Klarer ikke å få treåringen til å slutte å slå

[Vext]

Vil gjerne høre erfaringer fra foreldre med barn med ADHD. Jeg mistenker det og vurderer utredning snart. Her er hvorfor:

- slår og kaster harde ting på oss når vi setter grenser, av typen "ikke lek med melken din" og "ikke kast sand på lillebror" (altså, rimelige grenser)

- alltid hatt søvnproblemer, sliter med å komme til ro fremdeles. Kolikk som baby

- null respekt for voksne. Kan fint finne på å slå eller sparke vilt fremmede mennesker på lekeplassen hvis de snakker med meg (sjalu)

- utagerende mot voksne og barn i bhg (slår, kaster ting, sparker)

- vi har prøvd gentle parenting (funket ikke), deretter prøvde vi å bli sinte og strenge, men hun eier altså null frykt for oss

- når vi prøver å snakke om hva som skjedde og hvorfor man ikke får slå, blir hun provosert og starter om igjen

- dominerende når vi er sammen som en familie og hyler om ikke all oppmerksomhet er på henne

- hindrer samtale mellom meg og faren ved å konstant styre samtalen og avbryte

- null ro i kroppen, heller ikke når hun sover/ser på tv

- henger seg lett opp i ting, særlig fantasileker. Krever at vi er med på hennes fantasileker konstant, ellers er hyling og slåing

 

Ellers: språklig sterk, utrolig intelligent og tross alt omsorgsfull til tider. Opptatt av at andre følger regler og rutiner, men er hun på djevelsk humør bryter hun dem gjerne selv.

 

Har pågått i over ett år og det blir ikke bedre. Har gått COS kurs, men føler at vi ikke kommer noen vei med de normale foreldrerådene. Er dønn sliten. Både jeg og mannen føler at vi går på eggeskall, ikke fordi vi vil at hun skal bestemme, men fordi hvis ikke vi gjør det, har vi aldri en eneste koselig stund med henne.
 

ADHD-foreldre: kjenner dere igjen dette?

 

 

 

 

Endret torsdag kl 09:36 av Vext

[AnonymBruker]

Har en 3-åring (ikke diagnose) som også slår særlig meg i blant, og kaster ting, spesielt som reaksjon på grensesetting. Har hittil følt at å være skikkelig streng er det som har fungert dårligst 😄 Bryter også regler konstant noen ganger ubetenksomt andre ganger tydelig med vilje, tester nok veldig grenser og reaksjoner. Blir og ganske sint om vi snakker om det. Alltid sovet dårlig og er omtrent alltid urolig i kroppen. Prater og synger konstant og vil helst avbryte om vi har samtale men vi bare gjentar og gjentar at nå snakker mamma og pappa litt vi skal snakke med deg etterpå og prøver å ikke gi oss. Vil også helst ha oss med i fantasilekene men perioder leker hun og alene. Det er fort gråt/hyl/sutring om ikke alt blir som hun hadde tenkt med en gang eller om hun ikke får bestemme, synes dette er blitt merkbart verre etter hun fylte 3. Vi forsøker å være konsekvente og rolige, og forsøker å møte behovet for selvstendighet også. Men det er slitsomt ja. Har tenkt ADHD selv for vi har i familien men kan også være en normal 3-åring med mye vilje tenker jeg. Og kanskje vi foreldre som ikke har gjort alt riktig heller. Vi har ikke gått noe kurs men tenker vi kanskje burde.

Har ikke opplevd utagering mot andre voksne men kan krangle litt med andre barn og dytte osv, men ikke noe mer enn jeg ser andre på samme alder også gjør mot henne og hverandre.

Har du hørt med barnehagen hva de tenker? De har jo gjerne mange barn å sammenlikne med

Anonymkode: 97677...76c

[AnonymBruker]

Høres iallefall ikke ut som adhd. Men noe helt annet.

Anonymkode: 5d13c...9dc

[Vext]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Høres iallefall ikke ut som adhd. Men noe helt annet.

Anonymkode: 5d13c...9dc

Å, hva da? Mannen min tror autisme, men vet ikke om han sier det i affekt.

[Vext]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har en 3-åring (ikke diagnose) som også slår særlig meg i blant, og kaster ting, spesielt som reaksjon på grensesetting. Har hittil følt at å være skikkelig streng er det som har fungert dårligst 😄 Bryter også regler konstant noen ganger ubetenksomt andre ganger tydelig med vilje, tester nok veldig grenser og reaksjoner. Blir og ganske sint om vi snakker om det. Alltid sovet dårlig og er omtrent alltid urolig i kroppen. Prater og synger konstant og vil helst avbryte om vi har samtale men vi bare gjentar og gjentar at nå snakker mamma og pappa litt vi skal snakke med deg etterpå og prøver å ikke gi oss. Vil også helst ha oss med i fantasilekene men perioder leker hun og alene. Det er fort gråt/hyl/sutring om ikke alt blir som hun hadde tenkt med en gang eller om hun ikke får bestemme, synes dette er blitt merkbart verre etter hun fylte 3. Vi forsøker å være konsekvente og rolige, og forsøker å møte behovet for selvstendighet også. Men det er slitsomt ja. Har tenkt ADHD selv for vi har i familien men kan også være en normal 3-åring med mye vilje tenker jeg. Og kanskje vi foreldre som ikke har gjort alt riktig heller. Vi har ikke gått noe kurs men tenker vi kanskje burde.

