Venninne med baby som vet hva livet med barn vil si? - vil overbevise meg og samboer

[AnonymBruker]

Jeg var hos en nær venninne og mannen hennes her forleden, som fikk første barn for tre måneder siden. Jeg er litt usikker på å få barn, og mye også fordi jeg tror ikke noe økende barneønske kan få meg til å ville gå ifra min elskede samboer som bare har døra såvidt på gløtt for det, men svarer nei om han må svare ja/nei. Samtidig ønsker jeg å vite med meg selv hvor jeg faktisk står ift. å få barn.. har så lyst til å bare kunne si hardt ja eller nei, men synes dette er vanskelig, er jo så stor tema med store konsekvenser. 

Venininnen min prøver å overbevise meg, og jeg ser absolutt at det er koselig og man blir jo glad i dem. I tillegg til at min kjæreste ikke kjenner på et sterkt biologisk ønske, er det bortfall av frihet, «barnelivet» og kompiser som har mistet livsgnisten som fedre og som sier de angrer på valget om å få barn som har fått han på den siden. Min venninne og mannen mener det ikke er noe stress, de er opplagte, og har masse frihet og livet er det samme stort sett, bare med en baby i tillegg..og at de som klager og sier sånt overdriver og er dramatiske.

 Jeg tenker de ikke egentlig har noe grunnlag for å kunne si i hvilken grad å få barn påvirker livet ? Å ha en 3 mnd. gammel baby som sover hele tiden, mammaperm og mating kun med flaske på delt tid er vel neppe det samme som å ha en 4-åring og en 6-åring i hus som skal følges opp og oppdras? de skal ha minst to barn.. og mener allerede at det er NULL stress, og at de som mener de er utslitte og mister frihet bare overdriver. Jeg synes det er vanskelig å lande helt i et valg, og vil liksom ha noe sant å forholde meg til når jeg må eventuelt ta et standpunkt.. 

Anonymkode: 557d3...1e2

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du? Har en del å si om hvor viktig det er for deg å vite

Anonymkode: 6258f...f47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvor gammel er du? Har en del å si om hvor viktig det er for deg å vite

Anonymkode: 6258f...f47

jeg er 33. TS

Anonymkode: 557d3...1e2

[17.11]

Det som er sant for dem, trenger ikke å være sant for andre. Du må egentlig bare finne din egen sannhet. Alle barn og alle familier er ulike, noen elsker å ha barn, gjerne mange, og noen angrer, selv om de elsker barna. Og kanskje er det ikke barna i seg selv som er problemet, men hvordan det påvirker relasjonen mellom de voksne. Selv i denne tråden risikerer du å få et hav av ulike erfaringer og «sannheter» om hvordan det er å ha barn. Til syvende og sist er det bare du som kan vite hva som er riktig for deg. 

[AnonymBruker]

De er nyforelsket i barnet og tilværelsen. Spør igjen hvor rosenrødt der er når du har lest Bukkene bruse hver kveld i 5 år og kjempet kampen om tannpuss i 8.. pg skal selge lodd for 500 kr. Eller når barnet ditt mobber andre eller blir mobbet selv.

Ja. Det kan være fint med barn. En baby  krever lite, kravene øker med alder. 
 

Vi har ett, (snill, intelligent og selvstendig) men lurer av og på til hvorfor i helvette vi valgte dette. 
 

Mine og kvaler er at jeg har satt et uskyldig menneske til livs, som ikke bad og dette og verden jeg fødte ham inn i. Vi gir ham alt. Han mangler ingenting. Men fy faen så hardt det er å elske et blankt lerret. Jeg vil ham alt vel. Og er pissredd for at det ikke er nok. Og verden er et ustabilt skitsted. 
 

 

Anonymkode: 7803b...683

[AnonymBruker]

Du vil aldri finne noe "sant" å forholde deg til. Du vil aldri få vite hvordan dine fremtidige barn blir eller hvordan ditt forhold vil bli påvirket av barn. Og du vil aldri få vite hvordan ett barnløst liv vil kunne bli.

Jeg har tatt ett standpunkt, jeg ønsker ikke barn. Jeg er veldig fornøyd med valget mitt nå. Jeg elsker friheten det gir meg, jeg er ikke glad i a4 hverdager og familieliv passer ikke meg. Noen sier jeg vil angre når jeg sitter der gammel og alene, men jeg vil heller leve livet mitt slik jeg ønsker nå, enn å leve ett liv jeg ikke ønsker bare for å slippe være alene senere.

Anonymkode: 41db8...b02

[AnonymBruker]

Gå i hvert fall ikke etter hva en nyfrelst mor mener. 

Anonymkode: 9c00f...8a1

[AnonymBruker]

Jeg ville aldri fått barn om jeg visste hva det innebar. Man kan aldri forestille seg det. Ikke fordi det ødela forholdet med barnefar, det skulle aldri ha skjedd i utgangspunktet. Men livet blir aldri det samme.

