AnonymBruker Skrevet 3. mai #1 Skrevet 3. mai Skal prøve å fatte meg i korthet. Gikk igjennom samlivsbrudd for ca 1,5 år siden. Mannen var gjennom mange mange år svært nedlatende og stygg med barna mine. Barna mine har det greit nå, men jeg sliter med å akseptere at jeg lot dette skje og ikke gikk fra denne mannen tidligere. Samtidig som jeg sliter med å finne meg selv etter bruddet. Lav selvfølelse, mye innvendig smerte. Bærer mye vondt inni meg uten å dele for mye med venner og familie. Samtidig er det vondt å se at eksen har gått videre. Elsker ham samtidig som jeg hater ham. De siste ukene har jeg hatt ganske hyppige selvmordstanker. Det er så mørkt og smertefullt, og livet er så mislykket. Mange vil nok kanskje si at jeg har det ganske bra, hvertfall på overflaten.Tørr ikke å være åpen når folk spør meg hvordan jeg har det, redd for å være en belastning Jeg har mistet all troen på at livet noen gang vil bli bra, og klarer ikke å holde ut den innvendige smerten stort sett lengre. For 4 dager siden skrev jeg et avskjedsbrev til barna mine og mine nærmeste. Kastet det i peisen etterpå, kjenner jeg blir skremt av dette. Jeg går til psykolog og har heldigvis time på mandag. Men som sagt, jeg har mistet helt troen på meg selv og livet. Vil bare hvile. Tankene er ikke konstante, men mest når jeg er alene. Er jeg i en dyp depresjon? Anonymkode: 840bc...70f 5
AnonymBruker Skrevet 3. mai #2 Skrevet 3. mai Det høres svært alvorlig å tungt ut. Bra du har time på mandag, du er nødt til å fortelle om dette. Pust rolige drag når de verste bølgene kommer og husk at en tanke kan ikke gjøre deg noe så bare la dem gå som de kommer, de bare er der nå fordi du sliter veldig, men du skal klare deg gjennom dette selv om det føles utholdelig nå og dere vil få det fint igjen, både du og barna ❤️ Du vil få kreftene tilbake igjen, men det kreves nok litt tid å omstille seg etter noe vanskelig. Å du var flink som dro. Mamma reddet meg også når jeg var ung fra min far, og jeg er så takknemmelig og stolt av henne for det. Stolt av deg også! Du gjorde noe mange ikke klarer. Anonymkode: 27ee0...73c
AnonymBruker Skrevet 3. mai #3 Skrevet 3. mai Huff, dette høres ikke lett ut. Tror du må bare slutte å kjenne på den dårlige samvittigheten, selv om det er lettere sagt enn gjort. Man kan dessverre ikke gå tilbake i tid. Barna dine har det bra i dag, og det er det viktigste. Nå må du fokusere på hva som gjør deg glad, og hvordan du skal ha et godt liv fremover! Når du tenker at du savner han, så tenk at du er heldig som er kvitt han som gjorde barna dine vondt! En sånn mann er ingenting å savne! Skriv en liste om hva som er positivt i livet ditt , gjør ting som gjør deg glad, og fokuser på DEG selv og barna dine. Finn frem de små gledene i livet, som f.eks ta seg et bad med et glass vin. Tilbringe tid med mennesker du er glad i , bestille en ferietur, gå ut med venner etc. Det er normalt å føle at livet går i mot og at en gir litt opp noen ganger, men en kan ikke tillate seg selv å bli der nedi i mørket . Da kreves det litt jobb med å ta tak i seg selv, for in the end så er det kun deg selv som kan gjøre deg lykkelig. Ønsker deg lykke til og alt godt ❤️ Anonymkode: 86dc2...352
AnonymBruker Skrevet 3. mai #4 Skrevet 3. mai Jeg har vært i en lignende situasjon som deg. Fant meg en ny mann og flyttet sammen med han da barnet mitt var 8. Han behandlet ikke barnet mitt bra, og det gikk på at det var i veien hele tiden og at det var så mye bråk på rommet hens da samboeren min trengte ro. Barnet mitt følte hele tiden at det var til plag for han; noe som var en stor årsak til at det ble brudd etter noen år. Barnet mitt er voksent i dag, og har fått bearbeidet ting. Hen sier i dag at denne opplevelsen så klart sitter i hen, men at erfaringen med en "stefar" har bevisstgjort hen på hvordan man ikke skal behandle barn. Det er en erfaring hen tar med seg, men det er også en erfaring som gjør at barnet mitt er blitt mer robust, fordi det har overlevd følelsen av å ikke passe inn. Det har gjort hen sterkere, og hen er ikke sint på meg i dag. Hen anerkjenner at voksne kan ta valg som blir feil, men at vi tross alt bare er mennesker. Hen er glad for at jeg dro, og for at jeg har det veldig bra slik jeg har det nå. Det går bra med barn, selv om de har noen tøffe opplevelser i barndommen. Du kan ikke bære byrden av dette med deg til evig tid. Det viktigste du kan gjøre er å tilgi deg selv. Først da kan du gå videre, og bli kvitt denne byrden. Jeg er sikker på at dine barn har tilgitt deg og at de skjønner at vi voksne kan tråkke feil. Vi er tross alt bare mennesker. Vær ærlig med psykologen din på mandag, så vil du nok få hjelp til å komme deg videre. Barna dine trenger deg, selv om de blir eldre. Jeg har passert 50, men trenger fremdeles mammaen min innimellom. Vær der for barna dine. Mange gode klemmer din vei, TS. 💜 Anonymkode: 6d4fc...053
