Brudd på grunn av manglende kapasitet, finnes det fortsatt håp? Ønsker råd om timing for brev.

[AnonymBruker]

Hei,
jeg ønsker å høre noen nøytrale tanker om en situasjon jeg står i. Da dette er veldig personlig velger jeg å poste anonymt.

Jeg (mann, 34) datet en kvinne (kvinne, 35) i litt over 3 måneder. Vi er begge sensitive, introverte personer som nylig har jobbet en stund med utbrenthet, og fortsatt bygger oss opp. Vi utviklet en veldig åpen og varm kontakt fra start, med mange fine lavterskelmøter, fine turer, rolige måltider og nære samtaler. 

Etter påskeferien som vi feiret med hver vår familie og vi hadde lite kontakt, ble vi enige om at vi skulle møtes etter jobb på tirsdag for å lage middag hos meg og bare slappe av. Da jeg selv var sliten ble jeg litt emosjonell og fortalte henne at jeg hadde savnet henne mens vi lå på sofaen, noe som virket som hun følte litt ubehag rundt der og da. hun var dog veldig forståelsesfull uten noe mer rundt det. Daten ellers ble en veldig fin og rolig ettermiddag sammen. Vi avtalte å forsøke oss på en frokostdate torsdag eller fredag etter, alt etter hva hun hadde kapasitet til. På onsdag kveld informerte hun at torsdagen kom til å bli for mye på henne da hun hadde blitt invitert til noe langvarig sammen med familien etter et krevende kurs i utmattelseshåndtering, men at hun veldig gjerne ville prøve fredag morgen.

Etter dette hørte jeg ikke mer før torsdagskvelden, da hun tok initiativ til en samtale via kamerasamtale på messenger. Hun startet samtalen med at hun hadde tenkt mye den dagen, var tydelig på at hun hadde så veldig lyst til å finne energi til å møtes, men at hun ikke har det og er så veldig lei seg for det. hun informerte også at hun ikke helt har klart å finne "de riktige følelsene" nå, men hun trodde samtidig det skyldtes hennes lave kapasitet og emosjonelle utmattelse som gjorde at hun ikke hadde klart å sortere det. Hun sa at hun hadde dårlig samvittighet for ikke å klare å gi nok tilbake.

Under bruddsamtalen ble jeg veldig satt ut da dette kom nokså brått på, men jeg var åpen, sårbar og forståelsesfull. Jeg lurte på om hun kanskje kunne tenkt seg at vi tok en lengre pause, der hun kunne kontakte meg når hun følte at hun hadde fått stortert litt tanker og følelser, samt fått en del kapasitet tilbake. Rett etter jeg sa det avfeide jeg dette forslaget selv da jeg så for meg at det kun ville sette press på henne. Hun sa derimot at det var altids mulighet for at vi kunne finne hverandre igjen dersom våre veier tilfeldigvis skulle krysses igjen en dag. Dermed aksepterte jeg bare beslutningen hennes respektfullt, men med stor sorg, noe som tydelig preget henne. Etterpå har det vært helt stille mellom oss.

Det skal nevnes at under hele datingperioden har jeg vært veldig klar på at vi justerer 100% etter hennes kapasitet, da det er hun som har størst behov for å lade mellom møtene, og har generelt lavest kapasitet for datingen. Hun har hele tiden hatt så veldig lyst til å møtes, og jeg forstår nå at hun har nok strukket seg mer en hun skulle. Og de gangene hun måtte legge inn håndkle, hadde hun nok ganske dårlig samvittighet for noe hun følte hun ikke klarte å gjøre for min del. Igjen, jeg har vært veldig tydelig på at vi tar alt VELDIG rolig og at det er 100% greit å si i fra om man trenger mer plass eller tid. Det er tydelig at hun ikke har klart å ta dette helt innover seg, og har følt på en form for forventningspress.

Dette bruddet ble gjort på en dag jeg vet hun var både emosjonell, sosialt og fysisk sliten, noe jeg antar at har farget sinnet hennes til å ta denne besluttingen. Hun har ikke endret status på sosiale medier etter dette og jeg er litt redd for at hun angrer og har dårlig samvittighet igjen. Alt dette gjør at jeg er i en litt sånn følelsesmessig limbo, da det hele føles veldig usikkert...

I tidligere forhold og dating har jeg bare akseptert dette. Men denne gangen nekter jeg å gi opp med en gang, da jeg liker henne så ufattelig godt. Vi passet perfekt på interesser, væremåte, personlige verdier og det virket som det var bare kapasiteten vår som kom i mellom. Hun er rett og slett en fantastisk dame.

