Gaming - gutter/menn

[AnonymBruker]

Siden det er flere gaming-tråder må jeg bare høre litt hva folk tenker.

For det første er det fascinerende at tråder om ubrukelige menn (som det er overraskende mange av her på kg) ofte henger sammen med menn som gamer for mye, mens det i tråder om barn og gaming er overraskende mange som forsvarer gaming. Føler ikke det henger på greip. Er gaming SÅ positivt for barna? Og hva skjer med guttene som vokser opp i dag? Blir flesteparten av disse av denne ubrukelige typen som heller vil spille halve dagen enn å være med familien? Eller klarer de å kutte det når de blir eldre? 

Og ja, jeg vet at mye av det sosiale skjer i gaming, men det kan virkelig ikke sammenlignes med andre former for sosialisering. 

Personlig har jeg to gutter under 3 år og jeg gruer meg til de skal begynne med gaming. De som gamet mye da jeg gikk på skolen ble gjerne så opphengt i det at det gikk ut over skolen og det sosiale (utenom vennene de spilte med). Kom ofte for sent på skolen eller dro tidlig for å spille. Droppet sosiale ting feks bursdager, diverse russearrangement,avslutningsfest på vgs og lignende. Og nå snakker jeg ikke om klassiske "nerdete" gutter som kanskje uansett ikke hadde så stort nettverk eller bar gira på festing. Mange av disse var av de mer sosiale og populære guttene som plutselig mistet kontakt med omverdenen.

I typiske "kjønnstråder" (der folk er skuffet over kjønn), handler det ofte om at mor er skuffet over å få en gutt fordi hun ikke er interessert i fotball og gaming og da blir man alltid bombardert med at mange gutter ikke gamer (og at mange jenter gamer). Mitt inntrykk er at "alle" gutter gamer, mens noen jentet gamer, men flesteparten ikke annet enn mobilspill. 

 

Anonymkode: ebd86...427

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hva slags svar du ønsker deg her. Har selv to gutter under 3 og skjønner at galling ligger i kortene, særlig siden far er ihuga gamer og allerede gleder seg til å kjøpe inn utstyr og begynne opplæringen 😂

Jeg tror også det er litt uunngåelig. Ser f.eks naboen her som har en gutt på 8. Det i familien hadde de knapt en skjerm i hus før sønnen måtte gå begynne å game. Ikke fordi han egentlig er så sykt interessert men fordi det er der det sosiale rommet er. Ser sjeldent unger over barnehagealder ute i gatene her - de sitter alle hjemme og gamer.

Du står fritt til å nekte egne barn å spille, men er redd det er blitt en viktig del av det sosiale samspillet. 

Anonymkode: d7669...645

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg vet ikke helt hva slags svar du ønsker deg her. Har selv to gutter under 3 og skjønner at galling ligger i kortene, særlig siden far er ihuga gamer og allerede gleder seg til å kjøpe inn utstyr og begynne opplæringen 😂

Jeg tror også det er litt uunngåelig. Ser f.eks naboen her som har en gutt på 8. Det i familien hadde de knapt en skjerm i hus før sønnen måtte gå begynne å game. Ikke fordi han egentlig er så sykt interessert men fordi det er der det sosiale rommet er. Ser sjeldent unger over barnehagealder ute i gatene her - de sitter alle hjemme og gamer.

Du står fritt til å nekte egne barn å spille, men er redd det er blitt en viktig del av det sosiale samspillet. 

Anonymkode: d7669...645

Takk for svar. Vet egentlig ikke hvilket svar jeg vil ha, hadde mange tanker i hodet på én gang 😅 

Synes bare det er fascinerende at lite tilstedeværende fedre ofte henger sammen med gaming, samtidig som barn og unge gamer fra de er veldig små og det er helt greit for de fleste og de forsvarer det også.

