Samboer klarer seg ikke alene, blir ugjenkjennelig

[AnonymBruker]

Vi er mye sammen, trives egentlig med det, men om jeg må på jobb reise i et par dager så blir han fortvilet og endres til emosjonelt vrak. Han klarer ikke å være alene selv i så kort tid. Mistenker at han er borderline, han har vært hos psykolog på grunn av barndoms traumer men ble ikke bedre. Fastlegen hans skrev ut ark med informasjon om borderline, men føler ikke alt stemmer på han.

Føler meg litt kvalt, får dårlig samvittighet av jobbreiser og når jeg velger å besøke venninner inn imellom. Er egentlig sjeldent det men selv da, tenker jeg konstant på at jeg må skynde meg hjem til han.

Vi har det egentlig godt sammen bortsett fra dette, og så lenge jeg ikke sier noe imot han. For når jeg gjør det så klarer han kritikk dårlig, 

Klarer ikke å tenke klart. Kan si til han at jeg reiser når jeg må og besøker venninner når jeg vil, for å sette grenser på kontrollen han prøver å ta. Og da blir det "det er så synd på meg utrykket" satt opp og jeg ender opp med å strekke meg langt for å ta hensyn til han allikevel.

Slitsomt at det blir en "greie" hver gang jeg må reise, eller vil finne på noe annet en å være med han 24/7 bortsett fra jobb. Samtidig så er han drømme mannen på andre områder, snill og kjærlig, hjelpsom og bortsett fra dette har vi det egentlig helt topp.

Vi er i 40 årene og har begynt å tenke på at jeg ikke ønsker begrensninger på friheten min til å velge hva jeg bruker tiden min på.  For det oppleves som at det er mitt ansvar å holde han i emosjonelt vater. 

Tenker jeg helt feil eller er det ikke merkelig at en voksen mann kan bli så enormt stresset når samboer reiser på korte turer. Engang kom jeg hjem til at han lå i sengen og gråt for det var så vanskelig å tilbringe tid alene. Men han var jo ikke helt alene, barnet hans var hjemme.

Forvirret her, hva tenker du om denne situasjonen ? 

 

 

Anonymkode: 73f2e...b59

[AnonymBruker]

Hva mener du med at han ikke klarer seg selv? At han får ekstrem kjærlighetssorg, eller klarer han ikke basic ting som å lage seg mat og rydde opp etter seg?

Veldig flott at du står på krava og ikke sier nei til venner og jobb fordi han presser deg til det! Da kan du ende opp isolert, og det er ikke greit! Borderline er i samme kategori som psykopater og narssissister, og de fungerer generelt dårlig i relasjoner. Både vennskap, jobb og kjærlighet. Her er det nok mange med borderline som er uenig, men hvis vi spør de som er i relasjon med dem, så får vi nok i mange tilfeller en annen side av saken... Her er det selvsagt unntak. Var ei kollega som sa hun hadde Borderline. Hun sa at hun ikke hadde noen problemer, men da hadde hun heller ikke fått diagnosen. Det forklarte mye av ting hun gjorde på jobben.

Anonymkode: 41459...029

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi er mye sammen, trives egentlig med det, men om jeg må på jobb reise i et par dager så blir han fortvilet og endres til emosjonelt vrak. Han klarer ikke å være alene selv i så kort tid. Mistenker at han er borderline, han har vært hos psykolog på grunn av barndoms traumer men ble ikke bedre. Fastlegen hans skrev ut ark med informasjon om borderline, men føler ikke alt stemmer på han.

Føler meg litt kvalt, får dårlig samvittighet av jobbreiser og når jeg velger å besøke venninner inn imellom. Er egentlig sjeldent det men selv da, tenker jeg konstant på at jeg må skynde meg hjem til han.

Vi har det egentlig godt sammen bortsett fra dette, og så lenge jeg ikke sier noe imot han. For når jeg gjør det så klarer han kritikk dårlig, 

Klarer ikke å tenke klart. Kan si til han at jeg reiser når jeg må og besøker venninner når jeg vil, for å sette grenser på kontrollen han prøver å ta. Og da blir det "det er så synd på meg utrykket" satt opp og jeg ender opp med å strekke meg langt for å ta hensyn til han allikevel.

Slitsomt at det blir en "greie" hver gang jeg må reise, eller vil finne på noe annet en å være med han 24/7 bortsett fra jobb. Samtidig så er han drømme mannen på andre områder, snill og kjærlig, hjelpsom og bortsett fra dette har vi det egentlig helt topp.

