Sårbar mann med lavt selvbilde - hvordan håndtere?

[AnonymBruker]

Dette innlegget skrev jeg 

 

 

Etter dette, har vi funnet ut at jeg antakeligvis er gravid på nytt. Kjente smerter for to dager siden, og pratet med mannen min (som er bortreist på jobb) om at jeg var redd en ny abort var på vei. Etter samtalen, gikk det ett døgn før han faktisk spurte meg om hvordan det gikk/abort hadde skjedd... I mellomtiden hadde jeg fått hverdagslige snap om jobb.

Jeg svarte at det hadde gått et helt døgn før han spurte hvordan det gikk. Og i stedet for å beklage seg (som han kunne gjort, selv om han ikke har gjort noe "galt") skrev han: "Bedre sent enn aldri. Bra det går fint da!" 

Og da tente jeg!! Jeg svarte at det er han selv som bestemmer hva jeg kan forvente av han - og deretter ble det helt stille fra han.

Når jeg skrev at det hadde gått et døgn (den første og helt uskyldige meldingen), er det helt tydelig at jeg ønsket omsorg og omtanke, ikke nødvendigvis påpeke at han var dust- men han har tydeligvis blitt forferdelig fornærmet eller annet over dette, for jeg har ikke hørt fra han siden! Altså siden igår, og det er unormalt. 

Jeg er bare så frustrert over dette, og føler nesten avsky.. og dersom det var slik at jeg nå er den urimelige, så burde han latt meg være det mtp omstendighetene, og heller pøst på med fine meldinger. Men sympatien ligger hos seg selv, hvor han nå tar avstand.

Skal sies at han i starten av forholdet var veldig opptatt av å endre ting dersom jeg sa at noe plaget meg. Den siste tiden er dette endret, hvor det oppleves som om han går i opposisjon, eller har mistet respektet for meg, selv om det ikke nødvendigvis er riktig. Jeg merker hvert fall en endring i hvordan han håndterer tilbakemeldinger fra meg nå i motsetning til i starten av forholdet. Han har et veldig lavt selvbilde, noe vi har snakket om, så kan jo handle om det.

Huff... Der det egentlig bare handlet om at jeg forventet omsorg, ble plutselig til en "konflikt" jeg ikke vil være en del av..skjønner ikke noe!

Anonymkode: 564bf...ef5

[AnonymBruker]

Måten du la det fram på var jo attakkerende i stedet for sårbar. Da får man dessverre ut det verste av folk - selv om det ikke burde være slik. 

Ved å formulere seg annerledes, får man andre resultater. Høres ut som dere begge to føler på vonde følelser og har havnet i en vond spiral hvor dere trigger hverandre. 

Anonymkode: 4c8c4...a68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Måten du la det fram på var jo attakkerende i stedet for sårbar. Da får man dessverre ut det verste av folk - selv om det ikke burde være slik. 

Ved å formulere seg annerledes, får man andre resultater. Høres ut som dere begge to føler på vonde følelser og har havnet i en vond spiral hvor dere trigger hverandre. 

Anonymkode: 4c8c4...a68

Ts

Ja, det var passivt aggressivt av meg...

Anonymkode: 564bf...ef5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Skal sies at han i starten av forholdet var veldig opptatt av å endre ting dersom jeg sa at noe plaget meg. Den siste tiden er dette endret, hvor det oppleves som om han går i opposisjon, eller har mistet respektet for meg, selv om det ikke nødvendigvis er riktig.

Anonymkode: 564bf...ef5

Han har gitt og gitt men endelig våknet.

Anonymkode: d3cce...5e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han har gitt og gitt men endelig våknet.

Anonymkode: d3cce...5e3

Hyggelig og reflektert du er.

Anonymkode: 564bf...ef5

[AnonymBruker]

Er du sikker på du vil ha barn med han?

Anonymkode: 12966...6ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ts

Ja, det var passivt aggressivt av meg...

Anonymkode: 564bf...ef5

Du nevnte tidligere at det var en helt uskyldig melding, men så er det jo ikke egentlig det når det er kommunikasjonsmåten som ble valgt. Enda så forståelig som dine følelser er, så blir sånt vanskeligere enn det behøver å være når man svarer utifra ens trigger.

