Gaming - gutter/menn

[AnonymBruker]

 

I jobben min treffer jeg både voksne og tenåringer som ikke får til det virkelige livet. De flykter inn i gamingen og blir dårligere og fårligere på å håndtere alt fra økonomi, hus'/hjem, fydisk og psykisk helse, relasjoner i familie/vennekrets etc. 

Jeg tenker derfor at gaming ikke skal ta for stor plass i barnas liv. Vi som foreldre må sørge for at de er mer aktive på andre arenaer enn foran en skjerm. Det er helt greit å game litt etter at man har vært på håndballtrening i noen timer, liksom. Eller etter å ha vært med på tur i skogen med storfamilien og spikket, grillet pølser på bål osv. Det virkelige livet, med ekte menneskesamspill, vennskap og blikkontakt, må alltid være dominerende. Da tror jeg det kan bli sunne mennesker. 

Anonymkode: 00a32...b59

[AnonymBruker]

Bare tull at gaming som hobby er uunngåelig. Mange meget ressurssterke foreldre velger bort skjerm for barna både i Norge og internasjonalt. Mange gutter satser på idrett og trener enormt mye. Er ikke i tvil om at gutter som tilbringer helger på treningssamling som gruppe er både fysisk og mentalt mer robust enn de som sitter hjemme og dasser på gutteromet. 

Anonymkode: 0c4f8...e72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Gaming har ufortjent dårlig rykte. Gaming har en veldig positiv, statistisk beviselig effekt på samfunn. På grunn av gaming, har ungdomskriminalitet gått betraktelig ned i de siste 30 år. Jeg skjønner ikke at det ikke snakkes mer om. Unge menn, gutter helt fra 14 år gamle, trenger arenaer for å konkurrere, for å mestre i. Gaming er en av slike arenaer. Fotball er en annen. Og faktisk så har gaming hadde like sterkt effekt som fotball, for å redusere ungdomskriminalitet (som fotball på slutten av 18-hundre). Ja, skytespill er populære hos gutter, og "antall kills" er det som gir status og mestring men det er nok bare en myte at dataspill fører til kriminalitet, fakta er nok nøyaktig motsatte.

 

Anonymkode: d79b6...d0e

Lever vi i ulike verdener?

https://www.nettavisen.no/nyheter/nye-tall-fra-politidirektoratet-kraftig-okning-i-ungdomskriminaliteten/s/5-95-2378419

 

Nå er det neppe nerdene som kun beveger seg vekk fra gamingpulten noen få ganger per døgn som begår ungdomskriminaliteten riktignok. 

Anonymkode: 00a32...b59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nå er min sønn 18 år, og gamer en del. Men fram til ca 10 års alderen, så gamet han veldig lite. For han hadde ofte med seg venner hjem fra skolen, eller han lekte med venner i nabolaget. Fra 10 års alderen, så lekte de fortsatt, men det ble et gradvis skifte til at de ville game mer. Men da kunne de sitte fysisk sammen og game. Så var det ikke kult å leke lenger, så da hang de sammen, dro på kino og lignende. Og det ble mer gaming. Nå har min sønn autisme, så han er lite fysisk sosial. Har bare 2 venner nå, og de gamer han med. Så møter han de noen få ganger i året. Han ene går han i klassen til, de går i spesialgruppe, da de begge har autisme. Men ser jo de vennene han hadde da han var mindre, de er jo mye mer sosiale, trener, er på fester, dater osv. Er jo derfor han og mistet de som venner.

Anonymkode: cedb7...4fa

Tror du er inne på noe her. Det er fint at autistiske barn og andre med spesielle behov finner en arena de mestrer, så de ikke faller helt utenfor. Da kan gaming være en god løsning. Men hadde ikke valgt gaming for et neurotypisk barn som heller kan trene og være sosial. 

 

Anonymkode: 0c4f8...e72

[AnonymBruker]

Mange gamer mye fordi foreldregenerasjonen i stor grad har ødelagt trening og lek. Nå skal alt være så organisert og blodig alvorlig, med 2-3 treninger og en kamp i uka, og ingen går og ringer på dørene til hverandre lenger. Da blir nødvendigvis den sosiale omgangen til de som ikke orker det der flyttet over til andre arenaer.

