Gir jeg for mye i et forhold som egentlig er over?

[AnonymBruker]

Jeg (mann, midten av 30-årene) har vært i et forhold med en kvinne i noen år. Vi har hatt samboerforhold store deler av tiden, og hun er nå borte en liten periode i forbindelse med jobb. Hun har hatt mye bagasje:  traumer, økonomiske utfordringer, avbrutt utdanning. Jeg har vært en stabil part: stått i det, støttet henne økonomisk og emosjonelt, og i perioder bært veldig mye alene. Jeg har en uvanlig jobbsituasjon og god økonomi, så det har vært mulig for meg, men det har også kostet meg mye.

De siste månedene har det endret seg. Hun gir nesten ingenting tilbake. Det er ingen nærhet, ingen emosjonell kontakt, bare praktiske forespørsler og stadig flere krav. Hun ringer meg ikke (siste 2 ukene), viser ingen interesse for mitt liv, men reagerer med bitterhet hvis jeg setter grenser eller unner meg noe.

Når jeg sender en hyggelig melding, får jeg tilbake krav eller små stikk. Når jeg gir, blir det tatt som en selvfølge. Når jeg sier nei, blir det tolket som at jeg ikke bryr meg.

Jeg vet at jeg har gjort mye. Og jeg har gjort det fordi jeg har brydd meg. Men jeg begynner å lure, er det mulig å ha kjærlighet der gjensidigheten har forsvunnet?

Anonymkode: 3c825...cf3

[AnonymBruker]

Jeg har vært der du er, og dess mer jeg forsøkte, dess mer trakl han seg unna meg. Jeg holdt ut altfor lenge og skulle ønske jeg trakk meg tilbake i starten - da ville det nok vært mulig å redde forholdet. Ved at jeg trakk meg unna, begynte alt å løsne og vedkommende begynte å skjerpe seg. For oss, dessverre, var det allerede altfor sent - altfor mye skade var allerede skjedd. 

Så min anbefaling er: trekk deg unna. Fokuser på deg selv og ditt liv, og å jobbe med deg selv både ditt indre liv og dine hobbyer eller din karriere. La henne se at du setter deg selv i respekt, ha sunne grenser men med kindness. 

Kanskje nister du henne for godt, men kanskje innser hun hvor dum hun har vært og at det blir soarket hun behøver for å ta tak i seg selv. 

Anbefaler deg også å lære mest mulig om tilknytningsteori. Det hjalp meg veldig mye i den vonde prosessen. Og igjen, skulle bare sårt ønske jeg lærte om alt det mye tidligere... 

Anonymkode: 6afc3...7c2

[AnonymBruker]

Hun viser deg forakt og null gjensidighet ut i fra hva du skriver her. Er alltids to sider av en sak, du presenterte din nå. Har du prøvd å høre med henne? 
 

Om du tar opp det du følrr pågår mellom dere og du blir møtt med forakt/devaluering vil jeg  foreslå at du setter grenser. 
 

feks: Har prøvd å møte deg med vennlighet og tålmodighet- jeg får bare forakt og lite gjensidighet. Jeg nærmer meg tanker om at jeg vurderer å forlate dette forholdet da det blir usunt i det lange løp. 

Anonymkode: b823e...f72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

 

 

 

 

Jeg (mann, midten av 30-årene) har vært i et forhold med en kvinne i noen år. Vi har hatt samboerforhold store deler av tiden, og hun er nå borte en liten periode i forbindelse med jobb. Hun har hatt mye bagasje:  traumer, økonomiske utfordringer, avbrutt utdanning. Jeg har vært en stabil part: stått i det, støttet henne økonomisk og emosjonelt, og i perioder bært veldig mye alene. Jeg har en uvanlig jobbsituasjon og god økonomi, så det har vært mulig for meg, men det har også kostet meg mye.

De siste månedene har det endret seg. Hun gir nesten ingenting tilbake. Det er ingen nærhet, ingen emosjonell kontakt, bare praktiske forespørsler og stadig flere krav. Hun ringer meg ikke (siste 2 ukene), viser ingen interesse for mitt liv, men reagerer med bitterhet hvis jeg setter grenser eller unner meg noe.

Når jeg sender en hyggelig melding, får jeg tilbake krav eller små stikk. Når jeg gir, blir det tatt som en selvfølge. Når jeg sier nei, blir det tolket som at jeg ikke bryr meg.

Jeg vet at jeg har gjort mye. Og jeg har gjort det fordi jeg har brydd meg. Men jeg begynner å lure, er det mulig å ha kjærlighet der gjensidigheten har forsvunnet?

Anonymkode: 3c825...cf3

Hvorfor er du sammen med henne? Her må du bare slå opp. Ærlig talt.