Skjønner at det ikke har noe for seg å nekte barna gaming siden de fort vil havne utenfor, men synes det er nitrist at det er sånn. Spesielt når det går ut over annen lek. Jeg er ikke veldig anti skjerm heller, elsker å se tv-serier eller en god film og jeg gleder meg til å dele det med sønnene mine, men det er noe annet enn å sitte alene på rommet sitt og rope "jeg skal drepe deg!!" til en kompis du spiller med som sitter alene på sitt rom (dette er selvopplevd, nevøen min 😅).

Anonymkode: ebd86...427

[AnonymBruker]

Jeg har spilt hele livet siden jeg var liten jente og fikk min første Sega som 4 åring. Gikk over til WoW når jeg var 16 og har faktisk spilt det av og på helt til nå som jeg straks er 37, og har vel omtrent spilt det meste av populære spill under sola, både av sosiale spill og singleplayer. Jeg trives godt foran PCen, og foretrekker heller å være her fremfor ute på fest eller ute på sosiale greier. Dro på fest en gang som 20 åring og haaatet det.  Jeg var ingen typisk russ, satt heller hjemme med eksen og spilte WoW, og jeg SAVNER faktisk virkelig den tiden. Det var magi for meg. 

Gikk det for øvrig utover skolegangen på videregående når jeg bodde på internat og foreldre kunne ikke passe på at jeg la meg tidsnok? Oh yes. Ingen tvil. Men det har nå blitt folk ut av meg også, til tross for nesten stryk i to fag.

Som voksen klarer meg helt fint. Har kjæreste gjennom 10 år (som omtrent aldri spiller), stabil, godt betalende jobb og trives godt i livet. 

Nå er jeg ikke en gutt, men jeg har spilt med ufattelig mye gutter og menn de siste 20 årene, og jeg kan si med sikkerhet at de aller fleste hardcore spillerne har etterhvert roet ned spillingen i voksen alder og fått seg familier og lever så og si normale liv. 
Ang det å være bekymret for at gutta heller vil spille enn å være med familien, vel... Min erfaring er at dersom familien er normal og snille mot hverandre, så vil de fleste alltid sette pris på familien sin og ville tilbringe tid med dem. Jeg vokste opp i en familie med mye høylytt krangling, emosjonell og psykisk mishandling, og en mor som virkelig ikke forsto hvordan hun skulle håndtere en datter som helst ville sitte på PCen. I voksen alder forstår jeg jo at PCen spilte en stor rolle i å rømme fra virkeligheten min, og jeg hadde mange alvorlige krangler med min mor når jeg var 17-18 år fordi hun var livredd for at spillingen skulle gjøre meg til en antisosial taper og stakk av med både datamusa, tastatur og stengte internett når hun forsøkte å nekte meg PC-tid. Hvor glad tror du jeg er i min mor i dag?
Poenget mitt er, behandler man ungene sine rettferdige, så slipper man i allefall å drive de enda lengre unna med å nekte de å gjøre de fritidsaktivitetene de liker best.

Anonymkode: 64a7e...c1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk for svar. Vet egentlig ikke hvilket svar jeg vil ha, hadde mange tanker i hodet på én gang 😅 

Synes bare det er fascinerende at lite tilstedeværende fedre ofte henger sammen med gaming, samtidig som barn og unge gamer fra de er veldig små og det er helt greit for de fleste og de forsvarer det også.

Skjønner at det ikke har noe for seg å nekte barna gaming siden de fort vil havne utenfor, men synes det er nitrist at det er sånn. Spesielt når det går ut over annen lek. Jeg er ikke veldig anti skjerm heller, elsker å se tv-serier eller en god film og jeg gleder meg til å dele det med sønnene mine, men det er noe annet enn å sitte alene på rommet sitt og rope "jeg skal drepe deg!!" til en kompis du spiller med som sitter alene på sitt rom (dette er selvopplevd, nevøen min 😅).