Anonymkode: 32c1d...a7b

[umAxa]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Siden det er flere gaming-tråder må jeg bare høre litt hva folk tenker.

For det første er det fascinerende at tråder om ubrukelige menn (som det er overraskende mange av her på kg) ofte henger sammen med menn som gamer for mye, mens det i tråder om barn og gaming er overraskende mange som forsvarer gaming. Føler ikke det henger på greip. Er gaming SÅ positivt for barna? Og hva skjer med guttene som vokser opp i dag? Blir flesteparten av disse av denne ubrukelige typen som heller vil spille halve dagen enn å være med familien? Eller klarer de å kutte det når de blir eldre? 

Og ja, jeg vet at mye av det sosiale skjer i gaming, men det kan virkelig ikke sammenlignes med andre former for sosialisering. 

Personlig har jeg to gutter under 3 år og jeg gruer meg til de skal begynne med gaming. De som gamet mye da jeg gikk på skolen ble gjerne så opphengt i det at det gikk ut over skolen og det sosiale (utenom vennene de spilte med). Kom ofte for sent på skolen eller dro tidlig for å spille. Droppet sosiale ting feks bursdager, diverse russearrangement,avslutningsfest på vgs og lignende. Og nå snakker jeg ikke om klassiske "nerdete" gutter som kanskje uansett ikke hadde så stort nettverk eller bar gira på festing. Mange av disse var av de mer sosiale og populære guttene som plutselig mistet kontakt med omverdenen.

I typiske "kjønnstråder" (der folk er skuffet over kjønn), handler det ofte om at mor er skuffet over å få en gutt fordi hun ikke er interessert i fotball og gaming og da blir man alltid bombardert med at mange gutter ikke gamer (og at mange jenter gamer). Mitt inntrykk er at "alle" gutter gamer, mens noen jentet gamer, men flesteparten ikke annet enn mobilspill. 

 

Anonymkode: ebd86...427

Alt med måte, og jeg mistenker sterkt at disse trådene du har sett og referer til, så er det mye forbi snakking av hverandre. Noen opplever at gaming er dypt skadelig, rent sosialt, utdanning og helsemessig - andre opplever gaming som en liten avkopling for en ellers krevende hverdag. 

Et viktig poeng jeg ser som kanskje uteblir fra disse temaene, er hvor sosial gamingen er. Gaming som krever sosiale ferdigheter som retorikk og planlegging, til og med oppleve følelser som seier og tap på en god måte, er en styrke. 
Om gamingen bare nummer eller gjør en rasende og ute av kontroll, eller tråkker andre ned, så sier det seg selv er skadelig.

Største egenskapen et ungt individ kan utvikle, er å kunne jobbe og forstå andre mennesker og seg selv. Utdanning, jobb og samliv bygges på dette - og gaming kan bidra til den utviklingen om det gjøres riktig.

[AnonymBruker]

umAxa skrev (22 minutter siden):

Alt med måte, og jeg mistenker sterkt at disse trådene du har sett og referer til, så er det mye forbi snakking av hverandre. Noen opplever at gaming er dypt skadelig, rent sosialt, utdanning og helsemessig - andre opplever gaming som en liten avkopling for en ellers krevende hverdag. 

Et viktig poeng jeg ser som kanskje uteblir fra disse temaene, er hvor sosial gamingen er. Gaming som krever sosiale ferdigheter som retorikk og planlegging, til og med oppleve følelser som seier og tap på en god måte, er en styrke. 
Om gamingen bare nummer eller gjør en rasende og ute av kontroll, eller tråkker andre ned, så sier det seg selv er skadelig.

Største egenskapen et ungt individ kan utvikle, er å kunne jobbe og forstå andre mennesker og seg selv. Utdanning, jobb og samliv bygges på dette - og gaming kan bidra til den utviklingen om det gjøres riktig.

Retorikk gitt. Hvis man ønsker at barnet skal å lære  retorikk er det kanskje bedre å sende det i retning ungdomspolitikken og biblioteket. 

Man lærer antagelig også en hel del mer om andre mennesker og seg selv på deltidsjobb på mac'ern enn på gutterommet. 

