Flytte sammen- barn og bonusbarn

[AnonymBruker]

Vi flyttet sammen, vi hadde bare 1 barn hver. Barna kjente hverandre fra før, og hans barn bodde 50/50 hos oss den første tiden. Etter hvert bodde han 100% hos oss. Det gikk veldig fint. De er voksne i dag, og bor altså ikke sammen med oss lengre. 
Barna er like i alder.

Anonymkode: 9c8f4...2d0

[Nusse12345]

Jeg har prøvd det, vi hadde to barn hver. Hans større enn mine (nesten voksne). Hans eldste skulle flytte bort for å studere, men flyttet hjem igjen etter tre uker og ble i flere år (Sånt kan skje)

Det var uansett helt jævlig slitsomt. Mista meg selv. Jeg måtte ta ansvar for husarbeid,  og viss jeg ville at de STORE barna hans skulle hjelpe til, måtte jeg sette de i sving. Han hadde resignert, for det hjalp jo ikke at han sa noe. 

Det ble lenger reisevei til jobb for min del, og til barnas venner og aktiviteter. 

Det var koselig en stund, før jeg holdt på å gå til grunne. 

Flytta ut igjen og har hatt et helt nytt liv etterpå. Aldri igjen. 

[AnonymBruker]

Jeg har vært barn av foreldre som ble samboere med nye kjærester og vokste opp med stesøsken. For min del var det veldig slitsomt. Jeg endte med å flytte ut da jeg var 15, under påskudd av å gå på en vgs linje langt borte. Jeg ville egentlig ikke gå den linja, men det var eneste linjen som gjorde at jeg måtte bo på hybel. Det var rett og slett ikke rom for meg i de nye hjemmene med steforeldre og stesøsken. 
 

jeg ville latt være å flytte sammen før barna er flyttet ut. Er enig med andre i tråden her om at du sannsynligvis ikke kommuniserer dine ønsker tydelig nok til kjæresten din. 

Anonymkode: 96d00...112

[AnonymBruker]

Jeg og min samboer flyttet sammen etter at vi var sammen i drøyt 1 år. Han har to fra før og jeg 2 fra før. Yngste min er omtrent samme alder som ene hans. 
Det har egentlig gått fint, men merker at det er slitsomt den uken alle er her.

Min samboer er så på at vi skal gjøre alt sammen som familie hele tiden, jeg satte nylig foten og sa at mine barn har behov for å gjøre ting alene med meg. Akkurat som at Hans har sikkert det også. 
Føler at han hadde skyhøye forventninger om at vi skulle bli som en kjernefamilie. 
Det har tatt tid for meg å knytte meg til hans barn pga barnemor som lager kvalme og sier stygge ting om meg til barna. Han får ikke den motstanden fra barnefar. Så det føler jeg har lagd en del støy hos oss, men det har blitt bedre og nå har jeg stor tro på at vi klarer oss. Faktisk så har to av ungene mer søsken forhold enn sine biologiske søsken. 

Men merker at det er mange kameler som må svelges og man må være raus. Veldig raus.

Men dere har jo enda flere barn, jeg hadde nok ventet litt til med å flytte sammen. 

Anonymkode: ac5f2...b39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har vært barn av foreldre som ble samboere med nye kjærester og vokste opp med stesøsken. For min del var det veldig slitsomt. Jeg endte med å flytte ut da jeg var 15, under påskudd av å gå på en vgs linje langt borte. Jeg ville egentlig ikke gå den linja, men det var eneste linjen som gjorde at jeg måtte bo på hybel. Det var rett og slett ikke rom for meg i de nye hjemmene med steforeldre og stesøsken. 
 

jeg ville latt være å flytte sammen før barna er flyttet ut. Er enig med andre i tråden her om at du sannsynligvis ikke kommuniserer dine ønsker tydelig nok til kjæresten din. 

Anonymkode: 96d00...112

Det er dette jeg er redd for, at ungene mine ikke skal føle seg vel i eget hjem. 
 

Jeg har ikke vært så utydelig med kjæresten, men jeg har ikke vært helt sikker på hva jeg vil selv. Ting blir klarere for meg etterhvert som tida går. Og jeg ser flere utfordringer enn fordeler med å flytte sammen.

Anonymkode: 673d3...160

[AnonymBruker]

I barndommen fikk jeg selv stesøsken som vi flytta sammen med. Jeg synes det var veldig positivt med 2 av barna, mens det 3 var grusomt å bo med (ulike diagnoser). Men du vet jo selv om dine og hans barn kommer overens, eller ikke. Om barna hans er ok. Det gir jo en pekepinn om det vil fungere.