Anonymkode: ebd86...427

Haha, jeg er så hjertens enig! 😂❤️ Skulle ønske vi kunne skåne barna for både galling og some, men har vel egentlig bare konkludert med at man heller får prøve å innfinne seg med at det blir en del av oppveksten og heller forsøke ha en positiv tilnærming til det hele. 

Anonymkode: d7669...645

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg har spilt hele livet siden jeg var liten jente og fikk min første Sega som 4 åring. Gikk over til WoW når jeg var 16 og har faktisk spilt det av og på helt til nå som jeg straks er 37, og har vel omtrent spilt det meste av populære spill under sola, både av sosiale spill og singleplayer. Jeg trives godt foran PCen, og foretrekker heller å være her fremfor ute på fest eller ute på sosiale greier. Dro på fest en gang som 20 åring og haaatet det.  Jeg var ingen typisk russ, satt heller hjemme med eksen og spilte WoW, og jeg SAVNER faktisk virkelig den tiden. Det var magi for meg. 

Gikk det for øvrig utover skolegangen på videregående når jeg bodde på internat og foreldre kunne ikke passe på at jeg la meg tidsnok? Oh yes. Ingen tvil. Men det har nå blitt folk ut av meg også, til tross for nesten stryk i to fag.

Som voksen klarer meg helt fint. Har kjæreste gjennom 10 år (som omtrent aldri spiller), stabil, godt betalende jobb og trives godt i livet. 

Nå er jeg ikke en gutt, men jeg har spilt med ufattelig mye gutter og menn de siste 20 årene, og jeg kan si med sikkerhet at de aller fleste hardcore spillerne har etterhvert roet ned spillingen i voksen alder og fått seg familier og lever så og si normale liv. 
Ang det å være bekymret for at gutta heller vil spille enn å være med familien, vel... Min erfaring er at dersom familien er normal og snille mot hverandre, så vil de fleste alltid sette pris på familien sin og ville tilbringe tid med dem. Jeg vokste opp i en familie med mye høylytt krangling, emosjonell og psykisk mishandling, og en mor som virkelig ikke forsto hvordan hun skulle håndtere en datter som helst ville sitte på PCen. I voksen alder forstår jeg jo at PCen spilte en stor rolle i å rømme fra virkeligheten min, og jeg hadde mange alvorlige krangler med min mor når jeg var 17-18 år fordi hun var livredd for at spillingen skulle gjøre meg til en antisosial taper og stakk av med både datamusa, tastatur og stengte internett når hun forsøkte å nekte meg PC-tid. Hvor glad tror du jeg er i min mor i dag?
Poenget mitt er, behandler man ungene sine rettferdige, så slipper man i allefall å drive de enda lengre unna med å nekte de å gjøre de fritidsaktivitetene de liker best.

Anonymkode: 64a7e...c1f

Takk for svar! Fint å høre fra noen "på den andre siden" 😅

Bare så det er sagt så skjønner jeg godt at det for de som virkelig elsker gaming er helt magisk og at man får et eget samhold. Det er helt supert. Tror nok bare jeg ser litt annerledes på gaming. Hvis man ikke trives på andre sosiale arenaer er det jo gull verdt, men mår det ender opp med å gå ut over sosiale ting du egentlig liker er det synd. Jeg kjente flere som ble dumpa fordi de alltid valgte å game fremfor å være med dama. De var neppe meant to be, men uansett spesielt å prioritere gaming foran andre mennesker (spesielt en hormonell tenåring 😅). Og bare sånn at det er sagt så er det ikke sånn at festing og russetid er den optimale måten å tilbringe ungdomstida på altså, men det var bare så spesielt at tidligere sosiale gutter låste seg inne og kutta omverdenen pga dataen.

Hvis gaming nå i likhet med fotball nærmest er obligatorisk for å ikke havne utenfor er det også synd for da er det mange som sitter inne og bruker timesvis foran skjermen når de egentlig ikke får så mye glede av det. 

