Hvordan håndtere et tøft liv

[AnonymBruker]

Når man føler livet er en konstant kamp, jeg føler aldri jeg får en fin dag, hver dag våkner jeg med et brak med et slag i magen og jeg hiver etter pusten. 

Jeg gikk ut av et voldelig forhold for 5 år siden, og trodde helt seriøst at da skulle livet bli bra, bodde på krisesenter i 2 mnder før vi fant oss en bolig å flytte til. 

Jeg var naiv og trodde jeg skulle endelig få livet tilbake, jeg og barna var trygge, men slik ble det ikke, det er en evig kamp, en kamp mot et system og en kamp mot bekymringer. 
Min eks ble anmeldt men etter 7 mnder ble den henlagt, han mistet omsorgen for to av barna men får ha samvær med den minste. 
Det er konstante bekymringsmeldinger fra han til barnevernet, det ender alltid bra for meg, men å stå i det er utmattende og tøft, jeg er alltid redd for at BV skal snu å si jeg er en dårlig mor.
 
Jeg kan ikke stå med hevet hode lengre, jeg føler meg som en dårlig mor og et dårlig menneske, det er så mye trusler, det er så mye ekstra konstant. 

Nå er det nye runder med rettssak og alt jeg har opplevd i livet blir dratt fram, jeg har aldri gjort noe galt, men jeg fikk et sammenbrudd for 10 år siden pga det min eks gjorde, som gjorde at jeg var i psykiatrien i et år, dette blir brukt i mot meg av hans advokater. 

Jeg føler ikke jeg har et verdi som menneske mer, jeg er en person som må hele tiden tenke på konsekvenser av ting jeg gjør, hvordan jeg ser ut, hvordan jeg er, hvordan barna mine er. 
Min eks forteller alle at nå er BV i bildet igjen, den damen er ikke stabil eller god mor, det han ikke forteller er at han som melder meg og at det er aldri noen bekymring fra BV sin side, men stigmaet fra andre er tøft, det går utover barna da foreldre har begynt å trekke seg unna. 

Hvordan skal jeg klare å beholde meg selv oppi dette? Jeg går å lengter til at minste blir 18 år som er hele 6 år til. 
Hvordan skal jeg takle dette? Hva hadde dere tenkt om meg hvis dere fikk høre rykter ? Hva kan jeg gjøre for å få et godt liv både for meg og barna. 
Eks er diagnoser med dysfunksjonell anti personlighets forstyrrelse. 

Anonymkode: 02016...998

[AnonymBruker]

Den første tanken som slår meg, det er hvor uendelig lite han og hans advokater har å fare med - når de velger å bruke det at du oppsøkte nødvendig helsehjelp et år, helsehjelp som ble nødvendig pga. den volden han utførte mot deg. Akkurat dette som argument, det bør være noe din advokat møter hans advokater med i retten. For det første så er det normalt å trenge hjelp når man over tid er blitt utsatt for vold. For det andre viser det at du er ansvarlig som søkte hjelp og tok imot hjelp du trengte etter hans mangeårige vold. Det viser at du tar ansvar for deg selv og din egen helse, og det viser at du gjorde det du trengte for å fortsette å være den gode moren du har vært hele tiden!

Om det kan bevises at det er din eks som hele tiden melder deg til barnevernet uten at det er noe grunnlag for det, så bør det, sammen med det at han har vært voldelig i forholdet, være nok til å gå som trakassering, som bør anmeldes, og kanskje være nok til at du (og ungene) kan få besøksforbud.

Jeg tror det er viktig for deg å ha noen nære, gode støttespillere. Har du familie eller venner som du stoler på? I så fall, fortell dem hvordan du har det. Og legg en plan for hvordan du/de skal forholde deg/dere til de ryktene han sprer. Jeg tror jeg hadde valgt litt ulike strategier, alt etter hvem du snakker med som har hørt ryktene. Noen er det greit å bare minne på at det ikke alltid er den som roper høyest som forteller sannheten, og la det bli med det. Andre som du vet er oppegående og reflekterte personer kan du saklig si til at det er gode grunner for at din eks har mistet omsorgsretten til to av felles barn, så han er kanskje ikke den som bør snakke høyest om barnevernet - men at han får nå bare fortsette å melde deg uten grunnlag, for barnevernet har hver eneste gang konkludert med at du er en god mor (i motsetning til han som faktisk har mistet omsorgsrett/samværsrett til to av sine barn). Til disse går det også an å saklig si at disse stadige ubegrunnede meldingene til barnevernet bare er en fortsettelse av den volden han utøvde mot deg og ungene i de årene dere var gift/samboere. Ikke utbroder noe mer enn dette (de nærmeste kan få mer detaljer).