Jeg har nå skrevet et veldig rolig og varmt brev, som jeg planlegger å levere om noen uker, så hun får tid til å slappe av og sortere litt tanker. Brevet uttrykker tydelig takknemlighet for tiden sammen, erkjenner mine egne ubeviste handlingsmønstre (nattameldinger om at hun var savnet, osv.) som kan ha lagt ubevisst press på henne, og det gir henne full frihet til å ta kontakt igjen dersom hun ønsker det – helt uten forventninger.

Jeg tenker å levere dette på døren hennes en dag jeg vet hun har god tid og god kapasitet til å lese det, sammen med en liten bukett selvplukkede blomster, hvor jeg sender henne en SMS etter jeg har gått om at jeg har lagt et brev ved ytter døren.

Etter dette brevet har jeg ikke tenkt å gjøre noe mer. Da er alt opp til henne. Dersom jeg ikke hører noe på noen måneder kommer jeg til å gå videre. I mellomtiden kommer jeg til å fokusere på meg selv og min egen helse.
 

Spørsmål:

• Tror dere det er klokt å levere et slikt brev etter cirka 3–4 uker

• Ville det vært bedre å sende det litt tidligere for å unngå at døren lukkes dersom hun nå har det vondt, og brevet om 3-4 uker bare røsker opp såret igjen like etter det har grodd?

• Eller bør jeg rett og slett ikke sende noe, og heller la henne komme av seg selv om hun ønsker?

Setter stor pris på refleksjoner.

Takk for at dere leste!

 

Anonymkode: 42fe4...e90

[AnonymBruker]

Ser nå at dette kanskje heller skulle vært postet under "Samliv og kjærlighetsrelasjoner"... er det mulig å flytte nå som det ble postet som anonymt.. 

ellers, dersom det skulle være noe som er uklart, er det bare å spørre.

 

Anonymkode: 42fe4...e90

[AnonymBruker]

flyttet posten til riktig plass, så denne vil ikke bli besvart. kan slettes

Anonymkode: 42fe4...e90

[AnonymBruker]

Det sto litt mye i det innlegget, men min første tanke var: Run, Forrest, run. Dette hørtes bare slitsomt ut. Hvorfor vil du utsette deg selv for dette? Blir sliten bare av litt dating? 

Anonymkode: 9601e...dce

[AnonymBruker]

Brevet er en flott tanke. For all del. Ser ikke helt hvordan det skal gagne henne med tanke på at hun følte seg utilpass tidligere. Virker nesten mer som at det er deg som trenger en slags avslutning her.

Om du tror brevet kan hjelpe så hadde jeg sendt det. Hvis ikke så hadde jeg latt vær og gått videre. Hun har gitt tydelig beskjed og klar tale. 

Anonymkode: 76d47...4f3

[AnonymBruker]

Du har nok litt rett, at dette brevet er mer en avslutning for min egen del, samt å gi henne tid til refleksjon selv.
men ja, som det står så har jeg ingen forventninger om at det blir mer kontakt, bare en fin avskjed fra min side.

TS

Anonymkode: 42fe4...e90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Hei,
jeg ønsker å høre noen nøytrale tanker om en situasjon jeg står i. Da dette er veldig personlig velger jeg å poste anonymt.

Jeg (mann, 34) datet en kvinne (kvinne, 35) i litt over 3 måneder. Vi er begge sensitive, introverte personer som nylig har jobbet en stund med utbrenthet, og fortsatt bygger oss opp. Vi utviklet en veldig åpen og varm kontakt fra start, med mange fine lavterskelmøter, fine turer, rolige måltider og nære samtaler. 

Etter påskeferien som vi feiret med hver vår familie og vi hadde lite kontakt, ble vi enige om at vi skulle møtes etter jobb på tirsdag for å lage middag hos meg og bare slappe av. Da jeg selv var sliten ble jeg litt emosjonell og fortalte henne at jeg hadde savnet henne mens vi lå på sofaen, noe som virket som hun følte litt ubehag rundt der og da. hun var dog veldig forståelsesfull uten noe mer rundt det. Daten ellers ble en veldig fin og rolig ettermiddag sammen. Vi avtalte å forsøke oss på en frokostdate torsdag eller fredag etter, alt etter hva hun hadde kapasitet til. På onsdag kveld informerte hun at torsdagen kom til å bli for mye på henne da hun hadde blitt invitert til noe langvarig sammen med familien etter et krevende kurs i utmattelseshåndtering, men at hun veldig gjerne ville prøve fredag morgen.

