Gaming - gutter/menn

[AnonymBruker]

Gaming kan være en kjemperessurs det. Man kan lære samarbeid, problemløsning, sosialt samspilt og masse mer. 

Men gaming kan også gå på bekostning av akkurat det samme. Det kan også på bekostning av det virkelige livet. 

Å sette seg ned for å game fra morgen til kveld tror jeg alle kan se at ikke er sunt i det lange løp. Å game er en bonus. Noe man kan gjøre etter lekser, etter fotballtrening, etter å ha besøkt venner. Om det kommer venner på døra, så prioriteres de framfor en skjerm. Slike ting. Det er dette som jeg tenker er fordres viktige lærdom å videreføre til barna sine. 

Man leser så mange tråder her inne med voksne folk (les: menn) som prioriterer gaming framfor å studerer, framfor å bruke tid med sin egen familie, framfor å søke på jobb. Da har det gått galt! 

Anonymkode: 046db...7de

[umAxa]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Poenget var at hvis man ønsker å gi barna det du påstår gaming gir,  velger man noe annet og bedre. Det var du som pjattet om at de lærer retorikk (!) av gaming og lærer om seg selv og andre. 

 

Anonymkode: 0c4f8...e72

Hvis verdensbildet ditt er at foreldre kan bare gi barnet noe, og de gaper og aksepterer alt vi mater de som de var en faksmaskin, så ja, dytt inn det store norske leksikon og hele biblioteket inn for min del. Du ser ikke 4-5 millioner nordmenn på biblioteket eller leser wikipedia hver dag, gjør du? Realiteten er at selv om vi har biblioteker tilgjengelig, så foretrekker vi å gjøre noe annet, selv om målet er å lære noe.

Jeg har aldri påstått at gaming er eneste veien å lære. Jeg har poengtert at det er aspekter hvor gaming har noe å bidra med, så du representerer ikke en gang poenget mitt korrekt, med din "Men bibliotek er mye bedre!"

En naturlig måte for barn å lære på er gjennom lek, spill og etterligning. Gaming er selvsagt ikke synonymt med å lære i allmen oppfatning i dag, men det spiller fortsatt på elementer av problemløsning, samarbeid, sosial adferd og ikke minst, bli likt. Alt avhengig av hva leken, eller spillet utfordrer dem på. Gjennom denne dynamikken finner du fort ut om du er en god vinner eller dårlig taper, dine svakheter og styrker, din evne til å stå mot stress, og hvor god du er å sammarbeide. osv, I samme lek og spill lærer man også hvordan andre reagerer i tilsvarende situasjoner, som gjør at du enten har lyst til å invitere de igjen, eller unngå i fremtiden. 

Om du mener at retorikk er noe man lærer og bruker kun på politiske arenaer, så glemmer du at småbarn i barnehagen får allerede første grunnsteinen i kommunikasjon opplært i form av forskjellen på min og din, og hvorfor det ikke er god "retorikk" å bare ta leker fra andre barn, men man kan lære å låne og bytte. Man vinner ikke en "krangel" ved å kalle noe stygge ord - på lik linje som man ikke vinner en debatt fordi man bruker stråmann argumenter.

Endret 5. mai av umAxa

[AnonymBruker]

umAxa skrev (13 minutter siden):

Hvis verdensbildet ditt er at foreldre kan bare gi barnet noe, og de gaper og aksepterer alt vi mater de som de var en faksmaskin, så ja, dytt inn det store norske leksikon og hele biblioteket inn for min del. Du ser ikke 4-5 millioner nordmenn på biblioteket eller leser wikipedia hver dag, gjør du? Realiteten er at selv om vi har biblioteker tilgjengelig, så foretrekker vi å gjøre noe annet, selv om målet er å lære noe.

Jeg har aldri påstått at gaming er eneste veien å lære. Jeg har poengtert at det er aspekter hvor gaming har noe å bidra med, så du representerer ikke en gang poenget mitt korrekt, med din "Men bibliotek er mye bedre!"