Vi er i 40 årene og har begynt å tenke på at jeg ikke ønsker begrensninger på friheten min til å velge hva jeg bruker tiden min på.  For det oppleves som at det er mitt ansvar å holde han i emosjonelt vater. 

Tenker jeg helt feil eller er det ikke merkelig at en voksen mann kan bli så enormt stresset når samboer reiser på korte turer. Engang kom jeg hjem til at han lå i sengen og gråt for det var så vanskelig å tilbringe tid alene. Men han var jo ikke helt alene, barnet hans var hjemme.

Forvirret her, hva tenker du om denne situasjonen ? 

 

 

Anonymkode: 73f2e...b59

Det der hadde ikke jeg giddet. Det er han som eier problemet og må håndtere det med en plan framover. Stakkars unge, er han egentlig i stand til å skulle ivareta barn? 

Anonymkode: 7aeb2...583

[AnonymBruker]

Partnere som sutrer og syter må være helt forferdelig å leve med, så det hadde jeg ikke orket. Har heldigvis en mann som klarer seg helt fint, og ber meg kose meg om jeg skal bort. 

Anonymkode: bf5ad...cbb

[AnonymBruker]

les det du selv skriver her TS, han vil ha deg der han ser deg til enhver tid og han er ikke åpen for tilbakemeldinger da han ikke "tåler bli motsagt" - dette blir ikke bedre med tiden vet du, det blir verre.. 

Anonymkode: 9c952...656

[AnonymBruker]

Er vel en form for kjærlighetssorg når jeg er på tur, gjør det han skal som å ta vare på barnet men blir trist og humørsyk. Og savnet er enormt sier han. Vanskelig å være alene. 

Flink far men litt vel streng til tider, der har jeg påvirket til at han er mildere heldigvis. Tidligere kunne han rase mot barnet, det gjør han ikke lenger da jeg satt foten ned. 

Blir litt blind føler jeg for han er så god på andre ting som å lytte, kommunisere, støtte, nærhet og endel jeg har savnet i andre forhold. Men kjenner at jeg holder litt igjen for jeg syns den oppførselen er så sær.

 

Anonymkode: 73f2e...b59

[Ulven]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mistenker at han er borderline, han har vært hos psykolog på grunn av barndoms traumer men ble ikke bedre. Fastlegen hans skrev ut ark med informasjon om borderline, men føler ikke alt stemmer på han.

 

 

 

Anonymkode: 73f2e...b59

Man må ikke ha alle symptomene for å fylle en diagnose, men det kan også være at dette er en blandet personlighetsforstyrrelse. Uansett burde det ha brent ut nå når hvis det er borderline, så det du ser nå er trolig det han kommer til å slite med resten av livet med mindre han faktisk tar tak, innser at han har et problem og får behandling.

Ønsker du å måtte forhandle om alle sosiale sammenkomster du ønsker å delta på, alle jobbreiser og annet som ikke involverer han resten av livet? Orker du å forholde deg til en mann som ikke emosjonelt hørende til alder resten av livet? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er vel en form for kjærlighetssorg når jeg er på tur, gjør det han skal som å ta vare på barnet men blir trist og humørsyk. Og savnet er enormt sier han. Vanskelig å være alene. 

Flink far men litt vel streng til tider, der har jeg påvirket til at han er mildere heldigvis. Tidligere kunne han rase mot barnet, det gjør han ikke lenger da jeg satt foten ned. 

Blir litt blind føler jeg for han er så god på andre ting som å lytte, kommunisere, støtte, nærhet og endel jeg har savnet i andre forhold. Men kjenner at jeg holder litt igjen for jeg syns den oppførselen er så sær.

 

Anonymkode: 73f2e...b59

Han er altså ubrukelig som far, det er ingenting bra i det du skriver om han. Hadde levert en bekymringsmelding. 

Anonymkode: 7aeb2...583

[Mrs.Under]

 Hvordan klarte han seg før han traff deg? Siden han har barn, så har han jo vært i forhold før.

At du får dårlig samvittighet når du må på en jobbreise eller ønsker å besøke en venninne, høres for meg ut som sosial kontroll fra hans side. Dette er virkelig ikke bra. Og fortsetter dette, så kutter du vel ut venninnene dine og bytter jobb for å sitte hjemme og holde han i hånda så han ikke begynner å gråte. Er det et liv du tenker er bra for deg?