Anonymkode: 0c4f8...e72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

TS du dro forresten en feil konklusjon, der du band sammen gaming og ubrukelige menn. Sammenhengen ligger nok en annen plass. Menn som er i 40-50+ årene nå, ikke alle men mange, har vokst opp med far som ikke deltok så mye i husarbeid og barneoppdragelse, de har ikke sett den rollemodellen foran seg. Kvinner er jo også hovedsakelig vokst opp med å se si mor ta største del av husarbeid. Når to danner en familie sammen, faller vi lett i samme rollene som vi så i egne familier. Og det går kanskje helt fint til man får barn. Da finner kvinnen i familien ut at hun ikke lenger strekker til, hun klarer ikke å ta seg av alt hjemme, alt med barna og samtidig være i 100% jobb selv. Og konflikten begynner. 

Jeg er sikker på at neste generasjon menn kommer til å være veldig annerledes. Vi ser stor forskjell på menn som er 20 nå og menn som er 50 - de på 20 oppgir mye oftere hvor viktig er det for dem å få familie og barn. Disse er vokst opp etter at pappapermisjon har kommet. De har blitt trillet i vogna av sin far, de har sett mannlige barnehageassistenter og pedagoger. De har også hatt far som tar seg mye mer av husarbeid. De har helt andre mentale forventninger i hodet.. Jeg ser positivt på det. Men vi som er i 40-årene, vi må bare snakke mer sammen. Patriarkatet er skyldig, ikke dataspill.

Anonymkode: d79b6...d0e

Konklusjonen jeg dro handler om trådene her om kvinner som klager på menn som ikke tar sin del av ansvaret med hus og hjem. Vil påstå at de i 90 % av tilfellene gamer. Dette er jo åpenbart ikke tall jeg har fra en studie/forskning og det kan hende at de er overrepresentert her på KG, men det er lett å trekke slutningen om at menn som gamer mye oftere tar mindre ansvar i hjemmet.

I min oppvekst var begge foreldrene i arbeid og begge foreldrene trådte til på hjemmebane, det var ganske vanlig også blant mine venner. Vil tro det er generasjonen før som hadde mindre tilstedeværende fedre, men det avhenger selvsagt av hvor man har vokst opp.

Er for øvrig helt enig med deg i at gutta som vokser opp i dag har mange fine mannlige rollemodeller og jeg er absolutt ikke av typen som mener at dataspill har skyld i alt som er ille, men jeg synes det er rart at det fremstilles som SÅ positivt, samtidig som voksne menn som gamer ofte er "ubrukelige tapere".

Anonymkode: ebd86...427

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

De som gamet på min alder er de mest suksessfulle nå. Det er nerdene som satset på utdanning. "Taperne" (i mangel av et bedre ord) er de som satset på sport og drikking.

At gaming som barn skal ha noen negativ innflytelse over ens liv som voksen er en helt absurd tanke, spør du meg.e

Anonymkode: 7f875...b81

Da jeg vokste opp var det en stor forskjell på "nerdene" som i tillegg til å game også lærte seg å programmere og kode (mulig det er det samme, jeg er åpnebart ikke en av dem 😅). Så hadde du de gutta som stort sett bare gama og lærte seg lite om IT. De har ikke blitt proffe i CS for å si det sånn og har heller ikke fått jobber innenfor IT.

En venn av meg som er lærer på VGS sier at det er overraskende lav datakompetanse på dagens ungdom. Mange har knapt nok besøkt en nettside fordi det meste går i apper og touchskjermer. På en tentamen  fortalte han at de fikk beskjed om at de kunne bruke ordbok på nett og da var det flere som trengte hjelp til å skrive inn adressen.. De lærer seg ikke å kode selv om de spiller Fortnite. 

Synes du det er en absurd tanke? Det er selvsagt ikke alle som blir negativt påvirket av gaming, men det er vel ikke til å stikke under en stol at det er flere som blir avhengige og at det dermed går ut over nattesøvn, skolearbeid/skole og jobb. Det får følger i ens voksne liv. Hvis man i tillegg velger gaming foran andre sosiale ting, foran venner og evt partner og barn vil jeg i alle høyeste grad påstå at det har fått en negativ innflytelse. Tviler på at disse mennene jeg sikter til først startet å game i voksen alder.