En naturlig måte for barn å lære på er gjennom lek, spill og etterligning. Gaming er selvsagt ikke synonymt med å lære i allmen oppfatning i dag, men det spiller fortsatt på elementer av problemløsning, samarbeid, sosial adferd og ikke minst, bli likt. Alt avhengig av hva leken, eller spillet utfordrer dem på. Gjennom denne dynamikken finner du fort ut om du er en god vinner eller dårlig taper, dine svakheter og styrker, din evne til å stå mot stress, og hvor god du er å sammarbeide. osv, I samme lek og spill lærer man også hvordan andre reagerer i tilsvarende situasjoner, som gjør at du enten har lyst til å invitere de igjen, eller unngå i fremtiden. 

Om du mener at retorikk er noe man lærer og bruker kun på politiske arenaer, så glemmer du at småbarn i barnehagen får allerede første grunnsteinen i kommunikasjon opplært i form av forskjellen på min og din, og hvorfor det ikke er god "retorikk" å bare ta leker fra andre barn, men man kan lære å låne og bytte. Man vinner ikke en "krangel" ved å kalle noe stygge ord - på lik linje som man ikke vinner en debatt fordi man bruker stråmann argumenter.

Lol tror du bør slå opp hva retorikk faktisk betyr.

Det er selvsagt foreldre som velger lokasjon, skole, tilgang til skjerm, omgangskrets og aktiviteter når barna er små. Barn med ressurssterke foreldre som tar gode valg og gir de gode vaner går det selvsagt bedre med. Det er opp til deg hvilke vaner du etablere for dine barn fra de er små. 

Anonymkode: 0c4f8...e72

[Keelin137]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Gaming kan være en kjemperessurs det. Man kan lære samarbeid, problemløsning, sosialt samspilt og masse mer. 

Men gaming kan også gå på bekostning av akkurat det samme. Det kan også på bekostning av det virkelige livet. 

Å sette seg ned for å game fra morgen til kveld tror jeg alle kan se at ikke er sunt i det lange løp. Å game er en bonus. Noe man kan gjøre etter lekser, etter fotballtrening, etter å ha besøkt venner. Om det kommer venner på døra, så prioriteres de framfor en skjerm. Slike ting. Det er dette som jeg tenker er fordres viktige lærdom å videreføre til barna sine. 

Man leser så mange tråder her inne med voksne folk (les: menn) som prioriterer gaming framfor å studerer, framfor å bruke tid med sin egen familie, framfor å søke på jobb. Da har det gått galt! 

Anonymkode: 046db...7de

Så enig i dette! 
Gaming kan være en gøy del av livet akkurat som fysisk aktivitet, lek, brettspillkvelder med familie, trampolinehopping osv osv. 

Jeg har en gutt som nettopp har fylt 9 år og som har fått spille litt siden han var 7 år. Han elsker det, men foreløpig er det ikke noe problem å gjøre andre ting og han kan fint leke utendørs, sykle rundt, spille fotball og alt mulig annet rart. Enda har jeg heller ikke hørt han nekte å bli med noe sted fordi han vil være hjemme å game (noe som også hadde vært uaktuelt om det hadde blitt mas om det). 
Jeg skal gjøre alt jeg kan for å bevare denne balansen og passe på at tiden hans i skjermen være seg den fremtidige mobilen, tv eller gaming bare er en brøkdel av hva vi opplever ellers. 

[AnonymBruker]

Nettopp, samme her. Min tiåring får lov til å game, har tilgang til ipad, Nintendo og ps5. Spiller på kveldene, nesten hver dag. Men han også alltid gjør lekser først, uten å bli mast på, han går på to aktiviteter som blir 4 ganger i uka, og henger med venner med sykling på pumptrack. Vi har skjermtider og alle mulige begrensninger på spilletid / skjermtid men vi har ikke evig konflikt med barna om skjerm, det er ikke evig mas om skjerm hos oss. Spilling er bare en av underholdinger. Kanskje det er nettopp fordi de har tilgang på skjerm, de vet at de kan, og ingen skal plutselig klikke og ta det fra de, at ungene våre ikke maser noe spesielt om skjerm? 

Anonymkode: d79b6...d0e

[umAxa]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Lol tror du bør slå opp hva retorikk faktisk betyr.

Anonymkode: 0c4f8...e72

Jeg slo opp, og her er første resultat:
Retorikk er talekunst – kunsten å overtale eller å overbevise ved hjelp av språk, bilder eller lyd.

Mener du barn ikke utøver noen slags form for kommunikasjon eller blir opplært i å kommunisere med hverandre? At de sitter bare å klorer hverandre i ansiktet mens barnehage-ansatte, lærere og foreldrene sitter å ser på?