Etter dette hørte jeg ikke mer før torsdagskvelden, da hun tok initiativ til en samtale via kamerasamtale på messenger. Hun startet samtalen med at hun hadde tenkt mye den dagen, var tydelig på at hun hadde så veldig lyst til å finne energi til å møtes, men at hun ikke har det og er så veldig lei seg for det. hun informerte også at hun ikke helt har klart å finne "de riktige følelsene" nå, men hun trodde samtidig det skyldtes hennes lave kapasitet og emosjonelle utmattelse som gjorde at hun ikke hadde klart å sortere det. Hun sa at hun hadde dårlig samvittighet for ikke å klare å gi nok tilbake.

Under bruddsamtalen ble jeg veldig satt ut da dette kom nokså brått på, men jeg var åpen, sårbar og forståelsesfull. Jeg lurte på om hun kanskje kunne tenkt seg at vi tok en lengre pause, der hun kunne kontakte meg når hun følte at hun hadde fått stortert litt tanker og følelser, samt fått en del kapasitet tilbake. Rett etter jeg sa det avfeide jeg dette forslaget selv da jeg så for meg at det kun ville sette press på henne. Hun sa derimot at det var altids mulighet for at vi kunne finne hverandre igjen dersom våre veier tilfeldigvis skulle krysses igjen en dag. Dermed aksepterte jeg bare beslutningen hennes respektfullt, men med stor sorg, noe som tydelig preget henne. Etterpå har det vært helt stille mellom oss.

Det skal nevnes at under hele datingperioden har jeg vært veldig klar på at vi justerer 100% etter hennes kapasitet, da det er hun som har størst behov for å lade mellom møtene, og har generelt lavest kapasitet for datingen. Hun har hele tiden hatt så veldig lyst til å møtes, og jeg forstår nå at hun har nok strukket seg mer en hun skulle. Og de gangene hun måtte legge inn håndkle, hadde hun nok ganske dårlig samvittighet for noe hun følte hun ikke klarte å gjøre for min del. Igjen, jeg har vært veldig tydelig på at vi tar alt VELDIG rolig og at det er 100% greit å si i fra om man trenger mer plass eller tid. Det er tydelig at hun ikke har klart å ta dette helt innover seg, og har følt på en form for forventningspress.

Dette bruddet ble gjort på en dag jeg vet hun var både emosjonell, sosialt og fysisk sliten, noe jeg antar at har farget sinnet hennes til å ta denne besluttingen. Hun har ikke endret status på sosiale medier etter dette og jeg er litt redd for at hun angrer og har dårlig samvittighet igjen. Alt dette gjør at jeg er i en litt sånn følelsesmessig limbo, da det hele føles veldig usikkert...

I tidligere forhold og dating har jeg bare akseptert dette. Men denne gangen nekter jeg å gi opp med en gang, da jeg liker henne så ufattelig godt. Vi passet perfekt på interesser, væremåte, personlige verdier og det virket som det var bare kapasiteten vår som kom i mellom. Hun er rett og slett en fantastisk dame.

Jeg har nå skrevet et veldig rolig og varmt brev, som jeg planlegger å levere om noen uker, så hun får tid til å slappe av og sortere litt tanker. Brevet uttrykker tydelig takknemlighet for tiden sammen, erkjenner mine egne ubeviste handlingsmønstre (nattameldinger om at hun var savnet, osv.) som kan ha lagt ubevisst press på henne, og det gir henne full frihet til å ta kontakt igjen dersom hun ønsker det – helt uten forventninger.

Jeg tenker å levere dette på døren hennes en dag jeg vet hun har god tid og god kapasitet til å lese det, sammen med en liten bukett selvplukkede blomster, hvor jeg sender henne en SMS etter jeg har gått om at jeg har lagt et brev ved ytter døren.

Etter dette brevet har jeg ikke tenkt å gjøre noe mer. Da er alt opp til henne. Dersom jeg ikke hører noe på noen måneder kommer jeg til å gå videre. I mellomtiden kommer jeg til å fokusere på meg selv og min egen helse.
 

Spørsmål:

• Tror dere det er klokt å levere et slikt brev etter cirka 3–4 uker

• Ville det vært bedre å sende det litt tidligere for å unngå at døren lukkes dersom hun nå har det vondt, og brevet om 3-4 uker bare røsker opp såret igjen like etter det har grodd?

• Eller bør jeg rett og slett ikke sende noe, og heller la henne komme av seg selv om hun ønsker?

Setter stor pris på refleksjoner.

Takk for at dere leste!