Har ikke opplevd utagering mot andre voksne men kan krangle litt med andre barn og dytte osv, men ikke noe mer enn jeg ser andre på samme alder også gjør mot henne og hverandre.

Har du hørt med barnehagen hva de tenker? De har jo gjerne mange barn å sammenlikne med

Anonymkode: 97677...76c

Takk for svar. Høres ut som vi har samme type unge 😅 jeg vet godt med meg selv at vi som foreldre ikke har gjort alt riktig, men er likevel veldig opprørt over at hun ikke ser på oss som autoritetsfigurer. Ikke at jeg vil at hun skal være redd oss eller noe, men det virker ikke som om hun forstår at vi tross alt sitter med makten. 

[AnonymBruker]

Vext skrev (20 minutter siden):

Takk for svar. Høres ut som vi har samme type unge 😅 jeg vet godt med meg selv at vi som foreldre ikke har gjort alt riktig, men er likevel veldig opprørt over at hun ikke ser på oss som autoritetsfigurer. Ikke at jeg vil at hun skal være redd oss eller noe, men det virker ikke som om hun forstår at vi tross alt sitter med makten. 

Gjenganger her fra min er "Nei det er JEG som bestemmer!", "Nå er det MIN tur å bestemme!", "Jeg er 3 år jeg kan BESTEMME SELV" osv osv 😄 Opplever hos min at hun nok vet at vi bestemmer men bare ikke er enig..? Ser du sier hun er språklig sterk, det er min og. Jeg tror man lett forventer litt mer av de barna så jeg forsøker å huske at hun er liten. Nå er min ganske nylig blitt 3 da.

Jeg får ikke til å unngå det, men jeg vet at min reagerer motsatt av hva jeg vil med en gang hun føler at jeg prøver å tvinge henne til ting bare fordi jeg bestemmer... Det som funker best er rutiner + lek og konkurranse.

Ser at du nevner lillebror, det kan jo også være litt reaksjon på å få søsken om hun har fått det? En del av punktene handler kanskje om sjalusi (ønske om oppmerksomhet hele tiden).

Anonymkode: 97677...76c

[AnonymBruker]

Vext skrev (10 timer siden):

Vil gjerne høre erfaringer fra foreldre med barn med ADHD. Jeg mistenker det og vurderer utredning snart. Her er hvorfor:

- slår og kaster harde ting på oss når vi setter grenser, av typen "ikke lek med melken din" og "ikke kast sand på lillebror" (altså, rimelige grenser)

- alltid hatt søvnproblemer, sliter med å komme til ro fremdeles. Kolikk som baby

- null respekt for voksne. Kan fint finne på å slå eller sparke vilt fremmede mennesker på lekeplassen hvis de snakker med meg (sjalu)

- utagerende mot voksne og barn i bhg (slår, kaster ting, sparker)

- vi har prøvd gentle parenting (funket ikke), deretter prøvde vi å bli sinte og strenge, men hun eier altså null frykt for oss

- når vi prøver å snakke om hva som skjedde og hvorfor man ikke får slå, blir hun provosert og starter om igjen

- dominerende når vi er sammen som en familie og hyler om ikke all oppmerksomhet er på henne

- hindrer samtale mellom meg og faren ved å konstant styre samtalen og avbryte

- null ro i kroppen, heller ikke når hun sover/ser på tv

- henger seg lett opp i ting, særlig fantasileker. Krever at vi er med på hennes fantasileker konstant, ellers er hyling og slåing

 

Ellers: språklig sterk, utrolig intelligent og tross alt omsorgsfull til tider. Opptatt av at andre følger regler og rutiner, men er hun på djevelsk humør bryter hun dem gjerne selv.

 

Har pågått i over ett år og det blir ikke bedre. Har gått COS kurs, men føler at vi ikke kommer noen vei med de normale foreldrerådene. Er dønn sliten. Både jeg og mannen føler at vi går på eggeskall, ikke fordi vi vil at hun skal bestemme, men fordi hvis ikke vi gjør det, har vi aldri en eneste koselig stund med henne.
 

ADHD-foreldre: kjenner dere igjen dette?

