Ingen i familien min klarer å behandle meg som en voksen person

[AnonymBruker]

Er det flere som opplever dette?

Jeg fikk Asperger diagnose som 12 åring. De som vet om det ser tydeligvis på meg som et barn selv om jeg er godt opp i 30 årene. Alle i familien snakket til meg som om jeg er 10 år. Er folk i familien samlet og snakker sammen så blir jeg ikke tatt seriøst om jeg sier noe. De svarer meg som om jeg er et barn, eller så svarer de ikke. Jeg tror aldri de kommer til å se på meg som en voksen person. Jeg har også jobb og lever et helt normalt liv, men i følge foreldrene mine så kan jeg ingenting. Kan dette være på grunn av diagnosen?

Anonymkode: d6147...03e

[AnonymBruker]

Jeg er 50+, har ingen spekter-diagnoser, er høyt utdannet, har egen familie, og blir behandlet som deg.

"Lillesøster-synromet" kaller jeg det.  Jeg tror de aldri kommer til å se på meg som voksen.

Anonymkode: a9c9a...0db

[AnonymBruker]

Oppfører du deg som en voksen i samhandling med dem?

Jeg har et barn med samme utfordringer som deg. Han oppfører seg ikke alltid som en voksen og blir da behandlet der etter. Det er ikke alltid han evner og se seg selv og mener han da blir urettferdig behandlet. Jeg snakker ikke til han som et barn, men det hender at jeg fremdeles må irettesette han, spesielt i sosiale settinger. Jeg gjør det ikke foran andre, om det er mulig å unngå det. Prøver å ta han til side, lager avtaler på forhånd osv. Men noen ganger, velger jeg å overse han, da jeg vet at det bare fører til konflikt. 

Han lever også et "normalt" liv, men strever med det sosiale. 

Anonymkode: a507e...d18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Oppfører du deg som en voksen i samhandling med dem?

Jeg har et barn med samme utfordringer som deg. Han oppfører seg ikke alltid som en voksen og blir da behandlet der etter. Det er ikke alltid han evner og se seg selv og mener han da blir urettferdig behandlet. Jeg snakker ikke til han som et barn, men det hender at jeg fremdeles må irettesette han, spesielt i sosiale settinger. Jeg gjør det ikke foran andre, om det er mulig å unngå det. Prøver å ta han til side, lager avtaler på forhånd osv. Men noen ganger, velger jeg å overse han, da jeg vet at det bare fører til konflikt. 

Han lever også et "normalt" liv, men strever med det sosiale. 

Anonymkode: a507e...d18

Jeg gjør det. Gjør ikke så mye ut av meg, og snakker om helt vanlige ting når jeg snakker. Jeg sitter ikke og tuller og lager rare lyder. Sier ikke at din sønn gjør det, men er sikkert noen på spekteret som gjør det også.

Jeg aner ikke hvorfor de tydeligvis ser på meg som et barn.

Anonymkode: d6147...03e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg gjør det. Gjør ikke så mye ut av meg, og snakker om helt vanlige ting når jeg snakker. Jeg sitter ikke og tuller og lager rare lyder. Sier ikke at din sønn gjør det, men er sikkert noen på spekteret som gjør det også.

Jeg aner ikke hvorfor de tydeligvis ser på meg som et barn.

Anonymkode: d6147...03e

Det handler ikke om å tulle og lage lyder.  Det kan for eksempel handle om at personen inntar en passasjer - rolle i familien stedet for å yte og gi tilbake slik som voksne gjør, slik at det blir ubalanse i relasjonen. Mellom  likeverdige voksne er det gjensidighet.

Voksne tar ansvar og tar initiativ. Man inviterer på middag, steller i stand til jul, tar med vertinnegave når man er på besøk, tar hensyn til og tar seg av de yngste, og hjelper de eldste i familien.

Voksne er uavhengige og klarer seg selv. Man jobber og forsørger seg selv, kjører seg selv, planlegger for seg selv, og betaler for seg selv. 

Voksne har innsikt i hvordan egen og andres adferd påvirker en selv og andre. De regulerer følelsene sine og kan svare rolig og vennlig selv om de er irritert. De behersket høflig smalltalk i sosiale sammenhenger. 

Kan det være at du oppfører deg mer som en ungdom/yngre søsken enn en voksen på bølgelengde med de andre voksne? 

