Dersom barn har vokst opp med psykisk vold, kan de tilgi?

[AnonymBruker]

Ja, altså: Dersom barn har vokst opp med psykisk vold fra en foresatt og med det sliter psykisk, er det i det hele tatt mulig å reparere relasjonen? Eller i det minste gjøre slik at det er mulig å omgås noe?

Hvordan kan en slik relasjon repareres, hva skal til?

Anonymkode: e7c04...d9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja, altså: Dersom barn har vokst opp med psykisk vold fra en foresatt og med det sliter psykisk, er det i det hele tatt mulig å reparere relasjonen? Eller i det minste gjøre slik at det er mulig å omgås noe?

Hvordan kan en slik relasjon repareres, hva skal til?

Anonymkode: e7c04...d9d

Hvis et barn vokser opp med psykisk vold og av den grunn sliter psykisk i dag, bør ikke barndommen tilgis, burde være fengselsstraff på sånne foreldre som har ødelagt et menneske.

Anonymkode: 1ade2...247

[AnonymBruker]

Terapi.

Jeg har PTSD, og fikk et bedre forhold til mine foreldre etter at jeg gikk i traumebehandling. Både individuell terapi og stabiliseringskurs. 

Anonymkode: 8df2c...260

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Terapi.

Jeg har PTSD, og fikk et bedre forhold til mine foreldre etter at jeg gikk i traumebehandling. Både individuell terapi og stabiliseringskurs. 

Anonymkode: 8df2c...260

Du må gjøre det som er best for deg

Anonymkode: 1ade2...247

[AnonymBruker]

Kommer vel an på? Foreldrene mine er uinteressert i å være ærlig om hva de har gjort, og jeg har ptsd og blir retraumatisert av å ha noe med de å gjøre. Har man ikke blitt så skadet at man blir trigget av de og man mangler selvrespekt kan forholdet sikkert la seg reparere til en viss grad, om alle er interessert i å gjøre en endring. 

Anonymkode: 4e1fc...fc4

[AnonymBruker]

Jeg var ganske voksen før jeg skjønte at det jeg opplevde som barn og ungdom (fra mor) var psykisk vold. Jeg har også hatt en noenlunde normal relasjon til mine foreldre helt til mine barn begynte å reagere på oppførselen til mim mor, og da trakk meg mer unna for å skjerme dem fra det jeg vokste opp med. Som absolutt har gitt konsekvenser. 

Jeg tenker at for å tilgi må jo vedkommende som har utøvd psykisk vold erkjenne og ta ansvar. Det er ikke min mor i stand til. Jeg hater henne ikke, men skjermer meg og ungene fra dette så godt som det lar seg gjøre uten å helt bryte kontakt. Vi kan fremdeles være i familieselskap sammen, noen timer. Å tilbringe lengre tid sammen er imidlertid ikke noe lurt, så det har vi sluttet med. 

Anonymkode: 97545...de2

[BareMay]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Hvis et barn vokser opp med psykisk vold og av den grunn sliter psykisk i dag, bør ikke barndommen tilgis, burde være fengselsstraff på sånne foreldre som har ødelagt et menneske.

Anonymkode: 1ade2...247

"bør ikke" blir vel litt feil..Om en klarer det er en annen sak..

[AnonymBruker]

Det kommer vel helt an på.

Jeg vokste opp med både psykisk/emosjonell svikt og noe vold. Lenge var jeg veldig sint for det. Etter hvert kom jeg til at de nok gjorde så godt de var i stand til ut fra sine forutsetninger. 

Vi har en ok relasjon i dag. De er svært gode besteforeldre. 

Anonymkode: 12aee...e7d

[AnonymBruker]

Jeg har et svært komplisert og ambivalent forhold til min mor etter å ha blitt mye oversett og snakket ned til som liten. Eneste grunnen til at vi har en slags kontakt er at jeg har søsken jeg er veldig glad i. Jeg ønsker å ha et godt forhold til dem og deres familie, det inkluderer å omgås min mor. Jeg har også barn som jeg ønsker skal ha besteforeldre. Jeg ser at hun har endret seg, men for meg er det for sent. Jeg ønsket lenge at hun skulle se meg, nå er jeg ikke lengre interessert. Hun kan få være en god bestemor, det holder i lange baner.

Anonymkode: 39e38...4dc

[AnonymBruker]

BareMay skrev (1 minutt siden):

"bør ikke" blir vel litt feil..Om en klarer det er en annen sak..

Grunnen til at jeg skriver "bør ikke" er fordi jeg ikke har tro på at foreldrene som har oppdratt et barn å bli psykisk syk plutselig vil forandre seg. Hvis barnet som voksen vil ha litt kontakt med foreldre, er det barnet sitt valg, ikke foreldrene sitt. Det kan være skadelig for en som er psykisk syk å ha særlig med dem å gjøre hvis de fortsetter på samme væremåte

Anonymkode: 1ade2...247

[BareMay]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Grunnen til at jeg skriver "bør ikke" er fordi jeg ikke har tro på at foreldrene som har oppdratt et barn å bli psykisk syk plutselig vil forandre seg. Hvis barnet som voksen vil ha litt kontakt med foreldre, er det barnet sitt valg, ikke foreldrene sitt. Det kan være skadelig for en som er psykisk syk å ha særlig med dem å gjøre hvis de fortsetter på samme væremåte

Anonymkode: 1ade2...247

Det er jeg enig i.

