Mannen bare reiser seg og går

[AnonymBruker]

Vi har vært gift i over 10 år. Han er en kjempefin ektemann på mange vis og har mange gode kvaliteter. Men, han har en egenskap som jeg synes ødelegger så fryktelig for oss.

Når jeg vil ta opp et tema som er viktig for meg, noe vi er uenige om eller må finne ut av, så går jeg og gruer meg og er direkte uvel lenge frem til jeg får tatt det opp. Årsaken er at han i 9 av 10 tilfeller ender med å heve stemmen, komme med anklager og så går han sin vei.

Jeg er en rolig og sindig person og starter gjerne samtalen med å si at jeg ønsker at vi kan finne ut av dette på en rolig og god måte. Jeg snakker rolig og respektfullt, men han klarer aldri å la være å avbryte meg gang på gang, han skal overstyre samtalen, komme med anklager om at jeg er sånn og sånn og hvorfor starter jeg(!) em krangel, og så ender det hver gang med at han sier, "nei  vet du hva, dette gidder jeg ikke ", og så går han ut av rommet.

Hvis jeg ber ham om å komme tilbake, så svarer han bare med at han er ferdig med den samtalen. Jeg sier at JEG ikke er ferdig, men det betyr ikke noe. Hvis jeg lar ham roe seg og tar det opp på et senere tidspunkt, så hisser han seg umiddelbart opp igjen og sier han er ferdig. 

Men jeg er jo absolutt ikke ferdig, og går da gjerne i mange dager med klump i halsen, vondt i hodet og vondt i magen. Stressymptomer. 

Jeg opplever dette som veldig umodent og som ren hersketeknikk. Skal man bare kunne snakke om ting man er enig om bestandig? Og skal jeg alltid måtte holde alt inne fordi jeg vet det blir en krangel hvis jeg tar det opp? Det er så ufattelig slitsomt.. 

Anonymkode: f88ad...f30

[AnonymBruker]

Det der hadde jeg aldri giddet. Drit i at han er god ellers, skal du virkelig kaste vekk et helt liv på å være med en som skal bestemme over deg at alt er i den skjønneste orden resten av livet? Hva om det oppstår alvorlig sykdom? Dødsfall? Tror du han stiller opp da eller reiser han seg opp og går når han mener han har trøstet deg nok? Vis gjerne innlegget mitt til mannen din

Anonymkode: 25843...72c

[AnonymBruker]

Hvilke ting er det snakk om da?

Må si jeg er på hans side her, det er da tross alt ikke slik at den ene partneren er den andre sin sjef eller forelder, som kan «ta opp ting». 

Anonymkode: 84882...0d8

[AnonymBruker]

Han må øve på kommunikasjon men det gidder han sikkert ikke høre på.Vanskelig det der.Ikke alle klarer å prate sammen,det er faktisk en kunst som ikke alle behersker.Terapi,er han åpen for det?

Anonymkode: 5b569...7f9

[AnonymBruker]

Er han virkelig egentlig, helt på ekte, en kjempefin ektemann med mange gode kvaliteter? Hvis du kjenner ordentlig etter? 

Jeg har levd med noe lignende og det ødela meg totalt. Det er ødeleggende for et menneske å ikke bli hørt, ikke bli tatt på alvor, ikke bli trygget, ikke få slippe til. Og i tillegg bli kjeftet på, anklaget, få ansvaret for både dårlig stemning og å være problemet. Du går antakelig på eggeskall utrolig mye mer enn du er klar over. 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvilke ting er det snakk om da?

Må si jeg er på hans side her, det er da tross alt ikke slik at den ene partneren er den andre sin sjef eller forelder, som kan «ta opp ting». 

Anonymkode: 84882...0d8

Selvsagt er hver part alltid i sin rett til å kunne ta opp ting som ikke fungerer i samlivet eller som man ønsker en samtale om. Det er jo hele kjernen i et forhold, at man skal samarbeide og være på lag, være et team. 

Anonymkode: 5691e...703

[AnonymBruker]

Så lenge han får bestemme når dere er ferdig med en sak, er det vel ikke vanskelig å være en god partner på andre måter.