 

Anonymkode: 42fe4...e90

Når to mennesker er utmattet og har mye på hver sin kant, så aksepterer man at den ene vil gå videre alene. Man driver ikke på med brev eller andre ting. 

Anonymkode: d4713...932

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Hei,
jeg ønsker å høre noen nøytrale tanker om en situasjon jeg står i. Da dette er veldig personlig velger jeg å poste anonymt.

Jeg (mann, 34) datet en kvinne (kvinne, 35) i litt over 3 måneder. Vi er begge sensitive, introverte personer som nylig har jobbet en stund med utbrenthet, og fortsatt bygger oss opp. Vi utviklet en veldig åpen og varm kontakt fra start, med mange fine lavterskelmøter, fine turer, rolige måltider og nære samtaler. 

Etter påskeferien som vi feiret med hver vår familie og vi hadde lite kontakt, ble vi enige om at vi skulle møtes etter jobb på tirsdag for å lage middag hos meg og bare slappe av. Da jeg selv var sliten ble jeg litt emosjonell og fortalte henne at jeg hadde savnet henne mens vi lå på sofaen, noe som virket som hun følte litt ubehag rundt der og da. hun var dog veldig forståelsesfull uten noe mer rundt det. Daten ellers ble en veldig fin og rolig ettermiddag sammen. Vi avtalte å forsøke oss på en frokostdate torsdag eller fredag etter, alt etter hva hun hadde kapasitet til. På onsdag kveld informerte hun at torsdagen kom til å bli for mye på henne da hun hadde blitt invitert til noe langvarig sammen med familien etter et krevende kurs i utmattelseshåndtering, men at hun veldig gjerne ville prøve fredag morgen.

Etter dette hørte jeg ikke mer før torsdagskvelden, da hun tok initiativ til en samtale via kamerasamtale på messenger. Hun startet samtalen med at hun hadde tenkt mye den dagen, var tydelig på at hun hadde så veldig lyst til å finne energi til å møtes, men at hun ikke har det og er så veldig lei seg for det. hun informerte også at hun ikke helt har klart å finne "de riktige følelsene" nå, men hun trodde samtidig det skyldtes hennes lave kapasitet og emosjonelle utmattelse som gjorde at hun ikke hadde klart å sortere det. Hun sa at hun hadde dårlig samvittighet for ikke å klare å gi nok tilbake.

Under bruddsamtalen ble jeg veldig satt ut da dette kom nokså brått på, men jeg var åpen, sårbar og forståelsesfull. Jeg lurte på om hun kanskje kunne tenkt seg at vi tok en lengre pause, der hun kunne kontakte meg når hun følte at hun hadde fått stortert litt tanker og følelser, samt fått en del kapasitet tilbake. Rett etter jeg sa det avfeide jeg dette forslaget selv da jeg så for meg at det kun ville sette press på henne. Hun sa derimot at det var altids mulighet for at vi kunne finne hverandre igjen dersom våre veier tilfeldigvis skulle krysses igjen en dag. Dermed aksepterte jeg bare beslutningen hennes respektfullt, men med stor sorg, noe som tydelig preget henne. Etterpå har det vært helt stille mellom oss.

Det skal nevnes at under hele datingperioden har jeg vært veldig klar på at vi justerer 100% etter hennes kapasitet, da det er hun som har størst behov for å lade mellom møtene, og har generelt lavest kapasitet for datingen. Hun har hele tiden hatt så veldig lyst til å møtes, og jeg forstår nå at hun har nok strukket seg mer en hun skulle. Og de gangene hun måtte legge inn håndkle, hadde hun nok ganske dårlig samvittighet for noe hun følte hun ikke klarte å gjøre for min del. Igjen, jeg har vært veldig tydelig på at vi tar alt VELDIG rolig og at det er 100% greit å si i fra om man trenger mer plass eller tid. Det er tydelig at hun ikke har klart å ta dette helt innover seg, og har følt på en form for forventningspress.

Dette bruddet ble gjort på en dag jeg vet hun var både emosjonell, sosialt og fysisk sliten, noe jeg antar at har farget sinnet hennes til å ta denne besluttingen. Hun har ikke endret status på sosiale medier etter dette og jeg er litt redd for at hun angrer og har dårlig samvittighet igjen. Alt dette gjør at jeg er i en litt sånn følelsesmessig limbo, da det hele føles veldig usikkert...

I tidligere forhold og dating har jeg bare akseptert dette. Men denne gangen nekter jeg å gi opp med en gang, da jeg liker henne så ufattelig godt. Vi passet perfekt på interesser, væremåte, personlige verdier og det virket som det var bare kapasiteten vår som kom i mellom. Hun er rett og slett en fantastisk dame.