[AnonymBruker]

Altså.. Dersom du holder deg i nærheten og gjør som han sier,går ting bra?? 

Nei, slik kontrollering og umodenhet ville jeg aldri akseptert. Det å ha prøvd terapi èn gang, er ikke p anse som et forsøk. Som må andre arenaer i livet må man ofte bytte til noen som passer for en selv.

Hadde satt som krav at ting ble tatt tak i. I går.

Anonymkode: 00e45...56f

[AnonymBruker]

Når jeg leser dette så tenker jeg at det ikke høres bra ut, også innser jeg jo at jeg lever med en sånn en jeg også.

Fra jeg forteller om planene og frem til planene skjer så kan han bli veldig annerledes, ekstra følsom osv. Noen ganger har jeg avlyst fordi han plutselig er helt utslitt den dagen og ikke kan ta seg av barna våre. Hvis jeg nevner noe om at det han gjorde var feil, at man må gjøre sånn for at noe ikke skal bli ødelagt, så tar han det veldig tungt. Han kan bli litt sint, så lei seg. Litt sånn "neivel, jeg er vel bare en idiot da, du får gå da siden jeg er å dum og ikke kan noe". Hadde det vært konstant hakking så hadde jeg skjønt det, men nå kan jeg ikke ta opp noe som helst med mindre det er noe kritisk føler jeg.

Jeg la ikke merke til så mye av dette i starten av samboerskapet vårt, og pandemien kom ikke lenge etter. Da var det naturligvis ikke så mye jobbreiser eller venninnetreff. Jeg fødte i starten av 2022 og 2023 også, så vi hadde hendene fulle en stund. Det er jo først etter jeg var ferdig med permisjonen til yngste at jeg fikk kjenne på den kontrollen, da det var en tid jeg endelig begynte å leve litt som før igjen. Nå er det kanskje lett å se situasjoner før pandemien og barn som var litt merkelige, men jeg følte ikke noe på det da.

Jeg har ingen råd, leter etter de selv også, men det er veldig tungt å leve med en sånn partner. Hadde vi ikke hatt barn så hadde jeg løpt.

Anonymkode: d63bb...824

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Er vel en form for kjærlighetssorg når jeg er på tur, gjør det han skal som å ta vare på barnet men blir trist og humørsyk. Og savnet er enormt sier han. Vanskelig å være alene. 

Flink far men litt vel streng til tider, der har jeg påvirket til at han er mildere heldigvis. Tidligere kunne han rase mot barnet, det gjør han ikke lenger da jeg satt foten ned. 

Blir litt blind føler jeg for han er så god på andre ting som å lytte, kommunisere, støtte, nærhet og endel jeg har savnet i andre forhold. Men kjenner at jeg holder litt igjen for jeg syns den oppførselen er så sær.

 

Anonymkode: 73f2e...b59

Jeg var sammen med en for en god del år siden som påstod han fikk kjærlighetssorg hver gang vi ikke var sammen. Det ble ikke bedre utover forholdet, det ble bare verre.

Han påstod det var en sorgfølelse, og kalte det kjærlighetssorg. Jeg forsøkte å snakke med ham mange ganger om dette, forklarte ham at det er enorm forskjell på å føle savn og det å føle sorg. Jeg sa at hvis vi var borte fra hverandre, så var det normalt å savne hverandre, og forsøkte å vinkle det positivt med at det viste at vi var glade i hverandre og kunne glede oss til vi møttes igjen. Men han blånektet, han følte S O R G!!! (med store bokstaver og utropstegn ifølge ham selv), og at jeg ikke kunne elske ham som ikke følte like sterkt som ham. Jeg gikk fra tålmodighet og delvis tilrettelegging, til å forsøke å realitetsorientere ham og hjelpe med å finne mestringsteknikker, til å uttrykke meg ekstremt klart. Til slutt sa jeg rett ut at det ikke er normal å gå inn i en sorgprosess bare fordi man ikke er sammen en kveld eller noen dager, og at denne påståtte sorgprosessen tydelig ikke hadde noe med meg å gjøre (noe han selvfølgelig benektet, påstod det bare handlet om hans følelser for meg). Jeg visste om ting fra hans fortid som gjorde at han burde gå i behandling, og forsøkte tidlig å få ham til å gå i behandling. Det trengte han visst ikke, for han var jo så lykkelig med meg... Til slutt satte jeg det som et krav om at han måtte, han nektet at han hadde behov for det, at det bare var jeg som var urimelig og jeg som ikke var glad nok i ham som ikke følte samme sorg hver gang vi ikke satt klistret på hverandre. 

