Min familie blir alltid bortprioritert

[AnonymBruker]

Mannen min og jeg har en stor uenighet pågående. Dvs, han ser ikke på det som et tema engang. Den har rot helt fra begynnelsen av forholdet vårt, vi har vært sammen i 15 år. 

Da vi møttes hadde han vært singel noen mnd og han har en sønn fra forrige forhold. Familien min (mamma,pappa,søsken) er kjempeviktig for meg, og vi har et nært forhold. Det tok allikevel ca et halvt år fra mannen og jeg ble sammen til han ville møte dem. Dette var sårt for meg, men han begrunnet det med at han hadde investert så mye i eksens familie da de fikk barn at han ikke var klar før da til å starte på nytt med en ny svigerfamilie..

De første få årene vi var sammen og etter vi fikk barn var mannen min noe investert i familien min. De har bare vært snille og gode med ham og barna, hjulpet oss både økonomisk og annet og vært opptatt av å ha en god relasjon med ham. Han omtaler dem som verdens fineste og jeg tror oppriktig ikke det er noe personlig mot dem.

I løpet av årene har han derimot bare oftere og oftere uteblitt fra familieselskaper, mine foreldres bursdager, farsdag/morsdagsfeiringer, middager på restaurant, skogsturer, caféturer o.l. Han sier det ikke er pga dem, han har bare ikke så mye å gi sosialt. Eller han har prioritert helt andre ting, trening, gaming, snekring e.l. Han har også masse unnskyldninger for å ikke få besøk hos oss. Dette gjelder forsåvidt ikke bare familien min, men også andre venner og bekjente.

Helgeturer uteblir han også oftere og oftere fra, det er som regel datteren vår og jeg som drar på turer sammen. I påsken var vi to alene på hyttetur, noe som alltid har vært en familietur. Datteren min og jeg storkoste oss som vi alltid gjør, men det er jo litt underlig når vi er en familie..

Nå skal niesen min konfirmeres om en uke. Da kom det plutselig frem at stesønn (snart 18 år) skal ha en idrettskonkurranse (individuell idrett) akkurat den dagen. Dette hadde ingen nevnt før i dag. For meg er en konfirmasjon en big deal og jeg ønsker selvsagt at mann og stesønn skal være med for å feire den eneste niesen jeg har. Da ble det sagt av mannen at han selvsagt i stedet må være med og se på stesønn på konkurransen og de "får se om de rekker" konfirmasjonen. 

Dette er kjempesårt for meg, mens mannen hisset seg opp og syntes jeg var urimelig. Selvsagt skal han være der og støtte sønnen. Jeg vet det kommer til å være mange slike lokale, uhøytidelige konkurranser, og mener mannen kan la være å være med akkurat denne gangen. Synes jo også helt ærlig at den konkurransen kunne ha blitt skippet denne gangen, men stesønn er superinteressert i sporten, så det hadde neppe falt i god jord å foreslå.

Selvsagt er jeg glad for at mannen er så støttende mot sine barn, men skal min familie alltid komme i siste rekke og bli helt nedprioritert? Jeg gruer meg til å - igjen- måtte forklare og "unnskylde" ham og stesønn og hvorfor de nok en gang ikke skal være tilstede..

Anonymkode: a701f...f11

[AnonymBruker]

Ikke ta det så personlig. Kanskje han bare ikke har så mye å gi. Slutt å unnskylde fraværet hans ovenfor familien din. 

Anonymkode: 03e4d...1d2

[AnonymBruker]

Joo og både jeg og familien min har jo akseptert at han "bare er sånn", jeg unnskylder ham ikke, men må jo alltid forklare hvorfor han ikke er med..og det er jo kjipt når den årsaken er at han heller vil ligge på sofaen e.l.

Synes allikevel det er en større sak når det gjelder fravær fra konfirmasjonen.

Ts.

Anonymkode: a701f...f11

[AnonymBruker]

Han vil jo ikke endre seg. Og han har vært ærlig på det.

Jeg synes det høres stusslig ut. Jeg er singel og vil heller være det enn et slikt forhold.