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne og gamer. Det er en hobby jeg har hatt siden barndommen. Jeg har mange gode minner om spillopplevelser med venner. I dag spiller jeg for meg selv, med fremmede på nett, med venner, familie og egne barn. Jeg spiller både konkurransespill på PC og storyline-spill på konsoll. Det er riktignok ikke det eneste jeg gjør i livet. Jeg har andre interesser også, en fast jobb og venner jeg like gjerne møter fysisk. 
Fordelen med å ha et godt forhold til gaming selv, er at jeg forstår barnas interesse. Og greier i større grad å legge til rette for sunne vaner knyttet til det. Det kan med enkle grep være en fin verden, fullt av opplevelser og minner. Men det krever litt av den voksne. 

Jeg tror at de negative holdningene, der det hele tiden refereres til ytterpunkter, er med på å skape uheldige situasjoner. Hvis forelderen ikke setter seg inn i den digitale verdenen, vil barnet før eller siden gå inn dit alene. Det er forskjell på online og lokal. På PC og konsoll. På ulike personvernsinnstillinger, kjøp i spill, konkurranse vs bygging osv. Skjerm er ikke bare skjerm. Det har blitt et hysteri. 

Alt med måte. Som med andre ting i livet. Ihjelorganiserte hverdager med fotball flere ganger i uken, etter lange skoledager, er ikke nødvendigvis bildet på sunn barndom det heller. Svært mange barn faller utenfor slike arenaer tidlig. Men i gamingen kan flere være inkludert. Synd det ikke er med foreldre som engasjerer seg og heier i like stor grad der. 

Anonymkode: 1e55e...01d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.5.2025 den 22.08):

Jeg vet ikke helt hva slags svar du ønsker deg her. Har selv to gutter under 3 og skjønner at galling ligger i kortene, særlig siden far er ihuga gamer og allerede gleder seg til å kjøpe inn utstyr og begynne opplæringen 😂

Jeg tror også det er litt uunngåelig. Ser f.eks naboen her som har en gutt på 8. Det i familien hadde de knapt en skjerm i hus før sønnen måtte gå begynne å game. Ikke fordi han egentlig er så sykt interessert men fordi det er der det sosiale rommet er. Ser sjeldent unger over barnehagealder ute i gatene her - de sitter alle hjemme og gamer.

Du står fritt til å nekte egne barn å spille, men er redd det er blitt en viktig del av det sosiale samspillet. 

Anonymkode: d7669...645

For en trist og tragisk utvikling  

Anonymkode: 7dc23...07d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.5.2025 den 22.51):

Takk for svar! Fint å høre fra noen "på den andre siden" 😅

Bare så det er sagt så skjønner jeg godt at det for de som virkelig elsker gaming er helt magisk og at man får et eget samhold. Det er helt supert. Tror nok bare jeg ser litt annerledes på gaming. Hvis man ikke trives på andre sosiale arenaer er det jo gull verdt, men mår det ender opp med å gå ut over sosiale ting du egentlig liker er det synd. Jeg kjente flere som ble dumpa fordi de alltid valgte å game fremfor å være med dama. De var neppe meant to be, men uansett spesielt å prioritere gaming foran andre mennesker (spesielt en hormonell tenåring 😅). Og bare sånn at det er sagt så er det ikke sånn at festing og russetid er den optimale måten å tilbringe ungdomstida på altså, men det var bare så spesielt at tidligere sosiale gutter låste seg inne og kutta omverdenen pga dataen.

Hvis gaming nå i likhet med fotball nærmest er obligatorisk for å ikke havne utenfor er det også synd for da er det mange som sitter inne og bruker timesvis foran skjermen når de egentlig ikke får så mye glede av det. 

Jeg kommer ikke til å nekte barna mine å game og forhåpentligvis finner vi en fin rytme på det, men håper de også har andre interesser sånn at jeg har noe å prate med dem om 😅 

Takk igjen for et fint innblikk i en gamers verden 😊

Anonymkode: ebd86...427

For å sammenlikne det med noe litt mer forståelig: Synes du det er like trist om man dropper fest for å se den nye episoden i serien man har fulgt med på i årevis? Eller for å lese den nye boka man har ventet på?

