har igjen litt energi til hverandre. Er det slik at unga trekker ut så mye energi at det er 0 igjen til det/ekteskapet så bør  mannen din se litt på om han kan sette mer grenser etc.

 

jeg ville vendt på hver stein , før skilsmisse:) også fordi ut fra de problemstillingene du tar opp så tror jeg dette bare kan bli enda verre dersom dere skal bo hver for dere og ungene er hos ham. 

Anonymkode: 0bf0b...6f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Men kanskje dere reiser noe med barn? Reiser dere noe? Har du sagt det til ham? 

Anonymkode: 79833...1e2

Vi reiser på familieferie hvert år. Jeg har selvsagt prøvd å snakke om det, prøvd å finne tilbake til han, anstrengt meg for å få til kjærestetid ordnet barnevakt hos mine foreldre osv. men han vil bare ikke. Føler ikke han tar meg på alvor og jeg har ærlig takt vare gitt opp å prøve nå. 

Anonymkode: ec709...1ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vi reiser på familieferie hvert år. Jeg har selvsagt prøvd å snakke om det, prøvd å finne tilbake til han, anstrengt meg for å få til kjærestetid ordnet barnevakt hos mine foreldre osv. men han vil bare ikke. Føler ikke han tar meg på alvor og jeg har ærlig takt vare gitt opp å prøve nå. 

Anonymkode: ec709...1ad

I og med at yngste bare er 2 år, så er nok både du og mannen ganske slitne småbarnsforeldre akkurat nå. Og det er ikke helt unaturlig at alt dere har å snakke om er barn og praktiske ting hjemme. Akkurat nå er det det livene deres består av. 

Når det gjelder å få frem at det du tar opp er alvorlig for deg, tror jeg du må være mye mer direkte med han på. 
For han er mann, og har nok ikke oppfattet at du virkelig mener alvor. 
Gi det ETT forsøk til. Og da er du ikke subtil. 
Få dine foreldre til  å passe barna en kveld. Og bestill bord ute på restaurant. Krev at dere reiser ut, og si at det IKKE er et alternativ å spise hjemme foran TV'en. 

Lag deg en liste over stikkord til temaer du vil snakke om. Start med det seriøse. Du orker ikke mer av forholdet deres slik det er nå. Du har behov for samtaler om andre ting enn barn og familie. Du har behov for at du og han gjør ting sammen uten barna. 
OG du har behov for tid til å trene, drive med hobbyer og finne på ting. 
Spør om han har hatt samme type tanker, eller om han føler at forholdet deres slik det er nå dekker hans behov.

Si at dersom det ikke blir endringer, så ser du ikke andre løsninger enn at du flytter ut. 

Foreslå de viktigste endringene: 

1. Du har 1-2 kvelder i uka der du kan trene etter arbeidstid. (Spør om han har ønske om hvilke dager. Og tilby at han får det samme.) 

2. Dere får til en avtale der dine foreldre passer barna en kveld i måneden, der du og mannen har kjærestetid. Da skal dere gjøre noe sammen. (Ikke sovne foran TV'en). Men dere kan gjøre enkle ting, som å gå en tur, gå på kino, konsert, trene sammen... Finne tilbake til ting dere gjorde sammen før barn. 

3. Annenhver uke har du "venninnetid". Da tar han ansvaret hjemme, og så finner du på noe med venninner. 

4. Dere får begge en langhelg i halvåret, der dere kan finne på noe "alene".  Om det er hyttetur eller storbytur eller fisketur er opp til den enkeltes behov. 

5. Når dere begge er hjemme på kveldene, så må det også kunne legges opp til at dere kan få noen timer hver med "hobbytid", Altså at det går an å være hjemme og drive med noe, mens den andre tar barna. (Typisk etter at barna er lagt, men hvis de trenger noe eller våkner.) 

Ikke legg noe press på deg selv eller han om at dere skal tilbake til å være kjærester helt med det første. Dere må først finne tilbake til et stadium der dere begge "blir dere selv", og så begynne å like hverandre som personer igjen. 
Når dere faktisk begynner å snakke om ting som ikke har med barn og familie å gjøre, så kan dere jo vurdere å snakke om tanker og følelser igjen. Og gå derfra til å snakke om andre ting. 

Poenget er at for han, så er dine forsøk på å ha "kjærestetid" og "redde forholdet" for lite konkret. Han har ikke forstått at du faktisk opplever at han ved å sovne foran TV'en, avviser deg og dine forsøk på å være kjærester. 

Og husk. At han ikke har behov for å finne på ting etter jobb, betyr ikke at du skal måtte begrense deg til hans nivå. 
Så lenge han har reell MULIGHET TIL tilsvarende ting som det du gjør, men VELGER å ikke benytte muligheten, så er forholdet fortsatt likeverdig. 

Anonymkode: dc158...6b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi reiser på familieferie hvert år. Jeg har selvsagt prøvd å snakke om det, prøvd å finne tilbake til han, anstrengt meg for å få til kjærestetid ordnet barnevakt hos mine foreldre osv. men han vil bare ikke. Føler ikke han tar meg på alvor og jeg har ærlig takt vare gitt opp å prøve nå. 

Anonymkode: ec709...1ad

Kan det være at du har litt vel store forventninger? Det er å reise en gang i året med familien,  pluss kanskje en langhelg med venninner hvis man har råd er nok normalen. Og en og annen date på enten hjemme eller ute med mannen hvis dere har mulighet for barnepass.