Jeg kommer ikke til å nekte barna mine å game og forhåpentligvis finner vi en fin rytme på det, men håper de også har andre interesser sånn at jeg har noe å prate med dem om 😅 

Takk igjen for et fint innblikk i en gamers verden 😊

Anonymkode: ebd86...427

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Takk for svar! Fint å høre fra noen "på den andre siden" 😅

Bare så det er sagt så skjønner jeg godt at det for de som virkelig elsker gaming er helt magisk og at man får et eget samhold. Det er helt supert. Tror nok bare jeg ser litt annerledes på gaming. Hvis man ikke trives på andre sosiale arenaer er det jo gull verdt, men mår det ender opp med å gå ut over sosiale ting du egentlig liker er det synd. Jeg kjente flere som ble dumpa fordi de alltid valgte å game fremfor å være med dama. De var neppe meant to be, men uansett spesielt å prioritere gaming foran andre mennesker (spesielt en hormonell tenåring 😅). Og bare sånn at det er sagt så er det ikke sånn at festing og russetid er den optimale måten å tilbringe ungdomstida på altså, men det var bare så spesielt at tidligere sosiale gutter låste seg inne og kutta omverdenen pga dataen.

Hvis gaming nå i likhet med fotball nærmest er obligatorisk for å ikke havne utenfor er det også synd for da er det mange som sitter inne og bruker timesvis foran skjermen når de egentlig ikke får så mye glede av det. 

Jeg kommer ikke til å nekte barna mine å game og forhåpentligvis finner vi en fin rytme på det, men håper de også har andre interesser sånn at jeg har noe å prate med dem om 😅 

Takk igjen for et fint innblikk i en gamers verden 😊

Anonymkode: ebd86...427

Kan forresten legge til at jeg generelt syns det er den totale mengden skjerm som et verst i dag. 

Når nevøene mine ikke gamer så tar de frem mobilen, så det er liksom aldri pause fra skjermen og de er jo ikke sosiale på andre måter når det alltid er en skjerm i nærheten. Søsteren min har fortalt at når hun "jager" barna ut for å leke (gjerne etter å ha avtalt med naboene at de gjør det samme med sine barn) så står bare gutta ute rundt en mobil og ser på tiktok eller lignende. Er jo helt absurd. 

 

 

Anonymkode: ebd86...427

[AnonymBruker]

Gutten på 8 her gamer og det er skikkelig koselig å høre på hvordan guttene samerbeider (eller er ute etter å ta hverandre, alt ettersom). Hvordan latteren sitter løst og de virkelig koser seg. Han må spille i stua rundt oss, så vi får med oss det som skjer. Han elsker også å fortelle om spillet sitt når han må skru av ❤️

Anonymkode: a3553...b60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Takk for svar. Vet egentlig ikke hvilket svar jeg vil ha, hadde mange tanker i hodet på én gang 😅 

Synes bare det er fascinerende at lite tilstedeværende fedre ofte henger sammen med gaming, samtidig som barn og unge gamer fra de er veldig små og det er helt greit for de fleste og de forsvarer det også.

Skjønner at det ikke har noe for seg å nekte barna gaming siden de fort vil havne utenfor, men synes det er nitrist at det er sånn. Spesielt når det går ut over annen lek. Jeg er ikke veldig anti skjerm heller, elsker å se tv-serier eller en god film og jeg gleder meg til å dele det med sønnene mine, men det er noe annet enn å sitte alene på rommet sitt og rope "jeg skal drepe deg!!" til en kompis du spiller med som sitter alene på sitt rom (dette er selvopplevd, nevøen min 😅).

Anonymkode: ebd86...427

Så du elsker å passivt konsumere serier, men å ta aktivt del som man gjør i gaming er feil? Du høres mest av alt litt enkel ut. 