Jeg har nå skrevet et veldig rolig og varmt brev, som jeg planlegger å levere om noen uker, så hun får tid til å slappe av og sortere litt tanker. Brevet uttrykker tydelig takknemlighet for tiden sammen, erkjenner mine egne ubeviste handlingsmønstre (nattameldinger om at hun var savnet, osv.) som kan ha lagt ubevisst press på henne, og det gir henne full frihet til å ta kontakt igjen dersom hun ønsker det – helt uten forventninger.

Jeg tenker å levere dette på døren hennes en dag jeg vet hun har god tid og god kapasitet til å lese det, sammen med en liten bukett selvplukkede blomster, hvor jeg sender henne en SMS etter jeg har gått om at jeg har lagt et brev ved ytter døren.

Etter dette brevet har jeg ikke tenkt å gjøre noe mer. Da er alt opp til henne. Dersom jeg ikke hører noe på noen måneder kommer jeg til å gå videre. I mellomtiden kommer jeg til å fokusere på meg selv og min egen helse.
 

Spørsmål:

• Tror dere det er klokt å levere et slikt brev etter cirka 3–4 uker

• Ville det vært bedre å sende det litt tidligere for å unngå at døren lukkes dersom hun nå har det vondt, og brevet om 3-4 uker bare røsker opp såret igjen like etter det har grodd?

• Eller bør jeg rett og slett ikke sende noe, og heller la henne komme av seg selv om hun ønsker?

Setter stor pris på refleksjoner.

Takk for at dere leste!

 

Anonymkode: 42fe4...e90

Jeg tenker her at hun ikke har såpass dype følelser for deg som hun ønsker og da blir det kanskje noe energitappende å fortsette relasjonen da man stadig går på akkord med egne verdier og behov.

Eller... så tørr hun ikke å begi seg ut på et såpass nært forhold i redsel for at det skal blir for vanskelig etterhvert. Man vet selv at man ikke kan innfri evt forventninger man har til seg selv for å ha en slik nær relasjon eller man ser den andres behov for en slik nær relasjon og innser at man rett og slett ikke kan innfri dette. 

ELLER... at hun sliter skikkelig med å sette helsefremmende grenser for sin egen del. Blir rett og slett sånn at man stadig presser seg til å gjøre ting i lag bare for å tekkes den andre/holde denne varm. Blir da lettere å unngå hele relasjonen for å slippe problemene med å sette grenser og holde seg til disse. Ikke alle som klarer dette så godt dessverre, kan være skikkelig vanskelig faktisk! 

Men jeg tenker at det absolutt er innenfor å levere et fint brev med blomster til henne om hvorfor du ønsker deg henne i ditt liv(ikke gidd å gi noe brev mm om brevet er noe annet). Men da må du være klar over at deres evt nære relasjon kan bli 2 -4 uker uten særlig kontakt innimellom fordi hun har behov for dette. 

Tenker også nå at hva om hun har svingninger i følelsene sine/sinnsstemninger som egentlig er hormonelle og går i sykluser? Ikke alle damer som faktisk klarer å se at dette går i sykluser. 

Endret 29. april av Fighter83

[AnonymBruker]

Selv om du skriver langt, så er det vanskelig å vite helt klart hvordan dere har det.

Men det høres jo ut som dere begger i en fase hvor det ikke passer å inngå i et forhold. 

Jeg tror ikke kjærlighetsbrev er tingen. Men er det mulig å holde kontakten uten for mye press framover og se om det utvikler seg når dere begge er litt mer ovenpå?

Anonymkode: 5dcbd...9a7

[AnonymBruker]

Nei, glem brev og respekter bruddet hennes. Gå videre

Anonymkode: 3b4f5...75e

[AnonymBruker]

Fighter83 skrev (5 minutter siden):

Jeg tenker her at hun ikke har såpass dype følelser for deg som hun ønsker og da blir det kanskje noe energitappende å fortsette relasjonen da man stadig går på akkord med egne verdier og behov.

Eller... så tørr hun ikke å begi seg ut på et såpass nært forhold i redsel for at det skal blir for vanskelig etterhvert. Man vet selv at man ikke kan innfri evt forventninger man har til seg selv for å ha en slik nær relasjon eller man ser den andres behov for en slik nær relasjon og innser at man rett og slett ikke kan innfri dette. 