Anonymkode: ebd86...427

[AnonymBruker]

Abra skrev (3 timer siden):

Hvis de blir gamere så kan du jo heller interessere deg i det for barnas del. 

Selvsagt kommer jeg til å prøve å lære meg litt om det og ta del i deres interesse, men det er nå en gang sånn at når man aldri har vært interessert i noe så skal det noe til å få en glødende interesse. Dessuten ser jeg hvordan nevøene mine sitter, på hvert sitt rom med døren lukket. Det er ikke akkurat sånn at søsteren min er veldig velkommen inn på tenåringsrommene akkurat. Da er det litt enklere med felles interesse som sport (for øvrig ikke en interesse for meg heller), film, musikk, friluftsliv som man sammen kan oppleve.

Eller er det vanlig at 14-åringene vil spille med foreldrene?

SPOCA skrev (1 time siden):

Nå er jo ikke gaming bare for menn da, det er også for jenter/kvinner. Jeg gamet selv mye da jeg var liten (jeg fikk min første pc i 7. klasse). Både mannen min og jeg liker å game. Vi spiller i tillegg brettspill.

Problemet er jo ikke at man gamer, men hvordan man gjør det, tenker jeg. At man for det første har et bevisst forhold til det: man lar ikke ungene sine gjøre hva de vil, og man har gjerne litt mer kontroll på hva ungene driver på med. Da jeg var liten hadde foreldrene mine ikke peiling, og jeg fikk bruke pc'en som jeg selv ville, men er glad det ikke er i dag, hvor man i tillegg har sosiale medier og alskens drit (selv om vi hadde jo MSN, SprayDate og Nettby den gang og). 

Som lærer ser jeg jo at gaming kan være veldig gunstig i f.eks læringssituasjoner. Gutter OG jenter føler mestring over ting de synes er gøy. Men, det betyr jo ikke at jeg lar ungene spille matte- eller norskspill i det uendelige. Men det er fint å se elevene som kanskje sliter med å holde blyanten faktisk få til mattespillet og får vist seg fram.

Alt med måte, altså. Jeg tenker det ikke er noe å grue seg til, og jeg tenker gaming har fått et ufortjent dårlig rykte. Både mannen min og jeg elsker å game, men man tilpasser det hverdagen. Nå får vi tid kanskje en time eller to et par ganger på kvelden i uka, før i tida, den gang vi var 15 år, kunne vi spille 12 timer i strekk. Sånn er det bare. Så lenge man i tillegg har venner, kanskje gjør noen aktiviteter osv, så ser jeg virkelig ikke problemet med gaming.

Jeg tenker jo også at de udugelige fedrene som ikke evner å ta vare på ungene sine, og som velger gaming over alt annet, har noen grunnleggende feil verdier og/eller avhengighet som gjør at de har store problemer. Og det trenger ikke å ha så mye med at man liker å game i utgangspunktet. Man blir ikke udugelig av å like å game, hvis man kan si det slik. Overforbruk er gjerne ugunstig, uansett hva det gjelder. Det gjelder også f.eks trening, mekke på bil eller leke med dukker.  

Takk for fint innlegg.

Gaming er selvsagt også for jenter, men det er vel enda sånn at det er en overveldende flertall av gutter/menn som har denne interessen. Av mine 9 (!) nieser og nevøer er det kun gutta som gamer på den måten jeg sikter til.

Og jeg er helt enig med deg. Alt med måte. Min erfaring er kun gjennom min søsken og svogere/svigerinner og deres barn, samt venner med eldre barn. Jeg opplever at de synes det er veldig vanskelig å sette grenser. Søsteren min opplever at når de begrenser gamingen så går bare nevøene mine til kompiser som ikke har samme begresninger og spiller videre. Man kan jo ikke bestemme hvilke grenser andres barn har og man kan ikke nekte ungene sine å besøke andre. 