 

 

 

 

Barnet ditt er 3 år. Det sliter med å regulere følelsene sine. barnet ditt HAR IKKE ADHD! Det klarer ikke regulere følelsene sine. Se dere selv i speilet. Hvordan er dere? Er dere godt regulert? Er dere varme, snille rause? Oppfarende? Stressa? Alltid årvåken til omgivelsene? 
Når ble barnet storesøsken? 
Hvordan møter dere barnet når det slår og har vonde følelser?

Slåing, sparking etc. er barnets eneste måte å fortelle at det sliter! Eneste måte å snakke om følelsene sine, før dere lærer barnet å sette ord på følelsene! At dere kjefter og er strenge med et pittelite barn sier at dere ikke forstår opplegget.

Dere må anerkjenne barnets følelser. Hvordan gjør dere det? Setter dere ord på det? 
At dere omtaler henne som djevelsk humør og bryter rutiner sier at dere har ALT for høye forventninger til en pitteliten 3-åring. Man har gjerne alt for høy emosjonell forventning til intelligente barn. Men jo smartere jo mer sliter de med å prosessere følelser fordi de får så lite hjelp til dette, fordi man forventer mer av dem pga. intelligensen. Dette er en ond sirkel.

Anonymkode: e7193...275

[AnonymBruker]

Dette høres ut som en helt vanlig 3-åring som dere sliter med å:
1. se at har slitt i overgang til å bli storesøster
2. ikke klarer å være tydelig (og ikke voldsom) i grensesettingen
3. dere ikke har lært å anerkjenne følelsene til
4. dere har alt for høye forventinger til

Anonymkode: e7193...275

[AnonymBruker]

Vext skrev (37 minutter siden):

Takk for svar. Høres ut som vi har samme type unge 😅 jeg vet godt med meg selv at vi som foreldre ikke har gjort alt riktig, men er likevel veldig opprørt over at hun ikke ser på oss som autoritetsfigurer. Ikke at jeg vil at hun skal være redd oss eller noe, men det virker ikke som om hun forstår at vi tross alt sitter med makten. 

Dere sitter ikke med makten før dere møter henne emosjonelt. Det er kun da dere sitter på makten. 
 

Anonymkode: e7193...275

[Vext]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Barnet ditt er 3 år. Det sliter med å regulere følelsene sine. barnet ditt HAR IKKE ADHD! Det klarer ikke regulere følelsene sine. Se dere selv i speilet. Hvordan er dere? Er dere godt regulert? Er dere varme, snille rause? Oppfarende? Stressa? Alltid årvåken til omgivelsene? 
Når ble barnet storesøsken? 
Hvordan møter dere barnet når det slår og har vonde følelser?

Slåing, sparking etc. er barnets eneste måte å fortelle at det sliter! Eneste måte å snakke om følelsene sine, før dere lærer barnet å sette ord på følelsene! At dere kjefter og er strenge med et pittelite barn sier at dere ikke forstår opplegget.

Dere må anerkjenne barnets følelser. Hvordan gjør dere det? Setter dere ord på det? 
At dere omtaler henne som djevelsk humør og bryter rutiner sier at dere har ALT for høye forventninger til en pitteliten 3-åring. Man har gjerne alt for høy emosjonell forventning til intelligente barn. Men jo smartere jo mer sliter de med å prosessere følelser fordi de får så lite hjelp til dette, fordi man forventer mer av dem pga. intelligensen. Dette er en ond sirkel.

Anonymkode: e7193...275

Jaså, mener du at man ikke skal kjefte på eller være streng med et barn som slår foreldre, storesøsken og venner så fort hun ikke får nøyaktig som hun vil? Jeg skrev at vi prøver å prate om det når hun har roet seg, altså vi prøver å anerkjenne følelsene hennes, men hun blir rasende da. 

[Vext]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Dere sitter ikke med makten før dere møter henne emosjonelt. Det er kun da dere sitter på makten. 
 

Anonymkode: e7193...275

Kan du gi meg konkrete eksempler på å møte barnet sitt emosjonelt?

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver om, har også gått COS og PCIT som jeg synes har vært VELDIG lærerikt for oss begge, og spesielt meg da jeg er mye flinkere å bruke det i hverdagen enn mannen. 

Har vært mye slåing og biting her bla, og det har hjelpet å sette seg ned på barnets nivå mens man holder barnet, ser i øya og sier "Det er ikke lov å slå" du skal så se bort fra barnet i 3-4 sekund og gjenta det samme "det er ikke lov å slå" Du må gjøre det konsekvent, hver gang ungen slår, det tar ikke mange dager før man merker en forbedring. Men som sagt KONSEKVENT, hver gang. Uten unntak.

Anonymkode: f901a...dd6

[Vext]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver om, har også gått COS og PCIT som jeg synes har vært VELDIG lærerikt for oss begge, og spesielt meg da jeg er mye flinkere å bruke det i hverdagen enn mannen. 