Så da kan du jo kanskje du løsne floken med å begynne å si beklager for hvordan du skrev det, og heller forklare sårbart hva du følte på? Hvis han er emosjonelt moden nok, og interessert i å finne løsning, så vil han da komme mot deg og so unnskyld og forklare sine følelser osv. 

Anonymkode: 4c8c4...a68

[Lisegikkpåskolen]

Det virker som dere trenger å snakke skikkelig sammen. Det er tøft det dere går igjennom og det virker som dere takler det på helt forskjellig måte. Han kan ikke lese tankene dine og omvendt. Dere må snakke sammen mtp. at dere vil ha barn sammen. Og skjønner at det er sårt at det med SA legges over på deg når det kan være noe med han som gjør at du mister. Problemet her er at dere snakker forbi hverandre og sikkert har mange tanker om dette, men så blir det til hvem sin ”feil” det er. Har det egentlig noe å si sånn utenom at det er viktig for prosessen videre? Viktigste er at dere støtter hverandre og at det er deres ”problem” sammen som et par. Håper det sitter denne gang! Masse lykke til!

[AnonymBruker]

Oj! Her er det på en måte ingen av dere som gjør noe riktig eller feil. Dere bare kommuniserer dårlig og er opptatt av deres eget, begge to. Så her er det masse håp, hvis dere velger å jobbe med kommunikasjonen, ønsker tenker og det beste om hverandre og tar ting i beste mening  ♥️

Anonymkode: f25f2...7a4

[AnonymBruker]

Skjønner dette er viktig for deg, men dette er tøft for han også. Om du henger deg opp i en sånn her sak, så kan dere ikke ha kjent hverandre så veldig lenge? 

Anonymkode: 66dfa...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.5.2025 den 12.29):

Dette innlegget skrev jeg 

 

 

Etter dette, har vi funnet ut at jeg antakeligvis er gravid på nytt. Kjente smerter for to dager siden, og pratet med mannen min (som er bortreist på jobb) om at jeg var redd en ny abort var på vei. Etter samtalen, gikk det ett døgn før han faktisk spurte meg om hvordan det gikk/abort hadde skjedd... I mellomtiden hadde jeg fått hverdagslige snap om jobb.

Jeg svarte at det hadde gått et helt døgn før han spurte hvordan det gikk. Og i stedet for å beklage seg (som han kunne gjort, selv om han ikke har gjort noe "galt") skrev han: "Bedre sent enn aldri. Bra det går fint da!" 

Og da tente jeg!! Jeg svarte at det er han selv som bestemmer hva jeg kan forvente av han - og deretter ble det helt stille fra han.

Når jeg skrev at det hadde gått et døgn (den første og helt uskyldige meldingen), er det helt tydelig at jeg ønsket omsorg og omtanke, ikke nødvendigvis påpeke at han var dust- men han har tydeligvis blitt forferdelig fornærmet eller annet over dette, for jeg har ikke hørt fra han siden! Altså siden igår, og det er unormalt. 

Jeg er bare så frustrert over dette, og føler nesten avsky.. og dersom det var slik at jeg nå er den urimelige, så burde han latt meg være det mtp omstendighetene, og heller pøst på med fine meldinger. Men sympatien ligger hos seg selv, hvor han nå tar avstand.

Skal sies at han i starten av forholdet var veldig opptatt av å endre ting dersom jeg sa at noe plaget meg. Den siste tiden er dette endret, hvor det oppleves som om han går i opposisjon, eller har mistet respektet for meg, selv om det ikke nødvendigvis er riktig. Jeg merker hvert fall en endring i hvordan han håndterer tilbakemeldinger fra meg nå i motsetning til i starten av forholdet. Han har et veldig lavt selvbilde, noe vi har snakket om, så kan jo handle om det.

Huff... Der det egentlig bare handlet om at jeg forventet omsorg, ble plutselig til en "konflikt" jeg ikke vil være en del av..skjønner ikke noe!

