"Bare" å gå fra ekteskapet?

[AnonymBruker]

Ser her på KG at mange er veldig raske med å råde folk til å "bare" forlate forholdet/ekteskapet dersom man ikke har det bra. Selv for ting man ser for seg kunne ha bli bedre med litt jobb.

Jeg er i et ekteskap som går opp og ned, og er ganske sikker på at jeg ville hatt det bedre alene. Men, vi har jo barn. Og da er det jo ikke bare å gå? -Med mindre det er snakk om vold/rus/mye krangling e.l., som det ikke er i vårt tilfelle.

Det vil vel påvirke barna resten av livet, på et eller annet vis, å komme fra en oppstykket familie?

Dessuten er det jo en lang prosess fra man bestemmer seg for å gå til man kan starte et nytt liv, med samværsavtaler, fordeling av verdier og lån osv. Tanken på barna og denne vonde oppbruddsprosessen gjør at jeg nok aldri kommer til å gå mens barna er mindreårige i hvert fall. Så da holder man ut og tenker at det kunne ha vært verre..men så går nå livet i mellomtiden..

Anonymkode: 97ad2...a3d

[AnonymBruker]

Og hva lærer du barna dine om kjærlighet og relasjoner på den måten TS? Om egenverd, familie og verdier? 

Anonymkode: 3a82d...ca2

[AnonymBruker]

Det er ikke noen enkle løsninger den ene eller den andre veien

Anonymkode: fbceb...279

[AnonymBruker]

Dere har noe kontroll selv på hvor skadelig oppbruddsprosessen blir for barna. Det er ikke gitt at det beste for barna er at foreldrene bor sammen. 

Anonymkode: 1756c...c87

[AnonymBruker]

Det er jo alltid lett å si "dump ham/henne" for utenforstående. 

Men jeg tror de fleste skjønner det er vanskelig, særlig med barn involvert. Det er jo heller ikke bare en person man skiller seg fra, man er jo helt innlememt i hverandres liv økonomisk, rundt eiendom, venner og slekt. Og det er mye skam og skyld og den type følelser involvert. Og kanskje en frykt for det nye og ukjente.

Så er det jo også end del her som vet så inderlig godt hvor vanskelig det er fordi de har vært gjennom det, som bet tennene sammen og sto i det og hvor deres eneste anger i ettertid, er at de ikke gjorde det tidligere. 

Jeg er nok litt "bare gå"-typen, uten at jeg er bombastisk på det - jeg er jo singel så lett for meg å si. Men jeg ser jo folk kveles i ekteskapene sine... Og de tenker mye på den skilsmissen, de kan bare ikke gjøre det nå, må bare vente til et eller annet med eventuelle barn, vente til det har roet seg på jobb osv. Masse unnskyldninger for å utsette den grusomme situasjonen man skal sette seg selv og de man er glad i, i.

Men dersom om man vet man vil skille seg, eller er så sikker så man kan få blitt - det blir jo ikke enklere i morgen enn det hadde vært i dag, eller i går. Og det er jo som du sier livet, alle disse årene som suser forbi imens man venter på at det skal passe bra å skille seg. Det passer nok aldri spesielt bra. 

Men ja - om du er sikker på at du ikke skal gå nå. Gjør deres beste for å gjøre det bra der du er. Kanskje noen timer i parterapi kan være nyttig?

Anonymkode: bfe29...e5a

[AnonymBruker]

Etter å ha sett samlivsbrudd hos mange venninner er det en ting som er sikkert - det ender med brudd etterhvert, og de verste er der de drøyer det til barna er eldre. Da har de både fått de dårlige årene, der de selvfølgelig får med seg hva som skjer mellom mor og far, og brudd i den mest sårbare fasen i livet. 

De "lykkeligste" bruddene har vært der de bryter mens barna fortsatt er små, slik at delt samvær raskt blir deres nye normal. 

Anonymkode: ba4f9...aa3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Og hva lærer du barna dine om kjærlighet og relasjoner på den måten TS? Om egenverd, familie og verdier? 