Fra ei som har vært i forhold med dårlig kommunikasjon og så fant en der kommunikasjonen flyter, selv når vi står på hver vår side av en sak vi ikke enes om. Aldri har en av oss bagatellisert, avbrutt eller stoppet en samtale noe den andre har behov. 

Jeg går heller resten a livet aleine enn med noen som skal styre hvor, hvordan når og også OM jeg går pratet ut om ting..

Anonymkode: 47070...380

[AnonymBruker]

Minner litt om exen til mamma. De hadde det superfint i forholdet, han var så hjelpsom og spandabel, så lenge hun var nikkedokke og aldri sa han i mot. Mamma var blind og sa "men han er jo så snill ellers". Bla bla, hjelper ikke når han ikke har respekt for hennes behov utover det han bestemte. 

Anonymkode: 89206...f44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

I ethvert GODT forhold, kommuniserer partnere godt og møter hverandres behov. 

Du har rett, det finnes mange forhold der det ikke er tilfelle. Om det er relasjoner man kan anbefale feks egne barn, er en annen sak..

Selvfølgelig skal det være rom for å ta opp ting i en relasjon. 

Anonymkode: 47070...380

Det stemmer bare ikke.

Det er rart hvordan mange av dere klarer helt fint å se at menn ikke kan bestemme over kvinner, uten å se at det samme gjelder motsatt vei.

Anonymkode: 84882...0d8

[AprilLudgate]

Han klarer ikke kommunisere.

Veldig mange får god hjelp av parterapeuter til dette. 

[Salamandra]

Dette var gjenkjennbart, slik hadde jeg også det da jeg var gift. Jeg måtte være "problemfri" hele tiden, jeg fikk ikke kritisere han eller ha en annen oppfatning enn han om en sak uten at han ble sint og ufin mot meg. Så da holdt jeg det i meg så lenge det gikk, men en dag gikk jo ikke det lenger. Nå har vi vært skilt i 12 år

[makkapakka]

Har barn med en sånn som aldri skulle prate om ting, isåfall skulle han ta d opp og jeg skulle bare høre etter. Når jeg prøvde å ta opp ting, skulle vi til bup og diskutere det, eller han ringte alle han kjente for å få deres side av saken, før han skulle ta d med meg. 

Det blir veldig håpløst hvis dere ikke kan prate sammen som alminnelige mennesker, eller du går lenge å gruer deg for å si noe, og så blir d bare nedstemt. Jeg takka for meg ganske raskt.

[AnonymBruker]

Det kommer litt an på, er du den hysteriske og nevroritiske kvinnen som vil prate om "alt" og som aldri får nok av å prate, og har de sakene du ønsker å ta opp noe med han direkte eller indirekte å gjøre? 

Er det et tema du presser på han, et tema han har sagt han ikke er interessert i å ta opp - hvorfor fortsetter du å ta det opp med han? 

Kort fortalt, hva er det du vil ta opp med han som han ikke ønsker å diskutere med deg? 

 

Anonymkode: 3ccde...348

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Hvilke ting er det snakk om da?

Må si jeg er på hans side her, det er da tross alt ikke slik at den ene partneren er den andre sin sjef eller forelder, som kan «ta opp ting». 

Anonymkode: 84882...0d8

Det er ikke det dette er snakk om, men at man i et forhold må kunne snakke om vanskelige ting og følelser også. Ellers blir det mye usagt, som fort vokser seg vanskeligere i at man ikke kan diskutere seg frem til løsninger. 

Min mann synes også slikt er vanskelig. Hvilket er forståelig, for det er vanskelig å snakke om de tingene som er ugreit. Det er vanskelig å ta opp slikt også, men nødvendig i et langvarig forhold. Min mann reist seg imidlertid ikke og går, han er voksen nok til å skjønne at slike samtaler er viktige, begge veier. Han er litt "umoden" i slikt, med at han kan bli litt furt og trenge tid for seg selv for å ta det innover seg, men den tiden bruker han trossalt til å tenke og reflektere godt rundt det jeg har tatt opp, og så tar han det innover seg og tar det til seg som nødvendig informasjon han bruker til å forvalte vårt forhold bedre. Eventuelt tar han opp sine refleksjoner rundt temaet, og vi må ta en ny samtale om hva han mener og tenker om det, som gjerne avklarer ting jeg ikke har vært bevisst på. Så kommer vi til enighet om temaet, og utfordringen forsvinner på måter det å ikke snakke sammen ikke kunne medføre. 