Jeg gikk til slutt, for det går ikke an å leve slik. Den oppførselen der er en form for manipulering! Jo lenger tid som har gått siden det forholdet tok slutt, jo mer har jeg forstått at han også var manipulerende på andre områder (men som jeg hadde oversett eller ikke forstått mens vi var sammen). 

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å leve et normalt liv, TS - og det er det du må gjøre nå. I tillegg blir du gående på nåler. Når du får vite at du skal på en jobbreise, eller du avtaler å møte en venninne, så begynner du å gå på nåler. Du vurderer når det er best å si til ham at du blir borte, du vurderer hans humør før du sier noe, du vurderer hvordan du skal si ting. Og fra det øyeblikket du forteller at du skal noe, så går du som regel inn i en form for terapeutrolle iblandet en stor dose medavhengighet, hvor du trolig forsøker å snakke ham opp, være ekstra oppmerksom og positiv, gi ham forslag til hva han kan gjøre når du er borte m.m. Og når du drar på det du skal, da tar du med deg hans sårede/bebreidende blikk/ord/holdning. Underveis jobber du bevisst eller ubevisst med å vurdere hvordan du skal forholde deg til ham, skal du ta kontakt, hvordan, er det best å fortelle hvor bra du har det, eller må du være passe avdempet fordi han ikke takler at du har det bra med jobbreise/venninner/annet? Og når du kommer hjem igjen, så er det rett inn i terapeutrollen, hvor du skal bygge ham opp igjen.

Dette er, bevisst eller ubevisst, ganske alvorlig manipulering av deg. Og det skjer fordi han ikke tar ansvar for egen helse!

Du må innse at du ikke kan hjelpe ham, Ts!

Du bør stille et ultimatum, at skal dere fortsette forholdet så må han søke psykologhjelp nå, og dere må gå i parterapi parallelt.

Om han nekter det, eller ikke følger opp egenbehandling over tid, så bør du for din egen del avslutte. For å leve med en såpass psykisk syk person, det er ødeleggende for deg også over tid.

Jeg er dessverre ikke optimistisk på at han vil i terapi, eller at han blir frisk nok til at det blir nok til at også du kan ha det godt i dette forholdet.

 

(Du bør også diskutere med barnevernet, den bekymringen du har for hans barn. Og går du fra ham bør du melde alvorlig bekymring for barnet pga. hvor ustabil far blir når du ikke lenger er en del av hans liv!)

Anonymkode: 35c29...e49

[Fant80]

Samboer må få til noe hjelp,eller bare bite i det sure eplet,og skjerpe seg. Får du denne mors følelsen,og den tar over så slipper den aldri igjen. Det er starten ppå slutten for det forholdet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Når jeg leser dette så tenker jeg at det ikke høres bra ut, også innser jeg jo at jeg lever med en sånn en jeg også.

Fra jeg forteller om planene og frem til planene skjer så kan han bli veldig annerledes, ekstra følsom osv. Noen ganger har jeg avlyst fordi han plutselig er helt utslitt den dagen og ikke kan ta seg av barna våre. Hvis jeg nevner noe om at det han gjorde var feil, at man må gjøre sånn for at noe ikke skal bli ødelagt, så tar han det veldig tungt. Han kan bli litt sint, så lei seg. Litt sånn "neivel, jeg er vel bare en idiot da, du får gå da siden jeg er å dum og ikke kan noe". Hadde det vært konstant hakking så hadde jeg skjønt det, men nå kan jeg ikke ta opp noe som helst med mindre det er noe kritisk føler jeg.

Jeg la ikke merke til så mye av dette i starten av samboerskapet vårt, og pandemien kom ikke lenge etter. Da var det naturligvis ikke så mye jobbreiser eller venninnetreff. Jeg fødte i starten av 2022 og 2023 også, så vi hadde hendene fulle en stund. Det er jo først etter jeg var ferdig med permisjonen til yngste at jeg fikk kjenne på den kontrollen, da det var en tid jeg endelig begynte å leve litt som før igjen. Nå er det kanskje lett å se situasjoner før pandemien og barn som var litt merkelige, men jeg følte ikke noe på det da.