Min erfaring med litt andre rykter, det er at når oppegående, reflekterte personer hørte min saklige og korte informasjon, hvor jeg ikke kritiserte den/de som fortjente kritikk, kun kom med et minimum av uangripelige fakta i saken, så greide disse oppegående personene å få stoppet ryktene og folk så urimeligheten i dem.

Slike voldelige menn som din eks, de er ofte "gode" på å snakke for seg. Men møtes de med uangripelige fakta på en saklig måte, så vil de mer og mer bli avslørt, flere og flere vil forstå hvordan de er.

 

Du kan absolutt stå med hevet hode, Ts! ❤️ For det å komme seg ut av et så voldelig forhold, det krever styrke, mye mer styrke enn din eks har som gjemmer egen utilstrekkelighet og feil bak vold, trusler og en glatt tunge.

Du kom deg ut av det voldelige forholdet, du greide å gå fra ham. Du ER en god mor, fordi du har kjempet for dine barn for å beskytte dem fra deres voldelige far. Du ER en god mor, noe barnevernet har bekreftet flere ganger, alle gangene din eks har meldt bekymring.

Jeg forstår du er utmattet og utslitt av å konstant måtte forholde deg til alt stresset han fremdeles påfører deg og ungene. Det er tøft!

Men når det gjelder barnevernet, så kan det kanskje hjelpe å snu dine tanker rundt alle undersøkelsene, hvis du greier. Han melder deg for å skape problemer for deg, stresse deg, det er en form for psykisk vold han driver med. Det han ønsker å gjøre med å melde deg til barnevernet stadig vekk, det er å psyke deg ned, bryte deg ned, utmatte deg.

Du bør sammen med advokat se om det er mulig for å få stoppet denne trakasseringen hans av deg, og ungene, som det er når han - voldsmannen - fortsetter med alle disse ubegrunnede bekymringsmeldingene!

Men inntil rettsvesenet på et eller annet vis får stoppet denne trakasseringen av deg - hva om du greide å snu hele din egen holdning til disse undersøkelsene som barnevernet da må gjennomføre?

Jeg ville forsøkt å akseptere at inntil videre (før noen kan stoppe ham og ev. hans medskyldige i dette), så er slike bv-undersøkelser en del av livet ditt og barna. Hvis du istedenfor å inni deg stritte imot (som alle naturlig vil gjøre fordi det er så urettferdig når du vet han er voldelig og gjør dette bare for å trakassere deg), kanskje heller kan tenke at "jaja, på'an igjen, dette skulle jeg gjerne vært foruten, men nå har jeg jo erfaring med dette, og dette vil nok en gang gå i min og barnas favør, slik alle de tidligere undersøkelsene har gjort - så uten at han forstår det, så gjør han faktisk meg og barna en tjeneste ved at jeg får dokumentert at jeg faktisk er den ansvarlige forelderen av oss to, den som er regnet for å være skikket av oss to". Ser du hvor jeg vil hen med denne tanken? Håper jeg får frem det jeg mener, selv om det kanskje ikke er like lett i skrift. Saken er at når du forståelig nok blir fortvilt over enda en bekymringsmelding og blir påvirket negativt emosjonelt av det, så tapper han deg for krefter, og det er lett at du går inn i en offertilstand emosjonelt. Helt normalt, helt forståelig. Men samtidig så er det det han ønsker du skal gjøre, for han vet at når du går inn i disse følelsene, så svekker han deg. Om du heller greier å "akseptere" at disse undersøkelsene fra barnevernet inntil videre bare er en del av livet, så vil du slippe å kaste bort energien din (som han vil du skal gjøre) på å føle på urettferdigheten og det stygge i det han gjør. Og når du greier å se at han - helt uten å ville deg - faktisk gir deg god dokumentasjon på at du ER en god mor, hver gang han melder deg inn, så er det i realiteten du som da vinner litt over ham hver gang han forsøker å svekke deg og skade deg med disse barnevernsmeldingene sine. Dette er selvfølgelig noe du ikke skal si til ham, men om du greier å snu din holdning på dette, så tror jeg det vil gjøre enorm forskjell for deg i ditt liv. For snur du tankene om dette på denne måten, så går du fra å være "hjelpesløst offer" til å være en kvinne og mor som styrer støtt i det livet du har skapt for deg og ungene, og attpå til, bare med å være redelig og være den gode moren du alltid har vært, så får det ham til å fremstille seg selv i et enda dårligere lys. For hver gang vil du vinne på å få dokumentert dette, og da er du plutselig ikke lenger maktesløs eller hjelpesløs - for du viser at du er sterk i deg selv, at han ikke kan skade deg, og at du kan gå med hevet hode fordi du vet at det er han som hele tiden avslører sine dårlige sider, mens du får dokumentert at du er den gode moren du ER!