Dette er bare å ha en sunn og god relasjon hvor ting ikke vokser seg større og mer komplisert av å ikke kunne snakke seriøst om ting som står mellom oss. Vi har også vært sammen så lenge at jeg respekterer at han trenger tid på å fordøye ting før han lander i en konklusjon. Jeg går ikke etter ham og maser om temaet når han er litt furt/satt ut, og trenger tid på å tenke. Jeg lar ham få denne tiden, fordi jeg vet at han trenger dette for å reflektere, og at han gjør det. Jeg var/er mer vant til gjennom familie og venner at vanskelige temaer ble snakket ferdig der og da, så i starten av vårt forhold ble det mer krøll av at han ikke klarer å diskutere seg frem til felles enighet og konklusjoner der og da, men tar imot det jeg sier, og blir så stille, mutt/furt, og trenger litt tid for seg selv til å tenke over det jeg har delt, så det er bedre for oss begge at jeg har forstått at han har behov for å dvele litt før han lander i noe. Som i 9 av 10 ganger er å være enig, og faktisk gjøre nødvendige endringer. Fordi jeg ikke tar ting opp unødvendig, eller uten å ha tenkt godt gjennom det, også med tanke på og respekt for hans side av saken. Det er ikke angrep når jeg tar det opp, men ønske om å rydde bort noe som står litt ubehagelig mellom oss. Ca 1 av 10 ganger kommer han tilbake med tanker og refleksjoner som er nyttig informasjon tilbake til meg, angående faktorer i dette som jeg ikke har forstått/tenkt over. For eksempel hans intensjoner ved ting, som jeg ikke forsto godt nok. Det tar jeg selvfølgelig til meg også, og en del misforståelser er blitt godt oppklart på den måten. 

Jeg lytter selvfølgelig til ham også, når han må ta ting opp, men jeg har i liten grad samme behov for å dvele ved ting alene før jeg kan vedkjenne, reflektere, gi svar eller hva som er nødvendig. Dette antagelig fordi vi har veldig ulike erfaringer i livet. Der jeg har veldig gode erfaringer med å ha de nødvendige, men vanskelige/krevende samtaler med familie og venner, i en trygghet om at det er kjærlighet, omtanke, vilje til kompromisser og løsninger, og gode intensjoner bak å ta opp ting man må snakke om, så kommer han fra en bakgrunn der han ikke kunne forvente slikt. Så han kjenner en oppriktig redsel ved slikt der jeg kun kjenner et ubehag ved å måtte snakke om noe som må ordnes opp i. Å forstå og respektere det, og gi ham tid på seg til å overvinne den umiddelbare redselen og komme frem til at jeg selvfølgelig ikke ser ned på ham/forakter ham/angriper ham av onde hensikter, men tok noe opp av ønske om at vi skal fungere godt sammen, og så kunne reflektere godt, uten redsel som står i veien for klokere tanker, det... ja det var nødvendig for oss begge at jeg forsto dette, og respekterer det. Han er en klok og god mann, bare han får tenkt seg om. Han ønsker også oppriktig at vi skal fungere godt sammen. 

Det er ikke mulig å ha et langvarig forhold uten å kunne snakke om de tingene som står i veien for gjensidig forståelse og enighet om diverse. Da blir man istedenfor to ensomme "øyer", hvor begge blir alene om sine tanker, følelser og behov, og man glir gjerne fra hverandre på ting som relativt enkelt kan løses. 

Jeg er ikke hans sjef, og han ikke min, men det vi må snakke om må vi snakke om. 

Endret i går, 13:12 av Trolltunge

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det kommer litt an på, er du den hysteriske og nevroritiske kvinnen som vil prate om "alt" og som aldri får nok av å prate, og har de sakene du ønsker å ta opp noe med han direkte eller indirekte å gjøre? 