ELLER... at hun sliter skikkelig med å sette helsefremmende grenser for sin egen del. Blir rett og slett sånn at man stadig presser seg til å gjøre ting i lag bare for å tekkes den andre/holde denne varm. Blir da lettere å unngå hele relasjonen for å slippe problemene med å sette grenser og holde seg til disse. Ikke alle som klarer dette så godt dessverre, kan være skikkelig vanskelig faktisk! 

Men jeg tenker at det absolutt er innenfor å levere et fint brev med blomster til henne om hvorfor du ønsker deg henne i ditt liv(ikke gidd å gi noe brev mm om brevet er noe annet). Men da må du være klar over at deres evt nære relasjon kan bli 2 -4 uker uten særlig kontakt innimellom fordi hun har behov for dette. 

Tenker også nå at hva om hun har svingninger i følelsene sine/sinnsstemninger som egentlig er hormonelle og går i sykluser? Ikke alle damer som faktisk klarer å se at dette går i sykluser. 

TS her, takk for svar!

ja det er akkurat dette som er forvirrende, det er veldig vanskelig å konkludere noe særlig.. 

for jeg kan legge til at fredagen før påske, hadde vi en helt fantastisk dag sammen, der hun sa at det var første gangen hun klarte 100% å slappe av sammen og var evig takknemlig for det, og gledet seg så mye til å oppleve dette videre. Dette er ikke noe uventet for dette er noe hun varslet tidlig om, at det tar lang tid for henne å føle seg helt komfortabel med noen nye, da hun er såpass introvert, spesielt nå som hun har såpass lite kapasitet i utgangspunktet. Så dette bruddet står så vanvittig i kontrast til hva hun sa bare noen uker før.. kan selvfølgelig være inne på noe med svingninger i følelser som du nevner her, det merker jeg jo selv, alt etter humør og dag.. 
 

Anonymkode: 42fe4...e90

[AnonymBruker]

Respekter hennes avgjørelse og gå videre. Brev på døra er nesten litt creepy og totalt upassende 

Anonymkode: 43b2a...3be

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er helt greit at leverer brevet og blomsterene. 
Du har vært veldig tilpasningsvillig og oppført deg bra ovenfor henne. 
Det virker som hun sliter såpass at det blir vanskelig for henne å gå inn i et forhold , i alle fall nå på en stund. 
Det er krevende å ha en partner som hele tiden zoomer inn og ut , selv om det ikke er planlagt slik. 
Du fortjener en avslutning og få lettet hjertet ditt, og hun kjenner deg godt nok til at hun takler å få det brevet 
 

Anonymkode: 7ad58...772

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Hei,
jeg ønsker å høre noen nøytrale tanker om en situasjon jeg står i. Da dette er veldig personlig velger jeg å poste anonymt.

Jeg (mann, 34) datet en kvinne (kvinne, 35) i litt over 3 måneder. Vi er begge sensitive, introverte personer som nylig har jobbet en stund med utbrenthet, og fortsatt bygger oss opp. Vi utviklet en veldig åpen og varm kontakt fra start, med mange fine lavterskelmøter, fine turer, rolige måltider og nære samtaler. 

Etter påskeferien som vi feiret med hver vår familie og vi hadde lite kontakt, ble vi enige om at vi skulle møtes etter jobb på tirsdag for å lage middag hos meg og bare slappe av. Da jeg selv var sliten ble jeg litt emosjonell og fortalte henne at jeg hadde savnet henne mens vi lå på sofaen, noe som virket som hun følte litt ubehag rundt der og da. hun var dog veldig forståelsesfull uten noe mer rundt det. Daten ellers ble en veldig fin og rolig ettermiddag sammen. Vi avtalte å forsøke oss på en frokostdate torsdag eller fredag etter, alt etter hva hun hadde kapasitet til. På onsdag kveld informerte hun at torsdagen kom til å bli for mye på henne da hun hadde blitt invitert til noe langvarig sammen med familien etter et krevende kurs i utmattelseshåndtering, men at hun veldig gjerne ville prøve fredag morgen.

Etter dette hørte jeg ikke mer før torsdagskvelden, da hun tok initiativ til en samtale via kamerasamtale på messenger. Hun startet samtalen med at hun hadde tenkt mye den dagen, var tydelig på at hun hadde så veldig lyst til å finne energi til å møtes, men at hun ikke har det og er så veldig lei seg for det. hun informerte også at hun ikke helt har klart å finne "de riktige følelsene" nå, men hun trodde samtidig det skyldtes hennes lave kapasitet og emosjonelle utmattelse som gjorde at hun ikke hadde klart å sortere det. Hun sa at hun hadde dårlig samvittighet for ikke å klare å gi nok tilbake.