Jeg var mye på nett da jeg vokste opp på 90/00-tallet, var blant annet på mIRC og lignende. Kjempegøy og sosialt, men det ble jo en besettelse. Når foreldrene mine hadde lagt seg snek jeg meg opp på datarommet og skravlet med vennene mine hele natten. Jeg hadde ikke godt av det selv om det var gøy, jeg skulket ofte skolen fordi jeg var trøtt. Nå som barn ofte har både mobil og PC på rommet tenker jeg det er enda vanskeligere å begrense. 

 

Anonymkode: ebd86...427

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn selv, men jeg har en samboer som elsker gaming. Jeg tror det beste man kan gjøre for barna, så de ikke blir heeelt oppslukt i gamingen, er å sørge for at de har en hobby utenfor hjemmet. Samboeren min drev med fotball, sjakk og kampsport, nå i voksen alder har han fremdeles kampsport som sin fritidsaktivitet utenfor hjemmet. Når han er skadet og ikke kan trene, så ser jeg at timene med gaming går drastisk opp. Gaming kan være et veldig fint tilskudd, hvor man lærer samarbeid, finmotorikk, logisk tenkning og også får sosialisert seg, men det kan ikke være den eneste arenaen hvor barna for utfoldet seg. 

Anonymkode: 5f382...74d

[AnonymBruker]

umAxa skrev (1 time siden):

Alt med måte, og jeg mistenker sterkt at disse trådene du har sett og referer til, så er det mye forbi snakking av hverandre. Noen opplever at gaming er dypt skadelig, rent sosialt, utdanning og helsemessig - andre opplever gaming som en liten avkopling for en ellers krevende hverdag. 

Et viktig poeng jeg ser som kanskje uteblir fra disse temaene, er hvor sosial gamingen er. Gaming som krever sosiale ferdigheter som retorikk og planlegging, til og med oppleve følelser som seier og tap på en god måte, er en styrke. 
Om gamingen bare nummer eller gjør en rasende og ute av kontroll, eller tråkker andre ned, så sier det seg selv er skadelig.

Største egenskapen et ungt individ kan utvikle, er å kunne jobbe og forstå andre mennesker og seg selv. Utdanning, jobb og samliv bygges på dette - og gaming kan bidra til den utviklingen om det gjøres riktig.

Du har helt sikkert rett her, men hva gjør man om ungen sin er en av de som blir sugd inn på en negativ måte? Hvis det er der alt det sosiale skjer er det jo fryktelig vanskelig å finne en god balanse. Ref den tråden her med en mor som klager over at de tre barna slåss om PS5 og eldste ble så sint at han ødela den (eller kontrolleren, jeg husker ikke). Hun skrev at de fikk 2 timer daglig og mange mente det var lite. Synes det høres veldig mye ut jeg.

 

Anonymkode: ebd86...427

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du har helt sikkert rett her, men hva gjør man om ungen sin er en av de som blir sugd inn på en negativ måte? Hvis det er der alt det sosiale skjer er det jo fryktelig vanskelig å finne en god balanse. Ref den tråden her med en mor som klager over at de tre barna slåss om PS5 og eldste ble så sint at han ødela den (eller kontrolleren, jeg husker ikke). Hun skrev at de fikk 2 timer daglig og mange mente det var lite. Synes det høres veldig mye ut jeg.

 

Anonymkode: ebd86...427

Er jo her det er super viktig at barna har andre interesser utenfor hjemmet, også er det jo ekstremt viktig at foreldrene opprettholder en tydelig grense, med konsekvenser dersom de grensene ikke respekteres. Maser ungen om mer tid utenom de to timene? Da får det bli en konsekvens at gamingen utgår de neste 7 dagene. Blir ungen så sint at hen ødelegger noe, da blir det fire uker uten gaming. Jeg tror mange problemer oppstår fordi foreldrene ikke klarer å opprettholde grensene de har satt, så barna merker at de kan tøye strikken. Jeg har som sagt ikke egne barn, men dette har jeg observert hos flere familievenner. Disse problemene lettet da guttene måtte få seg andre hobbyer enten relatert til idrett eller noe kreativt som f.eks. teater og musikk. Det ble også bedre da foreldrene endelig klarte å stå i kampen med å iverksette konsekvensene, så det ikke lenger bare var tomme trusler. 