Anonymkode: 374a8...6e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Så du elsker å passivt konsumere serier, men å ta aktivt del som man gjør i gaming er feil? Du høres mest av alt litt enkel ut. 

Anonymkode: 374a8...6e2

Når den aktive delen jeg har fått med meg er å drepe hverandre så ja 😅 Så spørs det selvsagt hvilke filmer og serier man ser, men ser man kvalitetserier kan man reflektere mye rundt det man har sett.

For meg er det en ganske sosial aktivitet å se på serier også. Mannen min og jeg ser serier sammen og snakker om det både i forkant og etterkant. På jobb snakker vi ofte om de beste seriene og filmene vi ser for tiden, hører aldri noen snakke om gaming. Det virker for meg som om det er sosialt for de som spiller sammen, men alle som ikke var med og spilte akkurat den dagen har jo ikke oppleve det samme.

Mitt inntrykk er at barn spiller mye mer enn det jeg så på tv da jeg selv var barn. Jeg er ikke positiv til for mye tv-titting heller. 

 

 

Anonymkode: ebd86...427

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Så du elsker å passivt konsumere serier, men å ta aktivt del som man gjør i gaming er feil? Du høres mest av alt litt enkel ut. 

Anonymkode: 374a8...6e2

Du høres litt enkel ut. Det er flere gamere som spiller vekk både skolegang, jobb, hus, hjem ,familie og forhold - det kan bli en besettelse og en avhengighet som mye annet.  Det er ikke "enkelt" å være bekymret for barna sine. Det er ikke "enkelt" å være redd for at ungene kun skal sosialiere med andre fra rommet sitt, og ikke ansikt til ansikt. Det er en grunn til at gamere ikke er kjent for sin sosiale kompetanse.

Gjelder det alle? Nei. Er det mulig å ha spilling som hobby (på lik linje med en annen hobby) uten at det går utover det øvrige livet ditt? 100% . Å ha noen tanker rundt hvordan man kan gi barna sunne spillvaner heller enn å risikere at spillingen tar over livet deres er mer enn noe annet smart.

 

Anonymkode: 71539...045

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Gutten på 8 her gamer og det er skikkelig koselig å høre på hvordan guttene samerbeider (eller er ute etter å ta hverandre, alt ettersom). Hvordan latteren sitter løst og de virkelig koser seg. Han må spille i stua rundt oss, så vi får med oss det som skjer. Han elsker også å fortelle om spillet sitt når han må skru av ❤️

Anonymkode: a3553...b60

Takk for svar. Godt å høre at det er en såpass positiv opplevelse. Jeg endrer sikkert mening når jeg ser hvordan det faktisk fungerer. Jeg er nok litt preget av at gamingen gutta i min oppvekst drev med stort sett kun var skytespill og at flere av nevøen mine snakker om antall kills. Men skjønner at det finnes alternativer til de spillene😊

Anonymkode: ebd86...427

[AnonymBruker]

Gaming har ufortjent dårlig rykte. Gaming har en veldig positiv, statistisk beviselig effekt på samfunn. På grunn av gaming, har ungdomskriminalitet gått betraktelig ned i de siste 30 år. Jeg skjønner ikke at det ikke snakkes mer om. Unge menn, gutter helt fra 14 år gamle, trenger arenaer for å konkurrere, for å mestre i. Gaming er en av slike arenaer. Fotball er en annen. Og faktisk så har gaming hadde like sterkt effekt som fotball, for å redusere ungdomskriminalitet (som fotball på slutten av 18-hundre). Ja, skytespill er populære hos gutter, og "antall kills" er det som gir status og mestring men det er nok bare en myte at dataspill fører til kriminalitet, fakta er nok nøyaktig motsatte.