Du må nesten velge, være med han eller uten han. Ingenting å få gjort når han ikke vil prøve

Anonymkode: 78707...2fe

[AnonymBruker]

Han sier han "ikke har så mye å gi". Dette synes jeg er en genuin og god grunn. Jeg er slik selv, og det krever ofte innmari mye av meg å delta på sosiale settinger. Jeg deltar uansett på det meste sosialt, men jeg blir så ekstremt sliten etterpå, iblant ei uke eller to. I perioder hvor det skjer mye sosialt, f.eks mye familiebursdager (februar måned er stappa), så bruker jeg hele mars på å komme til hektene igjen. 

Jeg er enig med deg når det kommer til konfirmasjonen. Denne bør prioriteres. 

Jeg er også enig med deg i at det er underlig (og stusselig) at han ikke deltar på familieturer med kun kjernefamilie. Hvilken grunn har han for å ikke bli med? Det er jo ikke en sosial setting i den forstand. 

Kan han slite med noe, f.eks angst? Det er ikke engang sikkert han vet det selv, men føler for å være hjemme eller for seg selv, enda det egentlig er angsten som snakker. Å kvie seg til ting og sånt, være nja til aktiviteter osv., som ender i nei. 

Anonymkode: 8f979...76b

[AnonymBruker]

Jeg er nok slik som mannen din, ts, og kunne siklert lagt ut i det vide og det brede hva som har gjort at jeg velger bort både den familien jeg ble født inn i, samt svigerfamilien min. Akkurat nå er min mann og våre barn på familietur med hele svigerfamilien min, med alle tre generasjonene, mens jeg er hjemme alene. Fikk som vanlig en melding fra svigermor at det er synd jeg ikke ble med, men jeg lever godt med å ta valg som gjør at jeg slapper av og nyter livet mitt. Vet så altfor godt hva en slik familietur har å by på, og jeg personlig har det ikke i meg å takle så mange folk, meninger og så mye bråk samtidig. Cudos til de som orker det.

Jeg hoppet også over en dåp i svigerfamilien en gang, da det var noe viktigere som skjedde i livet mitt. Har stilt opp i alle andre brylluper, dåper og konfirmasjoner, og hadde i grunnen ikke dårlig samvittighet for å ikke gå i den ene dåpen. Har gjort veldig mye ut av plikt gjennom livet, men har de siste årene lært meg å takke nei til ting som ikke gir meg glede. Har aldri forventet at folk skal bruke av sin fritid på meg heller, så det går begge veier. 

Anonymkode: 8313d...a8f

[AnonymBruker]

Noen mennesker er en øy. De pusher seg litt ekstra i starten av et forhold men de foretrekker av natur å være alene / ha et lite sosialt liv. Spesielt jo eldre de blir ser man det godt, og det er jo dessverre lite å gjøre med. Tror det er lurest av deg nå å jobbe med å godta at sånn er han og sånn kommer han til å være enn å forsøke å presse eller endre på han. 

Om det viker veldig fra livet du ønsker å ha må du vurdere om du skal bli. Personlig hadde jeg ikke fått det bra med en slik partner. 

Anonymkode: b223b...f42

[AnonymBruker]

Dette ser jeg hos mange bekjente, der det er det andre/tredje seriøse forholdet. Man har liksom gjort det en gang, bare for å si hadet til alle. Så det føles ganske meningsløst. 

Selv jeg og mannen, som bare har hatt et seriøst forhold med hverandre, er litt lei. Så vi splitter veldig ofte når noe skjer. Konfirmasjon til en niese kan være en slik ting der vi velger at bare en av oss stiller. Og i påsken dro vi til hver vår familie første halvdel, før kjernefamilien nøt rolige dager siste halvdel. For det er egentlig mer enn nok som skjer av krav og forpliktelser ellers. 

Anonymkode: 7751f...6ee

[AnonymBruker]

Noen er egoister og gidder ikke gjøre noe for andre enn seg selv - og det høres ut som mannen din er en slik. 
Selvsagt er det digg å ha helgene for seg selv, og gjøre hva man selv vil. Men har man skaffet seg en familie, så er det på en måte noe man har gitt avkall på.
 

Så sant det ikke er EM, VM eller OL, så prioriterer man selvsagt konfirmasjon fremfor en konkurranse. Det er normal folkeskikk og høflighet. 