Anonymkode: 5f382...74d

[umAxa]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Retorikk gitt. Hvis man ønsker at barnet skal å lære  retorikk er det kanskje bedre å sende det i retning ungdomspolitikken og biblioteket. 

 

Anonymkode: 0c4f8...e72

Å gatekeepe tilgangen til å lære å bli en bedre formidler bak politiske arenaer og bibliotek blir for dumt.  Det ligger en verdi i å gjøre seg hørt, og tatt seriøst når man skal samarbeide med hverandre. Denne lærdommen starter så tidlig i barnehagen, der samarbeid skjer gjennom lek, på lik linje sosial interaksjon skjer gjennom spill.
 

Sitat

Man lærer antagelig også en hel del mer om andre mennesker og seg selv på deltidsjobb på mac'ern enn på gutterommet. 

Ja? Ganske opplagt? Skal vi begynne å ansette 5-6 åringer og få de ut så fort som mulig sier du?

[umAxa]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Du har helt sikkert rett her, men hva gjør man om ungen sin er en av de som blir sugd inn på en negativ måte? Hvis det er der alt det sosiale skjer er det jo fryktelig vanskelig å finne en god balanse. Ref den tråden her med en mor som klager over at de tre barna slåss om PS5 og eldste ble så sint at han ødela den (eller kontrolleren, jeg husker ikke). Hun skrev at de fikk 2 timer daglig og mange mente det var lite. Synes det høres veldig mye ut jeg.

 

Anonymkode: ebd86...427

Proaktiv oppdragelse er best, men siden det ikke er en realitet, så må man gjøre det beste man kan med å korrigere.
Den harde måten er å fjerne PS5 som kom i hus, til de viser selvkontroll nok - og fjerne den igjen om man må. 
Det er tydelig at den eldste har en del selvkontroll å lære.

[katties]

Jeg tenker at som foreldre må man faktisk noen ganger ta vanskelige valg, som å begrense til foran skjerm og oppfordre barna til andre interresser. Jeg gidder ikke bare finne meg i at barna f.eks. spiser masse junkfood, handler giftige klær på Temu og sitter foran PC hele dagen bare fordi noen foreldre tror at "slikt er kommet for å bli". Så jævlig tafatt!

Det ER faktisk foreldre som faktisk tar opp kampen angående slike ting. Det går sakte, men det finnes mange eksempler på steder der man kjemper mot å innføre usunne vaner fra tidlig alder, og det FUNKER. I noen tilfeller har de vært såpass viktig for foreldre at de har spart opp penger for så å flytte til steder der miljøet er annerledes, hatt barna på Steinerskole, tqtt med noen venner av barna og reist bort på hytta/gården/utlandet i ferier og latt PC bli hjemme. Jeg mener at om det ikke er noe galt med barnet eller miljøet rundt det så skal man ikke bare drite i normal, sunn oppdragelse rundt skjermbruk. 

Ellers, når det gjelder folk som gamer fra tidlig alder: Nei, jeg har ikke god erfaring med det. De går tidlig glipp av viktig sosialisering, og ofte tar de det aldri igjen. Jeg har sett barn som egentlig var veldig sosiale som deretter f.eks. var syke eller plutselig opplevde mobbing på skolen og fikk game i stedet for å bytte skole har blitt veldig lite sosiale voksne. Én ting er også om man er 100% fornøyd med sin tilværelse, men en god del av disse folka er faktisk IKKE det, men samtidig ser de ikke hvordan det å ekskludere spilling fra hverdagen kunne ha hjulpet for det er det de har drevet med hele livet - de rett og slett nekter å droppe uvanen med å distansere seg fra virkeligheten. 

De eneste gamerfolka jeg kjenner som har et nogenlunde greit (nogenlunde pga det vanligvis er én part i hvert par som gjerne skulle hatt den andre med på NOE sosialt, og personen vil ikke, som blir ensomt for den andre) sosialliv OG game  har ikke barn (heldigvis, men ofte er det pga de er sterile pga helserelaterte uvaner), og ser ut som en gjeng som ikke helt passer inn. I det minste henger de noen ganger ute på plattingen sin med vennene. Går ikke turer pga de alle er ganske så overvektige, men sofapoteter i det minste sammen og snakker med hverandre i samme rom. 