Anonymkode: b8f36...09a

[AnonymBruker]

Ts. 
 

Jeg også blir behandlet sånn! I min familie er mor narsissist, søster gullbarnet og jeg det sorte får. Jeg har blitt behandlet veldig dårlig hele livet, og mye ga ikke engang mening før jeg innså omfanget av mammas oppførsel. 

Anonymkode: 461d3...72c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det handler ikke om å tulle og lage lyder.  Det kan for eksempel handle om at personen inntar en passasjer - rolle i familien stedet for å yte og gi tilbake slik som voksne gjør, slik at det blir ubalanse i relasjonen. Mellom  likeverdige voksne er det gjensidighet.

Voksne tar ansvar og tar initiativ. Man inviterer på middag, steller i stand til jul, tar med vertinnegave når man er på besøk, tar hensyn til og tar seg av de yngste, og hjelper de eldste i familien.

Voksne er uavhengige og klarer seg selv. Man jobber og forsørger seg selv, kjører seg selv, planlegger for seg selv, og betaler for seg selv. 

Voksne har innsikt i hvordan egen og andres adferd påvirker en selv og andre. De regulerer følelsene sine og kan svare rolig og vennlig selv om de er irritert. De behersket høflig smalltalk i sosiale sammenhenger. 

Kan det være at du oppfører deg mer som en ungdom/yngre søsken enn en voksen på bølgelengde med de andre voksne? 

Anonymkode: b8f36...09a

Mye av dette har jeg gjort. Men tatt seriøst blir jeg ikke. 

Det gjør jeg ikke. Jeg oppfører meg helt vanlig. Ja jeg ser det selv også. Diagnosen er ikke min skyld. Og jeg er den jeg er.

Anonymkode: d6147...03e

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (På 1.5.2025 den 15.31):

Er det flere som opplever dette?

Jeg fikk Asperger diagnose som 12 åring. De som vet om det ser tydeligvis på meg som et barn selv om jeg er godt opp i 30 årene. Alle i familien snakket til meg som om jeg er 10 år. Er folk i familien samlet og snakker sammen så blir jeg ikke tatt seriøst om jeg sier noe. De svarer meg som om jeg er et barn, eller så svarer de ikke. Jeg tror aldri de kommer til å se på meg som en voksen person. Jeg har også jobb og lever et helt normalt liv, men i følge foreldrene mine så kan jeg ingenting. Kan dette være på grunn av diagnosen?

Anonymkode: d6147...03e

Huff så trasig. Kjente meg litt igjen i dette tidligere men tror familien fikk et annet syn på meg etter jeg tok utdannelse og jobb og klarte meg selv med bil og leilighet. Og nå har jeg fått egen familie så tror etter det så innså de at jeg ikke er helt idiot. Ikke at jeg har noen diagnose av noe slag,men kjente meg litt igjen i det der å ikke bli sett og hørt og tatt helt seriøst. Nå var jeg sår og sjenert som barn og tenåring så de husket meg nok slik og tenkte jeg var litt off sikkert

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det handler ikke om å tulle og lage lyder.  Det kan for eksempel handle om at personen inntar en passasjer - rolle i familien stedet for å yte og gi tilbake slik som voksne gjør, slik at det blir ubalanse i relasjonen. Mellom  likeverdige voksne er det gjensidighet.

Voksne tar ansvar og tar initiativ. Man inviterer på middag, steller i stand til jul, tar med vertinnegave når man er på besøk, tar hensyn til og tar seg av de yngste, og hjelper de eldste i familien.

Voksne er uavhengige og klarer seg selv. Man jobber og forsørger seg selv, kjører seg selv, planlegger for seg selv, og betaler for seg selv. 

Voksne har innsikt i hvordan egen og andres adferd påvirker en selv og andre. De regulerer følelsene sine og kan svare rolig og vennlig selv om de er irritert. De behersket høflig smalltalk i sosiale sammenhenger. 

Kan det være at du oppfører deg mer som en ungdom/yngre søsken enn en voksen på bølgelengde med de andre voksne? 

Anonymkode: b8f36...

Mener ikke noe galt, men jeg syns det virker som du prøver å finne feil med meg, en grunn til at de behandler meg som de gjør og at det er jeg som er problemet og må skjerpe meg og forandre meg. Jeg gjør så godt jeg kan med å være meg selv.