Jeg er enig i at utad så er typisk gaming litt uforståelig og utiltrekkende - gutter og menn som brøler og kaller hverandre alt mulig rart og sier det er endel av gamingen. Men heldigvis har jeg gamet litt selv og vet at også de fleste seriøse gamere ser ned på de som holder på sånn, så min sønn skal få game, men jeg eller mannen skal være med i starten og høre på, og sørge for at han tenker over at det er ekte mennesker på andre siden av skjermen også. Og at det er forskjell på å ha røff sjargong med venner og med fremmede. 

Dessuten er gaming så mye mer enn det, de beste spillene har mer til felles med gode tvserier enn de handler om å "drepe hverandre", det finnes mye gøy der ute. Tror du kan ha det veldig gøy med å finne spill å spille med barna etterhvert

Anonymkode: d32eb...aec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.5.2025 den 10.54):

 

I jobben min treffer jeg både voksne og tenåringer som ikke får til det virkelige livet. De flykter inn i gamingen og blir dårligere og fårligere på å håndtere alt fra økonomi, hus'/hjem, fydisk og psykisk helse, relasjoner i familie/vennekrets etc. 

Jeg tenker derfor at gaming ikke skal ta for stor plass i barnas liv. Vi som foreldre må sørge for at de er mer aktive på andre arenaer enn foran en skjerm. Det er helt greit å game litt etter at man har vært på håndballtrening i noen timer, liksom. Eller etter å ha vært med på tur i skogen med storfamilien og spikket, grillet pølser på bål osv. Det virkelige livet, med ekte menneskesamspill, vennskap og blikkontakt, må alltid være dominerende. Da tror jeg det kan bli sunne mennesker. 

Anonymkode: 00a32...b59

Det handler kanskje ikke om at det virkelig livet må dominere. Vennskap gjennom skjerm kan være like ekte. Men spill må være en hobby, ikke en flukt som du sier. Og da må man mestre livet utenfor skjermen også, både sosial, skole/jobb, fysisk aktivitet osv. Uavhengig av hvor mange timer det ene tar vs det andre, men spilling må være en ting man liker å gjøre, ikke det eneste man lever for (det gjelder alle ting synes jeg, veldig sårbart å kun leve for en ting)

Anonymkode: d32eb...aec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

For å sammenlikne det med noe litt mer forståelig: Synes du det er like trist om man dropper fest for å se den nye episoden i serien man har fulgt med på i årevis? Eller for å lese den nye boka man har ventet på?

Jeg er enig i at utad så er typisk gaming litt uforståelig og utiltrekkende - gutter og menn som brøler og kaller hverandre alt mulig rart og sier det er endel av gamingen. Men heldigvis har jeg gamet litt selv og vet at også de fleste seriøse gamere ser ned på de som holder på sånn, så min sønn skal få game, men jeg eller mannen skal være med i starten og høre på, og sørge for at han tenker over at det er ekte mennesker på andre siden av skjermen også. Og at det er forskjell på å ha røff sjargong med venner og med fremmede. 

Dessuten er gaming så mye mer enn det, de beste spillene har mer til felles med gode tvserier enn de handler om å "drepe hverandre", det finnes mye gøy der ute. Tror du kan ha det veldig gøy med å finne spill å spille med barna etterhvert

Anonymkode: d32eb...aec

Ja. Synes det er rart å velge tv fremfor sosiale happenings. Selvsagt litt avhengig av situasjonen. Er det noen som spontant sender melding om å møtes når man har tenkt å sette seg ned i sofaen er det noe annet enn noe som er mer planlagt.

Er det siste episode av Game of Thrones så er jo gjerne det en happening i seg selv og man vet at det blir snakket om på jobb/skole dagen etter, men er det en ny episode av The White Lotus så takker jeg ikke nei til å henge med venner, spesielt ikke hvis det er en planlagt fest eller middag jeg er invitert i.

Noen ganger orker man ikke være sosial og det er noe helt annet enn de gutta jeg sikter til som aktivt valgte bort sosiale greier, store og små. Jeg tenker i utgangspunktet at det er et rødt flagg i et vennskap om man heller vil game/se på tv/lese en bok enn å dra på fest eller noe annet sosialt til med god venn.

