«Mammadalt»-baby

[AnonymBruker]

Har en baby på 6mnd som har blitt ekstremt mammadalt. Hun har vært masse med pappaen sin siden fødsel, familiemedlemmer, venner av oss osv. Ingen av brødrene hennes har nådd henne opp til støvlene i mammadalthet selv om de har foretrukket meg. Hvis noen andre tar henne, selv far, hyler hun som en stukken gris og er helt desperat. Så fort jeg tar henne er hun blid som ei sol og skravler og skal susse meg i fjeset. Noen som har hatt slike? Går det over av seg selv? I hvor stor grad skal man trosse gråten? Far må jo få sjansen selv om hun blir helt bavian… Også utrolig slitsomt for meg, avlastning har vært veldig verdifullt i en psykisk tung barseltid.

Anonymkode: 97fb7...331

[AnonymBruker]

Er hun like hysterisk når far er alene med henne og du ute av huset eller bare når du er innen synsvidde?

Yngste her var relativt lik, men jeg husker ikke når det gikk over. 

Anonymkode: cdbd4...da3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er hun like hysterisk når far er alene med henne og du ute av huset eller bare når du er innen synsvidde?

Yngste her var relativt lik, men jeg husker ikke når det gikk over. 

Anonymkode: cdbd4...da3

Hun er ti ganger verre om far er alene. Er jeg i huset kan hun akseptere at han tar henne med i lek med søsknene f.eks. Ikke så ofte de er helt alene mer enn en time eller to (pga amming), men det er trå timer for han.

Anonymkode: 97fb7...331

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har en baby på 6mnd som har blitt ekstremt mammadalt. Hun har vært masse med pappaen sin siden fødsel, familiemedlemmer, venner av oss osv. Ingen av brødrene hennes har nådd henne opp til støvlene i mammadalthet selv om de har foretrukket meg. Hvis noen andre tar henne, selv far, hyler hun som en stukken gris og er helt desperat. Så fort jeg tar henne er hun blid som ei sol og skravler og skal susse meg i fjeset. Noen som har hatt slike? Går det over av seg selv? I hvor stor grad skal man trosse gråten? Far må jo få sjansen selv om hun blir helt bavian… Også utrolig slitsomt for meg, avlastning har vært veldig verdifullt i en psykisk tung barseltid.

Anonymkode: 97fb7...331

sånn var min også, og det varte til han var 5-6 år ,da ble pappa bra, men her måtte jo far bare trå til uansett, selvom han bare ville til meg, noen ganger måtte jeg  gjøre andre ting ,men besteforeldrene ville han alltid til,men ikke pappa, venner av oss og andre familiemedlemmer

Anonymkode: a2451...129

[AnonymBruker]

Det er helt vanlig i den alderen. Går over. 

Anonymkode: 3b700...600

[AnonymBruker]

Barn i den alderen foretrekker mor av mange ulike biologiske årsaker. Når barnet nærmer seg to år er det relativt vanlig med en separasjons prosess fra mor. Ofte pågrunn av at mor får et til barn osv. helt naturlig at far tar mer over når barnet er over året. Men før det er tilknytning til hovedomsorgsperson som da ofte er mor, den viktigste for å «overleve». Mor har pupp, bedre egenskap en far til å fange opp tegn på sult, trøtthet, sliten, syk. Mor er generelt hakket flinkere enn pappa til å trøste. Dette er biologiske årsaker som trer frem under graviditet og mor får dårligere hukommelse for å få hyper fokus på barnet. Mor er trygghet og trøst, pappa er lek og gøy. Men når barnet blir eldre tar pappen naturlig over den trygge havnen og mor forblir trøst. 

Anonymkode: 9df88...fca