AnonymBruker Skrevet 3. mai #5 Skrevet 3. mai Jeg tror det er depresjon! Ja! Du kommer til å se dette på en helt annen måte med tida. Jeg har full tro på at dette kommer til å gå over. Du kommer til å bli friskere fra depresjonen og du vil tilgi deg selv, du vil se håp igjen og du vil være sjeleglad for at du ikke tok livet ditt. Snakk med psykologen om dette, det er viktig. Det aller, aller siste barna dine trenger er at mamma tar livet sitt! Det ville vært den aller største tragedie for dem. De kan ikke miste deg. Anonymkode: 75270...e87 1 1
AnonymBruker Skrevet 5. mai #6 Skrevet 5. mai Jeg hadde en helt ok dag da jeg våknet i dag. Helt greit etter psykologtimen også, selv om jeg hadde behov for å sove. Men kvelden er helt pyton. Suget i magen, mørket, tanker om at det ikke finnes noen utvei. Jeg fikk fortalt psykologen om tankene rundt å avslutte livet. Hun sa jeg hadde god mental kapasitet og spurte ikke direkte om metoden jeg tenkte å avslutte på. Merket at hun var opptatt av at jeg bekreftet avtalene vi hadde frem i tid. Jeg kjenner fortsatt behovet for å gjennomføre det. Har funnet en måte å gjøre det på som føles komfortabel (men som er vanskelig å gjennomføre da det innebærer store mengder med medisin). Problemet er at jeg føler det aldri passer, med hensyn til barna. Det er barna som er min beskyttende faktor… Anonymkode: 840bc...70f
AnonymBruker Skrevet 6. mai #7 Skrevet 6. mai Hold ut TS. Det finnes utveier. Dette vil bli bedre. Du kommer til å bli frisk. Akkurat nå er du syk i følelsene dine. Disse følelsene kan ikke stoles på. Depresjonen forteller deg løgner. Det er så pinefullt å være deprimert, men du kommer til å bli glad igjen. Barna dine trenger deg. Det preger barn for livet når foreldrene dør i ung alder. Det er en stor risikofaktor for deres helse å miste mamma. Det blir en sorg som de må bære med seg hele livet. Hver dag! Det er ikke bedre for dem å miste deg, aldri. De trenger deg i mange, mange år fremover. Anonymkode: 75270...e87
AnonymBruker Skrevet 6. mai #8 Skrevet 6. mai Min psykiater venninne sa dette til meg etter et selvmordsforsøk, hun sa at en av de største risikofaktorene for at man selv tar selvmord er at en forelder har gjort det. Det ble med meg. Anonymkode: 203c1...f2f
AnonymBruker Skrevet 6. mai #9 Skrevet 6. mai Det er bra du var åpen om dette med psykologen. Jeg synes det høres ut som en livskrise, mer enn depresjon. Kanskje du må gjennom denne grusomme perioden for å komme ordentlig ut på den andre siden, og at det også innebærer mye skam og at du nå tar ansvar. Det du har opplevd kan brukes til å ta ansvar fremover. Du gjør det motsatte ved å fortsatt tenke på å ta livet ditt, det er en flukt. Vi har opplevd det i familien, og det er det verste du noengang kan gjøre mot barna. La heller erfaringene dere har være med på å forme fremtiden på en bra måte, ta lærdom av det og gå videre. Bearbeid alt med dette, eget ansvar og passivitet, men så klarte du jo å bryte. Gi deg selv kred for det også. Anonymkode: d35d2...b1e
veronica<3 Skrevet 6. mai #10 Skrevet 6. mai Kjære trådstarter, Jeg må dessverre stenge tråden din da vi ikke tillater at man skriver om selvmordstanker her på Kvinneguiden. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe, eller hvilke svar som kan være skadelige. Du oppfordres til å heller ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf. 116 117 eller ringe nødnummer 113. Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i. Mental Helse: 116 123 Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år) Kirkens SOS: 22 40 00 40 Med omtanke og hilsen, veronica<3, mod.
Anbefalte innlegg