Hvis jeg hadde hatt venner som takket nei til å møtes fordi de skal game eller se på tv så hadde jeg nok etterhvert sluttet å invitere dem med på ting.

Høres fornuftig ut å følge opp barna, men hva gjør man om det er sånn vennegjengen holder på? Er ikke så lett å være sterk nok til å stå i mot den (utrolig harry) måten å snakke på mens man gamer som jeg har vært vitne til.

Anonymkode: ebd86...427

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

For å sammenlikne det med noe litt mer forståelig: Synes du det er like trist om man dropper fest for å se den nye episoden i serien man har fulgt med på i årevis? Eller for å lese den nye boka man har ventet på?

Jeg er enig i at utad så er typisk gaming litt uforståelig og utiltrekkende - gutter og menn som brøler og kaller hverandre alt mulig rart og sier det er endel av gamingen. Men heldigvis har jeg gamet litt selv og vet at også de fleste seriøse gamere ser ned på de som holder på sånn, så min sønn skal få game, men jeg eller mannen skal være med i starten og høre på, og sørge for at han tenker over at det er ekte mennesker på andre siden av skjermen også. Og at det er forskjell på å ha røff sjargong med venner og med fremmede. 

Dessuten er gaming så mye mer enn det, de beste spillene har mer til felles med gode tvserier enn de handler om å "drepe hverandre", det finnes mye gøy der ute. Tror du kan ha det veldig gøy med å finne spill å spille med barna etterhvert

Anonymkode: d32eb...aec

Glemte å å svare på det siste du skrev.

Du har nok helt rett i at jeg kan finne spill både jeg og barna kan ha glede i sammen. Har jo en gang i tiden likt Super Nintendo 😅 Og vet at flere gode tv-serier er basert på spill. Men tror ærlig talt ikke jeg kommer til å bli god nok til at min framtidige tenåringssønn vil spille med meg heller enn kompiser. Da er det større sjanse for at vi bonder over musikk eller film/tv 😊

Anonymkode: ebd86...427

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Ja. Synes det er rart å velge tv fremfor sosiale happenings. Selvsagt litt avhengig av situasjonen. Er det noen som spontant sender melding om å møtes når man har tenkt å sette seg ned i sofaen er det noe annet enn noe som er mer planlagt.

Er det siste episode av Game of Thrones så er jo gjerne det en happening i seg selv og man vet at det blir snakket om på jobb/skole dagen etter, men er det en ny episode av The White Lotus så takker jeg ikke nei til å henge med venner, spesielt ikke hvis det er en planlagt fest eller middag jeg er invitert i.

 

Anonymkode: ebd86...427

Åh men det er jo faktisk ikke så forskjellig fra det eksempelet du kommer med, det med spilling. Min sønn spiller Fortnite og for noen dager siden har det kommet en ny sesong i Fortnite. Sånn dag er det veldig viktig for ham å få lov å spille et par timer, fordi det er eneste de alle kommer til å snakke om og diskutere dagen etterpå på skolen. Hva slags kule nye endringer som kom, osv. 

Nå er det slik at jeg selv ikke spiller Fortnite men jeg vet nok for å henge litt med. Faren til sønnen min spiller av og til sammen med ham, og han holder meg oppdatert. Slik jeg ser det, om jeg var så streng og rigid at jeg ikke lot ham spille på lanseringsdagen, så ville han hatt en ganske så kjedelig dag på skolen neste dag, da han måtte bare stå og høre på og unnskylde seg med at han ikke fikk lov å spille. Litt sånn som om jeg plutselig havner i en "feil gjeng" i kantina på jobb og må tilbringe lunsj med å høre på Formula1 diskusjoner, som jeg absolutt ikke har peiling på. Men det er 20 minutter for meg, ikke en hel skoledag.. 🥹

Anonymkode: d79b6...d0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.5.2025 den 21.57):

 

Og ja, jeg vet at mye av det sosiale skjer i gaming, men det kan virkelig ikke sammenlignes med andre former for sosialisering. 

Anonymkode: ebd86...427

Hvorfor ikke det egentlig? Vi snakker jo om livet, opp og nedturer i løpet av uken, snakker om ting vi også ville snakket om ellers. Hva er forskjellen med å snakke over voice chat, og møtes opp for kaffe? Eller spille et spill i stedet for å bowle? Hvorfor er den ene bedre enn den andre? 