Er det et tema du presser på han, et tema han har sagt han ikke er interessert i å ta opp - hvorfor fortsetter du å ta det opp med han? 

Kort fortalt, hva er det du vil ta opp med han som han ikke ønsker å diskutere med deg? 

 

Anonymkode: 3ccde...348

Haha antar du er mann? "Hysterisk og nevrotisk kvinne". Eller så er du som slike personlighetstyper som er hovedtemaet her.

Jeg er definitivt ikke i den kategorien du så sjarmerende omtaler. Jeg tar opp relevante temaer for forholdet og familien og ikke i tide og utide.

Veldig typisk her inne at folk skal henge ut den som skriver inn i stedet for å se på det aktuelle temaet. Jeg tar opp at min mann driver med utstrakt hersketeknikk, og da er det min feil? Akkurat det han også ville ha sagt..

Anonymkode: f88ad...f30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har vært gift i over 10 år. Han er en kjempefin ektemann på mange vis og har mange gode kvaliteter. Men, han har en egenskap som jeg synes ødelegger så fryktelig for oss.

Når jeg vil ta opp et tema som er viktig for meg, noe vi er uenige om eller må finne ut av, så går jeg og gruer meg og er direkte uvel lenge frem til jeg får tatt det opp. Årsaken er at han i 9 av 10 tilfeller ender med å heve stemmen, komme med anklager og så går han sin vei.

Jeg er en rolig og sindig person og starter gjerne samtalen med å si at jeg ønsker at vi kan finne ut av dette på en rolig og god måte. Jeg snakker rolig og respektfullt, men han klarer aldri å la være å avbryte meg gang på gang, han skal overstyre samtalen, komme med anklager om at jeg er sånn og sånn og hvorfor starter jeg(!) em krangel, og så ender det hver gang med at han sier, "nei  vet du hva, dette gidder jeg ikke ", og så går han ut av rommet.

Hvis jeg ber ham om å komme tilbake, så svarer han bare med at han er ferdig med den samtalen. Jeg sier at JEG ikke er ferdig, men det betyr ikke noe. Hvis jeg lar ham roe seg og tar det opp på et senere tidspunkt, så hisser han seg umiddelbart opp igjen og sier han er ferdig. 

Men jeg er jo absolutt ikke ferdig, og går da gjerne i mange dager med klump i halsen, vondt i hodet og vondt i magen. Stressymptomer. 

Jeg opplever dette som veldig umodent og som ren hersketeknikk. Skal man bare kunne snakke om ting man er enig om bestandig? Og skal jeg alltid måtte holde alt inne fordi jeg vet det blir en krangel hvis jeg tar det opp? Det er så ufattelig slitsomt.. 

Anonymkode: f88ad...f30

Da får du bare svare, da. Hvorfor velger du å ikke svare?

Han sier «jeg er ferdig!»

Du svarer: «men det er ikke jeg. Denne samtalen skal vi to ha, og du skal oppføre deg rolig, snakke med normal stemme og oppføre deg ordentlig gjennom hele samtalen. Dersom du velger å la være så må jeg nemlig velge å avslutte forholdet. Jeg kan ikke være kjent med å velge å være i et forhold med en som velger å drite i mine behov.» 

Og så gir du han 14 dager. 

Og så går du.

Grensesetting, ts, handler ikke om å få viljen sin. Det handler heller ikke om å tvinge andre til å følge dine ønsker. Det handler om å begrense tilgangen til deg selv, dersom andre mennesker velger å la være å ta hensyn. Konsekvensen av grensesetting kan godt være at relasjoner opphører. Men de var uansett aldri gode relasjoner, så det er ikke noe tap. Det du søker er å få viljen din uten konsekvenser. Og det er umulig. Han gjør som han vil. Det du styrer er om han har tilgang til deg. Og kun det.

Anonymkode: 00c85...371

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvilke ting er det snakk om da?

Må si jeg er på hans side her, det er da tross alt ikke slik at den ene partneren er den andre sin sjef eller forelder, som kan «ta opp ting». 