En annen ting, er mental helse, for dataspill har også positiv effekt for mental helse og ikke bare for ungdommer, også voksne. Så kalt "gamification" (gjøre livet mer spennende via dataspill) har fått mange folk gjennom Covid årene. Og ikke minst, helse over tid. Eldre folk har veldig positiv effekt av spill, uansett om det er kabal eller pokemon go, det gir hjernetrim som ellers mangler i hverdagen. 

 

Nå er jo det ikke bare positive ting med dataspill og negative snakkes det nok om. Du kommer til å trenge å passe på skjermtider og mobbing på nett og alt slikt. Men jeg også ber deg å ta barna dine seriøst, se viktigheten av dataspill med åpent sinn. Se de positive sidene også.

 

Jeg er også ei jente som spilte. Nå er jeg en 44 år gammel kvinne. Jeg må jo bare nevne  enda en veldig positiv effekt, karriere. Jeg studerte master i IT, og jobbene er spennende og veldig godt betalte, arbeidstider er fleksible og vi har mange goder (alt fra helseforsikring til gratis mobil og pc). Spiller fortsatt, dataspill gjør mye for min hverdag. Spiller Pokemon Go og Animal Crossing akkurat nå. 
 

Anonymkode: d79b6...d0e

[AnonymBruker]

Nå er min sønn 18 år, og gamer en del. Men fram til ca 10 års alderen, så gamet han veldig lite. For han hadde ofte med seg venner hjem fra skolen, eller han lekte med venner i nabolaget. Fra 10 års alderen, så lekte de fortsatt, men det ble et gradvis skifte til at de ville game mer. Men da kunne de sitte fysisk sammen og game. Så var det ikke kult å leke lenger, så da hang de sammen, dro på kino og lignende. Og det ble mer gaming. Nå har min sønn autisme, så han er lite fysisk sosial. Har bare 2 venner nå, og de gamer han med. Så møter han de noen få ganger i året. Han ene går han i klassen til, de går i spesialgruppe, da de begge har autisme. Men ser jo de vennene han hadde da han var mindre, de er jo mye mer sosiale, trener, er på fester, dater osv. Er jo derfor han og mistet de som venner.

Anonymkode: cedb7...4fa

[AnonymBruker]

TS du dro forresten en feil konklusjon, der du band sammen gaming og ubrukelige menn. Sammenhengen ligger nok en annen plass. Menn som er i 40-50+ årene nå, ikke alle men mange, har vokst opp med far som ikke deltok så mye i husarbeid og barneoppdragelse, de har ikke sett den rollemodellen foran seg. Kvinner er jo også hovedsakelig vokst opp med å se si mor ta største del av husarbeid. Når to danner en familie sammen, faller vi lett i samme rollene som vi så i egne familier. Og det går kanskje helt fint til man får barn. Da finner kvinnen i familien ut at hun ikke lenger strekker til, hun klarer ikke å ta seg av alt hjemme, alt med barna og samtidig være i 100% jobb selv. Og konflikten begynner. 

Jeg er sikker på at neste generasjon menn kommer til å være veldig annerledes. Vi ser stor forskjell på menn som er 20 nå og menn som er 50 - de på 20 oppgir mye oftere hvor viktig er det for dem å få familie og barn. Disse er vokst opp etter at pappapermisjon har kommet. De har blitt trillet i vogna av sin far, de har sett mannlige barnehageassistenter og pedagoger. De har også hatt far som tar seg mye mer av husarbeid. De har helt andre mentale forventninger i hodet.. Jeg ser positivt på det. Men vi som er i 40-årene, vi må bare snakke mer sammen. Patriarkatet er skyldig, ikke dataspill.

Anonymkode: d79b6...d0e

[AnonymBruker]

De som gamet på min alder er de mest suksessfulle nå. Det er nerdene som satset på utdanning. "Taperne" (i mangel av et bedre ord) er de som satset på sport og drikking.