Anonymkode: 22776...a98

[AnonymBruker]

Det er jo ikke bare tid med din familie han dropper, men alt av folk. Høres ut som han er sliten, utbrent eller deprimert? Så tar han seg veldig sammen for å prioritere sønnen. Syns ikke det høres ut som om mannen din har det bra. Snakk med ham, uten å angripe ham. Prøv å finne ut hvordan han har det.

Jeg engasjerte meg heller ikke like mye i svigerfamilie nr 2. Tror det er ganske vanlig. Har gått godt overens med begge svigerfamilier, så ingen problem med det. Jeg var jo svigerdatter nr to for dem også

Anonymkode: 09a9c...018

[AnonymBruker]

Han er vel litt introvert da. Du får ikke gjort noe med det så du må akseptere det. 

Høres ut som du ønsker i overkant mye tid med foreldrene dine - iht at du har fått din egen familie. 

Å bli med svigers på skogstur og kafé osv - skjønner godt at han ikke vil være med på det. 

Hva med hans foreldre og søsken, er dere mye med dem? 

Anonymkode: 2cae1...fa0

[AnonymBruker]

Dette er bakenden av å gå inn i et forhold med en nylig singel mann som har et barn fra før av…

Anonymkode: 66bf2...895

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Mannen min og jeg har en stor uenighet pågående. Dvs, han ser ikke på det som et tema engang. Den har rot helt fra begynnelsen av forholdet vårt, vi har vært sammen i 15 år. 

Da vi møttes hadde han vært singel noen mnd og han har en sønn fra forrige forhold. Familien min (mamma,pappa,søsken) er kjempeviktig for meg, og vi har et nært forhold. Det tok allikevel ca et halvt år fra mannen og jeg ble sammen til han ville møte dem. Dette var sårt for meg, men han begrunnet det med at han hadde investert så mye i eksens familie da de fikk barn at han ikke var klar før da til å starte på nytt med en ny svigerfamilie..

De første få årene vi var sammen og etter vi fikk barn var mannen min noe investert i familien min. De har bare vært snille og gode med ham og barna, hjulpet oss både økonomisk og annet og vært opptatt av å ha en god relasjon med ham. Han omtaler dem som verdens fineste og jeg tror oppriktig ikke det er noe personlig mot dem.

I løpet av årene har han derimot bare oftere og oftere uteblitt fra familieselskaper, mine foreldres bursdager, farsdag/morsdagsfeiringer, middager på restaurant, skogsturer, caféturer o.l. Han sier det ikke er pga dem, han har bare ikke så mye å gi sosialt. Eller han har prioritert helt andre ting, trening, gaming, snekring e.l. Han har også masse unnskyldninger for å ikke få besøk hos oss. Dette gjelder forsåvidt ikke bare familien min, men også andre venner og bekjente.

Helgeturer uteblir han også oftere og oftere fra, det er som regel datteren vår og jeg som drar på turer sammen. I påsken var vi to alene på hyttetur, noe som alltid har vært en familietur. Datteren min og jeg storkoste oss som vi alltid gjør, men det er jo litt underlig når vi er en familie..

Nå skal niesen min konfirmeres om en uke. Da kom det plutselig frem at stesønn (snart 18 år) skal ha en idrettskonkurranse (individuell idrett) akkurat den dagen. Dette hadde ingen nevnt før i dag. For meg er en konfirmasjon en big deal og jeg ønsker selvsagt at mann og stesønn skal være med for å feire den eneste niesen jeg har. Da ble det sagt av mannen at han selvsagt i stedet må være med og se på stesønn på konkurransen og de "får se om de rekker" konfirmasjonen. 

Dette er kjempesårt for meg, mens mannen hisset seg opp og syntes jeg var urimelig. Selvsagt skal han være der og støtte sønnen. Jeg vet det kommer til å være mange slike lokale, uhøytidelige konkurranser, og mener mannen kan la være å være med akkurat denne gangen. Synes jo også helt ærlig at den konkurransen kunne ha blitt skippet denne gangen, men stesønn er superinteressert i sporten, så det hadde neppe falt i god jord å foreslå.

Selvsagt er jeg glad for at mannen er så støttende mot sine barn, men skal min familie alltid komme i siste rekke og bli helt nedprioritert? Jeg gruer meg til å - igjen- måtte forklare og "unnskylde" ham og stesønn og hvorfor de nok en gang ikke skal være tilstede..