Anonymkode: 2ddf5...c2f

[AnonymBruker]

Med så store barn hadde jeg ikke flyttet sammen.

Hadde vært annerledes om det var små barn og bonusbarn var på samme alder OG dere var HELT samkjørt mht livssyn, syn på oppdragelse etc.

Men ikke med barn som straks flytter ut.

 

 

Anonymkode: 57252...6db

[AnonymBruker]

Skal dere flytte må du jo ha såpass stor plass at det er rom for dine og komme hjem, regner med at de skal studere? Da bør de ha en plass de kan komme hjem til som er deres eget. Og hvilken garanti har du for at de flytter ut fordi dem fyller x år? Kanskje de vil ha et friår og jobbe, skal i militæret etc. Mange grunner til at du bør ha rom for dem hjemme. Jeg har et barn som fortsatt bor hjemme, det studerer på fulltid, men vi bor i ganske kort avstand inn til Oslo, og da bor det veldig gjerne hjemme for å slippe betale 10 000+ i måneden i husleie. Har egen liten leilighet i underetasjen hos oss

Anonymkode: 61583...597

[AnonymBruker]

Altfor kort tid for å i det hele tatt vurdere det.

Følg magefølelsen din.

Jeg gjorde det dessverre ikke og endte med brudd.

Med mindre man har god plass, tilnærmet lik barneoppdragelse, barna kommer helt overens, forhold til ekser er kjempe bra og alt av økonomiske spørsmål avklart, så kommer det mest sannsynlig til å ikke bli bra for noen eller alle partene.

Jeg hadde, dessverre, ett svært naivt syn på å samle forskjellige familier under ett tak.

 

 

Anonymkode: 61828...15a

[AnonymBruker]

petterm skrev (15 timer siden):

Litt typisk KG?

TS spør om erfaring fra par som har flytta sammen med mine og dine barn!

Av 19 innlegg, hvorav 3 fra TS, er det kun 1 innlegg som faktisk svarer på det TS spør om. Resten av svarene er velmenende råd om å vente/la være.

Jeg har ingen erfaring å bidra med, men jeg kjenner par med til sammen 6 barn i barneskolealder der det ser ut til å gå bra.

 

Vel, jeg har gjort det og ville aldri ha gjort det igjen. Det er vanskelig å dekke alle sine behov i storfamilien og det vil gå på bekostning av noen eller noe. Ergo svaret, jeg ville ventet. Jeg jobber med ungdom og ser hvor ofte dette er et problem. Selvfølgelig er det noen som lykkes, men jeg hører flest av de som opplever å være gjest i eget hjem. Dersom begge har etablert seg på nytt, har de kanskje ikke tilhørighet i noe hjem

Anonymkode: 4b6de...e96

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.5.2025 den 22.41):

Våre barn ønsker dette, og har ønsket det en god stund. 3 gutter, tenåringer nå.

Anonymkode: b5354...dc4

Hvorfor det? Hva er bra for dem med å bo sammen med stesøsken? Fordelene er? 

Anonymkode: c523e...7a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hvorfor det? Hva er bra for dem med å bo sammen med stesøsken? Fordelene er? 

Anonymkode: c523e...7a0

Mine barn hadde mye glede av sine stesøsken. Barna mine er gode venner, men de fikk ekstra sett med kompiser ganske enkelt. Da jeg bestemte meg for å flytte vekk igjen så var jeg faktisk mest bekymret for hvordan ungdommen min skulle ta det å miste den daglige nære kontakten med det ene stesøskenet sitt. 

Jeg selv derimot bukket under. Jeg synes det var forferdelig slitsomt, endte med ansvaret for alt og alle, og jeg mistet meg selv totalt. Ikke klarte jeg å holde det rent og ryddig, ikke klarte jeg å passe på alle emosjonelt og jeg følte meg virkelig alene i en så stor gruppe. I ettertid tenker jeg på all den energien jeg kunne lagt ned i kun egne barn i stedet. (Eks)Samboer og hans barn motarbeidet meg stadig. Men igjen, barna mine derimot virket som de trivdes godt. 

Anonymkode: 526c8...d11

[AnonymBruker]

Nei nei nei. Ikke gjør dette mot barna og forholdet. Hvis dere bor separat og kan det, gjør det. Tanken er romantisk men realiteten er døden.