Anonymkode: d6147...03e

[AnonymBruker]

Sånn er det her også. Jeg skylder på mannssjåvinisme, gutta blir sett på som konger og så kommer jentene og det er nesten et mirakel at vi kan låse døra på bilen.

eneste man kan gjøre er å distansere seg, ikke åpne munn for mye i selskaper og prøve å ikke sette fast iris i bakhodet over alle dumheter som kommer ut av gutta krutt som «har skjønt verden».

Anonymkode: 2c1af...942

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mener ikke noe galt, men jeg syns det virker som du prøver å finne feil med meg, en grunn til at de behandler meg som de gjør og at det er jeg som er problemet og må skjerpe meg og forandre meg. Jeg gjør så godt jeg kan med å være meg selv.

Anonymkode: d6147...03e

Du må nesten snakke med din egen familie. Vanskelig for andre her og fortelle deg hvorfor det er som det er. 

Anonymkode: a507e...d18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du må nesten snakke med din egen familie. Vanskelig for andre her og fortelle deg hvorfor det er som det er. 

Anonymkode: a507e...d18

Ok. Greit. Men andre får bare svare hvis de vil.

Anonymkode: d6147...03e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Mener ikke noe galt, men jeg syns det virker som du prøver å finne feil med meg, en grunn til at de behandler meg som de gjør og at det er jeg som er problemet og må skjerpe meg og forandre meg. Jeg gjør så godt jeg kan med å være meg selv.

Anonymkode: d6147...03e

Tenker den personen ga deg et skikkelig bra svar.

Hvis du kan svare ja at du gjør det meste, så ligger problemet hos familien.

Å være seg selv er liksom ikke nok. Voksne bidrar, både sosialt og praktisk. Uten å måtte spørres om det først.

Anonymkode: e52ee...914

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Mener ikke noe galt, men jeg syns det virker som du prøver å finne feil med meg, en grunn til at de behandler meg som de gjør og at det er jeg som er problemet og må skjerpe meg og forandre meg. Jeg gjør så godt jeg kan med å være meg selv.

Anonymkode: d6147...03e

Hvis bare 1 person oppfattet deg som et barn hadde det vært mer sannsynlig at det handlet om dem, og ikke deg.  Det er mindre sannsynlig at det er "alle andre" det er noe feil med. 

Når man er voksen blir man stilt krav til. Kanskje familien tar hensyn og er tålmodige, når de behandler deg som et barn? Det er ikke sikkert folk utenfor familien hadde giddet. Andre voksne skylder deg ingenting.

Kanskje din familie også prøver så godt de kan? En diagnose kan gå ut over hele familien. Det er ikke alltid så lett å være pårørende, søsken f. eks har kanskje ikke hatt det så lett de heller. 

Anonymkode: b8f36...09a

[AnonymBruker]

Noen familiedynamikker er bare rare og rammer ulike individer ulikt. Mannen min og tvillingen hans er begge diagnoserte autister, begge har sine ting for all del men av en eller annen grunn behandles tvillingen mer som en likeperson enn mannen min uten at jeg ihvertfall greier å forstå hvorfor.

Mannen min er i full jobb, er gift, har stått støtt i seg og sitt siden han var ung og har aldri hatt utfordringer med voksenlivet på en sånn måte at noen i familien hans har måtte trå til. Tvillingen derimot har måtte ha ganske mye hjelp av både det offentlige og familien. Økonomisk, praktisk og helsemessig. Han har aldri fått til arbeidslivet fullt ut, ikke forhold heller men han behandles altså som om han er hel ved der mannen min omtrent stakkarsliggjøres og blir sett på som mindre kompetent. 
 

Prøv å heve deg over det og sett grenser ved behov. De har kanskje behov for å ha en «baby i familien».

Anonymkode: ddd31...6ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Hvis bare 1 person oppfattet deg som et barn hadde det vært mer sannsynlig at det handlet om dem, og ikke deg.  Det er mindre sannsynlig at det er "alle andre" det er noe feil med. 

Når man er voksen blir man stilt krav til. Kanskje familien tar hensyn og er tålmodige, når de behandler deg som et barn? Det er ikke sikkert folk utenfor familien hadde giddet. Andre voksne skylder deg ingenting.