Anonymkode: 79833...1e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Kan det være at du har litt vel store forventninger? Det er å reise en gang i året med familien,  pluss kanskje en langhelg med venninner hvis man har råd er nok normalen. Og en og annen date på enten hjemme eller ute med mannen hvis dere har mulighet for barnepass.

Anonymkode: 79833...1e2

Det er godt mulig jeg har for høye forventninger etter å ha lest denne tråden virker det som man bør takke og bukke bare mannen bidrar med det jeg anser som ett eksistens minimum, altså gjøre 50% av husarbeidet og engasjere seg i sine egne kids. Har man like lave forventninger til kvinner?  Hadde damer fått den samme hyllesten hvis hun bare gjorde 50% hjemme og brydde seg om ungene sine? Eller hadde vi tenkt «dette skulle bære mangle». Føler det er litt ulike krav til kvinner og menn her, mannfolka slipper lettere unna, bare de bryr seg om unga kan de droppe mye annet, enkelte påstår at mannen min må være utmattet av å gjøre det samme som jeg gjør. Forskjellen er bare at han får «lov» til å være utmatta, mens jeg er kravstor som krever ett samliv i tillegg til farsrollen.

Anonymkode: ec709...1ad

[AnonymBruker]

Jeg blir også litt små sjokkert av å lese om stemødre i denne tråden. Trodde vi var ferdige med å anse stemødre  som noen narsissistiske troll som bare tenker seg og sitt? Og at forestillingen om at alle stemødre var som askepott sin stemor var utdatert i vår tid. Men så feil kan man ta. En av mine nærmeste venninner er stemor til to, hun har virkelig stått på for å være en super omsorgsperson i stebarnas liv, her snakker vi om at hun har stilt opp i skoleavslutninger, vært med unga på cuper, solgt lodd til inntekt for klasseturer og i det hele tatt virkelig gått «all in». Hun var helt knall frem til hun fikk barn med samboeren sin (eller fått ett nytt kull som det så fint heter her i tråden). Da endret både biomor og stebarna, sterkt påvirket av moren, holdningene. Venninna mi gikk fra å være verdens beste stemor til ett troll sekundet etter at biomor fikk info om nye barn. Da kom klørne frem og biomor kranglet om ALT og krevde å ha kidsa hele tiden. Det ble ett ordentlig styr med FVK, advokater og det hele. Både venninna og jeg synes det var kjemperart, men innser nå at sjalusi lever i beste velgående og er ikke til å spøke med. 
 

Uavhengig av om jeg går i fra mannen eller ikke, vil jeg fortsette å tro at stemødre er helt vanlige kvinner. Og ikke nødvendigvis slemmere eller ondere enn resten av oss. Og voksne mennesker, selv de med barn, må få lov til å finne kjærligheten på nytt og få barn sammen. 

Anonymkode: ec709...1ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg jobber og har alltid jobbet 100%, foruten de månedene jeg har vært hjemme i foreldrepermisjon. Mannen jobber også 100%. Mannen har ikke behov for et sosialt liv virker det som, han har ett par gode kollegaer som han anser som sine venner, og han er ikke sosial utenom jobben. Jeg har noen venninner jeg liker å treffe utenom jobb, har også stort behov for å reise og oppleve ting, min mann er ikke den typen lengre. Han vil helst bare være hjemme når han har fri eller være med barna.

Anonymkode: ec709...1ad

Ta med deg venninnene dine å dra på turer. Få litt luft under vingene. 

Kanskje det også hjelper på forholdet, at dere gjør litt ting hver for dere. 

Om han liker å være hjemme, så drar du på tur eller på besøk, eller hva enn du liker.

Funker ikke dette. Får du dra han med i terapi. Si det er dette dere skal hvis hvis vi skal fortsette å bo i sammen.

Jeg er veldig i mot ultimatum. Men du må rett og slett si at nesten må vi dette, eller så er det slutt.

Anonymkode: bedcb...3a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er godt mulig jeg har for høye forventninger etter å ha lest denne tråden virker det som man bør takke og bukke bare mannen bidrar med det jeg anser som ett eksistens minimum, altså gjøre 50% av husarbeidet og engasjere seg i sine egne kids. Har man like lave forventninger til kvinner?  Hadde damer fått den samme hyllesten hvis hun bare gjorde 50% hjemme og brydde seg om ungene sine? Eller hadde vi tenkt «dette skulle bære mangle». Føler det er litt ulike krav til kvinner og menn her, mannfolka slipper lettere unna, bare de bryr seg om unga kan de droppe mye annet, enkelte påstår at mannen min må være utmattet av å gjøre det samme som jeg gjør. Forskjellen er bare at han får «lov» til å være utmatta, mens jeg er kravstor som krever ett samliv i tillegg til farsrollen.

Anonymkode: ec709...1ad

Mener lavere forventninger til underholdning og reising med en 2 åring og 6 åring. 

Er kvinne selv og var helt lik en periode ang kjæresteting. Gidder ikke. Vil ikke. Hvis han får lyst kan jeg bli med men da må han ta alle forberedelser og ordne barnepass... men så gidder jeg heller ikke å pynte meg til en middag heller.

Vær så god, nå har du kvinnelig versjon av det samme 

Anonymkode: 79833...1e2