Elsker jeg barnet? Ja. Vil jeg gå tilbake og fjerne barnet? Nei. Men om tiden ble skrudd tilbake og jeg kunne velge "lage eller ikke lage" hadde jeg ikke laget barnet. Ikke med ny partner som jeg har det bra med heller.

Anonymkode: f7665...dda

[AnonymBruker]

Er det egentlig relevant hva venninna di sier uansett? Det er DU som evt skal ha barn. 
Uansett er tre måneder med baby en veldig liten del av totalen av det man skal gjennom med et barn. Kan jo høre hva de synes om ett år, når de får et nytt virus hver uke gjennom barnehagebarnet sitt. Eller når barnet får en diagnose, eller når det ikke får venner, eller når barnet begynner med rus… ingen av disse tingene skjer med alle, men de skjer med noen, og man vet aldri hva livet bringer. Det å ha barn viser sårbarheten i livet, på godt og på vondt. 
Det er de færreste som bare «fortsetter å leve som før» når de får et barn. At de har gjort det så langt, vel… det blir som regel mer komplisert når barnet begynner å bli litt eldre. 

Anonymkode: 26780...71d

[AnonymBruker]

Jeg er frivillig barneløs og har allerede sterilisert meg (31 år gammel) samboeren min var også veldig sikker på at han ikke ville ha barn. Om det fantes et snev av tvil, så tror jeg det hadde vært større fare for at jeg angret på fraværet av barn.

Til syvende og sist så er dette et valg du må ta, uavhengig av hva kjæresten din ønsker, for om du tar et valg pga han, så er det dessverre stor sannsynlighet for at du ender opp med å bli bitter på han. 

Anonymkode: be058...27b

[AnonymBruker]

Jeg har 4 barn, elsker livet med barna mine . Jeg jobber 100% og har et godt sosialt liv, mannen har frihet til å gjøre det han vil.
Alt handler om raushet, vi har heller ikke nettverk, så aldri hadd barnevakt men man fletter ting sammen fordi. 
Alt handler om øynene som ser. 

Anonymkode: 3fd44...909

[AnonymBruker]

Man vet ikke hvordan det er å ha barn før barna er voksne. Hver fase har sin sjarm og utfordringer, og er krevende på hver sin måte. Jeg har barn på 12 og 10, og jeg vet hvordan det er å ha barn fra 0-12 år, helt klart. Relativt dreven i gamet, føler jeg. Men veien videre, morgendagen? Veien blir til mens vi går. 

Den dagen barna er voksne, kan jeg fortelle deg hvordan livet (mitt) har vært med barn. Jeg kan i dette øyeblikk fortelle deg om hvordan livet (mitt) har vært med en baby, en ettåring, toåring osv. 

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

 Jeg tenker de ikke egentlig har noe grunnlag for å kunne si i hvilken grad å få barn påvirker livet ? Å ha en 3 mnd. gammel baby som sover hele tiden, mammaperm og mating kun med flaske på delt tid er vel neppe det samme som å ha en 4-åring og en 6-åring i hus som skal følges opp og oppdras? de skal ha minst to barn.. og mener allerede at det er NULL stress, og at de som mener de er utslitte og mister frihet bare overdriver.

Det du skrev her, er helt riktig av deg å tenke. De har svært begrensa grunnlag, og de kan kun snakke for seg selv og sitt liv. 

Anonymkode: 77150...797

[AnonymBruker]

Høres ut som venninnen din fikk en sovebaby. Jeg sov maks 4 timer sammenhengende det første året, og det gikk gjerne flere dager eller uker mellom hver gang jeg fikk sove så lenge i strekk. For min del blir det lettere for hver dag som går, så en 4 år gammel gutt er mye enklere enn en 3 mnd gammel baby. 

Anonymkode: 75a51...e72

[AnonymBruker]

Hos meg så gir jeg ulike svar ut fra dagsform. Merker at én dårlig dag kan få meg til å si ting som at jeg angrer på barn osv, men én fin dag kan få meg til å ønske meg flere barn. Utrolig vanskelig og komplekst det her synes jeg, da det er altoppslukende og umulig å forestille seg før man får barn. 
Mulig venninna di er opptatt av å fremstå selvstendig, flink og imponerende, jeg vet ikke. Virker som at hun vil hevde seg selv … 

Anonymkode: 99965...194

[AnonymBruker]

Hvordan det blir for deg å ha barn vet du ikke før du står der. 
selv står jeg med en 4-åring og en 6-åring og tenker og tenker at dette er jo ikke noe stress. Vi har stor frihet til å gjøre ting på egenhånd(men ikke så mye jeg og mannen sammen) og vi tar med barna på det vi liker (men tilpasset barn)

Det tenkte jeg IKKE da jeg stod der med en 3 mnd gammel baby som IKKE sov og IKKE tok flaske. Der og da angra jeg. Jeg var veldig glad i sønnen min, men jeg takla ikke ikke den tilværelsen. 
Babyer er ulike og foreldre takler det ulikt. Jeg hadde ikke sett at jeg skulle takle det så dårlig, mens andre ikke blir så påvirket. 