Har vært mye slåing og biting her bla, og det har hjelpet å sette seg ned på barnets nivå mens man holder barnet, ser i øya og sier "Det er ikke lov å slå" du skal så se bort fra barnet i 3-4 sekund og gjenta det samme "det er ikke lov å slå" Du må gjøre det konsekvent, hver gang ungen slår, det tar ikke mange dager før man merker en forbedring. Men som sagt KONSEKVENT, hver gang. Uten unntak.

Anonymkode: f901a...dd6

Hm, interessant. Jeg pleier å sette meg ned på kne foran henne, men som regel inviterer jeg bare til mer slåing. Jeg føler iblant at hun da ser på meg som enda "svakere" og derfor lettere å slå. Men jeg skal gi det et forsøk.

[AnonymBruker]

Veldig gjenkjennelig. Vårt barn ble henvist til PPT og fikk ressurser i barnehagen pga slik atferd. Ikke vært utredet enda,men det blir nok snart utredning for både ADHD og autisme (høytfungerende). 

All medfølelse til dere. De som har "normale" barn vet virkelig ingenting om hvor slitsomt det er å ha et barn med utfordringer. Vårt barn spiser opp all energi og livsglede. Vi har et "vanlig" barn som er noen år eldre også. Ser jo i ettertid at det er mer slitsomt og travelt med yngstemann enn 10 stk av eldstemann. 

Anonymkode: e60da...7be

[AnonymBruker]

Hørespil som en helt normal treåring, som strever fordi dere ikke er konsekvente og tenker dere foreldre bør oppsøke foreldreveiledning.

Anonymkode: 78497...333

[Vext]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hørespil som en helt normal treåring, som strever fordi dere ikke er konsekvente og tenker dere foreldre bør oppsøke foreldreveiledning.

Anonymkode: 78497...333

Hallo? Jeg skrev jo at vi var gått kurs. Jeg søker veiledning alt hvor jeg kan. Og hvorfor tror du vi ikke er konsekvente? Bare fordi vi prøver ut ulike oppdragsmetoder når noe viser seg å ikke fungere? Skal man tviholde på en metode i konsekventhetens navn? Vi er superkonsekvente. Vi har samme reaksjon hver gang. Men som sagt, normale foreldreråd har ikke vist seg å fungere. Og om hun ikke er en "helt normal" treåring, altså at hun ikke passer helt inn i formen, vil jeg ha en utredning som kan gi oss verktøy i hverdagen.

[AnonymBruker]

Vext skrev (11 timer siden):

Jaså, mener du at man ikke skal kjefte på eller være streng med et barn som slår foreldre, storesøsken og venner så fort hun ikke får nøyaktig som hun vil? Jeg skrev at vi prøver å prate om det når hun har roet seg, altså vi prøver å anerkjenne følelsene hennes, men hun blir rasende da. 

Måten du svarer på viser hvorfor du sliter med barnet ditt.

Barnet ditt slår fordi det sliter med følelsene sine. Det er din jobb som forelder å lære barnet en annen måte å formidle følelsene sine på enn via slag. Alle situasjonene du nevner er situasjoner hvor barnet ditt har vonde følelser, f.eks. på lekeplassen. Når barnet ditt slår da, hva gjør du? Hvordan møter du barnet? Anerkjenner du årsaken til slaget eller ser du kun på oppførselen?

Om du skal kjefte og være streng så går du løs på symptomene og ikke årsak. Kjeft og streng gjør at barnet føler seg enda verre, enda mer håpløs, enda mer dum og får enda mer negativ oppmerksomhet (en type oppmerksomhet det etter hvert søker, fordi negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet).

Hvor mye skjermtid har du og far? Er dere bevisst i tilknytningen til barnet? Er dere bevisst at barnet får egentid med dere og virkelig blir sett? Har dere kranglet mye i det siste du og far? hvordan er stemningen hjemme? er det mye stress? Alt dette er faktorer som påvirker den lille kroppen til 3-åringen din. 

Vext skrev (11 timer siden):

Hm, interessant. Jeg pleier å sette meg ned på kne foran henne, men som regel inviterer jeg bare til mer slåing. Jeg føler iblant at hun da ser på meg som enda "svakere" og derfor lettere å slå. Men jeg skal gi det et forsøk.

At du tilegner din lille 3-åring dette er helt forferdelig å lese. Barnet ditt har ikke ord og uttrykk for det vonde som foregår i kroppen sin, barnet ditt har det vondt! 

 

Vext skrev (37 minutter siden):

Hallo? Jeg skrev jo at vi var gått kurs. Jeg søker veiledning alt hvor jeg kan. Og hvorfor tror du vi ikke er konsekvente? Bare fordi vi prøver ut ulike oppdragsmetoder når noe viser seg å ikke fungere? Skal man tviholde på en metode i konsekventhetens navn? Vi er superkonsekvente. Vi har samme reaksjon hver gang. Men som sagt, normale foreldreråd har ikke vist seg å fungere. Og om hun ikke er en "helt normal" treåring, altså at hun ikke passer helt inn i formen, vil jeg ha en utredning som kan gi oss verktøy i hverdagen.