Anonymkode: a701f...f11

Akkurat det med konfirmasjonen tenker jeg du er urimelig som krever at stesønn skal droppe konkurransen. Og ønsker at mannen din dropper å støtte sønnen og blir med deg i konfirmasjon i din familie. 
det andre du skriver ville jeg reagert på, men dere har ulike verdier og jeg tror ikke det vil bli bedre. Så du må enten akseptere at det er sånn eller så må du gå fra ham.

Anonymkode: 1b8da...e7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Nå skal niesen min konfirmeres om en uke. Da kom det plutselig frem at stesønn (snart 18 år) skal ha en idrettskonkurranse (individuell idrett) akkurat den dagen.

Denne individuelle idrettskonkurransen, betyr det mye for sønnen hans? Jeg antar at det er hans biologiske sønn. Jeg ville ha prioritert mine barn foran kjærestens nieser/nevøer. 

Anonymkode: 3f860...46e

[AnonymBruker]

Du må ikke forklare TS, etter 15 år VET alle at han ikke er med fordi han har prioritert dem bort, bare si jeg og "datter" kommer og la det bli med det. 
Hvis alt annet i forholdet er bra tenker jeg dette er hans problem evt.. 

Anonymkode: bb8b4...429

[AnonymBruker]

Kan umulig være friskt å gnage på noe som skjedde for femten år siden. Oppsøk psykolog, du er i overkant nevrotisk/hysterisk. 

Anonymkode: d3701...a8b

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Mannen min og jeg har en stor uenighet pågående. Dvs, han ser ikke på det som et tema engang. Den har rot helt fra begynnelsen av forholdet vårt, vi har vært sammen i 15 år. 

Da vi møttes hadde han vært singel noen mnd og han har en sønn fra forrige forhold. Familien min (mamma,pappa,søsken) er kjempeviktig for meg, og vi har et nært forhold. Det tok allikevel ca et halvt år fra mannen og jeg ble sammen til han ville møte dem. Dette var sårt for meg, men han begrunnet det med at han hadde investert så mye i eksens familie da de fikk barn at han ikke var klar før da til å starte på nytt med en ny svigerfamilie..

De første få årene vi var sammen og etter vi fikk barn var mannen min noe investert i familien min. De har bare vært snille og gode med ham og barna, hjulpet oss både økonomisk og annet og vært opptatt av å ha en god relasjon med ham. Han omtaler dem som verdens fineste og jeg tror oppriktig ikke det er noe personlig mot dem.

I løpet av årene har han derimot bare oftere og oftere uteblitt fra familieselskaper, mine foreldres bursdager, farsdag/morsdagsfeiringer, middager på restaurant, skogsturer, caféturer o.l. Han sier det ikke er pga dem, han har bare ikke så mye å gi sosialt. Eller han har prioritert helt andre ting, trening, gaming, snekring e.l. Han har også masse unnskyldninger for å ikke få besøk hos oss. Dette gjelder forsåvidt ikke bare familien min, men også andre venner og bekjente.

Helgeturer uteblir han også oftere og oftere fra, det er som regel datteren vår og jeg som drar på turer sammen. I påsken var vi to alene på hyttetur, noe som alltid har vært en familietur. Datteren min og jeg storkoste oss som vi alltid gjør, men det er jo litt underlig når vi er en familie..

Nå skal niesen min konfirmeres om en uke. Da kom det plutselig frem at stesønn (snart 18 år) skal ha en idrettskonkurranse (individuell idrett) akkurat den dagen. Dette hadde ingen nevnt før i dag. For meg er en konfirmasjon en big deal og jeg ønsker selvsagt at mann og stesønn skal være med for å feire den eneste niesen jeg har. Da ble det sagt av mannen at han selvsagt i stedet må være med og se på stesønn på konkurransen og de "får se om de rekker" konfirmasjonen. 

Dette er kjempesårt for meg, mens mannen hisset seg opp og syntes jeg var urimelig. Selvsagt skal han være der og støtte sønnen. Jeg vet det kommer til å være mange slike lokale, uhøytidelige konkurranser, og mener mannen kan la være å være med akkurat denne gangen. Synes jo også helt ærlig at den konkurransen kunne ha blitt skippet denne gangen, men stesønn er superinteressert i sporten, så det hadde neppe falt i god jord å foreslå.