Anonymkode: a3f93...1c5

[Irak]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

 

 

 

 

Jeg (mann, midten av 30-årene) har vært i et forhold med en kvinne i noen år. Vi har hatt samboerforhold store deler av tiden, og hun er nå borte en liten periode i forbindelse med jobb. Hun har hatt mye bagasje:  traumer, økonomiske utfordringer, avbrutt utdanning. Jeg har vært en stabil part: stått i det, støttet henne økonomisk og emosjonelt, og i perioder bært veldig mye alene. Jeg har en uvanlig jobbsituasjon og god økonomi, så det har vært mulig for meg, men det har også kostet meg mye.

De siste månedene har det endret seg. Hun gir nesten ingenting tilbake. Det er ingen nærhet, ingen emosjonell kontakt, bare praktiske forespørsler og stadig flere krav. Hun ringer meg ikke (siste 2 ukene), viser ingen interesse for mitt liv, men reagerer med bitterhet hvis jeg setter grenser eller unner meg noe.

Når jeg sender en hyggelig melding, får jeg tilbake krav eller små stikk. Når jeg gir, blir det tatt som en selvfølge. Når jeg sier nei, blir det tolket som at jeg ikke bryr meg.

Jeg vet at jeg har gjort mye. Og jeg har gjort det fordi jeg har brydd meg. Men jeg begynner å lure, er det mulig å ha kjærlighet der gjensidigheten har forsvunnet?

Anonymkode: 3c825...cf3

Dette hadde ikke jeg funnet meg i. Her er hun faktisk veldig respektløs..

Respekt = kjærlighet 

Å ikke unne hverandre det beste er drepen for et hvert forhold, og noen mennesker skal bare ha og ha, og aldri gi noe tilbake. De gir seg ikke før de har sugd deg tom for ressurser. 

Dette viser hun tydelig med bitterheten sin. Hun tar deg som en selvfølge.

Spørsmålet er...

Har du lyst til å bli tatt som en selvfølge? 

[AnonymBruker]

Hva skjedde for noen måneder siden da ting endret seg?

Har dere hatt en lengre samtale i nyere tid: fjes til fjes? 

Anonymkode: ceba4...e06

[AnonymBruker]

Det blir ikke et sunt forhold av å gi mye man ikke får tilbake, og ved å ikke sette klare grenser (selv om det liksom er synd på partner av diverse årsaker). Et forhold må være i noenlunde likevekt. 

Traumer gir naturligvis utfordringer i nære forhold, men er ingen unnskyldning for å oppføre seg dårlig/egoistisk. 

Jeg mistenker at hun  har mistet respekt for deg på sett og vis. Da hjelper det på ingen måte å gi etter for mer urimelighet, men eneste mulighet er å sette rimelige krav og grenser. Sette foten ned for ugrei oppførsel, og kreve respekt. Man får aldri mer respekt enn man har for seg selv, og folk med traumer er ofte litt som obsternasige barn (om de ikke  er typen som visker seg selv ut istedenfor), som tester sine omgivelser. Trygghet for dem er likevel ikke at andre blir nikkedukke, men at den andre setter klare og kloke grenser, og viser modenhet. (Som barn det også.)

 

Anonymkode: 36a88...9e2

[AnonymBruker]

Tusen takk for at dere deler så ærlig. Jeg har kjent meg veldig alene i dette, og det hjelper å lese at flere har stått i noe lignende.

Jeg har forsøkt å møte situasjonen med tålmodighet, forståelse og raushet, men jeg kjenner nå på et skifte i meg. Det som tidligere handlet om kjærlighet, føles nå mer som belastning, og det gjør vondt å innse.

Dere har rett i at det er nødvendig å kjenne på egne grenser. Jeg har kanskje strukket meg for langt, og i prosessen mistet meg selv litt. Setter stor pris på refleksjonene deres,  det gir klarhet i en krevende prosess.

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva skjedde for noen måneder siden da ting endret seg?

Har dere hatt en lengre samtale i nyere tid: fjes til fjes? 

Anonymkode: ceba4...e06

Takk for spørsmålet. Jeg tror ting begynte å endre seg da jeg satte noen grenser som handlet om å ta vare på meg selv. Etter det merket jeg at dynamikken ble skjev, det kom mer bitterhet, flere krav, og mindre nærhet.

Vi har hatt flere samtaler, også i parterapi tidligere. Men i det siste har det mest vært kommunikasjon på melding, og det gjør det vanskelig å rydde opp i det som er vondt. Det blir mye tolking og lite faktisk kontakt.

Jeg ønsker egentlig bare å bli møtt med varme og likeverd, men det har blitt vanskeligere og vanskeligere å finne det sammen.

Anonymkode: 3c825...cf3

[AnonymBruker]

Du skal jo han noe igjen du også. Du gir og gir av deg selv og av materielle ting og hva har du igjen for det?

Anonymkode: 98c4e...b49