Anonymkode: 564bf...ef5

skjønner faktisk mannen litt her

Anonymkode: 8a07e...af9

[AnonymBruker]

Jeg ser denne siste episoden bare som et symptom på resten som er galt i dette forholdet.

Svarte deg i den forrige tråden også, svar # 14 og 16, anonymkode som slutter på 514.

 

Mannen har sagt veldig tydelig til deg at du ikke kan forvente deg mer "snakk" fra hans side. Så fra hans side er saken tydeligvis avsluttet, han vil ikke forholde seg til vanskelige livshendelser eller følelser, ikke sin egen eventuelle frykt, og definitivt ikke de belastningene du opplever fysisk, mentalt og emosjonelt av å gå på denne hormonelle berg- og dalbanen som det er å stadig bli gravid og spontanabortere.

Han har vært veldig tydelig med deg - dette vil han IKKE forholde seg til!

Det betyr også at du, med å fortsette dette forholdet, aksepterer at han ikke vil forholde seg til livets utfordringer, og at han i hvert fall ikke vil være en støttende partner. Er det virkelig et slikt miljø du ønsker å leve i selv? Er dette alt du ønsker for et fremtidig barn?

Du har selv skrevet at han har adhd/add og at han trolig er på autismespekteret også. Begge deler er det høy risiko for arvelighet av også. Ønsker du virkelig å få et barn som får samme utfordringene, og så har en far som ikke vil være i stand til å støtte barnet sitt emosjonelt når barnet begynner å møte utfordringer pga. det. Eller om du får et barn uten slike diagnoser, som må leve med en far som avviser barnets følelser og ikke støtter barnet emosjonelt når barnet opplever naturlige utfordringer i livet?

For din egen del er du alene emosjonelt i dette forholdet. Og du er helt alene om å ta ansvar for barn. Ingenting tyder på at din mann vil endre seg, aller minst om han har begge diagnosene som er nevnt.

At du nå bare kaller ham for en sårbar mann med lavt selvbilde, det ser jeg på som nok et forsøk fra din side til å ikke akseptere din mann for den han er.

Han har gitt deg veldig tydelig beskjed, han vil ikke forholde seg til livets utfordringer, han vil IKKE støtte deg i livets utfordringer.

Å fortsette å leve med ham er det samme som å akseptere dette. Det går kanskje i et forhold uten barn, om man greier å leve i et forhold hvor man aksepterer at partneren aldri vil bli den støtten man normal kan forvente at en partner er. Men et forhold med barn?

 

Hvorfor tror du ham ikke når han faktisk er så tydelig med deg om at han IKKE vil snakke om det han anser som vanskelig, at han IKKE vil støtte deg når du blir utsatt for store belastninger? Hvorfor tror du ikke på ham når han i praksis viser deg at du er alene i dette forholdet, at han bare er der hvis du later som om alt er bra og slutter å "plage" ham med ting som ikke går bra?

 

Du må slutte å bortforklare og lage unnskyldninger for ham, Ts. Han behandler deg stygt og uten omtanke, og han har til og med fortalt deg rett ut at dette er det du kan forvente av ham. For som han sa før du oppdaget at du er gravid igjen, han vil ikke forholde seg til det overhodet hvis det ikke går bra, han vil ikke "snakke", han vil ikke forholde seg til det at du spontanaborterer eller opplever andre problemer med svangerskapet. Han vil ikke, han sier det rett ut. Og trolig er han ikke i stand til å endre det heller. Er det virkelig en slik partner du ønsker å dele livet med?

 

Han viste deg nå at han mente alvor med det han har fortalt deg før, han vil IKKE "snakke" om det han synes er vanskelig. Så han snakket ikke med deg. Og når du tar opp at han ikke lurte på hvordan det går på et helt døgn (når alle vet at en ev. spontanabort ofte utvikler seg raskere enn det), så avfeier han det med en fleip "bedre sent enn aldri" som også er ansvarsfraskrivelse.

 

Tenk deg grundig om, om dette kan gi deg - og ev. barn - en god fremtid.

 

❤️

Anonymkode: 47c29...701