At gaming som barn skal ha noen negativ innflytelse over ens liv som voksen er en helt absurd tanke, spør du meg.e

Anonymkode: 7f875...b81

[Abra]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg kommer ikke til å nekte barna mine å game og forhåpentligvis finner vi en fin rytme på det, men håper de også har andre interesser sånn at jeg har noe å prate med dem om 😅 

Hvis de blir gamere så kan du jo heller interessere deg i det for barnas del. 

[AnonymBruker]

Tenker det handler om å bli voksen, jeg gama mye som tenåring selv. (Alt fra wow til sims) Bedre enn å feste.

Men når man er voksen i eget hus, har man andre ting man bør bruke tiden på. 

Synes det gjelder alle hobbyer egentlig, har man tid, så er det greit nok. Men menn velger heller å game og «slappe av» enn å vaske badet. (Hvem vil ikke det?? Men noen må vaske)

Anonymkode: 7b42f...9ad

[AnonymBruker]

Jeg er en "gammel" gamer, kvinne i 40-årene, som har gamet siden jeg fikk låne pappas Amiga rundt 1987. Bodde på hybel på vdg og spilte (offline) til sent på kveld. Fikk ok karakterer allikevel. Endte opp med å studere data og få en god utdannelse og god lønn, selv om jeg gamet hver kveld etter studiene. 

Mannen min gamer også, og han klarer helt fint å kombinere det med både jobb, barn og husarbeid (det går mest utover søvnen...). Menn som ikke "kan" vaske badet eller hjelpe ungene med lekser eller hva det måtte være fordi de må game har en mye større feil enn gamingen altså - det er jo total ansvarsfraskrivelse og hadde de ikke hatt gaming å skylde på så hadde de skylt på hva som helst annet. 

Anonymkode: 9b2f7...028

[SPOCA]

Nå er jo ikke gaming bare for menn da, det er også for jenter/kvinner. Jeg gamet selv mye da jeg var liten (jeg fikk min første pc i 7. klasse). Både mannen min og jeg liker å game. Vi spiller i tillegg brettspill.

Problemet er jo ikke at man gamer, men hvordan man gjør det, tenker jeg. At man for det første har et bevisst forhold til det: man lar ikke ungene sine gjøre hva de vil, og man har gjerne litt mer kontroll på hva ungene driver på med. Da jeg var liten hadde foreldrene mine ikke peiling, og jeg fikk bruke pc'en som jeg selv ville, men er glad det ikke er i dag, hvor man i tillegg har sosiale medier og alskens drit (selv om vi hadde jo MSN, SprayDate og Nettby den gang og). 

Som lærer ser jeg jo at gaming kan være veldig gunstig i f.eks læringssituasjoner. Gutter OG jenter føler mestring over ting de synes er gøy. Men, det betyr jo ikke at jeg lar ungene spille matte- eller norskspill i det uendelige. Men det er fint å se elevene som kanskje sliter med å holde blyanten faktisk få til mattespillet og får vist seg fram.

Alt med måte, altså. Jeg tenker det ikke er noe å grue seg til, og jeg tenker gaming har fått et ufortjent dårlig rykte. Både mannen min og jeg elsker å game, men man tilpasser det hverdagen. Nå får vi tid kanskje en time eller to et par ganger på kvelden i uka, før i tida, den gang vi var 15 år, kunne vi spille 12 timer i strekk. Sånn er det bare. Så lenge man i tillegg har venner, kanskje gjør noen aktiviteter osv, så ser jeg virkelig ikke problemet med gaming.

Jeg tenker jo også at de udugelige fedrene som ikke evner å ta vare på ungene sine, og som velger gaming over alt annet, har noen grunnleggende feil verdier og/eller avhengighet som gjør at de har store problemer. Og det trenger ikke å ha så mye med at man liker å game i utgangspunktet. Man blir ikke udugelig av å like å game, hvis man kan si det slik. Overforbruk er gjerne ugunstig, uansett hva det gjelder. Det gjelder også f.eks trening, mekke på bil eller leke med dukker.