Det er lett å si når man ikke står i dette selv, men jeg tror det å jobbe med tankene slik er kjempeviktig, for det kan endre veldig både hvordan man føler om seg selv, om man føler en viss form for kontroll over eget liv (istedenfor hjelpesløshet/maktesløshet), og ikke minst så vil du etterhvert bli langt mindre tappet for energi og krefter når han kommer med disse trakasseringsforsøkene sine og melder deg til barnevernet. Du kan ta tilbake en form for kontrollfølelse der han forsøker å gi deg en følelse av å ikke ha makt. Men greier du å snu det til at, ja, de rundene med barnevernet er slitsomme, men dette er nå en midlertidig del av livet så lenge han fortsetter som han gjør, og at det - i motsetning til hva han ønsker - faktisk er du som kommer vinnende ut av hver runde og han taper mer og mer, så tror jeg du vil kjenne at du får mer energi, og at du føler mer kontroll over eget liv igjen. For du lar ham ikke gjøre deg til det hjelpesløse offeret han ønsker å redusere deg til.

Se om du greier å begynne å snu tankene og holdningene dine til dette, snakk gjerne med en oppegående venninne eller en fagperson om det også. For det er ikke slik at du over natten plutselig vil føle dette gjør alt lettere. Det er en prosess å snu tanker på den måten og bygge deg opp igjen. Slike prosesser kan også gå litt frem og tilbake, for slike menn som ham vil ofte forsøke å bli verre hvis han oppdager at han ikke lenger greier å ramme deg like mye som før. Men om du greier å se at selv om han kanskje gjør livet ditt mer slitsomt, så er det stadig han som avslører seg, og du får stadig mer dokumentasjon som viser at du er en god og egnet mor.

Til foreldre av venner til dine barn som trekker seg unna, så ville jeg ha sagt noe som det jeg skrev øverst - at du tenker at det taler mer for hvem av deg og han som er ustabil når det er han som pga. vold har mistet omsorgsrett til to av sine barn og stadig melder deg til barnevernet som hevn, og at barnevernet har konkludert i din favør hver gang han har kommet med falske meldinger. Og så ville jeg sagt at barna dine har hatt mer enn nok å slite med i sitt liv til nå og er uskyldige og bør slippe å miste venner pga. falske rykter som han setter ut om deg, at du håper andre heller kan støtte opp om de vennskapene barna har og verne om dem slik at barna ikke blir mer skadelidende.

 

 

Jeg tror jeg også ville tatt en prat med fagpersoner og advokat om hvordan beskytte deg og barna fremover. Minstes ønsker om samvær skal jo telle ganske mye nå som minste er 12 år. Men jeg antar at med diagnosen far har så blir også dette barnet trolig manipulert mye i et forsøk på å vende barnet mot deg. Så snakk med fagpersoner og advokat om hvordan du kan beskytte dere mot dette.

 

Kjære deg, minn deg selv på at du ER sterk! Du kom deg ut av det voldelige forholdet, og du har greid å skape et trygt hjem for deg og barna. Du ER en god mor - selv barnevernet har konkludert det flere ganger!

 

Jeg har stått veldig nær en venninne som levde med omtrent det du har levd og lever i. Så om jeg hadde hørt rykter om deg, så hadde jeg tenkt at det mest trolig er en far her som trøbler til ting, og at jeg anser det som tydelig siden barnevernet tydeligvis fortsetter å konkludere med at du er en egnet mor! Jeg hadde tenkt at du er sterk, at du sikkert er veldig sliten, men at det sier mye om din indre styrke at du greier å stå i all den dritten eksen fortsetter å utsette deg for.