Du sier dere har samme reaksjon hver gang. Men har dere en eneste gang sett på følelsene bak slaget? 

Måten du svarer på viser en viss emosjonell umodenhet hos deg også, og da er det vanskelig å lære barnet sitt selvregulering. 
 

Anonymkode: e7193...275

[AnonymBruker]

Vext skrev (11 timer siden):

Kan du gi meg konkrete eksempler på å møte barnet sitt emosjonelt?

Absolutt. 

Sitat

Slår og kaster harde ting på oss når vi setter grenser, av typen "ikke lek med melken din" og "ikke kast sand på lillebror" (altså, rimelige grenser)

Dette er skam. Hun protesterer på at det blir satt en grense og om dere er veldig strenge eller bestemte, så kan hun føle seg skamfull. Hun sliter med å håndtere skammen i den lille kroppen sin, noe som tilsier at det har vært turbulent siden lillesøsken kom. Hører hun "Ikke ikke ikke" ofte er det bedre å si hva dere forventer av henne: Melken skal være i glasset. Sanden skal være på bakken. 

Som 3-åring er hennes jobb å teste grenser. Din jobb er å holde grensene. Om hun leker med glasset etter at dere har gitt beskjed, kan dere si: Melken skal være i glasset. Om ikke melken kan være i glasset, så må mamma ta glasset.  Dermed har hun fått tydelige instruksjoner og du har gitt dine forventninger, uten at du har sagt ordet "ikke" - som ikke registreres i hjernen på så små.

Gjør hun det en gang til sier du helt enkelt: Nå tar mamma glasset, siden du fortsatt leker med melken. 
Ikke med skyld i stemmen, bare ta glasset og sett det på benken.
Om hun hylskriker og slår av dette, kommer du nærme henne og anerkjenner følelsene: Ble du lei deg for at mamma tok glasset? Det forstår jeg vennen, du ville gjerne leke med melka? Var det så gøy å leke med melka? Det skjønner jeg, men mamma sa du ikke fikk det, så derfor tok jeg glasset. Her anerkjenner du barnets følelser, barnet føler seg sett og har en regulering i dine følelser. Barnet får til å sette ord på sine egne følelser, kanskje gjennom å nikke anerkjennende til det du sier eller fortsatt hylskriking. Du står i det, for hennes følelser er hennes. Skal vi gå og se om vi kan finne noe annet å leke med? Tror du vi har noe gøy i stua?  Her veileder du henne UT av følelsen. Et ekstremt viktig element som mange ofte glemmer. Det handler ikke om avledning, men veiledning ut. 

Sitat

Null respekt for voksne. Kan fint finne på å slå eller sparke vilt fremmede mennesker på lekeplassen hvis de snakker med meg (sjalu)

Her setter du ord på følelsen hun har, men samtidig har du en rar forventning om at barn automatisk skal respektere voksne. Hvorfor er hun så sjalu? Hvor mye tid har lillesøsken tatt fra dere? Sitter dere mye på telefonen? Får hun sin egentid med dere f.eks. ved legging? Eller blir dere veldig frustrerte ved leggetid fordi det er vanskelig å legge henne? 

Hva gjør du om hun sparker vilt fremmede? Hvordan prater du til henne da? Her igjen virker det som at hun har lært seg at negativ oppmerksomhet er også oppmerksomhet. 
Jeg ser at du er sint fordi mamma prater med damen (navn på følelsen), blir du lei deg og frustrert fordi mamma ikke kan se på deg når du leker? (setter ord på primærfølelsen, sinne er kun sekundærfølelsen. Dette hjelper henne å sortere det som skjer inni seg, det som forårsaker at hun slår) Det ser jeg. Men sparke/slå gjør vi ALDRI. Du ville så gjerne at mamma skulle se på deg, eller hva? Jeg skal gjøre det, men nå må jeg snakke med damen i 5 minutter. Kan du gå klatre i det treet så skal jeg se på hvor høyt du kan klatre mens jeg prater?  

Et annet 
Når du er ferdig med å prate med damen og følelsen har roet seg, så kan du prøve å snakke om at hun slo igjen. I stad hadde du masse store vonde følelser i kroppen da mamma snakket med damen. Jeg så det. Jeg ser deg, jeg forstår at det er vanskelig for deg. Du kan aldri slå eller sparke andre, da får de vondt. Hva kan vi gjøre når vi er frustret? Vi kan trampe hardt i bakken? Hoppe opp og ned om det er vanskelig å vente?  Vi slår aldri.

Sitat

utagerende mot voksne og barn i bhg (slår, kaster ting, sparker)

Manglende følelsesregulering fordi hun har det vondt. Med mer anerkjennende språk hjemme fra dere foreldre så vil det hjelpe barnet deres med disse tingene. 