Anonymkode: 3a82d...ca2

Man lærer at når man er i et forhold og har barn sammen, så gjør man det man kan for å jobbe med forholdet, slik at barna slipper å bli frem-og-tilbake-barn! Man gir ikke opp med en gang! Hva lærer man barna da? Et ekteskap/forhold med barn er en forpliktelse! Det er så j..... mange barn som lider under å ha skilte foreldre som kanskje ga opp altfor lett! Fordi "mor og far må være lykkelige, da blir barna også lykkelige".... Det er slettes ikke nødvendigvis slik! Den kommentaren er så oppbrukt! Barn ønsker å være en familie, og ønsker å ha mamma og pappa sammen. De ønsker ikke å flytte frem og tilbake i 10-15 år (er det rar det er mye stress blant skilsmissebarn??) De liker ikke at mamma og pappa finner nye kjærester og lager ny kjærlighetsfamilie som førstekullsbarna kun går på topp i! De liker ikke forskjellsbehandling pga nye halv- og stesøsken! De liker ikke stebesteforeldre som favoriserer! De liker ikke en stemor som kun prioriterer sine egne barn og helst ikke vil ha stebarna på "besøk" eller med på ferie for da "blir det så dyrt". De liker ikke å gråte seg i søvn når de ikke får se mamma eller pappa på 1 uke, ja, kanskje 3 uker i sommerferien! +++++ 

Har sett så mange skilsmissebarn, hvor foreldre tror barna har det helt fint, for de sier ikke noe! 

Gjelde det mishandling og grove ting, så stiller jo ting seg annerledes, men altfor mange skiller seg "for lett"! 

 

Anonymkode: 62604...381

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Man lærer at når man er i et forhold og har barn sammen, så gjør man det man kan for å jobbe med forholdet, slik at barna slipper å bli frem-og-tilbake-barn! Man gir ikke opp med en gang! Hva lærer man barna da? Et ekteskap/forhold med barn er en forpliktelse! Det er så j..... mange barn som lider under å ha skilte foreldre som kanskje ga opp altfor lett! Fordi "mor og far må være lykkelige, da blir barna også lykkelige".... Det er slettes ikke nødvendigvis slik! Den kommentaren er så oppbrukt! Barn ønsker å være en familie, og ønsker å ha mamma og pappa sammen. De ønsker ikke å flytte frem og tilbake i 10-15 år (er det rar det er mye stress blant skilsmissebarn??) De liker ikke at mamma og pappa finner nye kjærester og lager ny kjærlighetsfamilie som førstekullsbarna kun går på topp i! De liker ikke forskjellsbehandling pga nye halv- og stesøsken! De liker ikke stebesteforeldre som favoriserer! De liker ikke en stemor som kun prioriterer sine egne barn og helst ikke vil ha stebarna på "besøk" eller med på ferie for da "blir det så dyrt". De liker ikke å gråte seg i søvn når de ikke får se mamma eller pappa på 1 uke, ja, kanskje 3 uker i sommerferien! +++++ 

Har sett så mange skilsmissebarn, hvor foreldre tror barna har det helt fint, for de sier ikke noe! 

Gjelde det mishandling og grove ting, så stiller jo ting seg annerledes, men altfor mange skiller seg "for lett"! 

 

Anonymkode: 62604...381

Det er pest eller kolera.

Både et dårlig forhold, og brudd, vil påvirke barnas liv. 

Man skylder barna å velge riktig livspartner i utgangpsunktet. 

Anonymkode: ba4f9...aa3

[AnonymBruker]

Det er jo utrolig enkelt å si "forlat partneren, løp, ville aldri vært sammen med..." osv. Å gjøre, er en helt annen ting. 

Ville du høre "forlat ham" da du skrev starta denne tråden?

For det synes jeg du kan gjøre. Barna vil selvfølgelig kjenne på følger av dette, men det trenger ikke være negativt. Som noen over skriver: pest eller kolera. Barna kan komme godt ut av det uansett, men livene deres vil endres og det vil påvirke dem i all fremtid. 

Anonymkode: 8d132...f51

[Irak]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Ser her på KG at mange er veldig raske med å råde folk til å "bare" forlate forholdet/ekteskapet dersom man ikke har det bra. Selv for ting man ser for seg kunne ha bli bedre med litt jobb.

Jeg er i et ekteskap som går opp og ned, og er ganske sikker på at jeg ville hatt det bedre alene. Men, vi har jo barn. Og da er det jo ikke bare å gå? -Med mindre det er snakk om vold/rus/mye krangling e.l., som det ikke er i vårt tilfelle.