Under bruddsamtalen ble jeg veldig satt ut da dette kom nokså brått på, men jeg var åpen, sårbar og forståelsesfull. Jeg lurte på om hun kanskje kunne tenkt seg at vi tok en lengre pause, der hun kunne kontakte meg når hun følte at hun hadde fått stortert litt tanker og følelser, samt fått en del kapasitet tilbake. Rett etter jeg sa det avfeide jeg dette forslaget selv da jeg så for meg at det kun ville sette press på henne. Hun sa derimot at det var altids mulighet for at vi kunne finne hverandre igjen dersom våre veier tilfeldigvis skulle krysses igjen en dag. Dermed aksepterte jeg bare beslutningen hennes respektfullt, men med stor sorg, noe som tydelig preget henne. Etterpå har det vært helt stille mellom oss.

Det skal nevnes at under hele datingperioden har jeg vært veldig klar på at vi justerer 100% etter hennes kapasitet, da det er hun som har størst behov for å lade mellom møtene, og har generelt lavest kapasitet for datingen. Hun har hele tiden hatt så veldig lyst til å møtes, og jeg forstår nå at hun har nok strukket seg mer en hun skulle. Og de gangene hun måtte legge inn håndkle, hadde hun nok ganske dårlig samvittighet for noe hun følte hun ikke klarte å gjøre for min del. Igjen, jeg har vært veldig tydelig på at vi tar alt VELDIG rolig og at det er 100% greit å si i fra om man trenger mer plass eller tid. Det er tydelig at hun ikke har klart å ta dette helt innover seg, og har følt på en form for forventningspress.

Dette bruddet ble gjort på en dag jeg vet hun var både emosjonell, sosialt og fysisk sliten, noe jeg antar at har farget sinnet hennes til å ta denne besluttingen. Hun har ikke endret status på sosiale medier etter dette og jeg er litt redd for at hun angrer og har dårlig samvittighet igjen. Alt dette gjør at jeg er i en litt sånn følelsesmessig limbo, da det hele føles veldig usikkert...

I tidligere forhold og dating har jeg bare akseptert dette. Men denne gangen nekter jeg å gi opp med en gang, da jeg liker henne så ufattelig godt. Vi passet perfekt på interesser, væremåte, personlige verdier og det virket som det var bare kapasiteten vår som kom i mellom. Hun er rett og slett en fantastisk dame.

Jeg har nå skrevet et veldig rolig og varmt brev, som jeg planlegger å levere om noen uker, så hun får tid til å slappe av og sortere litt tanker. Brevet uttrykker tydelig takknemlighet for tiden sammen, erkjenner mine egne ubeviste handlingsmønstre (nattameldinger om at hun var savnet, osv.) som kan ha lagt ubevisst press på henne, og det gir henne full frihet til å ta kontakt igjen dersom hun ønsker det – helt uten forventninger.

Jeg tenker å levere dette på døren hennes en dag jeg vet hun har god tid og god kapasitet til å lese det, sammen med en liten bukett selvplukkede blomster, hvor jeg sender henne en SMS etter jeg har gått om at jeg har lagt et brev ved ytter døren.

Etter dette brevet har jeg ikke tenkt å gjøre noe mer. Da er alt opp til henne. Dersom jeg ikke hører noe på noen måneder kommer jeg til å gå videre. I mellomtiden kommer jeg til å fokusere på meg selv og min egen helse.
 

Spørsmål:

• Tror dere det er klokt å levere et slikt brev etter cirka 3–4 uker

• Ville det vært bedre å sende det litt tidligere for å unngå at døren lukkes dersom hun nå har det vondt, og brevet om 3-4 uker bare røsker opp såret igjen like etter det har grodd?

• Eller bør jeg rett og slett ikke sende noe, og heller la henne komme av seg selv om hun ønsker?

Setter stor pris på refleksjoner.

Takk for at dere leste!

 

Anonymkode: 42fe4...e90

Så. Veldig. Vanskelig. 

Run run run run run away

Anonymkode: af665...05f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg tenker at det er helt greit at leverer brevet og blomsterene. 
Du har vært veldig tilpasningsvillig og oppført deg bra ovenfor henne. 
Det virker som hun sliter såpass at det blir vanskelig for henne å gå inn i et forhold , i alle fall nå på en stund. 
Det er krevende å ha en partner som hele tiden zoomer inn og ut , selv om det ikke er planlagt slik. 
Du fortjener en avslutning og få lettet hjertet ditt, og hun kjenner deg godt nok til at hun takler å få det brevet 
 

Anonymkode: 7ad58...772

TS her,

takk, setter pris på dette. 