Anonymkode: 84882...0d8

Alle parter skal selvfølgelig kunne ta opp alt de har behov for. Det er hva som kalles god kommunikasjonsevne.

Vil du heller være i en relasjon der begge brenner inne med ting? 

Anonymkode: 47070...380

[AnonymBruker]

Jeg aner ikke hvorfor din mann nekter å diskutere noe med deg, Ts.

Det kan være at han har vokst opp i et hjem hvor foreldrenes kommunikasjon var like dysfunksjonell som måten han selv kommuniserer. Eller det kan være at han er en manipulerende, kontrollerede mann som gjør dette for å psyke deg for at han skal få viljen sin. Eller, det kan være en kombinasjon av disse to.

Jeg ville satt meg ned med ham og sagt at nå er kommunikasjonen mellom dere så dysfunksjonell at hvis dere skal ha en sjanse til å fortsette forholdet på en måte som gjør at dere begge to har det godt i forholdet, så trenger dere profesjonell hjelp til å lære å kommunisere bedre. Jeg ville sagt, helt rolig, at jeg nå har gitt opp å få til noe på egen hånd, men at jeg er villig til å forsøke parterapi for å reparere forholdet med å lære å kommunisere bedre - og så spørre om han er villig til det samme?

Vil han ikke så hadde jeg sagt at da blir det dessverre brudd og mekling.

 

Å fortsette å leve i et så dysfunksjonelt forhold, det blir du bare ødelagt av, nedpsyket av, Ts, og det er det ikke verdt. Har dere barn så er dere to sammen også dårlige rollemodeller for barna. Da er det bedre å være bedre rollemodeller for barna i hvert deres hjem.

Snakk med ham, saklig og rolig, og gjør det så kort at du rekker å formidle budskapet før han rekker å fjerne seg fra situasjonen med å gå.

❤️

 

@Trolltunge, veldig bra innlegg!

Anonymkode: b1315...b2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er han virkelig egentlig, helt på ekte, en kjempefin ektemann med mange gode kvaliteter? Hvis du kjenner ordentlig etter? 

Jeg har levd med noe lignende og det ødela meg totalt. Det er ødeleggende for et menneske å ikke bli hørt, ikke bli tatt på alvor, ikke bli trygget, ikke få slippe til. Og i tillegg bli kjeftet på, anklaget, få ansvaret for både dårlig stemning og å være problemet. Du går antakelig på eggeskall utrolig mye mer enn du er klar over. 

Selvsagt er hver part alltid i sin rett til å kunne ta opp ting som ikke fungerer i samlivet eller som man ønsker en samtale om. Det er jo hele kjernen i et forhold, at man skal samarbeide og være på lag, være et team. 

Anonymkode: 5691e...703

Det kan være det, og det kan ikke.

Alt etter hva som blir tatt opp. Noen ganger er det helt fair, andre ganger er det det reneste sludder og vas.

Dette er rimelig essensielt i hva som taes opp.

Anonymkode: 35926...18f

[bullehurk]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det der hadde jeg aldri giddet.

Der har du egentlig svaret, og det vet du nok selv innerst inne også.  Lar du deg tråkke på, har du egentlig litt skyld i det selv også.

[Snok1]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg opplever dette som veldig umodent og som ren hersketeknikk. Skal man bare kunne snakke om ting man er enig om bestandig? Og skal jeg alltid måtte holde alt inne fordi jeg vet det blir en krangel hvis jeg tar det opp? Det er så ufattelig slitsomt.. 

Jeg var slik som mannen din lenge. Til slutt forstod jeg at jeg ikke var rimelig, og at vi behøvde å nærme oss de samme gamle diskusjonene som vi hadde hatt så lenge på en ny måte.  Vi var begge låst inne i et mønster hvor hun ville diskutere og diskutere de samme emnene inn og ut, og jeg ville bare reise meg og gå siden vi bare gikk i (semantiske) sirkler.

Eneste måten å avslutte dette på, var -i vårt tilfelle- å avslutte forholdet. Jeg gikk.