Selvsagt er jeg glad for at mannen er så støttende mot sine barn, men skal min familie alltid komme i siste rekke og bli helt nedprioritert? Jeg gruer meg til å - igjen- måtte forklare og "unnskylde" ham og stesønn og hvorfor de nok en gang ikke skal være tilstede..

Anonymkode: a701f...f11

Her må jeg si jeg er denne mannen , i kvinnelig utgave . Prøver så godt jeg kan  å minimere , nedskalere  , unngå resten av familien sin hyper-sosiale  omgang  . Introverte lader best alene , trenger mye mindre sosialt påfyll . Synes det høres veldig slitsomt ut å være både deg og han . Slitsomt å føle et kontant sosialt press , men også slitsomt å være deg som føler deg nedprioritert / uviktig . Ville forsøkt par-terapi , å om mulig møtes på midten / kompromiss  . 

[AnonymBruker]

Min mann er ganske lik, jeg tar med barna på flere helgeturer og hele ferieuker til hytta og mine foreldre i året. Han blir sjelden med, jeg har godtatt dette, men mine foreldre syntes nok det er litt rart, da de gjør absolutt alt sammen. Jeg er alltid med på ting som skjer i manns familie, for jeg syntes det er veldig hyggelig, og det gir meg energi. Jeg ser på min mann at slike sammenkomster tapper han for enegri, så vi er nok veldig ulike der. Man må nok bare innse at man er forskjellige, og velge om man syntes det er greit, eller om det er en deal breaker for deg. 

Anonymkode: 7e8e9...5f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Han er vel litt introvert da. Du får ikke gjort noe med det så du må akseptere det. 

Høres ut som du ønsker i overkant mye tid med foreldrene dine - iht at du har fått din egen familie. 

Å bli med svigers på skogstur og kafé osv - skjønner godt at han ikke vil være med på det. 

Hva med hans foreldre og søsken, er dere mye med dem? 

Anonymkode: 2cae1...fa0

Nei, jeg ber ham absolutt ikke i overkant mye om å tilbringe tid med min familie. Vi bor 15 min unna hverandre, men det kan gå flere måneder mellom hver gang de sees. Det er veldig sårt ift slik jeg har vokst opp med familierelasjoner. Jeg møter mine aldrende foreldre ca 1 gang i uken og tenker ikke at fordi man har fått mann og barn så skal man plutselig ikke tilbringe  tid med sine foreldre og søsken. Det er jo besteforeldrene til barna!

Han har ikke familie i nærheten og har dessuten ikke et så veldig nært forhold til dem. Foreldrene hans er døde. Jeg forstår jo at vi har forskjellig tilnærming ift dette, jeg skulle vel bare ønske at han også ville at jeg skulle ha det bra og gjøre ting for min del. Barna reagerer jo også på at han er den eneste som er fraværende i sammenkomster.

Han er en del eldre enn meg, og begrunner sitt fravær med at han er for voksen til å gå på akkord med seg selv og gjøre ting han ikke ønsker. 

Jeg ser det som en selvfølge å stille opp i feks feiringer i familie og har alltid gjort det med hans familie. En konfirmasjon er mye viktigere enn en fritidsaktivitet, i mine øyne. 

Så det er ikke angst eller at han er så introvert, som noen her har foreslått. Han VIL bare ikke, og føler ikke at han bør unnskylde seg for det heller- for han vil kun gjøre det han selv ønsker.

Har skjønt for lenge siden at dette ikke kommer til å bli noe bedre jo eldre han blir. 

Det blir jo heller ikke noe bedre av å legge ut dette på KG, det er jo ingen som kan hjelpe. Jeg må bare få ut tankene. Uff, man kan altså bli så fryktelig ensom i et forhold. 

Ts.

Anonymkode: a701f...f11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Kan umulig være friskt å gnage på noe som skjedde for femten år siden. Oppsøk psykolog, du er i overkant nevrotisk/hysterisk. 

Anonymkode: d3701...a8b

Hvor har jeg sagt at jeg gnager på noe som skjedde for 15 år siden? 

Du høres ut som en mann, som liker å kalle dama for "hysterisk" fordi hun uttrykker følelser.

Ts.

Anonymkode: a701f...f11