Jeg er 40 og det virker som mamma aldri har brydd seg

[AnonymBruker]

Jeg er 40 år og har nå to tenåringer. Jeg har slitt med helsa fra de var små og jeg ble ufør på veien, noe som innebærer mye smerter og utmattelse.

Jeg har nå i en alder av 40 innsett at mamma aldri har bidratt, uansett hvor jeg har vært i livet. Jeg mener ikke store ting men generelt vært en del av livet ved å være tilstede. Har  aldri blitt bedt på middag der, har aldri tatt med barnebarna ut på en liten tur osv.

Aldri sagt hun er glad i meg, elsker meg eller gitt meg en klem. Aldri bidratt uansett hvor syk jeg har vært. Har bare sagt: 'Uffa meg,må være fælt å ha det sånn. Jeg har akkurat sovet en time selv og det var deilig.'

Mamma kan plutselig komme på besøk fordi hun kjeder seg og det er greit men uansett hvordan form jeg har vært i har hun aldri tilbudt seg å hjelpe. Verken med barn, sette inn i oppvaskmaskinen etter middag hun har spist her osv. 

Rett og slett bare sittet her fordi HUN kjeder seg.

Nå som barna mine er store har også mamma blitt eldre og begynt å bli ensom. Jeg er ikke like utmattet som tidligere men kjenner nå at jeg ikke engasjerer meg i henne siden hun aldri har vært her for meg.

Det er helt grusomt å si men jeg kjenner jo på et savn etter en morsfigur og har blitt stikk motsatt av slik hun har oppdratt meg.

 

Vi har en liten familie men jeg har egentlig alltid følt på at det er jeg som er mammaen hennes og hun som har vært barn. Jeg har tatt med barna mine og mamma på noen utflukter men igjen er det jeg som må dra lasset på alt. 

Jeg synes dette er fryktelig vanskelig og jeg ser nå i voksen alder at dette er en fryktelig fraværende mor. Har sagt i fra, fra barna var små at man må engasjere seg før det er for sent ellers får de ikke knyttet bånd. Og det er nettopp dette som har skjedd.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal løse dette her men jeg begynner å bli smålei av å tilrettelegge for henne og begynner å lure på hvordan jeg har klart meg i oppveksten.

 

Åssen kan en mor være sånn? 

Jeg tror hun er glad i meg og barna men hun viser det ikke og sier det ikke. Rollene har liksom aldri endret seg i dette forholdet. Nå sitter hun mye alene og jeg vet ikke hva jeg skal føle eller gjøre. Jeg har jo et ansvar men det har jo hun hatt også? 

 

 

 

 

Anonymkode: e2da8...341

[AnonymBruker]

Nei, du har ikke et ansvar for din mor, ts. De eneste menneskene vi noensinne har ansvar for (utover oss selv) er mindreårige barn. Alle andre velger vi inn - eller ut - av livet vårt helt uten plikt eller ansvar. 

Din mor er voksen. Hun har ansvar for eget liv, egne valg og egne vaner. Er hun ensom? Ok. Da må hun ta ansvar og skaffe seg venner, delta i frivillig arbeid, finne seg fritidsaktiviteter etc som kan minke den ensomheten. 

Eldre mennesker er ikke hjelpeløse. De skal ikke «taes ansvar for». Det er diskriminering av eldre, og det er infantiliserende. Det å leve med det faktum at egne livsvalg har ført til ensomhet er ikke negativt eller positivt - det er bare helt naturlige, lett forutsigbare konsekvenser. 

Anonymkode: 1e5a5...ada

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du skal føle så mye på ansvar for henne. Hun har tatt sine valg. Det høres ut som du bidrar med mye godt i livet hennes, selv om hun ikke klarer å gi noe særlig tilbake. Hun har sannsynligvis sine sår på grunn av sin oppvekst. Og du har fått dine på grunn av din oppvekst. Klapp deg selv på skulderen for at du har klart å være en annen type mamma for dine barn. Ta vare på deg selv ❤️

Vil anbefale deg filmen Elskling. Hovedpersonen der har nok en mamma som ligner litt på din. Kanskje du kan lære noe om dere av den.

Vil også anbefale å snakke med en psykolog eventuelt gå i familieterapi med din mor om hun kan være åpen for det. Kan tenke meg av samtalene med henne om dette kan bli mer fruktbare med en nøytral tredjepart tilstede.

Anonymkode: 3bbf6...9c6