 

Sitat

når vi prøver å snakke om hva som skjedde og hvorfor man ikke får slå, blir hun provosert og starter om igjen

Hun er 3 år. Det å snakke om ting på denne måten funker ikke. Du skriver at hun blir "provosert" - det er ikke det som skjer. Skammen kommer tilbake. Hvordan snakker dere med henne om det? Snakker dere bare om slåingen og ikke om årsaken til slåingen? F.eks. "I stad slo du mamma. Jeg så du ble sint. Ble du sint fordi  (grunnen til at du tror hun er sint)...?" - dette er eneste måten å redusere slagene på, at dere når inn til henne. 

Sitat

dominerende når vi er sammen som en familie og hyler om ikke all oppmerksomhet er på henne

Sitat

hindrer samtale mellom meg og faren ved å konstant styre samtalen og avbryte

Hvordan møter dere henne her? Kjefter dere? Dette er tydelig en reaksjon på å bli søsken og så får hun negativ oppmerksomhet av dere, og for henne er negativ oppmerksomhet bedre enn ingen oppmerksomhet. Hylingen er bare et skrik om at hun ikke føler seg sett. For henne blir hun også sett med kjeft. 
En måte å møte henne på her er: "Vil du så gjerne at vi prater med deg også? Jeg hører det, men du kan ikke skrike. Da orker vi ikke høre på deg. Nå skal jeg prate med pappa i 2 minutter og så er det din tur. Vil du sitte i fanget mitt mens jeg prater med pappa? Så setter jeg på klokka så får du vente på din tur". Her gir du barnet nærhet og oppmerksomhet samtidig som du setter grenser. Barnet føler seg forstått og sett, men lærer seg også emosjonell regulering og turtaking. 

 

Sitat

null ro i kroppen, heller ikke når hun sover/ser på tv

Hun er 3 år. Det er ikke uvanlig. 

Sitat

henger seg lett opp i ting, særlig fantasileker. Krever at vi er med på hennes fantasileker konstant, ellers er hyling og slåing

Hva mener du at hun "henger seg opp i fantastileker"? Hvordan er det en negativ ting?

Hva gjør dere når dere avviser henne i leken? Barns måte å be om kjærlighet på er å spørre om du vil leke med dem. Et ja er en bekreftelse og et nei er et avslag. Og opplever hun mange små avslag i hverdagen gjør dette vondt. Og som man leser så sliter hun med emosjonell regulering.

Hvordan avviser dere henne? Det høres ut som du er irritert over at hun vil leke med deg, her er du nødt til å snu tankegangen din. For det første må grensesettingen være konsekvent, ikke si ja og heng uengasjert med i 5 minutter og så snik deg unna. Man kan f.eks. si "Nå har ikke mamma tid til å leke for jeg må lage mat. Du kan være med meg på kjøkkenet og hjelpe meg om du vil?" - her avviser du, men samtidig inviterer. Eller "Ja, jeg kan være med og leke i fem minutter og så må jeg rydde. Jeg henter kaffekoppen så kommer jeg" - og her er du engasjert i fem minutter. Dette fyller opp barnet, det føler seg sett og elsket over at du sa ja (ja, de er så enkle) 

Hun er bare 3 år, det er så trist at dere gir opp å hjelpe henne å regulere seg og flytter fokuset eksternt på en ADHD-diagnose istedenfor. Dette barnet har vent seg til at negativ oppmerksomhet også er oppmerksomhet. 

Du sier hun har holdt på slik ett år, hva skjedde for ett år siden? Har dere flyttet? Når ble hun storesøster? 

Bruker hun mye skjerm? Og bruker dere mye skjerm? Konkurrerer hun både med skjerm og lillesøsken? 

Jeg antar at du himler med øynene til mange av disse eksemplene, fordi du anser dem for "milde" eller "teite". Men jeg lover deg, dette hjelper, gi det en sjanse - for 3-åringen din sin del ❤️ . Jeg har mye erfaring med at dette hjelper 3-åringer å regulere følelsene sine og reduserer slag og spark i stor grad. 

 

Anonymkode: e7193...275

[Vext]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Absolutt. 

Dette er skam. Hun protesterer på at det blir satt en grense og om dere er veldig strenge eller bestemte, så kan hun føle seg skamfull. Hun sliter med å håndtere skammen i den lille kroppen sin, noe som tilsier at det har vært turbulent siden lillesøsken kom. Hører hun "Ikke ikke ikke" ofte er det bedre å si hva dere forventer av henne: Melken skal være i glasset. Sanden skal være på bakken. 

Som 3-åring er hennes jobb å teste grenser. Din jobb er å holde grensene. Om hun leker med glasset etter at dere har gitt beskjed, kan dere si: Melken skal være i glasset. Om ikke melken kan være i glasset, så må mamma ta glasset.  Dermed har hun fått tydelige instruksjoner og du har gitt dine forventninger, uten at du har sagt ordet "ikke" - som ikke registreres i hjernen på så små.