Anonymkode: 01cbd...758

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.5.2025 den 6.54):

De er blitt overbevist av deg og kjæresten din. Stakkars unger - mor klarer ikke og vil ikke sette de først.

Anonymkode: 634c7...db6

Hva i alle dager?

De er 12, 13 og 15 år. Vi voksne beholder hver vår enebolig så barna får fullført der de er, selv om barna selv ikke ønsker denne situasjonen 3 år til.

Anonymkode: b5354...dc4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.5.2025 den 21.51):

Jeg har vært sammen med kjæresten i et drøyt år. Han har to barn, jeg har tre. Mine er eldre enn hans. Han ser for seg samboerskap, jeg ønsker også dette etterhvert men er mer usikker på om jeg ønsker det for ungene mine. Sånn som det er nå har jeg fullt fokus på ungene annenhver uke. Føler ikke nå at jeg hadde hatt kapasitet til mann og to bonusbarn i tillegg. I og med at det er ca tre år til at eldste min flytter ut, vil jeg i det minste vente til han er ute av redet og kanskje nestemann også (ca 2 år etter)
 

Hvordan har overgangen vært for andre som har flytta sammen med ny mann og bonusbarn?

Anonymkode: 673d3...160

Det gikk ikke bra for noen jeg kjenner.

Dersom det er et "for resten av livet", betyr ikke noen få år uten samboerskap noe som helst. 

Ville satt barna og hverdagen du har nå først og sagt at deres tid først starter 100% når barna er ute av redet. 

Anonymkode: 49126...93e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.5.2025 den 23.13):

Jeg har sagt at jeg ser for meg at i alle fall en av mine må ha flyttet ut, 5 unger er for mye. Men jeg heller vel mot at jeg kanskje vil vente enda litt til. 
 

Jeg er litt strengere enn han når det gjelder oppdragelse. Angående skjerm og kosthold og det meste. Han holder hus ok, men jeg er nok mer ryddig enn han. 
 

ts

Anonymkode: 673d3...160

Vent du   vent til hans unger har flytta ut. 

Anonymkode: ce37c...52d

[AnonymBruker]

Vi flytta sammen da ungene var 10, 11, 15 og 18. Jeg én, han tre unger. Logisk nok har disse ungene andre foreldre også, så de var ikke sammen hele tiden, ei heller hadde vi folk i hus hele tiden. 

De eldste aksepterte det, men brukte lang tid på å venne seg til å ha meg i hus. Jeg pusha meg på ingen måte på dem, og har idag et godt forhold til dem etter åtte år.

De to yngste, gutt og jente, klikka med én gang, og etter eget ønske fikk de samme uker hos oss. De er fortsatt bestevenner som snakker med hverandre om alt, og begge har takka oss for at vi flytta sammen. 

Så, det KAN gå bra. Men med fem stk tenker jeg det også kan bli kaotisk. 😅 Alt avhenger nok mest på hvordan ungene går overens, og om hvor godt de liker eller ikke liker sine nye "bonusforeldre".

Anonymkode: 76f52...ac0

[AnonymBruker]

VÆR SÆRBOER! Du kommer til å angre. Ikke la barna dele deg med stebarn og ny kjæreste i barneukene dine. 

Anonymkode: 60bba...979

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hva i alle dager?

De er 12, 13 og 15 år. Vi voksne beholder hver vår enebolig så barna får fullført der de er, selv om barna selv ikke ønsker denne situasjonen 3 år til.

Anonymkode: b5354...dc4

Hvis dere beholder hver deres enebolig og ikke flytter sammen - hvorfor laget du denne tråden hvis det likevel ikke var aktuelt å flytte sammen? Hva var poenget?

Anonymkode: 634c7...db6

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten er begge avhengige av å bo i nærmiljøet på grunn av skole og den andre forelderen. Derfor er det helt naturlig for oss å vente med å flytte sammen til de to eldste flytter hjemmefra. Da kan han flytte til meg uten at noen av hans barn må flytte. Det betyr at vi må være særboere i minst 6 år, men sånn får det bare være. Barna først, så bor vi i stor grad sammen i de barnefrie ukene. Win-win, og barna får ha oss i fred i barneukene i tillegg til at vi finner på noe sammen alle sammen innimellom når det passer. Vi voksne synes også at det er godt å ha vårt eget hjem hver for oss, hvor vi selv bestemmer hvordan det skal være. Da slipper vi å krangle om husarbeid og andre praktiske ting. 

Anonymkode: 7996a...429