Endret 5. mai av katties

[AnonymBruker]

Det var da noen utrolig negative holdninger her inne til gamere, og ett veldig stereotypisk innsnevret tankesett. Jeg og hele familien er gamere, samt de fleste av mine venner. 

Tro meg , flere av de ser ikke eller høres ikke ut som gamere. Det er alt fra direktører, leger, psykologer, tannleger, arkitekterer etc. Er de tapere? Nei. Og disse møter jeg stadig flere av fra "høy status" yrker i spillverdenen. Man kan ha gaming som hobby og være helt normal.

Selvsagt ser jeg også direkte skum av noen tapere også, men de fleste er helt normale og hyggelige mennesker.

Vi har 2 barn under 3 som jeg gleder meg kjempemye til at de kommer i riktig alder for å bli med oss eldre i spillverdenen. Vi kommer til å starte smått og søtt selvfølgelig med harmløse titler.

Anonymkode: b5dee...943

[AnonymBruker]

umAxa skrev (1 time siden):

Å gatekeepe tilgangen til å lære å bli en bedre formidler bak politiske arenaer og bibliotek blir for dumt.  Det ligger en verdi i å gjøre seg hørt, og tatt seriøst når man skal samarbeide med hverandre. Denne lærdommen starter så tidlig i barnehagen, der samarbeid skjer gjennom lek, på lik linje sosial interaksjon skjer gjennom spill.
 

Ja? Ganske opplagt? Skal vi begynne å ansette 5-6 åringer og få de ut så fort som mulig sier du?

Poenget var at hvis man ønsker å gi barna det du påstår gaming gir,  velger man noe annet og bedre. Det var du som pjattet om at de lærer retorikk (!) av gaming og lærer om seg selv og andre. 

 

Anonymkode: 0c4f8...e72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Ikke fordi han egentlig er så sykt interessert men fordi det er der det sosiale rommet er. Ser sjeldent unger over barnehagealder ute i gatene her - de sitter alle hjemme og gamer.

Du står fritt til å nekte egne barn å spille, men er redd det er blitt en viktig del av det sosiale samspillet. 

Anonymkode: d7669...645

Som far til en gutt på 3 år, blir jeg direkte kvalm av og lese dette. Og det kommer fra en som har hatt alle PlayStation, i tillegg til Nintendo Wii og Switch, Xbox 360, flere GameBoy og en PlayStation Portable.

Ja, jeg fikk min første GameBoy da jeg var 8 og min første PlayStation året etter, men sosialiseringen skjedde likevel fysisk. Vi var lekte sammen stort sett hele dagen, og vi spilte sammen - foran samme skjerm. Spill på den tiden hadde heller ikke disse lotterielementene som det finnes overalt i dag.

Jeg har mange tusen timer spilling bak meg, men det gjør meg vondt å se at samfunnet har akseptert at sosialiseringen blant barn skal skje via spill på internett. Vi er i ferd med å lage generasjoner med spesielt unge menn som ikke kommer til å takle livet som voksen, bare fordi foreldre er for redde for å sette ned foten når det kommer til spilling.

Anonymkode: b2b36...519

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Siden det er flere gaming-tråder må jeg bare høre litt hva folk tenker.

For det første er det fascinerende at tråder om ubrukelige menn (som det er overraskende mange av her på kg) ofte henger sammen med menn som gamer for mye, mens det i tråder om barn og gaming er overraskende mange som forsvarer gaming. Føler ikke det henger på greip. Er gaming SÅ positivt for barna? Og hva skjer med guttene som vokser opp i dag? Blir flesteparten av disse av denne ubrukelige typen som heller vil spille halve dagen enn å være med familien? Eller klarer de å kutte det når de blir eldre? 

Og ja, jeg vet at mye av det sosiale skjer i gaming, men det kan virkelig ikke sammenlignes med andre former for sosialisering. 