Jeg har ingen råd, leter etter de selv også, men det er veldig tungt å leve med en sånn partner. Hadde vi ikke hatt barn så hadde jeg løpt.

Anonymkode: d63bb...824

Mitt råd er å kreve parterapi, og der kreve at han også går i terapi alene for hva enn som ligger bak det at han reagerer som han gjør.

Vil han ikke er det bedre at dere går fra hverandre mens barna er så små, enn at de blir utsatt for det når de begynner på skole osv.

Anonymkode: 35c29...e49

[AnonymBruker]

Fant80 skrev (2 minutter siden):

Samboer må få til noe hjelp,eller bare bite i det sure eplet,og skjerpe seg. Får du denne mors følelsen,og den tar over så slipper den aldri igjen. Det er starten ppå slutten for det forholdet.

De som er som ts sin samboer (og min eks, som jeg skrev om rett over her), de er langt forbi punktet for at de kan greie å "skjerpe seg"!

Når de er så ut og kjøre så trenger de profesjonell terapi over tid, hvis de skal ha noen sjanse til å endre seg nok til at deres partnere også kan ha det godt sammen med dem.

Anonymkode: 35c29...e49

[Akebrett]

PLEASE, PLEASE , PLEASE!!!

Sjekk ut Jackie Faber på YouTube, trykk på SPILLELISTER og velg Emotional Abuse Tactics og/eller Abuse Education

På Tiktok heter hun Jfab

På Insta heter hun _finding_authenticity

Legger ved bilder av kontoene hennes under!!!

Hun forklarer så fint!! 
 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi er mye sammen, trives egentlig med det, men om jeg må på jobb reise i et par dager så blir han fortvilet og endres til emosjonelt vrak. Han klarer ikke å være alene selv i så kort tid. Mistenker at han er borderline, han har vært hos psykolog på grunn av barndoms traumer men ble ikke bedre. Fastlegen hans skrev ut ark med informasjon om borderline, men føler ikke alt stemmer på han.

Føler meg litt kvalt, får dårlig samvittighet av jobbreiser og når jeg velger å besøke venninner inn imellom. Er egentlig sjeldent det men selv da, tenker jeg konstant på at jeg må skynde meg hjem til han.

Vi har det egentlig godt sammen bortsett fra dette, og så lenge jeg ikke sier noe imot han. For når jeg gjør det så klarer han kritikk dårlig, 

Klarer ikke å tenke klart. Kan si til han at jeg reiser når jeg må og besøker venninner når jeg vil, for å sette grenser på kontrollen han prøver å ta. Og da blir det "det er så synd på meg utrykket" satt opp og jeg ender opp med å strekke meg langt for å ta hensyn til han allikevel.

Slitsomt at det blir en "greie" hver gang jeg må reise, eller vil finne på noe annet en å være med han 24/7 bortsett fra jobb. Samtidig så er han drømme mannen på andre områder, snill og kjærlig, hjelpsom og bortsett fra dette har vi det egentlig helt topp.

Vi er i 40 årene og har begynt å tenke på at jeg ikke ønsker begrensninger på friheten min til å velge hva jeg bruker tiden min på.  For det oppleves som at det er mitt ansvar å holde han i emosjonelt vater. 

Tenker jeg helt feil eller er det ikke merkelig at en voksen mann kan bli så enormt stresset når samboer reiser på korte turer. Engang kom jeg hjem til at han lå i sengen og gråt for det var så vanskelig å tilbringe tid alene. Men han var jo ikke helt alene, barnet hans var hjemme.

Forvirret her, hva tenker du om denne situasjonen ? 

 

 

Anonymkode: 73f2e...b59

Har han ikke jobb?

Anonymkode: 8b34c...02f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi har det egentlig godt sammen bortsett fra dette, og så lenge jeg ikke sier noe imot han. For når jeg gjør det så klarer han kritikk dårlig, 

Hva mer er det? Du kan ikke reise fra han, du kan ikke si imot han, du må holde han i emosjonelt vater. Lag en liste.

Anonymkode: 4adf7...ffc

[HMK]

Jeg hadde bedt han ta seg sammen og ikke gitt det mer oppmerksomhet. 

[AnonymBruker]

Krev at han starter med terapi, hvis ikke så gå, det blir ikke bedre hvis ikke han får hjelp.

Anonymkode: 0afba...51a