Gjør hun det en gang til sier du helt enkelt: Nå tar mamma glasset, siden du fortsatt leker med melken. 
Ikke med skyld i stemmen, bare ta glasset og sett det på benken.
Om hun hylskriker og slår av dette, kommer du nærme henne og anerkjenner følelsene: Ble du lei deg for at mamma tok glasset? Det forstår jeg vennen, du ville gjerne leke med melka? Var det så gøy å leke med melka? Det skjønner jeg, men mamma sa du ikke fikk det, så derfor tok jeg glasset. Her anerkjenner du barnets følelser, barnet føler seg sett og har en regulering i dine følelser. Barnet får til å sette ord på sine egne følelser, kanskje gjennom å nikke anerkjennende til det du sier eller fortsatt hylskriking. Du står i det, for hennes følelser er hennes. Skal vi gå og se om vi kan finne noe annet å leke med? Tror du vi har noe gøy i stua?  Her veileder du henne UT av følelsen. Et ekstremt viktig element som mange ofte glemmer. Det handler ikke om avledning, men veiledning ut. 

Her setter du ord på følelsen hun har, men samtidig har du en rar forventning om at barn automatisk skal respektere voksne. Hvorfor er hun så sjalu? Hvor mye tid har lillesøsken tatt fra dere? Sitter dere mye på telefonen? Får hun sin egentid med dere f.eks. ved legging? Eller blir dere veldig frustrerte ved leggetid fordi det er vanskelig å legge henne? 

Hva gjør du om hun sparker vilt fremmede? Hvordan prater du til henne da? Her igjen virker det som at hun har lært seg at negativ oppmerksomhet er også oppmerksomhet. 
Jeg ser at du er sint fordi mamma prater med damen (navn på følelsen), blir du lei deg og frustrert fordi mamma ikke kan se på deg når du leker? (setter ord på primærfølelsen, sinne er kun sekundærfølelsen. Dette hjelper henne å sortere det som skjer inni seg, det som forårsaker at hun slår) Det ser jeg. Men sparke/slå gjør vi ALDRI. Du ville så gjerne at mamma skulle se på deg, eller hva? Jeg skal gjøre det, men nå må jeg snakke med damen i 5 minutter. Kan du gå klatre i det treet så skal jeg se på hvor høyt du kan klatre mens jeg prater?  

Et annet 
Når du er ferdig med å prate med damen og følelsen har roet seg, så kan du prøve å snakke om at hun slo igjen. I stad hadde du masse store vonde følelser i kroppen da mamma snakket med damen. Jeg så det. Jeg ser deg, jeg forstår at det er vanskelig for deg. Du kan aldri slå eller sparke andre, da får de vondt. Hva kan vi gjøre når vi er frustret? Vi kan trampe hardt i bakken? Hoppe opp og ned om det er vanskelig å vente?  Vi slår aldri.

Manglende følelsesregulering fordi hun har det vondt. Med mer anerkjennende språk hjemme fra dere foreldre så vil det hjelpe barnet deres med disse tingene. 

 

Hun er 3 år. Det å snakke om ting på denne måten funker ikke. Du skriver at hun blir "provosert" - det er ikke det som skjer. Skammen kommer tilbake. Hvordan snakker dere med henne om det? Snakker dere bare om slåingen og ikke om årsaken til slåingen? F.eks. "I stad slo du mamma. Jeg så du ble sint. Ble du sint fordi  (grunnen til at du tror hun er sint)...?" - dette er eneste måten å redusere slagene på, at dere når inn til henne. 

Hvordan møter dere henne her? Kjefter dere? Dette er tydelig en reaksjon på å bli søsken og så får hun negativ oppmerksomhet av dere, og for henne er negativ oppmerksomhet bedre enn ingen oppmerksomhet. Hylingen er bare et skrik om at hun ikke føler seg sett. For henne blir hun også sett med kjeft. 
En måte å møte henne på her er: "Vil du så gjerne at vi prater med deg også? Jeg hører det, men du kan ikke skrike. Da orker vi ikke høre på deg. Nå skal jeg prate med pappa i 2 minutter og så er det din tur. Vil du sitte i fanget mitt mens jeg prater med pappa? Så setter jeg på klokka så får du vente på din tur". Her gir du barnet nærhet og oppmerksomhet samtidig som du setter grenser. Barnet føler seg forstått og sett, men lærer seg også emosjonell regulering og turtaking. 

 

Hun er 3 år. Det er ikke uvanlig. 

Hva mener du at hun "henger seg opp i fantastileker"? Hvordan er det en negativ ting?

Hva gjør dere når dere avviser henne i leken? Barns måte å be om kjærlighet på er å spørre om du vil leke med dem. Et ja er en bekreftelse og et nei er et avslag. Og opplever hun mange små avslag i hverdagen gjør dette vondt. Og som man leser så sliter hun med emosjonell regulering.