Personlig har jeg to gutter under 3 år og jeg gruer meg til de skal begynne med gaming. De som gamet mye da jeg gikk på skolen ble gjerne så opphengt i det at det gikk ut over skolen og det sosiale (utenom vennene de spilte med). Kom ofte for sent på skolen eller dro tidlig for å spille. Droppet sosiale ting feks bursdager, diverse russearrangement,avslutningsfest på vgs og lignende. Og nå snakker jeg ikke om klassiske "nerdete" gutter som kanskje uansett ikke hadde så stort nettverk eller bar gira på festing. Mange av disse var av de mer sosiale og populære guttene som plutselig mistet kontakt med omverdenen.

I typiske "kjønnstråder" (der folk er skuffet over kjønn), handler det ofte om at mor er skuffet over å få en gutt fordi hun ikke er interessert i fotball og gaming og da blir man alltid bombardert med at mange gutter ikke gamer (og at mange jenter gamer). Mitt inntrykk er at "alle" gutter gamer, mens noen jentet gamer, men flesteparten ikke annet enn mobilspill. 

 

Anonymkode: ebd86...427

Jeg tenker at du skal slutte å bekymre deg. 
Selv har jeg to gutter som nå er i tenårene. Begge fikk tilgang på spillkonsoll fra de var ca 5 år (Nintendo) og PC fra de begynte på skolen. (Lærespill). Muligheten til å game på PC fikk de da de var 8-9 år. 

I starten var spille noe vi gjorde sammen, eller de gjorde sammen med venner. Etter hvert lærte de også å spille litt alderstilpassede spill selv. 
De spilte sjelden mer enn en times tid av gangen før de gikk lei. Og så ble det mer når de var 8-9 og fikk tilgang på egen PC. 
Men fortsatt var det begrensninger på hvor mye de kunne spille, i og med at de hadde fritidsaktiviteter og lekser og sånt, som de måtte gjøre, og som gikk foran gaming. 

Vi har hele tiden satt aldersmessige begrensninger på spillingen. (Både på hva, når og hvor mye)
De har måttet avslutte når vi har bedt om det. (Etter ferdigspilt runde, om de spilte med andre.) Vi har bestemt hva slags spill de har fått og ikke. Og hatt god dialog med andre foreldre, slik at de var flere som ble nektet samme spill, hvis vi mente de ikke var gamle nok til å spille det. 

Etter hvert ble det mer frislipp. Dvs vi gikk en periode inn for 2 skjermfrie ettermiddager i uka, og frislipp mellom lekser/aktiviteter og leggetid resten av uka. 
Det var veldig spennende en periode. Og de spilte med venner all ledig tid. Men så virket det som om andre ting ble viktigere igjen. 
Noen ganger valgte de å dra ut med venner. Andre ganger satt de på PC'ene sine og snakket med vennene. (Tilsvarende telefon, bare at de hadde gruppesamtale.) 
Og så spilte de alene eller med venner noen ganger. 

Men jo eldre de blir, jo mer prioriterer de det å henge med venner. 

Den eldste spiller litt av og til. Men det er mer for å ha avbrudd fra skolearbeid. <

Yngste har ikke kommet helt dit, men ser ut til å være på vei. 

Min opplevelse er at dagens ungdom, også de som gamer ganske mye, oftere har lært å balansere gamingen som aktivitet, opp mot andre aktiviteter. Og har også blitt mer lært opp i hva de må prioritere før gaming. 
Og dette med prioritering er jo noe vi foreldre må bistå med å lære dem. 

Gaming er en fin aktivitet, om man har gjort det man skal/må gjøre først. Og man ikke lar det styre livet sitt, og gå ut over mengde søvn, skole/jobb og tid med venner/familie. 

Gjennom det meste av oppveksten tror jeg også barna foretrakk brettspill om vi voksne ville spille med dem. Med mindre de hadde avtale med venner om å spille sammen.

Jeg ville blitt veldig overrasket hvis mine barn ble sånne voksne menn som ikke fulgte opp barna sine, eller gjorde husarbeidet, fordi de bare gamet. Da er det mye andre verdier de har glemt på veien. 

Jeg brukte også masse tid på gaming som ungdom og ung voksen. Min mann også. Men da tiden ikke strakk til da barna kom, så var det noe av det første vi begge kuttet ut. 
Og nå har vi ikke samme tålmodigheten til å bli så fenget som vi var, tror jeg... (Eller vi er muligens ikke gode nok lenger.)
 

Anonymkode: 86176...b59