Det vil vel påvirke barna resten av livet, på et eller annet vis, å komme fra en oppstykket familie?

Dessuten er det jo en lang prosess fra man bestemmer seg for å gå til man kan starte et nytt liv, med samværsavtaler, fordeling av verdier og lån osv. Tanken på barna og denne vonde oppbruddsprosessen gjør at jeg nok aldri kommer til å gå mens barna er mindreårige i hvert fall. Så da holder man ut og tenker at det kunne ha vært verre..men så går nå livet i mellomtiden..

Anonymkode: 97ad2...a3d

Tror faktisk dette er et mer problem for de voksne enn barna. Barn er veldig tilpasningsdyktige, og det er veldig viktig for barna at de voksne har det bra, for det gir overskudd til barna igjen. Det er en positiv sirkel. 

Akkurat som de voksne så går barna gjennom en sorgprosess, og i den perioden er det viktig å være lydhør og emosjonelt tilgjengelig for barna. 

Jeg hadde lite nettverk mens jeg var gift for han jeg var gift med sugde all energien ut av meg. Så det ble bare ikke holdbart å ha det sånn. Jeg fortjener søren meg å ha det bra jeg også. Ser ikke på det som egoistisk, for det kommer ungene mine til gode.

Vondt for barna og se at foreldrene er ulykkelige, og det smitter på dem...

[AnonymBruker]

Jeg synes egentlig ikke det er si mye "bare gå"-råd for greit fiksbare utfordringer her. 

Det er derimot skremmende mange som skriver om nære relasjoner med helt sinnssyke dynamikker, der "løp, menneske" antagelig bør være reaksjonen.

Anonymkode: b3b11...be9

[AnonymBruker]

Jeg er i tenkeboksen. Er vel i ett relativt dårlig forhold, men klarer ikke gå! Det er ikke alltid så enkelt, for det handler om økonomi, skolekrets, barn etc. Det er ikke enkelt å forandre livene til barna så drastisk. Det er så mange store hindre og oppgaver som jeg ikke klarer å gjennomføre. Bare det å finne en plass å bo er vanskelig. Leie er dyrt, depositum like så. Det er ett nederlag å skulle leie når man har eid hus i mange år. Det er en stor sorg å ikke kunne gi barna det livet de er vant med og miste hjemmet sitt. Jeg vet at mannen vil sette seg på bakbena når det gjelder samvær, så faren for å miste barna en periode er der og, og det orker jeg ikke. Da holder man ut til minste er såpass stor at han kan velge selv.. 

Anonymkode: 35253...003

[Maleficenta]

Irak skrev (5 minutter siden):

Tror faktisk dette er et mer problem for de voksne enn barna. Barn er veldig tilpasningsdyktige, og det er veldig viktig for barna at de voksne har det bra, for det gir overskudd til barna igjen. Det er en positiv sirkel. 

Akkurat som de voksne så går barna gjennom en sorgprosess, og i den perioden er det viktig å være lydhør og emosjonelt tilgjengelig for barna. 

Jeg hadde lite nettverk mens jeg var gift for han jeg var gift med sugde all energien ut av meg. Så det ble bare ikke holdbart å ha det sånn. Jeg fortjener søren meg å ha det bra jeg også. Ser ikke på det som egoistisk, for det kommer ungene mine til gode.

Vondt for barna og se at foreldrene er ulykkelige, og det smitter på dem...

Men det høres jo ut som du ble utsatt for psykisk vold. Det blir jo noe annet. Og du mistet nettverk pga han?

[Irak]

Maleficenta skrev (1 minutt siden):

Men det høres jo ut som du ble utsatt for psykisk vold. Det blir jo noe annet. Og du mistet nettverk pga han?

Å ikke få klem eller kos kan være tortur for noen. Er ikke opp til meg eller andre å bestemme hvor den lista ligger. 

Nei. Jeg mista nettverk pga meg selv, for jeg prioriterte kun ungene.

[Maleficenta]

Irak skrev (14 minutter siden):

Å ikke få klem eller kos kan være tortur for noen. Er ikke opp til meg eller andre å bestemme hvor den lista ligger. 

Nei. Jeg mista nettverk pga meg selv, for jeg prioriterte kun ungene.

