Om foreldre aldri er borte fra barnet, er det positivt eller negativt?

[AnonymBruker]

Barnet er i barnehagen ja. Jeg mener de er flinke foreldre, men kanskje veldig overbeskyttende. Ikke snakk om overnatting heller, men om et familiemedlem lekte med barnet i et annet rom enn der du som mamma eller pappa er- går ikke det bra? I dette tilfelle gjør det ikke det. De reiser seg og går og følger med på barnet, selv om det er en annen voksen til stede. Barnet snakker og kan uttrykke seg og vet fint hvor mamma og pappa sitter om det er noe. Ingen andre har badet barnet, jeg skiftet bleie en gang med full overvåking av mor (vi to har god relasjon altså), så det blir jo litt at jeg ikke orker skifte mer.. 
Bare lurer på om det har med at det er voksne førstegangsforeldre som gjør at de ikke klarer senke skuldrene? Sikkert mye personlighet også, men min erfaring er at de som er mer voksen er mer stressa. 
Vet ikke om noen har skrevet masteroppgave på emnet, men hvis ikke- kan noen gjøre det? 😅😅

Anonymkode: cc350...b53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Barnet er i barnehagen ja. Jeg mener de er flinke foreldre, men kanskje veldig overbeskyttende. Ikke snakk om overnatting heller, men om et familiemedlem lekte med barnet i et annet rom enn der du som mamma eller pappa er- går ikke det bra? I dette tilfelle gjør det ikke det. De reiser seg og går og følger med på barnet, selv om det er en annen voksen til stede. Barnet snakker og kan uttrykke seg og vet fint hvor mamma og pappa sitter om det er noe. Ingen andre har badet barnet, jeg skiftet bleie en gang med full overvåking av mor (vi to har god relasjon altså), så det blir jo litt at jeg ikke orker skifte mer.. 
Bare lurer på om det har med at det er voksne førstegangsforeldre som gjør at de ikke klarer senke skuldrene? Sikkert mye personlighet også, men min erfaring er at de som er mer voksen er mer stressa. 
Vet ikke om noen har skrevet masteroppgave på emnet, men hvis ikke- kan noen gjøre det? 😅😅

Anonymkode: cc350...b53

Det hørtes ut som en usunn relasjon mellom barn og foreldre.

Anonymkode: 22f4f...809

[AnonymBruker]

Brunello skrev (På 6.5.2025 den 12.38):

Jeg mener at voksne mennesker bør ha egentid sammen som par.  Du står helt fritt til å mene noe annet. Jeg tror flertallet er enig med meg. I alle fall er de det i min bekjentskapskrets. Både venner og kolleger reiser på tur alene uten barn.

Det er ditt valg, vårt valg er tid og reise. Med barn 

Anonymkode: 221a2...ce5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.5.2025 den 12.27):

Har aldri erfart annet enn at det er negativt for barnet. Også fra før ett-årsalder, om mor insisterer på at hun er det eneste rette. 

Direkte - barnet trenger kalibrering, ulike erfaringer, fange opp reaksjoner, kunne tilpasse seg situasjoner og personer. Slike vaner blir satt i veldig ung alder. 

Indirekte - relasjonen vil lide. Man har godt av å være bare kjærester nå og da. Mange tror de kan sette forholdet på "pause", men sannheten er at det å finne tilbake blir nærmest umulig. Og da kan du velge mellom å la barnet være skilsmisssebarn, eller ha en dårlig relasjon mellom foreldrene som sitt forbilde i livet. 

Anonymkode: becc3...307

Herregud noe så dumt 🤦🏻‍♀️

Anonymkode: 221a2...ce5

[Brunello]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er ditt valg, vårt valg er tid og reise. Med barn 

Anonymkode: 221a2...ce5

Vi reiser selvsagt med barna også. Hovedferiene er med barna. Vi voksne tar som oftest en langweekend vår eller høst. Mitt inntrykk er at de fleste gjør det. I alle fall i vår omgangskrets.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Barnet er i barnehagen ja. Jeg mener de er flinke foreldre, men kanskje veldig overbeskyttende. Ikke snakk om overnatting heller, men om et familiemedlem lekte med barnet i et annet rom enn der du som mamma eller pappa er- går ikke det bra? I dette tilfelle gjør det ikke det. De reiser seg og går og følger med på barnet, selv om det er en annen voksen til stede. Barnet snakker og kan uttrykke seg og vet fint hvor mamma og pappa sitter om det er noe. Ingen andre har badet barnet, jeg skiftet bleie en gang med full overvåking av mor (vi to har god relasjon altså), så det blir jo litt at jeg ikke orker skifte mer.. 
Bare lurer på om det har med at det er voksne førstegangsforeldre som gjør at de ikke klarer senke skuldrene? Sikkert mye personlighet også, men min erfaring er at de som er mer voksen er mer stressa. 
Vet ikke om noen har skrevet masteroppgave på emnet, men hvis ikke- kan noen gjøre det? 😅😅

Anonymkode: cc350...b53

Er ikke dette typiske "eldre" foreldre? Typ over 35 år som førstegangsforeldre.

Barnet er så etterlengtet at det ikke bare blir sentrum i foreldrenes liv, men også det eneste foreldrene er interesserte i å fokusere på. 

 

Anonymkode: f4e78...e2d

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke det er noe problem at de ikke har hatt barnevakt, det har vi også hatt minimalt av, men å fotfølge barnet fra rom til rom virker usunt, vi gjør jo ikke det hjemme heller. Tror man lærer barnet at verden er farlig, at mor eller far må følge med.

Jeg har selv en fireåring, og når vi er på besøk hos slekt og venner vil jeg vite hvor han er og hvem han er med, men jeg følger ikke etter, er deilig å få sitte litt i fred. Har forøvrig aldri skjønt dette med å skifte bleier på andres barn, jeg ser på det som veldig rart at andre ønsker å gjøre det. Vi gjør det helst selv. 

Tror det er mest personlighet, noen er litt nervøse av seg, mens andre er mer avslappet. Har sett godt voksne førstegangs være i hver sin ende av skalaen. 

Anonymkode: 8c81a...aa8

[Brunello]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Er ikke dette typiske "eldre" foreldre? Typ over 35 år som førstegangsforeldre.

Barnet er så etterlengtet at det ikke bare blir sentrum i foreldrenes liv, men også det eneste foreldrene er interesserte i å fokusere på. 

 

Anonymkode: f4e78...e2d

Det er absolutt ikke mitt inntrykk.