Det din eks ikke tenker på, det er at oppegående folk er i stand til å tenke selv og gjøre seg opp egne meninger. Og når du fremstår som en god mor, Ts, så er det nok få som vil tro din eks (bortsett fra de som lar seg sjarmere av voldelige narsissister).

Ofte når man har blitt utsatt for det du er blitt utsatt for, så føler man på en irrasjonell skam selv, så mange velger å ikke være åpne om at de har blitt utsatt for vold. Jeg vet ikke hva du har valgt, men jeg tror at det ofte lønner seg å være åpen om det. Ikke slik at du skal gå og fortelle om det stadig vekk, ikke utbasunere detaljer (det er for få du stoler på). Men som en faktaopplysning til noenlunde oppegående voksne tror jeg det kan være lurt å fortelle, i situasjoner hvor det kan være viktig at de vet. For det er også en måte å frata din eks noe av den definisjonsmakten han nå går rundt og tror han har, når han går rundt og forteller at du er ustabil osv. Hvis f.eks. noen har hørt ryktene om deg og ikke vet hva de skal tro, så stå støtt i deg selv, og vis at du ikke en gang er overrasket over at han sier slik, og kom med en enkel kommentar at det er vel også en måte å forsøke å skjule at han var alvorlig voldelig mot familien sin. Og så ikke si så mye mer enn det, bare la det tale for seg selv.

 

I rettssaken, husk det samme, DU har all grunn til å stå stødig i deg selv! ❤️ 

 

 

Anonymkode: 35b03...2e9

[AnonymBruker]

Jeg har møtt ganske mange i lignende situasjon, og tror ikke det finnes noen quick fix på dette. "Fortsettelsesvold" er på mange måter et godt begrep. 

At yngste barn har passert 12 hjelper som oftest på i rettsprosesser, i hvert fall om barnet selv ikke ønsker samvær. 

Barneverntjenesten trenger ikke åpne undersøkelse på gjentatte, grunnløse meldinger. Om det gjøres, ville jeg problematisert det. 

Ellers tror jeg det er viktig å finne lommer av tid der du kan "hvile." Om det er å reise bort eller bare å dele en flaske vin med venninner. Tid som er din og ikke handler kun om å være mamma. Gjerne kombinert med å ha en profesjonell sparringpartner rundt alt du står i, om det er tilgjengelig der du bor (krisesenter har ofte slikt tilbud, ymse kommunale instanser kan ha noe å komme med).

Antar du har vurdert fordeler og ulemper ved å flytte bort fra der eks "kjenner alle". 

Anonymkode: 94953...2bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Når man føler livet er en konstant kamp, jeg føler aldri jeg får en fin dag, hver dag våkner jeg med et brak med et slag i magen og jeg hiver etter pusten. 

Jeg gikk ut av et voldelig forhold for 5 år siden, og trodde helt seriøst at da skulle livet bli bra, bodde på krisesenter i 2 mnder før vi fant oss en bolig å flytte til. 

Jeg var naiv og trodde jeg skulle endelig få livet tilbake, jeg og barna var trygge, men slik ble det ikke, det er en evig kamp, en kamp mot et system og en kamp mot bekymringer. 
Min eks ble anmeldt men etter 7 mnder ble den henlagt, han mistet omsorgen for to av barna men får ha samvær med den minste. 
Det er konstante bekymringsmeldinger fra han til barnevernet, det ender alltid bra for meg, men å stå i det er utmattende og tøft, jeg er alltid redd for at BV skal snu å si jeg er en dårlig mor.
 
Jeg kan ikke stå med hevet hode lengre, jeg føler meg som en dårlig mor og et dårlig menneske, det er så mye trusler, det er så mye ekstra konstant. 

Nå er det nye runder med rettssak og alt jeg har opplevd i livet blir dratt fram, jeg har aldri gjort noe galt, men jeg fikk et sammenbrudd for 10 år siden pga det min eks gjorde, som gjorde at jeg var i psykiatrien i et år, dette blir brukt i mot meg av hans advokater. 

Jeg føler ikke jeg har et verdi som menneske mer, jeg er en person som må hele tiden tenke på konsekvenser av ting jeg gjør, hvordan jeg ser ut, hvordan jeg er, hvordan barna mine er. 
Min eks forteller alle at nå er BV i bildet igjen, den damen er ikke stabil eller god mor, det han ikke forteller er at han som melder meg og at det er aldri noen bekymring fra BV sin side, men stigmaet fra andre er tøft, det går utover barna da foreldre har begynt å trekke seg unna. 