Anonymkode: 397b5...0ae

[Grüner]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg var hos en nær venninne og mannen hennes her forleden, som fikk første barn for tre måneder siden. Jeg er litt usikker på å få barn, og mye også fordi jeg tror ikke noe økende barneønske kan få meg til å ville gå ifra min elskede samboer som bare har døra såvidt på gløtt for det, men svarer nei om han må svare ja/nei. Samtidig ønsker jeg å vite med meg selv hvor jeg faktisk står ift. å få barn.. har så lyst til å bare kunne si hardt ja eller nei, men synes dette er vanskelig, er jo så stor tema med store konsekvenser. 

Venininnen min prøver å overbevise meg, og jeg ser absolutt at det er koselig og man blir jo glad i dem. I tillegg til at min kjæreste ikke kjenner på et sterkt biologisk ønske, er det bortfall av frihet, «barnelivet» og kompiser som har mistet livsgnisten som fedre og som sier de angrer på valget om å få barn som har fått han på den siden. Min venninne og mannen mener det ikke er noe stress, de er opplagte, og har masse frihet og livet er det samme stort sett, bare med en baby i tillegg..og at de som klager og sier sånt overdriver og er dramatiske.

 Jeg tenker de ikke egentlig har noe grunnlag for å kunne si i hvilken grad å få barn påvirker livet ? Å ha en 3 mnd. gammel baby som sover hele tiden, mammaperm og mating kun med flaske på delt tid er vel neppe det samme som å ha en 4-åring og en 6-åring i hus som skal følges opp og oppdras? de skal ha minst to barn.. og mener allerede at det er NULL stress, og at de som mener de er utslitte og mister frihet bare overdriver. Jeg synes det er vanskelig å lande helt i et valg, og vil liksom ha noe sant å forholde meg til når jeg må eventuelt ta et standpunkt.. 

Anonymkode: 557d3...1e2

De har jo uansett bedre grunnlag enn deg. Men du har vel andre du kjenner enn kun denne ene venninnen med barn? Du kan jo også spørre foreldrene dine? Så klart vil livet barn ha sine tøffe stunder med tantrums og nattevåk, men de gode øyeblikkene og kjærligheten til barna overskygger som regel dette og det er veldig få som angrer på at de fikk barn, selv om det kan være enkeltdager som har vært så tøffe at de nesten kan tenke det.

[AnonymBruker]

Grüner skrev (7 minutter siden):

De har jo uansett bedre grunnlag enn deg. Men du har vel andre du kjenner enn kun denne ene venninnen med barn? Du kan jo også spørre foreldrene dine? Så klart vil livet barn ha sine tøffe stunder med tantrums og nattevåk, men de gode øyeblikkene og kjærligheten til barna overskygger som regel dette og det er veldig få som angrer på at de fikk barn, selv om det kan være enkeltdager som har vært så tøffe at de nesten kan tenke det.

Har et par venninner til med barn,  og hun ene har vært strålende fornøyd med tilværelsen som alenemor og taklet nesten ikke å måtte gi fra seg sønnen sin i barnehagen hver morgen fordi å være uten han var vondt. En annen har beskrevet første året som «helt grusomt». Tenker jeg ikke kan få et ærlig svar fra min egen mor om hvordan det var å få/ha barn   TS

Anonymkode: 557d3...1e2

[AnonymBruker]

Hadde ikke hørt på de skal jeg innrømme men heller snakket litt med noen som hadde noen år på baken som forelder…

Jeg har en på snart tre i hus og er gravid med 70 dager igjen til termin. Ca en mnd etter positiv test virkelig blomstret trassen til nr 1 til det uutholdelige. Han i magen skal være glad han ble unnfanget før den trassen virkelig blomstret opp for det er noe av det mest slitsomme jeg har vært borti i hele mitt liv. Hadde aldri med vilje blitt gravid igjen hadde jeg hatt erfaring med den trassen skal jeg innrømme. Endelig begynt å roe seg litt ned igjen etter seks helt grusomme mnd med skriking for absolutt alt. Å da snakker jeg om ALT type vi leker sammen også plukker jeg opp feil leke ifht hva hun tenkte… total KLIKK. Har måttet gå meg noen turer alene bare for å få nytt litt stillhet av og til skal jeg innrømme ja… 

Anonymkode: bca0c...707

[AnonymBruker]

Jeg har vært alene med mine 2 barn fra dag 1, og min erfaring er som din venninnes. 
Jeg har alltid elsket å være mor, og på tross av at jeg var 100% alene føltes det aldri som noe offer eller som om friheten ble borte. 
Mine er i dag 15 og 19, så er definitivt ikke nyfrelst lenger. 
Jeg har kanskje vært heldig og hatt en nær og kjærlig relasjon med barna mine hele veien. 
Skulle gjerne hatt flere barn, men sånn ble det dessverre ikke

Anonymkode: 6871e...818

[AnonymBruker]

Det er mange som tror de ser lyset og vet hvordan det er for alle å bli foreldre, men de vet bare hvordan det er for akkurat dem - frem til nå. Så dere må bare vurdere selv om dere vil ha eller ikke. 

Anonymkode: 9c00f...8a1