Selvsagt forsvarer jeg ikke de som tydelig er avhengig av gaming, og lar det gå utover samliv, familie og plikter som husarbeid, jobb og skole. Men denne hetsingen av gaming som hobby forstår jeg virkelig ikke.

Anonymkode: 170eb...7a4

[AnonymBruker]

Det er vel mange år siden gaming var en "guttegreie"? Jeg er over 40 og selv i min generasjon er det mange som gamer av begge kjønn. Er ingen stor gamer selv, men ser ikke på det som noe verre enn andre hobbyer.

Anonymkode: 599f8...87e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Åh men det er jo faktisk ikke så forskjellig fra det eksempelet du kommer med, det med spilling. Min sønn spiller Fortnite og for noen dager siden har det kommet en ny sesong i Fortnite. Sånn dag er det veldig viktig for ham å få lov å spille et par timer, fordi det er eneste de alle kommer til å snakke om og diskutere dagen etterpå på skolen. Hva slags kule nye endringer som kom, osv. 

Nå er det slik at jeg selv ikke spiller Fortnite men jeg vet nok for å henge litt med. Faren til sønnen min spiller av og til sammen med ham, og han holder meg oppdatert. Slik jeg ser det, om jeg var så streng og rigid at jeg ikke lot ham spille på lanseringsdagen, så ville han hatt en ganske så kjedelig dag på skolen neste dag, da han måtte bare stå og høre på og unnskylde seg med at han ikke fikk lov å spille. Litt sånn som om jeg plutselig havner i en "feil gjeng" i kantina på jobb og må tilbringe lunsj med å høre på Formula1 diskusjoner, som jeg absolutt ikke har peiling på. Men det er 20 minutter for meg, ikke en hel skoledag.. 🥹

Anonymkode: d79b6...d0e

Det skjønner jeg, men det kommer vel ikke ny sesong så ofte? Da er det jo ikke snakk om å avlyse andre ting for å spille, regner med dere også vet når det kommer sånn at det ikke legges andre planer?

Jeg kutter ikke venner fordi de avlyser noe én gang eller to, nå tenker jeg på gjengangerne som åpenbart prioriterer noe annet gang på gang på gang. Det mener jeg er et usunt tegn. 

Anonymkode: ebd86...427

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det skjønner jeg, men det kommer vel ikke ny sesong så ofte? Da er det jo ikke snakk om å avlyse andre ting for å spille, regner med dere også vet når det kommer sånn at det ikke legges andre planer?

Jeg kutter ikke venner fordi de avlyser noe én gang eller to, nå tenker jeg på gjengangerne som åpenbart prioriterer noe annet gang på gang på gang. Det mener jeg er et usunt tegn. 

Anonymkode: ebd86...427

Hvis det er ungdom som har en vennegjeng de spiller med, så er det jo ikke et usunt tegn. De henger med venner på en annen måte enn du ser på som normen. Men det er fortsatt sosialt og ekte vennskap. Det er nå gjerne sånn at man prioriterer med tid med de man trives best sammen med. Sånn er det jo bare. Trenger ikke å sykeliggjøre alt. 

Anonymkode: 1e55e...01d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.5.2025 den 21.10):

Glemte å å svare på det siste du skrev.

Du har nok helt rett i at jeg kan finne spill både jeg og barna kan ha glede i sammen. Har jo en gang i tiden likt Super Nintendo 😅 Og vet at flere gode tv-serier er basert på spill. Men tror ærlig talt ikke jeg kommer til å bli god nok til at min framtidige tenåringssønn vil spille med meg heller enn kompiser. Da er det større sjanse for at vi bonder over musikk eller film/tv 😊

Anonymkode: ebd86...427

Mente for å skape godt bånd tidlig, for din fremtidige tenåringssønn vil ikke nødvendigvis gjøre  mye med deg generelt :p Jeg (kvinne i 30 åren) ville hvertfall helst oppholde meg lengst unna mine foreldre i tenårene og så som regel på tv alene på rommet selv hvis vi så på det samme 😂 jeg ble til nøds med på en runde kortspill når vi reiste bort sammen og sånn 😅 Og vi hadde alltid godt forhold altså, men jeg fikk dekket mitt sosiale behov med venner og på skolen og trengte å løsrive meg litt

Anonymkode: d32eb...aec