Hvordan skal jeg klare å beholde meg selv oppi dette? Jeg går å lengter til at minste blir 18 år som er hele 6 år til. 
Hvordan skal jeg takle dette? Hva hadde dere tenkt om meg hvis dere fikk høre rykter ? Hva kan jeg gjøre for å få et godt liv både for meg og barna. 
Eks er diagnoser med dysfunksjonell anti personlighets forstyrrelse. 

Anonymkode: 02016...998

Det er derfor folk er redd bv, for de misbruked til sånt som dette! Hadde bv hatt vett i hodet her hadde de henlagt alle framtidige saker mot deg fra han! 

Hvorfor skal de gå etter den som ikke fortjener det, men er de pedo, voldelig,stygge,kriminelle,narkiser ,alkiser osv da skal de få samvær koste hva det koste vil, helt uforståelig!!!

Anonymkode: bc9a4...743

[AnonymBruker]

Hvorfor fikk du flere barn med en sånn mann?

Anonymkode: 3fc04...a6c

[AnonymBruker]

Skjønner veldig godt at dette er tøft og utmattende. Du er kjempesterk❤️
Nå som barnet er tolv kommer ting til å bli litt enklere, og så enda litt enklere annethvert år fremover. Du har lagt det verste bak deg. Om et par år trenger du ikke ha noe kontakt, og barnet tar selv ansvaret for å holde kontakt (eller ikke) med far. 

Anonymkode: 0fa0a...d47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Hvorfor fikk du flere barn med en sånn mann?

Anonymkode: 3fc04...a6c

Hvorfor stiller du så dumt spørsmål?

Anonymkode: 35b03...2e9

[AnonymBruker]

Jeg råder deg til å være ÅPEN. Du har alt å vinne på det. La naboene og kjente og ukjente bli dine støttespillere i stedet for at du blir offer for rykteflom. Bruk folk rundt deg, la folk hjelpe deg. I stedet for at en nabo skuler på deg gjennom vinduet (eller at du FØLER at han/hun gjør det) kan denne naboen bli en som måker for deg om vinteren en snøfull ettermiddag fordi han/hun vet hva du står i, og vil hjelpe litt.

Når det skal sies, har mye skjedd i familie-situasjonen de siste 20 årene. Jeg kjenner knapt noen som ikke har vært i kontakt med BV på en el annen måte. Det er ekser og rettssaker om omsorg, om folk ikke har opplevd det selv, så har alle noen i nær omkrets som går gjennom noe litt lignende som det du gjør, eller har stått i andre vanskelige situasjoner. Derfor tror jeg folk ikke dømmer så lett lenger.

Jeg sier det en annen lenger opp sier: Gå med hevet hode. Du er utrolig tøff som står i alt dette. Hadde en venninne i noenlunde samme situasjon. Barnefar kjørte på med anmeldelser, og advokater, men nådde ikke fram med noenting. Det eneste han nådde fram med var å ruinere min venninne økonomisk. Han selv var ufør så han hadde ingen utgifter, staten dekket alt. Mens hun måtte selge huset for å betale advokat i barnefordelingssakene. Det er utrolig så mye en sånn fyr kan ødelegge

Da vi hadde samtaler med barnevernet (jepp, her også) fant vi ut at vi skulle bruke dem for alt de var verdt. For å få hjelp og råd. Har du fortalt hva du (og dermed barna) lever i, når det gjelder trusler fra far? Kan de gjøre noen tiltak, for å skjerme barnas oppvekst mot alt dette stresset?

 

Anonymkode: c5bed...05b

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen, å så gode og utfyllende svar var det også ❤️

Jeg tar til meg alt her, jeg har vært litt blendet av alt jeg har stått i at jeg har ikke klart å tenkt helt riktig. 
Jeg klarer nok ikke å snu tankegangen min helt med engang, men jeg skal gammen meg starte nå, jeg skal starte med å handle på butikken her og ikke kjøre en halvtime unna.
Jeg skal dra på senteret og kose meg med shopping uten å stresse, være redd for å møte på noen. 

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan føle meg trygg igjen, slippe redselen for å møte på min eks, redd for hva som kan skje. 

Mitt største ønske er å flytte fra byen her og starte på nytt, men jeg må vente til minste blir 18 år først. Ts

Anonymkode: 02016...998