Hvordan avviser dere henne? Det høres ut som du er irritert over at hun vil leke med deg, her er du nødt til å snu tankegangen din. For det første må grensesettingen være konsekvent, ikke si ja og heng uengasjert med i 5 minutter og så snik deg unna. Man kan f.eks. si "Nå har ikke mamma tid til å leke for jeg må lage mat. Du kan være med meg på kjøkkenet og hjelpe meg om du vil?" - her avviser du, men samtidig inviterer. Eller "Ja, jeg kan være med og leke i fem minutter og så må jeg rydde. Jeg henter kaffekoppen så kommer jeg" - og her er du engasjert i fem minutter. Dette fyller opp barnet, det føler seg sett og elsket over at du sa ja (ja, de er så enkle) 

Hun er bare 3 år, det er så trist at dere gir opp å hjelpe henne å regulere seg og flytter fokuset eksternt på en ADHD-diagnose istedenfor. Dette barnet har vent seg til at negativ oppmerksomhet også er oppmerksomhet. 

Du sier hun har holdt på slik ett år, hva skjedde for ett år siden? Har dere flyttet? Når ble hun storesøster? 

Bruker hun mye skjerm? Og bruker dere mye skjerm? Konkurrerer hun både med skjerm og lillesøsken? 

Jeg antar at du himler med øynene til mange av disse eksemplene, fordi du anser dem for "milde" eller "teite". Men jeg lover deg, dette hjelper, gi det en sjanse - for 3-åringen din sin del ❤️ . Jeg har mye erfaring med at dette hjelper 3-åringer å regulere følelsene sine og reduserer slag og spark i stor grad. 

 

Anonymkode: e7193...275

Fint med gode forslag, men da vil jeg bare si at jeg har prøvd alt dette. I ett år. Hun ble storesøster for ett år siden, men oppførselen startet litt før det. Jeg har gjentatt og gjentatt at melken skal være i glasset, ikke på bordet. Jeg har tatt glasset og sagt hvorfor jeg har tatt det. Jeg har sagt til henne at jeg ser at hun ble lei seg og at hun sikkert ville leke med melken. Jeg har foreslått at hun kan leke med noe annet. Men det er vanskelig å nå gjennom til henne når det bare kommer protester i form av hyl. Jeg har virkelig gjort alt du skriver! Det kan ikke du vite. Men det er derfor jeg vurderer utredning, for alle disse løftene om at det funker, fordi det funker med dine barn, det har ikke skjedd! Jeg vurderer ikke utredning for å kunne stappe i henne medisiner eller for at jeg er for lat til å oppdra ungen min. Jeg vurderer det for å kunne ha en hverdag uten hyleanfall og slåssing, fordi jeg tror at andre metoder må til for å nå inn. Men takk uansett.

[AnonymBruker]

Vext skrev (7 minutter siden):

Fint med gode forslag, men da vil jeg bare si at jeg har prøvd alt dette. I ett år. Hun ble storesøster for ett år siden, men oppførselen startet litt før det. Jeg har gjentatt og gjentatt at melken skal være i glasset, ikke på bordet. Jeg har tatt glasset og sagt hvorfor jeg har tatt det. Jeg har sagt til henne at jeg ser at hun ble lei seg og at hun sikkert ville leke med melken. Jeg har foreslått at hun kan leke med noe annet. Men det er vanskelig å nå gjennom til henne når det bare kommer protester i form av hyl. Jeg har virkelig gjort alt du skriver! Det kan ikke du vite. Men det er derfor jeg vurderer utredning, for alle disse løftene om at det funker, fordi det funker med dine barn, det har ikke skjedd! Jeg vurderer ikke utredning for å kunne stappe i henne medisiner eller for at jeg er for lat til å oppdra ungen min. Jeg vurderer det for å kunne ha en hverdag uten hyleanfall og slåssing, fordi jeg tror at andre metoder må til for å nå inn. Men takk uansett.

Men her setter du ord på et viktig punkt der det svikter: "det er vanskelig å nå gjennom til henne når det bare kommer protester i form av hyl" - hvorfor skal du nå gjennom når hun hyler? Hva får deg til å tro at du kan nå gjennom når hun hyler? Da er reptilhjernen på, den tenkende hjernen eksisterer ikke i det øyeblikket. Hva gjør du når du ikke når gjennom? Hvordan støtter du henne utover ord? Hvordan er din regulering når hun hyler?

Jeg jobber med dette, det er ikke "det funker med mine barn". Det er i 99 % av tilfellene foreldrene som trenger emosjonell veiledning når barn oppfører seg som dette. 

Håper virkelig du leser gjennom innlegget flere ganger uansett, for mange av måtene du ordlegger deg på rundt barnet ditt viser at du ikke har emosjonell innsikt i små barns verden.

Anonymkode: e7193...275