[AnonymBruker]

Jeg har tilgitt og har en ganske tett relasjon til mine foreldre. Dog ikke en veldig tett følelsesmessig relasjon, selv om de syntes å være under det inntrykket selv.

De kom begge fra vanskelige bakgrunner på forskjellige måter og burde nok aldri fått barn.

Jeg kuttet kontakt i en periode da jeg opplevde at oppførselen fortsatte i voksen alder.

Gikk masse i terapi i denne perioden og fikk en unnskyldning fra begge to og valgte derfor å fortsette en relasjon pga at de begge «gjør opp for seg» barnebarna sine.

 

Anonymkode: 18e0e...d1c

[Tradegy]

Ja, det kan i noen tilfeller være mulig å reparere eller i det minste forbedre en relasjon mellom et barn (nå ofte voksen) og en forelder som har utøvd psykisk vold. Men det avhenger av flere faktorer:

*Ekte erkjennelse og ansvar fra den som har utøvd volden.Dette er helt avgjørende. Uten at forelderen innser hva de har gjort, og tar ansvar uten bortforklaringer, er det veldig vanskelig å bygge opp tillit igjen.

*Oppriktig vilje til endring. Det må være vilje og innsats fra forelderen for å endre adferd. Det inkluderer å jobbe med seg selv – ofte gjennom terapi.

*Grenser satt av barnet (nå voksen).

Den som har blitt utsatt for psykisk vold må få sette klare grenser og bestemme tempoet i eventuell kontakt. Det er også lov å velge avstand, enten midlertidig eller permanent.

*Terapihjelp – individuelt og/eller sammen

(Profesjonell hjelp er nesten alltid nødvendig. Det kan være god støtte for å heale emosjonelle blåmerker.)

*Tid og tålmodighet

Å reparere et så skadet forhold tar tid, og det er sjelden noen "happy ending" som ligner på relasjoner uten traumer. Men det kan bli en form for kontakt som er mindre smertefull og mer bærekraftig.

Vit også:  Du skylder ingen forsoning, heller ikke familie. Noen relasjoner er så skadelige at det tryggeste valget er avstand.

Å omgås på en overflatisk eller begrenset måte (f.eks. korte samtaler, ingen personlig deling) kan være en slags mellomløsning.

Også gjelder som alltid å huske at tilgivelse ikke er noe fripass eller "godkjent-stempel" på gamle sår. Det er for å lindre det eneste man kan gjøre noe med; hva en forteller seg selv på innsida og hvordan man jobber mentalt for å gi hjernen noen nye spor/tanker/følelser videre. 

🩷💔🩷

[AnonymBruker]

Ja. 
Jeg har tilgitt mine foreldre for psykisk vold ifbm med ekstrem religiøsitet. Vi har et ganske godt forhold. 

Jeg har fortsatt traumer og oppveksten påvirker relasjoner, arbeidsliv og hverdagen i dag.

Anonymkode: f9323...af0

[AnonymBruker]

Jeg har tilgitt både fysisk og psykisk vold. Vi har en grei relasjon i dag, men jeg slipper dem ikke for nære. Det er jeg som bestemmer hvor mye plass de skal ha i livet mitt. Jeg beholder kontrollen og regien over eget liv og gir dem klar beskjed om de trår over mine grenser. 

Anonymkode: 54288...d71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja, altså: Dersom barn har vokst opp med psykisk vold fra en foresatt og med det sliter psykisk, er det i det hele tatt mulig å reparere relasjonen? Eller i det minste gjøre slik at det er mulig å omgås noe?

Hvordan kan en slik relasjon repareres, hva skal til?

Anonymkode: e7c04...d9d

Null kontakt med foreldre. Kuttet de ut. Beste valget jeg har gjort.

Anonymkode: 80f43...9a9

[AnonymBruker]

Barn er dessverre veldig tilgivende.

Dysfunksjonelle familieforhold er godt dokumentert i serier som blandt annet Wahlgrens og Paul American, foreldrene er helt blottet for egne feil.

Anonymkode: 5c765...e6a

[Wilma89]

Jeg kunne nok tillit hvis foreldrene mine på et eller annet vis kunne anerkjenne hva de gjorde mot meg. 

[AnonymBruker]

Eg har tilgitt de for egen del, (de hadde det nok verre enn meg i sin oppvekst) men de har ingen plass i livet mitt. Null kontakt og slik blir det nok til de dør. De har desverre ingen selvinnsikt og alt er barna sin feil. Før syntes eg synd på de. Hadde aldri klart å leve om eg hadde gjort det de har gjort. Samvittigheten min har spist meg opp, men så kommer eg på at de ikke har samvittighet. Så de koser seg med å lage helvete for sine stadige nye offre- de er avhengig livnære seg på andres bekostning. Så nei det er ikke mulig her. De endrer seg aldri og innrømmer aldri feil.

Anonymkode: c4928...c99

[AnonymBruker]

Nei kommer aldri til å tilgi. De mener selv de aldri har gjort noe galt. Ikke uten grunn at de ikke har kontakt med barn og barnebarn. Flere av barnebarna er voksne.. jeg har fått ødelagt livet mitt. 12år i behandling i psykiatrien og forespeilet mange år til. Dommen der er også at jeg aldri vil bli frisk.

Anonymkode: bfdb8...607