Det er ikke til individuell tolkning hva psykisk vold er.... Ok jeg tolka deg slik at han nekta deg sosial kontakt med andre og det hadde vært vold

Endret 2. mai av Maleficenta

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg er i tenkeboksen. Er vel i ett relativt dårlig forhold, men klarer ikke gå! Det er ikke alltid så enkelt, for det handler om økonomi, skolekrets, barn etc. Det er ikke enkelt å forandre livene til barna så drastisk. Det er så mange store hindre og oppgaver som jeg ikke klarer å gjennomføre. Bare det å finne en plass å bo er vanskelig. Leie er dyrt, depositum like så. Det er ett nederlag å skulle leie når man har eid hus i mange år. Det er en stor sorg å ikke kunne gi barna det livet de er vant med og miste hjemmet sitt. Jeg vet at mannen vil sette seg på bakbena når det gjelder samvær, så faren for å miste barna en periode er der og, og det orker jeg ikke. Da holder man ut til minste er såpass stor at han kan velge selv.. 

Anonymkode: 35253...003

Er det noe som kan løses?

[Maleficenta]

Irak skrev (25 minutter siden):

Tror faktisk dette er et mer problem for de voksne enn barna. Barn er veldig tilpasningsdyktige, og det er veldig viktig for barna at de voksne har det bra, for det gir overskudd til barna igjen. Det er en positiv sirkel. 

Akkurat som de voksne så går barna gjennom en sorgprosess, og i den perioden er det viktig å være lydhør og emosjonelt tilgjengelig for barna. 

Jeg hadde lite nettverk mens jeg var gift for han jeg var gift med sugde all energien ut av meg. Så det ble bare ikke holdbart å ha det sånn. Jeg fortjener søren meg å ha det bra jeg også. Ser ikke på det som egoistisk, for det kommer ungene mine til gode.

Vondt for barna og se at foreldrene er ulykkelige, og det smitter på dem...

Tror ikke barn er like tilpasningsdyktige når foreldrene finner seg ny partner og får flere barn med ny partner. Og tror dette er verre jo eldre barna er. En på to bryr seg ikke. En på ti derimot ..

[AnonymBruker]

Det kommer nok veldig an på hvor dårlig stemning det er i forholdet. Klarer foreldrene å trives i ekteskapet selv om kjærligheten er død, tror jeg ikke det er så skadelig for barnet.

Men er det mye krangling og foreldre som blir depressive, er det nok best for barna at det blir brudd.

Men skulle bruddet være et faktum. Er det avgjørende hvordan samarbeidet mellom mor og far er som avgjør om barna får det bra eller ei.

Anonymkode: 39ead...194

[Irak]

Maleficenta skrev (Akkurat nå):

Tror ikke barn er like tilpasningsdyktige når foreldrene finner seg ny partner og får flere barn med ny partner. Og tror dette er verre jo eldre barna er. En på to bryr seg ikke. En på ti derimot ..

Det er stor forskjell på å bryte opp et forhold, og introdusere barna for en ny partner. Sistnevnte hadde jeg vært ekstremt forsiktig med...

Det tror jeg kommer an på hvor emosjonelt modne og reflekterte barna er. Føler barna seg trygge, føler seg ivaretatt og tatt hensyn til så tror jeg det går veldig bra. Videre syns jeg ingenting om foreldre som ukritisk introduserer barna for nye partnere. Det har ingen hensikt. 

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det kommer nok veldig an på hvor dårlig stemning det er i forholdet. Klarer foreldrene å trives i ekteskapet selv om kjærligheten er død, tror jeg ikke det er så skadelig for barnet.

Men er det mye krangling og foreldre som blir depressive, er det nok best for barna at det blir brudd.

Men skulle bruddet være et faktum. Er det avgjørende hvordan samarbeidet mellom mor og far er som avgjør om barna får det bra eller ei.

Anonymkode: 39ead...194

Tenker og brudd er innafor der arb fordelingen ifht barn, hus og hjem er ekstremt skjev, i den grad at den som sitter med den største arbeidsbyrden blir utbrent og har det jævlig og x antall forsøk på å få partner til å faktisk være en partner har mislyktes. Ja da er det best å gå. Om man ikke har lyst til å dø tidligere da ..