Kanskje din familie også prøver så godt de kan? En diagnose kan gå ut over hele familien. Det er ikke alltid så lett å være pårørende, søsken f. eks har kanskje ikke hatt det så lett de heller. 

Anonymkode: b8f36...09a

Jeg har ikke sagt at andre voksne skylder meg noe. Tror ikke familien min er så veldig preget av diagnosen min, de bare tror at folk med den diagnosen må behandles som barn. Folk som ikke vet om diagnosen min merker neppe at jeg har den. Uansett trenger de ikke å behandle meg som et barn. Det er ingen unnskyldninger for å behandle meg som et barn. Ingen voksne vil bli sett på som barn, diagnoser eller ikke. Om det skulle være sånn at de ikke har det lett på grunn av diagnosen min, tenk bare på hvor vanskelig det har vært for meg. Det er tross alt jeg som må leve  med diagnosen hele tiden.

Anonymkode: d6147...03e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har ikke sagt at andre voksne skylder meg noe. Tror ikke familien min er så veldig preget av diagnosen min, de bare tror at folk med den diagnosen må behandles som barn. Folk som ikke vet om diagnosen min merker neppe at jeg har den. Uansett trenger de ikke å behandle meg som et barn. Det er ingen unnskyldninger for å behandle meg som et barn. Ingen voksne vil bli sett på som barn, diagnoser eller ikke. Om det skulle være sånn at de ikke har det lett på grunn av diagnosen min, tenk bare på hvor vanskelig det har vært for meg. Det er tross alt jeg som må leve  med diagnosen hele tiden.

Anonymkode: d6147...03e

Respekt er noe du må gjøre deg fortjent til. Det er ikke noe du automatisk får når du fyller 18. Hvis du fremstår umoden, selvsentrert og lite reflektert vil du antagelig bli behandlet deretter. 

Anonymkode: b8f36...09a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg har ikke sagt at andre voksne skylder meg noe. Tror ikke familien min er så veldig preget av diagnosen min, de bare tror at folk med den diagnosen må behandles som barn. Folk som ikke vet om diagnosen min merker neppe at jeg har den. Uansett trenger de ikke å behandle meg som et barn. Det er ingen unnskyldninger for å behandle meg som et barn. Ingen voksne vil bli sett på som barn, diagnoser eller ikke. Om det skulle være sånn at de ikke har det lett på grunn av diagnosen min, tenk bare på hvor vanskelig det har vært for meg. Det er tross alt jeg som må leve  med diagnosen hele tiden.

Anonymkode: d6147...03e

Kanskje du bør spørre. De kan være mer preget enn du tror. Det å spørre direkte, er en voksen ting å gjøre. 

Anonymkode: a507e...d18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Kanskje du bør spørre. De kan være mer preget enn du tror. Det å spørre direkte, er en voksen ting å gjøre. 

Anonymkode: a507e...d18

Ok. Kanskje.

Men jeg har uansett ikke valgt selv å få diagnosen.

Anonymkode: d6147...03e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.5.2025 den 12.38):

Det handler ikke om å tulle og lage lyder.  Det kan for eksempel handle om at personen inntar en passasjer - rolle i familien stedet for å yte og gi tilbake slik som voksne gjør, slik at det blir ubalanse i relasjonen. Mellom  likeverdige voksne er det gjensidighet.

Voksne tar ansvar og tar initiativ. Man inviterer på middag, steller i stand til jul, tar med vertinnegave når man er på besøk, tar hensyn til og tar seg av de yngste, og hjelper de eldste i familien.

Voksne er uavhengige og klarer seg selv. Man jobber og forsørger seg selv, kjører seg selv, planlegger for seg selv, og betaler for seg selv. 

Voksne har innsikt i hvordan egen og andres adferd påvirker en selv og andre. De regulerer følelsene sine og kan svare rolig og vennlig selv om de er irritert. De behersket høflig smalltalk i sosiale sammenhenger. 

Kan det være at du oppfører deg mer som en ungdom/yngre søsken enn en voksen på bølgelengde med de andre voksne? 

Anonymkode: b8f36...09a

Vertinnegaver og hyppige middagsinvitasjoner er ikke en greie i vår familie. 

Anonymkode: d6147...03e