Ja hun takler det nok. Vi hadde en veldig nær og fin kjemi, så det kommer nok ikke som noen overraskelse. 
og som sagt. dette brevet legger ikke opp til noe form for lengsel til at hun kommer tilbake, eller at jeg sitter å venter på henne. det er bare et farvel, men dersom hun føler for det kan hun ta kontakt. 

Jeg selv kommer nok ikke til å date noen med det første jeg heller, da jeg er i veldig lik situasjon, og er helt avhengig av å finne noen som ønsker å ta det veldig rolig i så fall. Men nå er det helsa mi selv som står i fokus. 

Anonymkode: 42fe4...e90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

TS her,

takk, setter pris på dette. 

Ja hun takler det nok. Vi hadde en veldig nær og fin kjemi, så det kommer nok ikke som noen overraskelse. 
og som sagt. dette brevet legger ikke opp til noe form for lengsel til at hun kommer tilbake, eller at jeg sitter å venter på henne. det er bare et farvel, men dersom hun føler for det kan hun ta kontakt. 

Jeg selv kommer nok ikke til å date noen med det første jeg heller, da jeg er i veldig lik situasjon, og er helt avhengig av å finne noen som ønsker å ta det veldig rolig i så fall. Men nå er det helsa mi selv som står i fokus. 

Anonymkode: 42fe4...e90

Dette er vanskelig nok for henne, hvorfor skal du minne henne om din eksistens når hun ikke ønsker deg i livet sitt? 
«Klistremerke» mennesker er det ingen som ønsker å bli «forfulgt» av. 
 

Anonymkode: d4713...932

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

TS her, takk for svar!

ja det er akkurat dette som er forvirrende, det er veldig vanskelig å konkludere noe særlig.. 

for jeg kan legge til at fredagen før påske, hadde vi en helt fantastisk dag sammen, der hun sa at det var første gangen hun klarte 100% å slappe av sammen og var evig takknemlig for det, og gledet seg så mye til å oppleve dette videre. Dette er ikke noe uventet for dette er noe hun varslet tidlig om, at det tar lang tid for henne å føle seg helt komfortabel med noen nye, da hun er såpass introvert, spesielt nå som hun har såpass lite kapasitet i utgangspunktet. Så dette bruddet står så vanvittig i kontrast til hva hun sa bare noen uker før.. kan selvfølgelig være inne på noe med svingninger i følelser som du nevner her, det merker jeg jo selv, alt etter humør og dag.. 
 

Anonymkode: 42fe4...e90

Noe så ustabilt hadde ikke jeg orka følelsesmessig. En dag er du bra nok så plutselig ikke? Hadde skydd det som pesten. Spesielt når hun sier det rett ut slik hun gjør.

Anonymkode: 76d47...4f3

[AnonymBruker]

Hun har hele tiden vært mindre interessert enn det du er. Hun er sliten og utbrent, og orker kanskje ikke sette veldig tydelige grenser, men hun sier likevel at hun ikke ønsker videre kontakt nå. Og når du spør om dere skal ta en pause, sier hun tydelig at "kanskje deres veier krysses en gang". Det vil si, hun ønsker ikke kontakt nå. 

Du sier selv at du hele tiden har vært veldig forståelsesfull, varm osv, og at brevet du har skrevet også er det. Det kan være det stemmer, det kan være andre ville vurdert det annerledes. Vi har bare dine ord for dette. Men hun har sagt hun ikke ønsker kontakt nå, og da bør du respektere hennes ønsker. Å komme hjem til henne, med blomster og brev, vil hun mest sannsynlig oppleve invaderende, ikke positivt. Jeg anser det som helt usannsynlig at dette vil få henne til å ønske å være sammen med deg igjen, sannsynligvis vil hun bare oppleve det negativt. 

La henne i fred. Gå videre med livet ditt, finn en annen, som faktisk er interessert. Når en person har sagt nei, så betyr det nei. Og drar du ikke hjem til henne og leverer brev og blomster. Du respekterer hennes grenser. Særlig når du vet hun er sårbar. 

Anonymkode: 0a661...2b4

[Mardina]

Jeg synes brev og blomster er feil måte å gjøre det på. 

Hun har vel gitt greit utrykk for at hun er sliten og ikke ønsker mer kontakt. Da er det ikke sikkert at brev og blomster er det riktige. Det kunne man muligens gjort om man var yngre (18-20 års alderen). 

La henne være i fred og move on...